Rosekrigene: Forskjell mellom sideversjoner

[[Fil:YorkshireWhite roseRose Badge of York.pngsvg|thumb|Yorks hvite rose, et symbol for [[huset York]] under borgerkrigstilstandeneborgerkrigstilstanden i England 1455-1487.]]

[[Fil:LancashireRed roseRose Badge of Lancaster.pngsvg|thumb|Lancasters røde rose, symbol for hovedmotstanderen [[huset Lancaster]].]]

'''Rosekrigene''' er et navn på den periodevise [[borgerkrig]]stilstanden i [[England]] mellom [[1455]] og [[1487]]. Kampen sto om Englands [[trone]], og hovedmotstanderne var [[huset York]] og [[huset Lancaster]]. Begge slekterslektene stammet fra [[Huset Angevin|huset Plantagenet]], idet de kunne spore sine aner til [[Edvard III av England|Edvard III]]. Navnet ''Rosekrigenerosekrigene'' ble ikke brukt i samtiden. Det har sitt opphav i [[symbol]]ene som ble brukt av partene, en [[hvit]] [[Rose (heraldisk)|rose]] for York og en [[rød]] for Lancaster.

Krigene ble utkjempet av [[ridder]]e og deres [[føydalisme|føydalhærer]]. Lancaster hadde det meste av sin støtte i nord og vest, mens York var sterke i sør og øst. På grunn av de store tapstallene blant [[adel]]enige, var krigene en sentral faktor i svekkelsen av den føydale makten, noe som førte til at man under [[huset Tudor]] fikk et sterkt, sentralisert [[monarki]].

== Bakgrunn ==

Striden mellom de to husene startet da [[Richard II av England|RichardRikard II]] ble styrtet av [[Henrik IV av England|Henry Bolingbroke]], [[hertug av Lancaster]], i [[1399]]. Han var sønn av Edvard IIIs tredje sønn, [[John of Gaunt|John av Gaunt]], og hadde dermed et svakt krav på tronen. Ifølge presedens skulle kronen ha gått til en mannlig etterkommer av [[Lionel av Antwerpen]], som var Edvard IIIs andre sønn. RichardRikard II hadde selv navngitt Lionels sønnesønn [[Roger Mortimer, 4. jarl av March]] som arving. Men Bolingbroke lot seg krone som Henrik IV, og fordi Richard II hadde vært en upopulær konge ble han akseptert.Rika

Kompromisset etter slaget i 1455 ser ut til å ha vært effektivt i begynnelsen. York beholdt sin dominerende posisjon også etter at kongen var blitt frisk igjen. Men problemene dukket snart opp igjen, spesielt spørsmålet om hvem som skulle etterfølge Henrik; hertugen av York eller Margarets unge sønn, [[Edward av Westminster]]. Hun nektet å godta en løsning som fratok sønnen arveretten, etter at han i [[1454]] hadde fått arveprinstittel som [[prins av Wales]]. Hun aksepterte antagelig diskusjonen bare så lenge York hadde militær overmakt.

I [[1456]] reiste Henrik til [[Midlands]], og Margaret lot ham ikke komme tilbake til London. Kongeparet var populære i Midlands, men deres stjerne var fallende i hovedstaden, hvor kjøpmennene var svært misfornøyde med nedgangen i handel og den utbredte lovløsheten i byen. Kongen satte opp sitt hoff i [[Coventry]], og den nye hertugen av Somerset trådte frem som hans nye yndling. Margaret fikk Henrik til å omgjøre utnevnelser gjort av York underi regenttiden, mens York selv ble sendt til [[Irland]]. Mens lovløshet i hovedstaden og sjørøveri landslangs sørkysten var voksende problemer, var kongeparets eneste interesse å sikre seg selv. Margaret innførte [[verneplikt]] for første gang i Englands historie. I London vendte folket seg til en annen, [[Richard Neville, jarl av Warwick]], som senere ble kjent som «Kongemakeren».

== Kompromiss ==

Dagen etter presenterte York detaljerte slektshistorier for å støtte sitt krav, basert på at han var etterkommer av Lionel av Antwerpen. Dette førte til at han fikk noe mer støtte, og parlamentet bestemte seg for å vurdere saken. De kom til at Yorks krav var sterkere, men allikevel stemte de med en majoritet på fem stemmer for at Henrik skulle fortsette; besittelse av tronen var også en viktig faktor i deres vurdering av kravene. I oktober 1460 kom man frem til et kompromiss gjennom ''[[Act of Accord]]'', en lov som anerkjente York som Henriks tronfølger og fratok prins Edward arveretten. York måtte godta dette og oppnådde det meste av det han ønsket, spesielt ettersom han ble ''Lord Protector'' og kunne styre i Henriks navn. Margaret fikk ordre om å forlate London med prinsen. Loven var ikke akseptabel for Husethuset Lancaster, som kom til Margarets hjelp og samlet en stor hær i nord.

== Lancasters motangrep ==

== Yorkistenes triumf ==

== Nye kamper 1469–1471 ==

I perioden [[1467]]–[[1470]] fant det sted en merkbar og rask forverring av forholdet mellom kong Edvard og hans tidligere mentor, jarlen av Warwick. Opphavet til uoverensstemmelsen var kongens hemmelige bryllup med [[Elizabeth Woodville]] i 1464. Han annonsertekunngjorde dette som et ''[[fait accompli]]'', noe som satte Warwick i en pinlig situasjon ettersom han hadde forhandlet om ekteskap med en [[Frankrike|fransk]] brud, fordi han var overbevist om at en allianse med Frankrike var nødvendig. Da Woodvilleslekten ble kongens favoritter i stedet for Nevilleslekten oppsto det en sterk bitterhet. Det var også andre faktorer, som kongens ønske om en allianse med [[Burgund]] i stedet for Frankrike, og hans tilbakeholdenhet med å la brødrene [[George, hertug av Clarence]] og [[Richard III av England|Richard, hertug av Gloucester]] gifte seg med henholdsvis [[Isabel Neville]] og [[Anne Neville]], som var Warwicks døtre. På toppen av det hele var ikke folket fullt så begeistret for Edvard lenger, etter en periode med høye skatter og stadige utbrudd av lovløshet.

==Richard Rikard III ==

[[Fil:King_Richard_III.jpg|left|thumb|Richard[[Rikard III av England|Rikard III]]]]

Gjeninnsettelsen av Edvard IV i 1471 kan sees som slutten på Rosekrigenerosekrigene, da resten av hans regjeringstid var rolig. Men da han døde brått i [[1483]] oppsto igjen uro som kan sies å være krigenes siste fase. Det hadde utviklet seg en splittelse mellom dronningens slektninger [[Anthony Woodville, 2. jarl Rivers]] og [[Thomas Grey, 1. marki av Dorset]] på den ene siden, og adelige som ikke satte pris på Woodvilleslektens posisjon ved hoffet på den andre.

Med hjelp fra [[William Hastings, 1. baron Hastings|William Hastings]] og [[Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham|Henry Stafford]] tok Gloucester den unge kongen til fange i [[Stony Stratford]] i [[Buckinghamshire]]. Han ble ført til Tower of London og fikk senere følge av den ni år gamle [[Richard, hertug av York (Prinsen i Tower)|Richard, hertugen av York]]. Etter å ha sikret seg guttene påstod Richard at ekteskapet mellom Edvard IV og Elizabeth Woodville var ugyldig, og at de to guttene derfor var uektefødt. Parlamentet sa seg enig, og vedtok ''[[Titulus Regius]]'', en lov som gav Gloucester kongetittelen som [[Richard III av England|RichardRikard III]]. De to guttene i Tower of London, kjent som «[[Prinsene i Tower]]», forsvant. Man antar at de ble myrdet, og det er mulig at to skjeletter som er funnet i Tower er deres levninger. Hva som egentlig skjedde og hvem som eventuelt beordret dem drept er et av de mest kontroversielle spørsmål i engelsk historie.

Siden RichardRikard var den fremste generalen på yorkistenes side var det mange som regnet ham som en mer egnet konge enn Edvard V, ettersom gutten måtte ha styrt gjennom en komité av regenter. Lancastrianerne på sin side satte sin lit til [[Henrik VII av England|Henry Tudor]], hvis far [[Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond]], var en uektefødt halvbror av Henrik VI. Dette var en svakt tronkrav, men Henry krevde den i stedet gjennom sin mor, [[Margaret Beaufort]], som var etterkommer av Edvard III gjennom [[John Beaufort, 1. jarl av Somerset]], sønnesønn av Edvard III og uektefødt sønn av [[John of Gaunt|John av Gaunt]]. Selv om ingen av de to kravene var særlig sterke, kunne summen av dem være nok til å vinne støtte.

== Henrik VII ==

Henry Tudors styrker beseiret Richards i [[slaget ved Bosworth Field]] i [[1485]], og Tudor ble kronet omsom [[Henrik VII av England|Henrik VII]]. Han styrket sin posisjon ved å gifte seg med [[Elizabeth av York]], som var datter av Edvard IV og dermed den yorkist som hadde det sterkeste kravet på tronen. Han kombinerte dermed de to husene til [[Huset Tudor]] og markerte dette ved å kombinere den røde og den hvite rosen til den røde og hvite [[Tudorrose]]n. Han sikret også sitt krav ved å henrette alle andre som kunne ha et krav på tronen så snart han fikk fatt i dem, en handlemåte hans sønn [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] fortsatte med.

Mange historikere mener at Henrik VIIs kroning markerer den endelige slutten på Rosekrigenerosekrigene, men noen mener at også [[slaget ved Stoke Field]] i [[1487]] må regnes med. Dette var et resultat av at en ung pretendent ble fremmet. [[Lambert Simnel]] lignet svært på [[Edvard, jarl av Warwick]], som hadde yorkistenes sterkeste krav med unntak av dronningens, og utgav seg for å være jarlen. Pretendentens plan var mislykket fra starten av, fordi den unge jarlen var i live og satt i fangenskap; det kunne dermed ikke være den minste tvil om at han var en svindler. Simnels styrker ble ledet av [[John de la Pole, jarl av Lincoln]]. De led et knusende nederlag ved Stoke. Simnel ble benådet og ble satt til å arbeide i det kongelige kjøkken.

== Rosenes krig i litteraturen ==

Episoder fra Rosekrigenerosekrigene er beskrevet i miniatyr i [[Robert Louis Stevenson]]s bok ''The Black Arrow'', med undertittelen «A Tale of the Two Roses». «Helten», Dick Shelton, er tilhenger av [[huset York]] og yter [[Richard III]] stor hjelp i det [[fiktiv]]e Slaget ved Shoreby. Etter slaget blir Dick adlet av Richard III. «Skurken» Sir Daniel Brackley har skiftende lojalitet, men i den perioden boken beskriver har han valgt å stå på [[huset Lancaster]]s side.

=== Rosekrigene i populærkulturen ===

==Litteratur Referanser ==

==Eksterne lenkerLitteratur ==

*[http Ross, Charles (1994)://www.wars-of-the-roses.com ''The Wars ofOf theThe Roses]'', (påNew engelsk)York.

{{utmerketAutoritetsdata}}