Kosovokrigen: Forskjell mellom sideversjoner
Slettet innhold Innhold lagt til
m (GR) File renamed: File:Master RTS.jpg → File:Bombardovani deo RTS 2005.jpg descriptive name |
|||
| (40 mellomliggende versjoner av 15 brukere er ikke vist) | |||
Linje 2:
| navn = Kosovokrigen
| bilde = Kosovo War header.jpg
| konflikt = [[
| koordinater = {{Koord|43|35|N|19|02|E}}
| dato = 1998–1999
| sted = Kosovo, Jugoslavia
| resultat = NATO-seier, jugoslaviske styrker trekkes tilbake fra Kosovo, NATO og FN går inn med fredsbevarende styrker.
| part1 = {{Flagg|Serbia og Montenegro
| kommandant1 = {{Flagg|Serbia og Montenegro}} [[Slobodan Milošević]] <br /> {{Flagg|Serbia og Montenegro}} [[Dragoljub Ojdanić]]
| styrke1 = 40 000
| tap1 = {{formatnum:1331}}
----
'''Sivile tap:'''<br /> 2 238 kosovoserbere drept <br /> 489-528 serbere utenfor Kosovo <br />230 000 kosovoserbere, [[romfolk]] og andre ikke-albanske sivile utvist
Linje 17:
{{Flagg|NATO}} '''[[NATO]]:'''<br />{{Flagg|USA|lenke}} <br /> {{Flagg|Storbritannia|lenke}} <br /> {{Flagg|Norge|lenke}} <br /> {{Flagg|Danmark|lenke}} <br /> {{Flagg|Frankrike|lenke}} <br /> {{Flagg|Tyskland|lenke}} <br /> {{Flagg|Belgia|lenke}} <br /> {{Flagg|Canada|lenke}} <br /> {{Flagg|Spania|lenke}} <br /> {{Flagg|Tsjekkia|lenke}} <br /> {{Flagg|Italia|lenke}} <br /> {{Flagg|Ungarn|lenke}} <br /> {{Flagg|Tyrkia|lenke}}<br /> {{Flagg|Nederland|lenke}} <br /> {{Flagg|Luxemburg|lenke}} <br /> {{Flagg|Portugal|lenke}} <br /> {{Flagg|Polen|lenke}}
| kommandant2 = [[Fil:UCK KLA.svg|22px|UCKs flagg]] [[Suleiman Selimi]]<br /> {{Flagg|Albania|1992}} [[Tahir Zemaj]] <hr /> {{Flagg|NATO}} [[Wesley Clark]]
| styrke2 = {{Flagg|NATO}} '''[[NATO]]:''' 1 031 fly <br /> 30 [[krigsskip]]<hr />[[Fil:UCK KLA.svg|22px|UCKs flagg]] '''[[Kosovos frigjøringshær|UCK/KLA]]:''' {{formatnum:9000
| tap2 = '''NATO:''' 2 døde NATO-soldater <br /> 3 fanget <br /> 8 krigsfly <br /> 2 helikoptre <hr /> '''UÇK og FARK:''' 1 500
----
'''Sivile tap:'''<br />
{{formatnum:3000}}
| kart = Europe-Republic of Kosovo.svg
}}
'''Kosovokrigen''' begynte som borgerkrig og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt der NATO i 1999 gikk inn med flyangrep. Flyangrepene i [[Operation Allied Force]] var rettet mot mål i [[Den føderale republikken Jugoslavia|Serbia]] og serbiske styrker i [[Kosovo og Metohija]]. Konflikten endte med at føderale jugoslaviske styrker ble trukket og Kosovo ble satt under FNs administrasjon. Kosovo og Metohija var en provins sør i [[Serbia]] som var en del av [[Den føderale republikken Jugoslavia|Jugoslavia]].
Etter økende misnøye med Serbias styre av Kosovo og stadig mer tilspisset forhold mellom etniske serbere og kosovoalbanere innledet kosovoalbanske separatister i [[1996]] [[geriljakrigføring]] mot serbiske myndigheter i Kosovo. Dette ble omtalt som frigjøringskrig av kosovoalbanerne og terrorisme av serberne. I 1999 gikk [[NATO]], som frem til 1997 hadde klassifisert UÇK som terrororganisasjon,<ref>SCOTT, Peter Dale (2003): Drugs, Oil and War. Rowman & Littlefield. Lanham, USA. side 29.</ref><ref>USAs president [[Bill Clinton]]s spesialutsending til Balkan, Robert Gelbard, uttalte at UÇK var en terroristorganisasjon. <span>Moran, M. (ed.) (2006): </span>[http://www.cfr.org/publication/10159/ ''Terrorist Groups and Political Legitimacy'']
Krigen resulterte i at den jugoslaviske militære tilstedeværelsen i Kosovo opphørte, og at Kosovo ble stilt under internasjonal administrasjon og med [[KFOR|fredsbevarende styrker]]
NATOs angrep på Serbia var den mest omfattende militære operasjon i Europa siden [[andre verdenskrig]] og den lengste amerikanske operasjon siden [[Vietnamkrigen]]. Det var NATOs første militæraksjon mot en suveren stat. Det var første gang den vinnende part i en krig ikke hadde et eneste tap. Det var første gang i historien at flyvåpen ble brukt alene for å få motparten til å gi opp.<ref name="Webber" /> For første gang etter [[andre verdenskrig]] deltok [[Tyskland]] i angrep på en [[Suverenitet|suveren stat]].<ref name=":5">{{Kilde artikkel|forfatter=Hyde-Price, Adrian|tittel=Germany and the Kosovo War: Still a civilian power?|publikasjon=German Politics|url=|dato=|år=2001|nummer=vol 10, nr 1|sider=19-34|sitat=}}</ref> NATOs intervensjon utløste en omfattende debatt om folkeretten, og om det moralske grunnlaget og om faktagrunnlaget for intervensjonen.<ref name="EideEB" /> I ettertid har det vært et tema, blant annet for [[Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia]], om noen av hendelsene i Kosovoe kan regnes som [[folkemord]].<ref>Mennecke, M. (2004). Genocide in Kosovo?. In ''Century of Genocide'' (pp. 473-478). Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203495698</ref>
== Bakgrunn ==
Kosovo hadde et begrenset indre selvstyre ved grunnloven fra 1946. Da grunnloven ble utformet i 1943 skilte man mellom nasjoner (med «hjemland» innenfor Jugoslavia) og nasjonaliteter (med hjemland hovedsakelig utenfor Jugoslavia). Innenfor det Jugoslavia skapt etter andre verdenskrig skulle bare nasjoner og ikke nasjonaliteter ha rett til sin egen delrepublikk innenfor føderasjonen. Kosovoalbanerne ble regnet som en nasjonalitet fordi Albania ble oppfattet som deres hjemland.<ref name="Caplan" />
De fleste kosovoalbanere aksepterte etter andre verdenskrig den staten [[Tito]] skapte, mens et mindretall drømte om et Kosovo forent med [[Albania]]. Kosovo var Jugoslavias fattigste provins. Etter 1974-reformen mente mange at Kosovo måtte få status som republikk som i prinsippet hadde rett til å bryte ut av den jugoslaviske føderasjonen, men tanken om væpnet opprør var fjern for de aller fleste. På 1980-tallet forberedte en håndfull kosovoalbanere seg på væpnet kamp, tre av disse ble i januar 1982 drept i Tyskland.<ref name="Judah" /> [[Tito]] utvidet Kosovos
[[Fil:President Clinton talking with Serbian President Slobodan Milosevic - Flickr - The Central Intelligence Agency.jpg|thumb|left|[[Slobodan Milošević]] (til venstre) i samtale med [[Bill Clinton|president Clinton]] (til høyre), diplomatene [[Richard Holbrooke]] og [[Christopher R. Hill]] og USAs utenriksminister [[Warren Christopher]] (Paris, 14. desember 1995 ved signering av [[Daytonavtalen]]). Milošević, Holbrooke og Clinton samt general Wesley Clark var sentral personer både i Dayton og i Kosovo-krigen]]
===Oppløsningen av Jugoslavia etter Tito===
Kosovos status var et tilbakevendende tema under Jugoslavias oppløsning på 1990-tallet.<ref name="EideEB" /> Serbia opphevet i 1989 Kosovos status som autonom provins og
I 1990 mistet Kosovo vetoretten i Serbias parlament. Etter at Kosovos selstyreforsamling vedtok en erklæring om
[[Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa|OSSE]] (ved forløperen KSSE) var den første organisasjonen som responderte på situasjonen i Kosovo. I juli 1991 kritiserte OSSEs komite for minoriteter Serbias håndtering av situasjonen i Kosovo og i mai 1992 anbefalte OSSE utplassering av observatører i regionen. OSSE etablerte kontor i Priština i september 1992 og i februar 1993 kontorer i [[Peć|Pec]] og i [[Prizren]], med sikte på å bidra til megling og dialog mellom partene Kosovo.<ref name="Troebst" />
[[EF]] utnevnte i august 1991 en kommisjon som skulle gi juridisk råd i forbindelse med forhandlinger mellom delrepublikkene (Arbitration Commission of the Peace Conference on Yugoslavia). Kommisjonen ble ledet av den franske juristen [[Robert Badinter]].<ref>Pellet, A. (1992). The opinions of the Badinter Arbitration Committee a second breath for the self-determination of peoples. ''European Journal of International Law'', 3, 178.</ref><ref>Radan, P. (1997). [https://doi.org/10.1080/00905999708408523 The Badinter arbitration commission and the partition of Yugoslavia]. ''Nationalities Papers'', 25(3), 537-557.</ref> Forhandlingene om Jugoslavia ble ført i Haag og ledet av [[Peter Carington]], kommisjonen ga uttalelser blant annet på spørsmål fra Lord Carington. Kommisjonens uttalelser (''opinions'') var ikke bindende. Kommisjonen konstaterte at Jugoslavia var i ferd med å bli oppløst og uttalte at alle delrepublikkene var likeverdige etterfølgere av den føderale republikken. Delrepublikker som brøt ut av føderasjonen var dermed ikke å anse som opprørere ifølge kommisjonen, og delrepublikker som brøt ut var å anse som nye, suverene stater. Kosovo var en provins og ikke en delrepublikk, og dermed ikke omfattet av kommisjonens uttalelse. EF-landene hadde dermed et grunnlag for å skille mellom utbrytere som var legitime nye stater som burde anerkjennes og de som ikke var det, noe som ifølge Caplan var en folkerettslig nyvinning. I desember 1991 avviste EF på dette grunnlaget en forespørsel fra Kosovo om å bli vurdert som selvstendig stat. Under forhandlingene i Haag hadde Lord Caringtons første utkast en betingelse om anerkjennelse av Kosovos autonome status, dette punktet ble strøket trolig for å få aksept fra Milošević og til stor skuffelse for kosovoalbanerne. Frem til Kosovokrigen ble uavhengighet for Kosovo helt avvist. «Rugova burde nå vite at uavhengighet for Kosovo ikke er aktuelt» uttalte Bill Clintons talsmann i mars 1998, et syn som ble delt av europeiske ledere.<ref name="Caplan">Caplan, R. (1998). International diplomacy and the crisis in Kosovo. ''International Affairs'', 74(4), 745-761.</ref>
Etniske albanere utgjorde majoriteten i Kosovo og drev fra 1989 en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av [[Ibrahim Rugova]]. I løpet av 1990-tallet var det tautrekking mellom ulike fraksjoner i Kosovo om uavhengighet skulle søkes gjennom voldelige eller ikke-voldelige metoder. Rugovas arbeid ledet ikke til noen innrømmelser fra sentralregjeringen i Beograd og heller ikke internasjonal støtte for Kosovos uavhengighet.<ref name="Herring" /> Etter de
===Dayton-avtalen===
Rad 53 ⟶ 55:
Ifølge [[Espen Barth Eide]] var én tolkning av Dayton at politisk fasthet kombinert med flyangrep var avgjørende for at Bosnia-serberne ga etter. Eide mener at bildet er mer sammensatt særlig ved at Holbrooke fikk aksept i Washington for en løsning basert krigens realiteter. Før Dayton hadde kroatiske styrker gjenvunnet områder i Kroatia og den kroatisk-bosniakiske alliansen på offensiven på bakken i Bosnia. De serbiske styrkene i Bosnia forsøkte å konsolidere sine posisjoner noe som blant annet ble fulgt av [[Srebrenica-massakren]]. Ifølge Eide var Dayton et godt tilbud til Bosnia-serberne i denne trengte situasjonen, NATOs flyangrep bidro ytterligere. Kosovoalbansk politikk på 1990-tallet var hele tiden basert på hvordan det var forventet at det internasjonale samfunnet ville reagere. UÇK mente at Dayton viste at man måtte gripe til våpen for å bli hørt internasjonalt.<ref name="EideEB" /><ref name="Bass">Bass, W. (1998). The triage of Dayton. ''Foreign Affairs'', Vol. 77, No. 5, 95-108.</ref> [[Veton Surroi]], redaktør for ''[[Koha Ditore]]'', uttalte på bakgrunn av Dayton at «etniske territorier har legitimitet» og «internasjonal oppmerksomhet kan bare oppnås ved krig».<ref name="Caplan" />
[[Fil:UCK_KLA.svg|thumb|UÇK også kjent som Kosovo Liberation Army innledet i 1997 væpnede angrep på serbisk politi i Kosovo og ble i 1998 den dominerende aktøren på kosovoalbanske side.]]
USAs FN-ambassadør, [[Madeleine Albright]] (senere [[USAs utenriksminister]]), erklærte i november 1996 at Jugoslavia ville ikke få sete i FN før Kosovo-spørsmålet var løst og samarbeidet fullt ut med krigsforbrytertribunalet i Haag.<ref name="Noctiummes" />
Spenningene som tiltok i Kosovo etter Dayton-avtalen ble ikke fulgt opp av det internasjonale samfunnet.<ref name="Troebst">{{Kilde artikkel|tittel=Chronologie einer gescheiterten Prävention: Vom Konflikt zum Krieg im Kosovo, 1989-1999|publikasjon=Osteuropa|url=https://www.jstor.org/stable/44920665|dato=1999|fornavn=Stefan|etternavn=Troebst|serie=8|bind=49|sider=777–795|issn=0030-6428|besøksdato=2023-06-10}}</ref>
===UÇK vokser frem===
[[Kosovos frigjøringshær]] (UÇK) sprang ut av LPK (''Lëvizja Popullore e Kosovës'', «Kosovos folkebevegelse»), et marxistisk og nasjonalistisk parti.<ref>Robert Elsie (2011). ''Historical Dictionary of Kosovo.'' Historical Dictionaries of Europe 79. Scarecrow Press. {{ISBN|978-0-8108-7231-8}}, side 138</ref> UCKs opphav kan spores til de politiske urolighetene tidlig på 1980-tallet.<ref name="Judah" /> [[Hashim Thaçi]] var blant de sentrale personene i UÇK fra tidlig 1990-tall og ble politisk leder i 1999. På et hemmelig møte i [[Drenica]] i 1993 ble en firemannsgruppe i LPK utpekt til å forberede geriljakrig. Selv innenfor LPK var det få som før 1996-1997 visste hva som ble forberedt. UÇK hadde i begynnelsen lite tilgang på våpen og inne i Kosovo besto mye av arbeidet med rekruttering av «sovende» sympatisører som var klare til å gripe til våpen og ta kontroll over sin landsby. I perioden 1993-1995 ble en og annen politimann skutt ned og UÇK tok på seg ansvaret.<ref name="Judah" /> [[Ramush Hardinaj]] var en annen sentral leder. Han oppholdt seg lenge i Sveits der han trente [[geriljakrig]], og på 1990-tallet snek han seg over grensen fra Albania og organiserte treningsleirer for UÇK.<ref name="taakeheim" /> I 1996 ble serbisk politi og sivile etniske serbere angrepet av kosovoalbanere. I 1997 dukket UÇK opp og tok på seg ansvaret for angrep på serbisk politi.<ref name="Herring" /> I januar 1997 ble tre medlemmer av UÇK skutt og drept av politiet. UÇK hadde i utgangspunktet sværte lite tilgang på våpen og ammunisjon inntil våren 1997 da Albania kollapset i en bankkrise og statsapparatet sluttet å fungere. Albanerne var rasende på president [[Sali Berisha]] og myndighetenes våpenlager ble brutt opp mens hæren gikk i oppløsning og politiet flyktet. På kort tid var det tilgang på hundretusen [[Kalashnikov|khalasjnikover]] til 10 dollar hver. Tiltagende misnøye med Rugovas linje førte i 1997 til bedre rekruttering og finansiering til UÇK. Det vekte oppsikt da maskerte UÇK-menn i november møtte opp i en begravelse. Per november 1997 besto UÇK av et par hundre mann.<ref name="Judah" />
I 1998 fremsto UÇKs som den ledende politiske gruppe i Kosovo, og Rugova hengte seg på UÇKs offensive strategi for ikke å bli skjøvet helt ut og i verste fall definert som forræder med fare for eget liv. I desember 1992 kom [[George H. W. Bush|Bush]] med en klar advarsel: I tilfelle serbisk bruk av våpen ved konflikt i Kosovo ville USA være klare til å bruke militærmakt mot serbiske styrker i Kosovo og i Serbia ellers. [[Bill Clinton|Clinton]] gjentok advarselen i 1993. Det politiske kaoset i Albania våren 1997 førte til en strøm av lette våpen inn i Kosovo og UÇK innledet et åpenlyst væpnet opprør med sikte på å frigjøre etniske albanere i Kosovo (og i [[Nord-Makedonia|Makedonia]]) for å slutte seg til et «Stor-Albania». USAs utsending Robert Gelbard møtte Milošević 23. februar 1998 og erklærte deretter at UÇK «without any question is a terrorist group» og USA sterkt fordømte terrorisme i Kosovo.<ref name="EideEB" /><ref name="Crawford" /> Statlige valg og institusjoner ble boikottet og separate albanske institusjoner opprettet. Mange albanere flyktet i denne perioden til utlandet, blant annet til Norge.{{tr}}
==Væpnet konflikt==
===Opptrapping første halvår 1998===
Første halvår 1998 ble den væpnede
[[Fil:Flickr - europeanpeoplesparty - EPP Congress Brussels 4-5 February 2004 (41).jpg|thumb|[[Ibrahim Rugova]] (til venstre) var Kosovos de facto president etter at selvstyret ble opphevet. Han satset på en ikke-voldelig motstand mot Beograds styre (her fotografert i Brüssel, 2004).]]
Utover [[1998]] begynte sivile kosovoalbanere å flykte over grensene til [[Albania]] og [[Nord-Makedonia|Makedonia]] fra områdene hvor kampene mellom UÇK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest. Forholdene i området ble forverret i løpet av 1998 og [[FNs sikkerhetsråd]] vedtok resolusjonene 1160, 1199 og 1203 som fordømte voldsbruken og ba om forhandlinger.<ref name="Webber" /> NATO fordømte UCK som terrorister første halvår 1998 og kom utover våren med militære trusler mot Serbia.<ref name="Herring" /> NATO-landene gjorde våren 1998 det klart at regimet i Beograd ble ansett som hovedproblemet. Både [[Russland]] og NATO-land ønsket utvidet selvstyre for Kosovo, men uten ytterligere fragmentering av Jugoslavia. USA og Storbritannia arbeidet for å få Sikkerhetsrådet til å vedta en resolusjon om å bruke «alle nødvendige midler» for å gjennomføre tidligere resolusjoner. Russiske myndigheter var bekymret for at NATO ble stadig mer dominerende i Europa.<ref name="EideEB" />
[[Richard Holbrooke]], Clintons spesialutsending, organiserte et møte mellom Rugova og Milosevic 15. mai 1998, uten resultat. Noen dager senere innledet de jugoslaviske styrkene en ny aksjon mot UÇK og Rugova tapte oppslutning i Kosovos befolkning. Rugova reiste 29. mai til Washington og møtte Clinton, og til New York for å møte [[Kofi Annan]]. Rugova informerte der om at han trakk seg fra forhandlinger og at bare full uavhengighet akseptabelt. Kontaktgruppen hadde frosset Serbias utenlandske beholdninger. I juni krevde kontaktgruppen våpenhvile og tilbaketrekning av væpnede styrke fra Kosovo. Holbrooke besøkte Beograd sommeren 1998 og truet med intervensjon om ikke Milosevic forhandlet med kosovoalbanerne. UCK trappet opp sine angrep på myndighetenes sikkerhetsstyrker og deres antatte samarbeidspartnere. NATO innledet luftmilitærøvelser over Albania og Republikken Makedonia 13. juni som en klar advarsel til Jugoslavias regjering. Milošević inviterte 16. juni til nye forhandlinger med Rugova om Kosovos «form for autonomi», tilbaketrekning av styrker og tilgang til Kosovo for utenlandske [[Ikke-statlig organisasjon|NGO]]er. Holbrooke og den russiske viseutenriksministeren forsøkte 4 til 6. juli å få til en avtale mellom Milošević og Rugova, forsøket mislyktes (ifølge Holbrooke fordi kosovarene var for uorganiserte). [[Christopher R. Hill]], kontaktgruppens talsperson, understreket at Kosovo ikke kunne skyte seg ut av Serbia. På sensommeren 1998 kontrollerte UÇK store deler av Kosovo.<ref name="Crawford" /><ref name="Noctiummes" /> På grunn av stadige kamphandlinger ble flere hundre tusen drevet fra sine boliger særlig i [[Drenica]]-dalen.<ref name="EideEB" />
NATO plasserte 8. juli 1998 fire krigsskip i [[Durrës]]. [[Wesley Clark]], [[SACEUR|NATOs øverstkommanderende]], advarte partene i konflikten om NATOs betydelige militære kapasitet, og antydet muligheten for en aksjon mot UÇK i samarbeid med Albania. På slutten av juli var UCKs geriljakrigere og tusenvis av sivile presset ut i villmarken av den jugoslaviske offensiven. [[Christopher R. Hill|Christopher Hill]] hadde 29. juli for første gang offisiell kontakt med UCKs ledelse. Kontaktgruppen lanserte 9. august en plan for autonomt Kosovo under forutsetning av at provinsen forble en "spesiell" del av Serbia. UÇK avviste planen og krevde full uavhengighet. Midt i august 1998 gjennomførte NATO en ny militærøvelse i Albania for å presse Milošević. Da UCK tapte terreng militært ble Rugova mer imøtekommende i forhandlingene, og gikk 20. september (etter at UCK ga opp stillinger ved [[Prizren]] og Pec) med på en plan for å gjøre Kosovo en republikk innenfor den jugoslaviske føderasjonen på linje med Serbia og Montenegro. FNs sikkerhetsråd vedtok 23. september resolusjon 1199 som fordømte voldsbruken og nevnte voldsbruk fra serbiske styrker spesielt.<ref name="Crawford" /> NATOs forsvarsministre ustedte 24. september en erklæring som truet med flyangrep mot Jugoslavia.<ref name="Noctiummes" />
===NATO åpner for maktbruk===
NATO forberedte styrkeoppbygging til bruk i Kosovo. Forsvarsminister [[William Cohen]] uttalte 1. oktober at USA var klar til å gjennomføre luftangrep innen to uker, tre dager senere annonserte
===Holbrooke-avtalen===
Rad 82 ⟶ 88:
===Ny opptrapping===
Ifølge [[Timothy W. Crawford|Crawford]] ville UÇK avstå fra offensive aksjoner bare dersom de ble overlatt til seg selv, og lærdommen fra Bosnia og [[Daytonavtalen|Dayton-avtalen]] var at sivile tap og flyktningstrøm snarere enn ikke-voldelig motstand ville gi UÇK vestlig støtte. NATO hadde selv ingen vesentlige strategiske interesser i Kosovo.<ref name="Crawford">{{Kilde artikkel|forfatter=Crawford, Thimothy W.|tittel=Pivotal deterrence and the Kosovo war: Why the Holbrooke agreement failed|publikasjon=Political Science Quarterly|url=|dato=|år=2002|nummer=vol 116, no 4|sider=499-523|sitat=}}</ref> I oktober 1998 fikk [[Richard Holbrooke]], USAs utsending, i stand en avtale med Slobodan Milošević om å trekke ut de væpnede styrkene og tillate observatører («verification mission») fra [[Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa|OSSE]].<ref name="Webber" /> Samtidig kunne UÇK etter tilbaketrekning av serbiske styrker i oktober 1998 trappe opp sin virksomhet. Etter at Holbrooke-avtalen var i iverksatt okkuperte UCK straks de områdene serbiske styrker hadde trukket seg ut av. Omtrent 150 serbiske politifolk og over 100 sivile ble drept av UCK innen utgangen av 1998, et stort antall var også kidnappet. I løpet av 1998 var opp mot 2000 personer drept av serbiske styrker og opp mot {{formatnum:300000}} var internt fordrevet.<ref name="Herring" />
[[Fil:President_Bush_with_leaders_of_Kosovo.jpg|thumb|[[Hashim Thaci]] var en av lederne i
Mens NATO la press på Milošević' regjering, lykkes det NATO i liten grad å holde igjen UÇK. Da den jugoslaviske hæren trakk seg tilbake kom UÇK frem fra sine gjemmesteder og tok opp igjen sin tidligere strategi med å angripe serbisk politi og i noen tilfeller tok UÇK over stillinger forlatt av serbiske styrker. I ly av våpenhvilen og på tross av OSSEs nærvær kunne UÇK konsolidere og vokse.<ref name="EideEB" /><ref name="Crawford" /> UÇK fikk tilgang til våpen fra Albania, og i noen tilfeller skal de også ha kjøpt våpen av serbiske politifolk og soldater. I januar 1999 ble det blant annet foreslått å sette inn NATO-soldater til å vokte grensen mot Albania eller å kontrollere Albanias havner og flyplasser. Våpen og andre forsyninger skal ha blitt betalt blant annet med inntekter fra narkotikasmugling og prostitusjon.<ref name=":1">{{Kilde avis|tittel=NATO står hjelpeløse overfor
Gjentatte tilfeller av brudd på avtalen skjedde fra begge parter, men det var særlig Serbias handlinger som skapte reaksjoner i NATO-landene.<ref name="Webber" /> [[William Walker (diplomat)|William Walker]], leder for OSSEs observatørkorps, uttalte 8. januar 1999 at det hadde vært flere brudd på avtalen hovedsakelig fra serbiske myndigheters side. Walker poengterte samtidig at avtalen stilte flere krav til myndighetene enn til UÇK.<ref name="Crawford" />
Rad 95 ⟶ 101:
== Rambouillet-forhandlingene ==
{{se også|Rambouillet-avtalen}}
Vinteren [[1999]] kalte kontaktgruppa for Jugoslavia (bestående av Storbritannia, Frankrike, Italia, USA og Russland<ref name="Crawford" />) partene sammen i [[Rambouillet]] i [[Frankrike]]. NATO-landenes strategi ble i hovedsak utarbeidet av [[Robin Cook]], [[Madeleine Albright]] og Frankrikes utenriksminister [[Hubert Védrine]]. Albright skal ha lagt mest vekt på å øve press mot Milosevic, mens Cook og Védrine forsøkte å
Det som var uakseptabelt for Jugoslavia var at avtalen også forutsatte at Kosovo skulle stilles under NATO-administrasjon med utplassering av {{formatnum:30000}} NATO-soldater i Kosovo, og at NATO-styrkene skulle ha uhindret tilgang til hele Jugoslavia,<ref name=":3" /> som ikke skulle kunne stilles til ansvar for eventuelle forbrytelser de måtte begå i landet. Fristen ved Rambouillet-forhandlingene gikk ut 23. februar og Milosevic godtok da tentativt planen fordi det var noen elementer som ikke var akseptable. Kontaktgruppen annonserte at planen skulle signeres i Paris 15. mars. Milosevic ble regnet som en pragmatisk politiker og det er uklart hvorfor han tok sjansen på å utfordre NATO våren 1999 når han ga etter i oktober 1998. En forklaring er at han gamblet på at NATO ikke ville sette inn bakkestyrker og at politiske uenighet i NATO-landene vil hindre militær opptrapping. Milosevic kan også ha stolt på russisk støtte og russisk motstand ville bidra til politisk splittelsen innenfor NATO, blant annet fordi Russlands motstand mot NATOs tilnærming tiltok fra oktober 1998 til mars 1999. Carwford tror at Milosevic overvurdert Russland evne til å skjerme Serbia. Crawford tror også at Rambouillet-forhandlingene ville vært overflødige dersom NATO hadde kontrollert UCK etter Holbrooke-avtalen.<ref name="Crawford" />
Rad 106 ⟶ 112:
Til forskjell fra de bosnisk-serbiske styrkene NATO hadde angrepet i 1995, var de serbiske og jugoslaviske styrkene velorganisert og godt bevæpnet. NATO sto overfor en langt sterkere motstander i Kosovo og Serbia enn i Bosnia. Ifølge ''The Economist'' hadde NATO snublet inn i den mest risikable operasjonen siden andre verdenskrig.<ref name="Webber" />
''Le Monde Diplomatique'' skrev i mai 1999 at avtaleforslaget lagt frem for Jugoslavia av kontaktgruppen i Rambouillet i realiteten var et ultimatum. Jugoslavia ble truet med militærmakt og NATO gjorde fra 20. januar styrkene til angrep innen 48 timer. Avtaleteksten ble publisert i det albanske tidsskriftet ''Koha Ditore'' i februar. Rambouillet-teksten ble utformet av de amerikanske diplomatene [[Christopher R. Hill]] og Richard Holbrooke. Jugoslavia hadde ikke innsigelser mot de politiske delen av avtalen, men motsatte seg den militære delen som regjeringen i Beograd mente var i strid med landets suverenitet og uavhengighet: Appendix B ville ifølge Jugoslavia ha medført at hele landet ble okkupert av NATO. Blant annet forutsatte avtaleutkastet i punkt 8 at NATOs militære fri og uhindret tilgang til hele landet. Den militære delen av Rambouillet-dokumentet ble avslørt av den tyske avisen ''[[Die Tageszeitung]]'' 6. april, to uker etter at NATO innledet sitt angrep. Det har senere blitt hevdet at betingelsene i Appendix med vilje ble utformet slik at den jugsolaviske regjeringen ikke ville akseptere.<ref name="Noctiummes" /><ref>{{Kilde avis|tittel=Zehn Jahre Kosovokrieg: Es musste sein|url=https://taz.de/!5165844/|avis=Die Tageszeitung: taz|dato=2009-03-23|besøksdato=2021-12-17|issn=0931-9085|språk=de|fornavn=Erich|etternavn=Rathfelder}}</ref>
== NATOs intervensjon==
[[Fil:Tomahawk-launch.jpg|thumb|upright|En [[Tomahawk]] rakett avfyres fra [[USS Gonzalez (DDG-66)|USS ''Gonzalez'']] 31. mars 1999]]
NATO gikk til krig mot Jugoslavia fra [[24. mars]] 1999 med kodenavnet [[Operation Allied Force]] (vedtaket om angrep ble fattet kvelden før). Den formelle begrunnelsen var at Milošević ikke ville signere [[Rambouillet-avtalen]]. NATO argumenterte med at hensikten var å stanse [[etnisk rensing]] og det ble lagt til grunn at den jugoslaviske regjeringen ønsket å fjerne alle etniske albanere fra Kosovo (betegnelsnen [[folkemord]] ble til dels brukt).<ref name="Noctiummes" /> Målet var ifølge Bill Clinton å demonstrere «the seriousness of NATO's purpose», å stanse opptrapping av Serbias offensiv mot Kosovo og
Norge deltok med F-16 fly i en støttefunksjon, men deltok ikke i selve bombingen. Hellas deltok ikke og arbeidet i stedet for en politisk og diplomatisk løsning. USA og Storbritannia var vesentlige bidragsytere på NATOs side.<ref name="Nohrstedt" />
Rad 121 ⟶ 129:
====Bombingen av kringkastingshuset====
[[Fil:
Bygningen som huset [[Radio-televizija Srbije]] (RTS), Serbias offentlige kringkasting, ble bombet 23. april og 16 mennesker omkom. Flere av medarbeiderne ble innesperret i ruinene i flere dager og kommuniserte med omverdenen med mobiltelefon. Stasjonen var på luften igjen etter 24 timer fra et hemmelig sted.<ref>{{Cite web|url=http://mondediplo.com/2000/07/03kosovo|title=Was the Serbian TV station really a legitimate target?|author=Claudio Cordone and Avner Gidron}}</ref><ref>{{cite news| url=http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/europe/1616461.stm | work=BBC News | title=Nato challenged over Belgrade bombing | date=2001-10-24 | accessdate=2010-05-20}}</ref> NATOs hovedkvarter begrunnet bombingen med at kringkastingshuset inngikk i de jugoslaviske hærens kommando- og kommunikasjonssystem. I tillegg ble kringkastingen brukt til propagandaformål i kampen mot Kosovos befolkning, ifølge NATO.<ref>{{cite book
[[Den europeiske menneskerettsdomstol]] avviste søksmål mot NATO fra ansatte i RTS.<ref>{{cite web| publisher= BBC| url= http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/1719039.stm| author= | title= Court throws out case against NATO| date= 19. desember 2001| accessdate= 18. februar 2013}}</ref> Dragoljub Milanović, direktør for RTS, ble dømt til ti års fengsel for å ha unnlatt å evakuere bygget under bombeangrepet.<ref>''[[The New York Times]]'', 22. juni 2002, [https://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9B02EFD7103FF931A15755C0A9649C8B63 World Briefing | Europe: Yugoslavia: Ex-TV Boss Jailed Over NATO Bombing]</ref>
Rad 153 ⟶ 161:
====USA====
[[Fil:Clintons Stenkovic 1 Refugee Camp (cropped1).jpg|thumb|upright=1.2|President Clinton uttalte i mars 1999 at han ville vise at NATO mente alvor, beskytte uskyldige sivile og ødelegge Serbias evne til å skade befolkningen i Kosovo. Bildet viser Bill og [[Hillary Clinton]] i en flyktningleir ved [[Skopje]], 22. juni 1999.{{byline|William Vasta/White House Photograph Office}}]]
[[Bill Clinton|President Clinton]] gikk til krig uten vedtak i [[Kongressen (USA)|Kongressen]] og begrunnet i stedet deltakelse i Kosovo med USAs forpliktelser overfor NATO. USAs grunnlov deler myndighet til å gå til krig mellom presidenten og kongressen, mens kongressen har brukt sin rett til å erklære krig bare fem ganger i landets historie. Senatet vedtok 23. mars en fullmakt til presidenten til å bruke fly- og rakettangrep mot Jugoslavia (Serbia-Montenegro) i samarbeid med allierte i NATO. Clinton erklærte at målet med aksjonen var å vise at NATO mente alvor («to demonstrate NATO's seriousness of purpose»), å avverge en enda blodigere offensiv mot uskyldige sivile («to deter an even bloodier offensive against innocent civilians in Kosovo») og å ødelegge Serbias evne til å skade befolkningen i Kosovo («to seriously damage the Serbian military's capacity to harm the people of Kosovo»).<ref name=":8" />
[[Representantenes hus (USA)|Representantenes hus]] vedtok 24. mars resolusjon 424 som uttrykte støtte til amerikanske styrker, men uten å vedta støtte til selve krigføringen. Representantens hus avviste 28. april med 427 mot 2 stemmer et forslag om å erklære krig mot Jugoslavia og med 213 mot 213 ble heller ikke Senatets vedtak (av 23. mars) om å gi fullmakt til bruk av militærmakt støttet. Siden 1973 har presidentens fullmakt til å føre krig vært begrenset til 60 dager uten eget vedtak i Kongressen (Kosovo-aksjonen varte i 69 dager). Ifølge Yoo er det uklart om Clintons deltakelse i Kosovo-aksjonen var i tråd med USAs forfatning, selv om den var i tråd med lang praksis. Clinton ga aldri noen fullgod begrunnelse for Kosovo-aksjonen i henhold til folkeretten eller amerikansk lov, skriver Yoo. Det er uklart om vedtak i FNs aller NATOs organer endrer maktfordelingen mellom kongressen og presidenten.<ref name=":8">Yoo, J. C. (2000). Kosovo, War Powers, and the Multilateral Future. ''University of Pennsylvania Law Review,'' 148(5), 1673-1731.</ref>
===Folkerettslige spørsmål===
Rad 171 ⟶ 179:
==Konsekvenser==
I august 1998 ble det meldte om massakrer og massegraver med 600 drepte ved byen [[Orahovac]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Strid om massegrav-meldinger fra
[[Fil:Defense.gov News Photo 990423-D-2987S-022.jpg|thumb|NATO avholdt i april 1999 toppmøte i forbindelse med 50-årsjubileum for alliansen.<ref name=":9" /> Her Bill Clinton i samtale med [[Javier Solana]] (delvis skjult), utenriksminister [[Madeleine Albright]], forsvarsminister [[William Cohen]] og general [[Henry H. Shelton]].{{byline|United States Department of Defense}}]]
I ettertid har det vært debatt om NATOs mål med aksjonen ble nådd og hva målene egentlig var.<ref name=":3" />
Rad 183 ⟶ 191:
===Sivile tap===
[[Fil:RCMP in Kosovo.jpg|thumb|Etterforskere fra [[Royal Canadian Mounted Police]] undersøker en mulig massegrav sammen med soldater fra [[US Marines]] i [[KFOR]], Kosovo 1. juli 1999. {{byline|Sgt. Craig J. Shell, U.S. Marine Corps}}]]
Inntil 528 sivile serbere ble drept som følge av NATOs bombing.<ref name="hrwcrisis">[http://www.hrw.org/reports/2000/nato/Natbm200-01.htm The Crisis in Kosovo] – Human Rights Watch 2000</ref> Andre kilder oppgir 600 til 1500 sivile ble drept av NATOs bomber.<ref name="Herring" /> Krigsforbrytertribunalet kom til at 2788 kosovoalbanere ble drept.<ref>{{Kilde avis|tittel=En liberal fredsteori|avis=Ny Tid|url=|etternavn=|fornavn=|dato=17. november 2016|side=44|sitat=Ny Tid siterer fra Nils Petter Gleditsch}}</ref> Webber oppgir at krigsforbrytertribunalet kom til 4400 sivile drept i perioden mars-juni 1999. [[Human Rights Watch]] anslo at 500 sivile ble drept i NATOs bombeangrep. NATO oppga 5000 militære tap på serbisk side, mens serbiske rapporter oppga 576<ref name="Webber" /> eller omkring 600 drepte (innenriksstyrker og ordinære forsvarsstyrker).<ref name="Herring" /> Danske ''[[Politiken]]'' skrev i august 2000 at NATO «overdrev vilt» da det ble hevdet at 100.000 var drept i Kosovo. Forsvarsminister [[William Cohen]] hevdet 100.000 kosovoalbanere var forsvunnet og trolig drept. Kosovoalbanske talsmann sa senere at 11.000 var savnet. Tallene var nærmere 3000-4000 ifølge ''Politiken''. I løpet av 1999 fant rettsmedisinere 195 graver med 2108 døde, første halvår 2000 ble 150 graver med 680 døde avdekket.<ref>{{Kilde avis|tittel=NATO løy om dødstall i
===Militære tap===
Rad 193 ⟶ 201:
Før NATOs angrep hadde omkring 230.000 flyktet fra sine boliger. På slutten av NATOs bombing var 1,4 millioner sivile på flukt. Omkring 863.000 sivile flyktet fra Kosovo og 590.000 var internt fordrevne. Det er uklart om det store antallet flyktninger var del av en serbisk plan om etnisk rensing, et biprodukt av angrep på UÇK eller et svar på NATOs luftangrep.<ref name="Webber" /><ref name=":3" /> Ifølge Mandelbaum er det lite som tyder på at det var en planlagt i lang tid fordi Milosevic hadde kontrollert provinsen i ti år uten å forsøke noe som lignet det som skjedde i 1999. Høsten 1998 kom dessuten mange av de internt fordrevne tilbake under våpenhvilen fra oktober 1998.<ref name=":3" /> General [[Wesley Clark]], som ledet NATOs aksjon, uttalte offentlig at det var helt forutsigbart («entirely predictable») at overgrepene i Kosovo ville bli trappet opp som følge av NATOs intervensjon.<ref name="EideEB" /><ref>{{Kilde www|url=http://www.foreignpolicyjournal.com/2013/09/06/syria-and-lessons-unlearned-from-the-u-s-nato-bombing-of-kosovo/|tittel=Syria and Lessons Unlearned from the U.S./NATO Bombing of Kosovo|besøksdato=2017-02-16|forfattere=|dato=2013-09-06|verk=[[Foreign Policy Journal]]|forlag=|sitat=Clark: "The military authorities fully anticipated the vicious approach that Milosevic would adopt, as well as the terrible efficiency with which he would carry it out."}}</ref> Serbiske styrker trappet opp fordrivelsen av sivile, særlig over grensen til nabolandene, som svar på bombingen.<ref name="Webber" /> Etterretningskomiteen i [[Kongressen (USA)|USAs kongress]] skal i februar 1999 ha blitt advart av CIA om at bombing trolig ville føre til etnisk rensing i Kosovo. NATO gikk ifølge Herring til angrep tross advarsler om at krig kunne føre til forverring av menneskerettsbruddene i Kosovo.<ref name="Herring" /> [[Carl Bildt]] og [[Massimo D'Alema]] advarte Clinton i mars om at man måtte regne med at en halv million flyktninger ville strømme ut av Kosovo dersom Milosevic ikke ga seg umiddelbart.<ref name="EideEB" />
Ifølge den internasjonale undersøkelseskommisjonen for Kosovo var årsaken til flyktningstrømmen at «jugoslaviske styrker var engasjert i en godt planlagt kampanje av terror og fordrivelse av kosovoalbanere. Denne kampanjen blir vanligvis beskrevet som [[etnisk rensning]], og hadde til formål å fordrive mange, om ikke alle, kosovoalbanere fra Kosovo, ødelegge grunnlaget for samfunnet, og forhindre dem fra å returnere».<ref>''[http://sitemaker.umich.edu/drwcasebook/files/the_kosovo_report_and_update.pdf The Kosovo Report] {{Wayback|url=http://sitemaker.umich.edu/drwcasebook/files/the_kosovo_report_and_update.pdf |date=20140808211326 }}''.
====«Operasjon hestesko»====
Rad 203 ⟶ 211:
===Tiden etter===
[[Fil:Kla members.jpg|thumb|Medlemmer av UCK leverer fra seg våpen til U.S. Marines i landsbyen Zegra, Kosovo, 30. juni 1999.{{byline|Sgt. Craig J. Shell, U.S. Marine Corps}}]]
Etter krigen ble Kosovo administrert i henhold til FN-resolusjon 1244.<ref name="taakeheim" /> Den etniske spenningen i Kosovo har i en viss grad vedvart etter krigen, men
Den internasjonale administrasjonen overtok et område uten fungerende økonomi, offentlig administrasjon og rettspleie. Fra 1999 til 2008 mottok Kosovo 1,8 milliarder euro i bistand fra [[EU]]. Regnet per innbygger er Kosovo de største mottakeren av bistand fra EU. På det meste var {{formatnum:50000}} soldater utstasjonert i [[KFOR]], sammenlignet med {{formatnum:54000}} i [[IFOR]] og {{formatnum:62000}} i [[ISAF]] (per 2009). Regnet per innbygger er KFOR den største av disse tre operasjonene.<ref name="Webber" /> I KFOR var omkring 7000 amerikanske soldater og de tjenestegjorde også under ikke-amerikanske offiserer.<ref name=":8" /> Tilstrømmingen av hjelpeorganisasjoner etter krigen førte en kunstig økonomi med oppdrevet etterspørsel og inflasjon på mange varer og tjenester. Ifølge Morten Strøksnes var hjelpearbeidet lite koordinert. FN har i liten grad lykkes i å beskytte den kosovoserbiske minoriteten og mange endte som fattige flyktninger i Serbia.<ref name="taakeheim" />
Rad 211 ⟶ 219:
===Kosovos uavhengighet===
{{sitat|The Kosovo Liberation Army must rank as one of the most successful guerilla movements in modern history. In nineteen months following its first public appearence, the KLA (or UCK in its Albanian acronym) had all but fulfilled its aims - having managed to subcontract the world's most powerful military alliance to do most of the fighting for it.|[[Tim Judah]]<ref name="Judah" />|align=right}}
Kosovo erklærte seg uavhengig i 2008 og er anerkjent som suveren stat. NATOs aksjon var trolig avgjørende for at Kosovo til slutt
==Se også==
Rad 225 ⟶ 233:
<ref name="Judah">Judah, T. (2000). The Kosovo liberation army. ''Journal of International Affairs, Perceptions'', 20, 61-77.</ref>
<ref name="Noctiummes">{{Kilde artikkel|tittel=Appendix: War in Yugoslavia: Preparatory manipulations—human Rights, diplomacy, the KLA.|publikasjon=Socialism and Democracy|doi=10.1080/08854309908428244|url=https://doi.org/10.1080/08854309908428244|dato=1999-07-01|fornavn=Tania|etternavn=Noctiummes|etternavn2=Page|fornavn2=Jean‐Pierre|serie=2|bind=13|sider=89–109|issn=0885-4300|besøksdato=2021-11-28}}</ref>
<ref name="Nohrstedt">Nohrstedt, S. A., Kaitatzi-Whitlock, S., Ottosen, R., & Riegert, K. (2000). From the Persian Gulf to Kosovo—War journalism and propaganda. ''European Journal of Communication,'' 15(3), 383-404.</ref>
Rad 239 ⟶ 249:
{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:
[[Kategori:Kosovos historie]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Belgia]]
| |||
