Norsk bergindustrihistorie: Forskjell mellom sideversjoner
Slettet innhold Innhold lagt til
+ link Tagg: 2017-kilderedigering |
|||
| (37 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist) | |||
Linje 1:
[[Fil:Fra Kongens gruve.jpg|mini|''Fra Kongens gruve'', tegning av [[Johannes Flintoe]] fra 1834 som forestiller arbeid i [[Kongsberg Sølvverk|gruvene på Kongsberg]].]]
'''Norsk bergindustrihistorie''' utgjør størstedelen av [[Norge]]s
[[Kobber]] ble utvunnet særlig i [[Trøndelag]] og i fjellbygdene på [[vannskille]]t mot [[Østerdalen]]. Kvikne og Ytterøya ble drevet fra rundt 1630, deretter [[Røros]] (1644) som ble den store produsenten i nær 300 år. Det var langvarig og til dels stor produksjon på Løkken og senere noe produksjon i Folldal og [[Selbu]]. Etter at [[Kvikne]]-verket som det første ble etablert i 1632 ble det reist flere små smeltehytter nedover [[Orkladalen]]. Det kom noen mindre verk i [[Gudbrandsdalen]], Sogn, [[Hardanger]] og [[Telemark]]. I nyere tid er særlig [[Sulitjelma gruber]] (1887) av betydning. Kobber er bundet i [[kobberkis]] CuFeS<sub>2</sub> og utvinnes i en energikrevende smelteprosess, noe som blant annet på Røros førte til snauhogst over store områder. Det var en fordel med tilgang til elv og vannkraft ved gruvene og smeltehyttene. For en del av gruvene er datering av driften usikker.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1986 | tittel = Grunnfjellet i norsk industri | isbn = 8299140706 | forlag = Norsk metallurgisk selskap | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080600038 | forfatter=Lundberg, Nils }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Nissen, Gunnar Brun | utgivelsesår = 1976 | tittel = Røros kobberverk 1644-1974 | isbn = 8271750089 | forlag = [s.n.] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016020907561 | side = }}</ref><ref name="smeltehytter">{{ Kilde bok | forfatter = Østensen, Per Øyvind | utgivelsesår = 1999 | tittel = Smeltehytter for koppar i Midt-Norge | isbn = 8291337187 | utgivelsessted =Norge | forlag = Norsk bergverksmuseum | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016042208102 | side = }}</ref><ref name="geoUiO">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = Geologi, ressurser og miljø | isbn = 8292213007 | forlag = Institutt for geologi, Universitetet i Oslo | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015072108232 | forfatter= Bjørlykke, Knut mfl }}</ref>
==Middelalderen==▼
De første spor av metallutvinning i Norge finnes i [[Oslofeltet]] der det sannsynligvis ble skjerpet på [[sølv]] og [[jern]] fra 1200- til 1500-tallet.▼
▲==Middelalderen==
▲De første spor av metallutvinning i Norge finnes i [[Oslofeltet]], der det sannsynligvis ble skjerpet på [[sølv]] og [[jern]] fra 1200- til 1500-tallet. I middelalderen ble flere hundre steinkirker oppført, for det meste av [[kalkstein]] eller [[kleberstein]]. [[Nidarosdomen]] stod ferdig i [[1320]].
== 1500-tallet ==
Den første ordinære gruvedriften med ordnede privilegier
[[Akersberg gruve]] og gruvene i [[Telemark]] er nevnt i [[Agricola]]s publikasjon i [[1556]]. De første [[jernverk]]ene ble anlagt på [[1540-tallet]] ved [[Fossum Jernverk|Fossum]] ([[Skien]]) 1542 og i [[Hakadal]]. Den første registrerte jerngruve fra [[1538]] finnes i [[Østhagan landskapsvernområde]] i [[Grua]] på [[Hadeland]].
Linje 14:
En tid var det 18 små jernverk i drift fra en rekke små, rike forekomster på Sør- og Østlandet. Noen av de viktigste jernverkene var Nes, Fossum, Ulefoss, Fritzøe, Bærum, Eidsvoll og Froland. De var basert på trekullsmelting.
På [[Ytterøy]] i [[Trondheimsfjorden]] kan det ha vært utvunnet [[kobber]] fra tidlig på [[1500-tallet]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Norsk bergindustrihistorie|url=http://snl.no/Norsk_bergindustrihistorie|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2023-01-25|besøksdato=2023-01-29|språk=no|fornavn=Svein|etternavn=Askheim}}</ref> 27. juli 1516 skriver erkebiskop Erik Valkendorf at han hadde fått lokalisert et «''[[kobber|Kaaber]]bierg 8 store Miile fra [[trondheim|Trundem]]''». Historiker og statsgeolog Rolf Falck Muus<ref>{{cite web|url=https://lokalhistoriewiki.no/index.php?curid=109078|title=Rolf Falck Muus|publisher=Lokalhistoriewiki|access-date=27. mars 2021}}</ref> «Kaaberbierg 8 store Miile fra Trundem» kan også ha vært i Selbu, [[Meldal]], [[Løkken Verk|Løkken]], [[Meråker]] eller [[Kvikne kobberverk|Kvikne]].<ref name=":0" /><ref name="Espelund">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1998 | tittel = Kobber i Det Nordenfjeldske Bergamt | isbn = 8299243041 | forlag = Arketype forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011090708109 | forfatter=Espelund, Arne }}</ref> Dette kan være landets eldste kobberverk.
== 1600-tallet ==▼
[[Fil:Solborg gruve.JPG|thumb|De fleste gruvene i Arendalsfeltet fremstår i dag som en åpning med bratte sider ned mot et vannspeil. Det er rester av murer rundt gruveåpningen. Vegetasjon skjuler det meste, og trerøtter fører til at disse kulturminnene forvitrer. De fleste gruvene er mer eller mindre fylt med søppel. Dette bildet er fra ''Solborg gruver'' ved [[Stoa]]. {{byline|Karl Ragnar Gjertsen}} ]]
▲== 1600-tallet ==
[[Kobber]]-forekomstene i [[Trøndelag]] ble drevet fra begynnelsen av [[1600-tallet]]. [[Kvikne kobberverk]] startet år [[1630]], som et av landets første kobberverk av noen betydning. Senere kom det kobberverk på [[Røros Kobberverk]] i [[1644]], [[Løkken Verk]] i [[1652]], [[Selbu]] i [[1713]] og [[Folldal gruver]] i [[1741]].
I 1635 ble gitt kongelig tillatelse til [[Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya|kobberdriften på Ytterøya]] «som for tiden ligger stille», noe som skulle bety at det var drift tidligere. Ytterøya mangler [[vassdrag]] som kunne forsynt det stor vannhjulet som ble brukt i smelteprosessen. Smeltehytten ble derfor lagt på Ekne på fastlandet (i den senere [[Levanger kommune]]). Malmen inneholdt bare 3 % kobber, og det gikk med mye ved for å smelte ut ren kobber. Bønder i hele distriktet, også på [[Frosta]] og i [[Leksvik]], leverte etter pålegg ved til smeltingen samt til fyrsetting i gruven på Ytterøya, noe som førte til snauhogst av store områder.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/trondelag/xl/her-startet-kobberhistorien-i-norge-1.12656473|tittel=Her startet kobberhistorien i Norge|besøksdato=2023-01-29|dato=2015-12-26|fornavn=Bjørn|etternavn=Solli|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref name=":0" /> Det er noe usikkert i hvilke perioder av 1600-1700-tallet det var drift i gruvene.<ref name="smeltehytter" /> Gruvene på Ytterøya ble drevet til 1912<ref>{{Kilde www|url=https://www.t-a.no/5-116-388213|tittel=(+) Ytterøy ønsker gruveturister|besøksdato=2023-01-29|dato=2016-04-14|fornavn=Gaute Ulvik|etternavn=Haugan|språk=no|verk=Trønder-Avisa}}</ref>
Den første effektive [[masovn]] ble reist ved [[Bærums Verk (bedrift)|Bærums Verk]] i [[1622]]. Masovnen var den utløsende teknologiske faktor som gav jernverksdrift en rekke steder i Oslofeltet frem mot år 1700; og spesielt i [[Arendalsfeltet]].▼
▲Den første effektive [[masovn]] ble reist ved [[Bærums Verk (bedrift)|Bærums Verk]] i [[1622]]. Masovnen var den utløsende
Det sensasjonelle [[sølv]]funnet i [[Sandsvær]] i [[1623]] innvarslet et solid løft for bergindustrien i Norge. Etableringen av [[Kongsberg sølvverk]] og bergstaden Konningsberg (Kongsberg) utviklet seg til landets største industrivirksomhet i førindustriell tid. Omfanget av driften gjorde byen til [[Danmark-Norge]]s senter for ekspertise på gruvedrift. Norges første høyere utdanningsinstitusjon ble etablert på [[Kongsberg]]. [[Bergseminaret]] var Europas første institusjon for høyere utdannelse i [[bergteknikk]].▼
I 1657 utkom ''Geologica Norvegica'' skrevet av slottsprest [[Mikkel Pederssøn Escholt]]<ref>[https://bibsok.no/?mode=p&tnr=6678301 ''Geologica Norvegica'', 1657]</ref> på Akershus. Den omhandlet [[jordskjelv]], og tok opp farene forbundet med gruvedrift, for i gruvene trivdes angivelig [[spøkelse]]r, «''iblant hvilke somme gjør berg-[[gesell]]ene ingen skade...men somme av sådanne spiritibus og spøkelser er farlige, så de dreper gesellene''».<ref>[[Reidar Marmøy]]: «Gjennom bølgedalen», ''Vårt folks historie'' bind 4, Aschehoug, Oslo 1963 (s. 306)</ref>
▲Det sensasjonelle [[sølv]]funnet i [[Sandsvær]] i [[1623]] innvarslet et solid løft for bergindustrien i Norge. Etableringen av [[Kongsberg sølvverk]] og bergstaden Konningsberg (Kongsberg) utviklet seg til landets største industrivirksomhet i førindustriell tid. Omfanget av driften gjorde byen til [[Danmark-Norge]]s senter for ekspertise på gruvedrift. Norges første høyere utdanningsinstitusjon ble etablert på [[Kongsberg]]
[[Nederland|Hollenderne]] trengte stein til utfyllinger langs sjøkanten og til stadig nye [[dike]]r. Stein av god kvalitet ([[gneis]] og [[granitt]]) fantes i rikelige mengder og passe størrelser i Norge, og ble av naturlige og geografiske årsaker hentet primært i fjordene langs sørlandskysten. Eksportmengden kan kanskje noe anekdotisk belyses med at flere av de eldre byområdene i [[Amsterdam]] ble sagt å ligge på norsk grunn.
Rad 32 ⟶ 33:
== 1700-tallet ==
Fra [[1700-tallet]] og frem til siste årtusenskifte var [[bergverk]]ene [[hjørnesteinsbedrift]]er for [[bygd]]ene og Norges økonomi.
I 1708 ble det funnet kobber i [[Selbu]].<ref name="smeltehytter" />
Fra [[1737]] til [[1815]] ble det brutt ut [[alunskifer]] ved [[Alunverket]] fra [[Ekebergskrenten]] i Oslo.
Fra [[1753]] ble det tatt ut marmor i [[Lier]] ved [[Drammen]] som blant annet leverte stein til [[Marmorkirken]] i [[København]].
Dit gikk også marmor fra [[Marmorøyen]] i [[Bergen]]. To marmorsager i Hopsfossen like ved tok også imot marmor fra åren inne ved det nåværende [[Paradis (Bergen)|Paradiskrysset]]. Fra [[Hop (Bergen)|Hop]] ble marmor fraktet i småbåter over [[Nordåsvannet]] til Straume, og derfra med skip videre, først og fremst til København, til [[Christiansborg Slot|Christiansborg slott]] i 1730-årene, og i 1740-årene til byggingen av Marmorkirken. Driften ble lagt ned i 1750-årene og frem til [[Werner Christie (1746–1822)|Werner Hosewinkel Christie]] kjøpte øyen og driften i 1775. Da Christie kjøpte Hop i 1784, kom marmoruttakene i gang igjen, både på Hopsholmen
og i Korsdalen på Paradis med fire ansatte. De to marmorsagene på Hop var i drift frem til Christies død i 1822.<ref>[https://www.bergen.kommune.no/hvaskjer/tema/kulturminner-i-bergen/skriftserie-og-publikasjoner/kulturminnegrunnlag/kulturminnegrunnlag-kommunedelplan-for-ny-paradis-hop-nesttun-og-nesttun-vest] ''Kulturminnegrunnlag: Kommunedelplan for Ny-Paradis, Hop, Nesttun og Nesttun vest'' (s. 40)</ref>
Den første [[betong]]-konstruksjon i Norge var [[Farris]]dammen i [[Larvik]] som ble bygget i [[1767]].
I [[1773]] ble [[Blaafarveværket]] etablert som kongelig verk. Vervet utvant [[kobolt]].
I [[1789]] ble også gruvedriften ved [[Åsterudtjern]] på [[Holleia]] i Ringerike utvidet med blant annet produksjon av
== 1800-tallet ==
Krisen under Napoleonskrigene førte til at kongen måtte pantsette [[Blaafarveværket]] til den svenske kjøpmannen
▲Krisen under Napoleonskrigene førte til at kongen måtte pantsette [[Blaafarveværket]] til den svenske kjøpmannen [[Peter Wilhelm Berg]]. I 1821 ble verket solgt til et tysk-engelsk konsortium som til slutt bestod av [[Benjamin Wegner]] og [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg]]. Under Wegners ledelse, frem til 1848, utviklet verket seg til Norges største industribedrift og verdens største produsent av koboltblått.
Etter bybrannen i [[Hamburg]] i [[1842]] ble [[nordmarkitt]] fra [[Grefsen]] og [[Grorud]] i [[Christiania]] anvendt til kaier, broer, bygningssokler, trapper og til [[Oscarsborg festning]]. Fra [[1870-tallet]] var [[iddefjordsgranitt]] dominerende som bygningsstein spesielt til brolegging og gateanlegg.
I 1840- og 50-årene ble det tatt ut [[svovelkis]] fra [[Ytterøen gruver]] for produksjon av [[svovelsyre]] ved
Før Ytterøya var det en mindre produksjon i Hardanger rundt 1840.<ref name="Carstens" /> Flere svovelkisgruver kom i drift; i [[1865]] på [[Vigsnes]] og senere på [[Varaldsøy]] og på [[Stord]]. [[Sulitjelma gruber]] kom i drift i [[1888]]. På [[1890-tallet]] fulgte [[Kjøli gruve|Kjøli]] og [[Killingdal gruver|Killingdal]] nord for [[Røros]], rundt år 1900 [[Løkken Verk]] og [[Folldal gruver]]. Produksjonen gikk opp fra 60.000 tonn årlig til over 100.000 tonn. Anlegg av jernbane Trondheim-Støren-Røros samt lokale jernbaner og taubaner forenklet gruvedriften betraktelig og la grunnlag for et oppsving. Jernbanen erstattet hestetransport og gjorde det mulig å erstatte ved/trekull med [[koks]] og [[steinkull]] i smeltingen. Røros tok som det første bergverk i landet i bruk pressluftbor og elektrisitet til belysning og transport (1896).<ref name="geoUiO" />
Lektor i mineralogi, proberkunst og fabrikanlæg ved [[Det Kongelige Fredriks Universitet]] i [[Christiania]] [[Theodor Scheerer]] publiserte i [[1845]] en analyse av etter et funn av [[magnetkis]] ved [[Åsterudtjern]] på Holleia i Ringerike i [[1837]] som inneholdt 2,8 % [[nikkel]]. Scheerer var også hyttemester ved [[Blaafarveverket]] der malm med [[kobolt]] var drevet siden [[1773]]. På [[1800-tallet]] fikk koboltproduksjonen et oppsving, og etterhvert kom også nikkelgruver i drift: [[Ringerikes Nikkelverk]], senere i [[Bamble]], [[Askim]], [[Sigdal]], [[Flåt nikkelgruve]] i [[Evje]] og tilslutt [[Senja]] og [[Skjækerdalen]].▼
▲Lektor i mineralogi, proberkunst og fabrikanlæg ved [[Det Kongelige Fredriks Universitet]] i [[Christiania]] [[Theodor Scheerer]] publiserte i [[1845]] en analyse av etter et funn av [[magnetkis]] ved [[Åsterudtjern]] på Holleia i Ringerike i [[1837]] som inneholdt 2,8 % [[nikkel]]. Scheerer var også hyttemester ved [[Blaafarveverket]] der malm med [[kobolt]] var drevet siden [[1773]]. På [[1800-tallet]] fikk koboltproduksjonen et oppsving, og etterhvert kom også nikkelgruver i drift: [[Ringerikes Nikkelverk]], senere i [[Bamble]], [[Askim]], [[Sigdal]], [[Flåt nikkelgruve]] i [[Evje]] og tilslutt [[Senja]] og
[[Leeren Chromfabrik]] ved [[Lerfossen]] i Trondheim startet produksjon av [[krom]]-farger i [[1837]]. [[Wilhelm Dunker]] i [[Christiania]] fant i [[1817]] en metode for dette. Malm med kromførende [[serpentinitt]] ble for det meste hentet fra [[Feragenfeltet]] ved [[Røros]] og [[Alvdal]].▼
▲
På midten av [[1800-tallet]] ble et stort antall [[apatitt]]-forekomster funnet og utnyttet i [[Kragerø]]-området. Fosfatmalmen ble brukt til [[gjødsel]]-produksjon. I [[1872]] ble det funnet apatitt i Bamble, og [[Ødegården Verk]] ble etablert for å drive ut apatitt på stedet.
I 1882 konstaterer J.H.L. Vogt at landet var delt inn i tre bergdistrikter:<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015022408126|tittel=Norges nyttige mineraler og bergarter: deres kjendetegn, forekomstmaade, brug og drivværdighed|etternavn=Vogt|fornavn=J.H.L.|dato=|utgiver=Alb. Cammermeyer|år=1882|isbn=|utgivelsessted=Kristiania|side=33|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>
* det østre søndenfjeldske bergdistrikt
* det vestre søndenfjeldske bergdistrikt
Rad 61 ⟶ 70:
== 1900-tallet ==
Produksjonen av svovelkis tok seg opp i [[mellomkrigstiden]] og var på det meste over 1 millioner tonn årlig, noe som utgjorde 10 % av verdensproduksjonen.<ref name="geoUiO" /> Rundt år 1900 var svovelkis det viktigste bergverksproduktet i Norge. Interessen for kisforekomsten var så stor at den norske stat gjennom «Grong-loven» (et tillegg til Bergverksloven, vedtatt 1918) sikret staten retter til mutbare malmer i [[Grongfeltet]].<ref name="Carstens" /> Folldal verk innstilte svovelkisproduksjonen i 1993 som den siste svovelkisprodusenten i Norge.<ref name="Carstens">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = - bygger i berge | isbn = 8251915937 | forlag = Norsk bergindustriforening | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016092848136 | forfatter=Carstens, Halfdan }}</ref> Norsk kjemisk industri ble for en stor del bygget opp rundt forekomstene av svovelkis.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Juve, Gunnar | utgivelsesår = 1988 | tittel = Malmforekomster = | isbn = 8290408145 | forlag = Norges geografiske oppmåling | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012072308120 | side = }}</ref> Svovelkisen i Joma ([[Røyrvik]]) var antakelig den største forekomsten i Norge og ble drevet av [[Grong Gruber]].<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1976 | tittel = Trøndelag | isbn = 8205082235 | isbn = 8205082243 | utgivelsessted = no | forlag = Gyldendahl | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012082824001 | side = }}</ref>
[[Norsk Jernverk]] ble etablert i [[1946]] og startet drift på [[magnetitt]] og [[hematitt]] i [[Mo i Rana]] i [[1964]] på malm fra [[Dunderlandsdalen]]. [[Aktieselskapet Sydvaranger]] ble etablert i [[1904]] og ble etterhvert Norges største bergverk.
På begynnelsen av [[1900-tallet]] ble det brutt [[titan (grunnstoff)|titan]]-malm i
På begynnelsen av [[1900-tallet]] ble en rekke [[molybden]]-forekomster, spesielt i [[Flekkefjord]]-området satt i produksjon; [[Kvina]] og [[Knaben]], og i [[Telemark]]; [[Dalen]] og [[Bandaksli]]. Utvinningen fra disse forekomstene dabbet av etter den annen verdenskrig, mest fordi der var andre felter i verden som var mere lettdrevet, og dermed økonomisk lønnsomme. Per [[2008]] er der igangsatt begrenset drift i det gamle dagbruddet på Knaben.
På [[Svalbard]] ble det igangsatt industriell bryting av [[steinkull]] i årene frem mot [[første verdenskrig]]. [[Store Norske Spitsbergen Kulkompani]] ble stiftet i 1916.
I [[1931]] ble det bygget et smelteverk i [[Thamshavn]] der [[svovel]] ble utvunnet direkte fra svovelkis.
Fra [[1950-tallet]] ble en rekke kis- og kobberforekomster satt i produksjon:
I [[1988]] startet
I dag utgjør [[naturstein]] størst andel av inntektene fra bergindustrien. [[Larvikitt]] ble brutt fra [[1880-årene]] og utgjør nå mesteparten av dette. Videre brytes granitt fra Iddefjord, Flisa og Trysil. Skifer brytes på [[Otta]] og i [[Oppdal]]. I [[Trøndelag]] og [[Nordland]] gir [[marmor]] størst eksport-inntekt. I [[Alta]] brytes kvartsskifer. I [[Hellvik (Eigersund)|Hellvik]], mellom [[Egersund]] og [[Sirevåg]], drives ut kvitstein i form av [[labradoritt]], som knuses til singel og eksporteres til flere land, der den brukes til veidekke (hvit asfalt) og i bygningsindustrien.
Det meste av kalksteinen i Norge går til sementproduksjon. [[Frantzefoss Bruk A/S]] tar ut kalk i [[Brevik]] og [[Bærum]]. I [[Møre og Romsdal]] produseres [[Hustad-kalk]]. Videre produseres kalk i [[Verdal]] i [[Trøndelag]], og i Nordland produseres kalk fra [[Drevja]] i sør til [[Kjøpsvik]] i nord. ''Norsk Jernverk'' drev også et kalkbrudd i
[[A/S Olivin]] ble etablert i [[1948]] og startet uttak av [[olivin]] (dunitt) i [[Vanylven]].
Rad 84 ⟶ 95:
==Se også==
*[[Gruvedrift|Tekniske bergverksuttrykk]]
*[[Gruvedrift]]
| |||