Norsk bergindustrihistorie: Forskjell mellom sideversjoner

'''Norsk bergindustrihistorie''' utgjør størstedelen av [[Norge]]s [[industrihistorie]]. [[Bergverk]] er en [[primærnæring]], men [[sekundærnæring]]er som [[smelteverk]] og [[verkstedindustri]] vokste opp rundt gruvene. Lokalt bar dermed virksomheten preg av industrivirksomhet.

[[Kobber]] ble utvunnet særlig i [[Trøndelag]] og i fjellbygdene på vannskillet[[vannskille]]t mot [[Østerdalen]]. Kvikne og Ytterøya ble drevet fra rundt 1630, deretter [[Røros]] (1644) som ble den store produsenten i nær 300 år,. detDet var langvarig og tildelstil dels stor produksjon på Løkken og senere noe produksjon i Folldal og [[Selbu]]. Etter at [[Kvikne]]-verket som det første ble etablert i 1632 ble det reist flere små smeltehytter nedøvernedover Orkladaføret[[Orkladalen]]. Det kom noen mindre verk i [[Gudbrandsdalen]], Sogn, [[Hardanger]] og [[Telemark]]. I nyere tid er særlig [[Sulitjelma gruber]] (1887) av betydning. Kobber er bundet i [[kobberkis]] CuFeS₂ og utvinnes i en energikrevende smelteprosess, noe som blant annet på Røros førte til snauhoggingsnauhogst avover store områder. Det var en fordel med tilgang til elv og vannkraft ved gruvene og smeltehyttene. For en del av gruvene er datering av driften usikker.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1986 | tittel = Grunnfjellet i norsk industri | isbn = 8299140706 | forlag = Norsk metallurgisk selskap | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080600038 | forfatter=Lundberg, Nils }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Nissen, Gunnar Brun | utgivelsesår = 1976 | tittel = Røros kobberverk 1644-1974 | isbn = 8271750089 | forlag = [s.n.] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016020907561 | side = }}</ref><ref name="smeltehytter">{{ Kilde bok | forfatter = Østensen, Per Øyvind | utgivelsesår = 1999 | tittel = Smeltehytter for koppar i Midt-Norge | isbn = 8291337187 | utgivelsessted =Norge | forlag = Norsk bergverksmuseum | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016042208102 | side = }}</ref><ref name="geoUiO">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = Geologi, ressurser og miljø | isbn = 8292213007 | forlag = Institutt for geologi, Universitetet i Oslo | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015072108232 | forfatter= Bjørlykke, Knut mfl }}</ref>

De første spor av metallutvinning i Norge finnes i [[Oslofeltet]], der det sannsynligvis ble skjerpet på [[sølv]] og [[jern]] fra 1200- til 1500-tallet. I middelalderen ble flere hundre steinkirker oppført, for det meste av [[kalkstein]] eller [[kleberstein]]. [[Nidarosdomen]] stod ferdig i [[1320]].

Den første ordinære gruvedriften med ordnede privilegier skjeddeforegikk ved [[GullnesGuldnes Kobberverk|Gullnes]] kobberverk i [[Telemark]], hvor kong [[Frederik I]] i [[1524]] utstedte kongelige privilegier til [[biskop]] [[Mogens Lauritssøn|Mogens av Hamar]]. Driften varte til i [[1537]]. Året etter tok kong [[Christian III]] kontakt med noen tyske bergfolk, og utstedte i [[1538]] de første [[mutingsseddel|mutingssedler]] (som måtte utstedes av bergmesteren for at eiendomsretten til funn skulle være gyldig) for Norge. I [[1539]] ble så den første bergordningen innført i Norge, med mutingssedler etter prinsipp avfra [[Sachsen|saksisk]] bergrett og i sin helhet skrevet på tysk.

På [[Ytterøy]] i [[Trondheimsfjorden]] kan det ha vært utvunnet [[kobber]] fra tidlig på [[1500-tallet]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Norsk bergindustrihistorie|url=http://snl.no/Norsk_bergindustrihistorie|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2023-01-25|besøksdato=2023-01-29|språk=no|fornavn=Svein|etternavn=Askheim}}</ref> 27. juli 1516 skriver erkebiskop Erik Valkendorf at han hadde fått lokalisert et «Kaaberbierg''[[kobber|Kaaber]]bierg 8 store Miile fra [[trondheim|Trundem]]''». Historiker og statsgeolog Rolf Falck Muus<ref>{{cite web|url=https://lokalhistoriewiki.no/index.php?curid=109078|title=Rolf Falck Muus|publisher=Lokalhistoriewiki|access-date=27. mars 2021}}</ref> «Kaaberbierg 8 store Miile fra Trundem» kan også ha vært i Selbu, [[Meldal]], [[Løkken Verk|Løkken]], [[Meråker]] eller [[Kvikne kobberverk|Kvikne]].<ref name=":0" /><ref name="Espelund">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1998 | tittel = Kobber i Det Nordenfjeldske Bergamt | isbn = 8299243041 | forlag = Arketype forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011090708109 | forfatter=Espelund, Arne }}</ref> Dette kan være landets eldste kobberverk.

I 1635 ble gitt kongelig tillatelse til [[Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya|kobberdriften på Ytterøya]] «som for tiden ligger stille», noe som skulle bety at det var drift tidligere. Ytterøya har ikkemangler [[vassdrag]] som kunne forsyneforsynt det stor vannhjulet som ble brukt i smelteprosessen. og smeltehyttaSmeltehytten ble derfor lagt på Ekne på fastlandet (i den senere [[Levanger kommune]]). Malmen inneholdt bare 3 % kobber, og det gikk med mye ved for å smelte ut ren kobber. Bønder i hele distriktet, også på [[Frosta]] og i [[Leksvik]], leverte etter pålegg ved til smeltingen samt til fyrsetting i gruven på Ytterøya, noe som førte til snauhoggingsnauhogst av store områder.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/trondelag/xl/her-startet-kobberhistorien-i-norge-1.12656473|tittel=Her startet kobberhistorien i Norge|besøksdato=2023-01-29|dato=2015-12-26|fornavn=Bjørn|etternavn=Solli|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref name=":0" /> Det er noe usikkert i hvilke perioder påav 1600-1700-tallet det var drift i gruvene.<ref name="smeltehytter" /> Gruvene på Ytterøya ble drevet til 1912<ref>{{Kilde www|url=https://www.t-a.no/5-116-388213|tittel=(+) Ytterøy ønsker gruveturister|besøksdato=2023-01-29|dato=2016-04-14|fornavn=Gaute Ulvik|etternavn=Haugan|språk=no|verk=Trønder-Avisa}}</ref>

Den første effektive [[masovn]] ble reist ved [[Bærums Verk (bedrift)|Bærums Verk]] i [[1622]]. Masovnen var den utløsende teknologiske[[teknologi]]ske faktor som gavfor jernverksdrift en rekke steder i [[Oslofeltet]] frem mot år 1700; og spesielt i [[Arendalsfeltet]].

Fra [[1753]] ble det tatt ut marmor i [[Lier]] ved [[Drammen]] som blant annet leverte stein til [[Marmorkirken]] i [[København]]. Den første [[betong]]-konstruksjon i Norge var [[Farrisdammen]] i [[Larvik]] som ble bygget i [[1767]].

I [[1789]] ble også gruvedriften ved [[Åsterudtjern]] på [[Holleia]] i Ringerike utvidet med blant annet produksjon av [[kobolt]].

I 1840- og 50-årene ble det tatt ut [[svovelkis]] fra [[Ytterøen gruver]] for produksjon av [[svovelsyre]] ved [[Leren Kromfabrikk]]kromfabrikk i Trondheim. Dette prosjektet var mislykket, men i [[1848]] fant bergmester [[Wilhelm Mathias Sinding]] en metode, og produksjon av svovelsyre kom i gang ved ''[[Lysaker]] Chemiske Fabrik]]'' i [[1858]]. Ytterøya ble på 1860-tallet landets største bergverk med flere hundre ansatte ogsom stod for 25-40 % av verdensproduksjonen av svovelkis.<ref name="geoUiO" /> Rundt 1860 ble det et oppsving på grunn av etterspørsel etter svovelkis til Storbritannia på grunn av prisøkning på svovelkis fra Sicilia. Gruvene ble kjøpt av britiske forretningsfolk, og på det meste var 500 personer sysselsatt i driften.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya - forvaltningen av et ikke fredet kulturminne (masteroppgave)|url=https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/2585421|dato=2018|fornavn=Signe Amalie|etternavn=Sandsør|besøksdato=2023-01-29|utgiver=NTNU}}</ref> Svovelkis ble brukt til å fremstille [[svovelsyre]], et [[råstoff]] ved produksjon av [[fosfat]]gjødsel. På Ytterøya var 1867 et toppår med produksjon av 40.000 tonn svovelkis som dekket en betydelig del av verdens etterspørsel.<ref name="Espelund" />

Før Ytterøya var det en mindre produksjon i Hardanger rundt 1840.<ref name="Carstens" /> Flere svovelkisgruver kom i drift; i [[1865]] på [[Vigsnes]] og senere på [[Varaldsøy]] og på [[Stord]]. [[Sulitjelma gruber]] kom i drift i [[1888]]. På [[1890-tallet]] fulgte [[Kjøli gruve|Kjøli]] og [[Killingdal gruver|Killingdal]] nord for [[Røros]], rundt år 1900 [[Løkken Verk]] og [[Folldal gruver]]. Produksjonen gikk opp fra 60.000 tonn årlig til over 100.000 tonn. Anlegg av jernbane Trondheim-Støren-Røros samt lokale jernbaner og taubaner forenklet gruvedriften betraktelig og la grunnlag for et oppsving. Jernbanen erstattet hestetransport og gjorde det mulig å erstatte ved/trekull med [[koks]] og [[steinkull]] i smeltingen. Røros tok som det første bergverk i landet i bruk pressluftbor og elektrisitet til belysning og transport (1896).<ref name="geoUiO" />

Lektor i mineralogi, proberkunst og fabrikanlæg ved [[Det Kongelige Fredriks Universitet]] i [[Christiania]] [[Theodor Scheerer]] publiserte i [[1845]] en analyse av etter et funn av [[magnetkis]] ved [[Åsterudtjern]] på Holleia i Ringerike i [[1837]] som inneholdt 2,8 % [[nikkel]]. Scheerer var også hyttemester ved [[Blaafarveverket]] der malm med [[kobolt]] var drevet siden [[1773]]. På [[1800-tallet]] fikk koboltproduksjonen et oppsving, og etterhvert kom også nikkelgruver i drift: [[Ringerikes Nikkelverk]], senere i [[Bamble]], [[Askim]], [[Sigdal]], [[Flåt nikkelgruve]] i [[Evje]] og tilslutt [[Senja]] og [[Skjækerdalen]].

[[''Leeren Chromfabrik]]'' ved [[Lerfossen]] i Trondheim startet produksjon av [[krom]]-farger i [[1837]]. [[Den tyskfødte bergassessor Wilhelm Dunker]] (1775-1844) i [[Christiania]] fant i [[1817]] en metode for dette. Malm med kromførende [[serpentinitt]] ble for det meste hentet fra [[Feragenfeltet]] ved [[Røros]] og [[Alvdal]].

I 1882 konstaterer J.H.L. Vogt at landet var delt inn i tre bergdistrikter:<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015022408126|tittel=Norges nyttige mineraler og bergarter: deres kjendetegn, forekomstmaade, brug og drivværdighed|etternavn=Vogt|fornavn=J.H.L.|dato=|utgiver=Alb. Cammermeyer|år=1882|isbn=|utgivelsessted=Kristiania|side=33|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>:

Produksjonen av svovelkis tok seg opp i [[mellomkrigstiden]] og var på det meste over 1 millioner tonn årlig, noe som utgjorde 10 % av verdensproduksjonen.<ref name="geoUiO" /> Rundt år 1900 var svovelkis det viktigste bergverksproduktet i Norge. Interessen for kisforekomsten var så stor at den norske stat gjennom "«Grong-loven"» (et tillegg til [[Bergverksloven]], vedtatt 1918) sikret staten retter til mutbare malmer i [[Grongfeltet]].<ref name="Carstens" /> Folldal verk innstilte svovelkisproduksjonen i 1993 som den siste svovelkisprodusenten i Norge.<ref name="Carstens">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = - bygger i berge | isbn = 8251915937 | forlag = Norsk bergindustriforening | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016092848136 | forfatter=Carstens, Halfdan }}</ref> Norsk kjemisk industri ble for en stor del bygget opp rundt forekomstene av svovelkis.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Juve, Gunnar | utgivelsesår = 1988 | tittel = Malmforekomster = | isbn = 8290408145 | forlag = Norges geografiske oppmåling | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012072308120 | side = }}</ref> Svovelkisen i Joma ([[Røyrvik]]) var antakelig den største forekomsten i Norge og ble drevet av [[Grong Gruber]].<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1976 | tittel = Trøndelag | isbn = 8205082235 | isbn = 8205082243 | utgivelsessted = no | forlag = Gyldendahl | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012082824001 | side = }}</ref>

På begynnelsen av [[1900-tallet]] ble det brutt [[titan (grunnstoff)|titan]]-malm i Kragerøfeltet[[Kragerø]]feltet. Den første tiden var det [[rutil]] fra bl.a. [[Blåfjell gruver]] i Sogndal, men i [[1916]] ble det utviklet en metode for [[ilmenitt]]. [[Storgangen]] i [[Egersundfeltet]] gav store mengder ilmenitt, og i [[1954]] ble [[Tellnes]]-forekomsten funnet og satt i produksjon i [[1960]]. [[A/S Titania]] driver på denne forekomsten fremdeles.

På [[Svalbard]] ble det igangsatt industriell bryting av [[steinkull]] i årene frem mot [[første verdenskrig]]. [[Store Norske Spitsbergen Kulkompani]] ble stiftet i 1916.

Fra [[1950-tallet]] ble en rekke kis- og kobberforekomster satt i produksjon: [[Bleikvassli]], [[Skorovas]], [[Tverrfjellet (Dovre)|Tverrfjellet]], [[Bidjovagge]], [[Joma]], [[Lergruvbakken]] på Røros og [[Repparfjord]].

I [[1988]] startet [[Nikkel & Olivin A/S]] brudd på [[noritt]] i [[Ballangen]] i [[Nordland]] for utvinning av nikkel, kobber, olivin og pukk.

Det meste av kalksteinen i Norge går til sementproduksjon. [[Frantzefoss Bruk A/S]] tar ut kalk i [[Brevik]] og [[Bærum]]. I [[Møre og Romsdal]] produseres [[Hustad-kalk]]. Videre produseres kalk i [[Verdal]] i [[Trøndelag]], og i Nordland produseres kalk fra [[Drevja]] i sør til [[Kjøpsvik]] i nord. ''Norsk Jernverk'' drev også et kalkbrudd i ''Mo i Rana''.