Den store røde flekken: Forskjell mellom sideversjoner

| bildetekst = Jordens størrelse sammenlignet med den store røde flekken i år 2000.{{byline| Foto: ''Cassini''|29. desember 2000}}

|}}

 

Den ble observert i juli 1665 og har således eksistert i mer enn 350 år. Flekkens opprinnelse er ukjent, og man vet ikke hvordan slike strukturer kan bestå over så lang tid.

Den store røde flekken er en vedvarende antisyklonisk storm. Sentrum av stormen befinner seg 22° sør for Jupiters ekvator.<ref name="sentrum av stormen" group="lower-alpha"/> Flekken har blitt observert og har eksistert i minimum 357 år.<ref name="Jupiter Data Sheet" group="W"/><ref name="Anonymous2000" group="W"/>

[[Fil:Jupiter Great Red Spot Elger November 1881.png|thumb|upright|En tegning av [[Jupiter]] foretatt av [[Thomas Gwyn Elger]] (1836–1897) i november 1881. Tegningen viser den store røde flekken, men er «opp-ned».{{byline|Foto: Thomas Gwyn Elger|21. mai 2014}}]]

 

 

Flekken hadde synlige fluktuasjoner fra 1665 til 1713. Den var ute av syne ved flere anledninger mellom 1665 og 1708.<ref name="den store røde flekken" group="W"/><ref name="Rogers111" group="L"/><ref name="Beebe" group="L"/>

 

[[Fil:Great Red Spot From Voyager 1.jpg|thumb|Jupiter og den store røde flekk sett fra [[Voyager 1]] i 1979.{{byline|Foto: Voyager 1/[[NASA]]|25. februar 1979}}]]

Den store røde flekken har blitt observert nesten kontinuerlig siden 5. september 1831. I 1879 hadde mer enn 60 observasjoner blitt nedtegnet.<ref name="Denning1899" group="L"/> Siden 1879 har flekken blitt observert kontinuerlig. Den ble registrert som svinnende igjen i 1883 og i begynnelsen av det 20. århundre.<ref name="den store røde flekken" group="W"/>

 

===Flekkens størrelse===

[[Fil:NASA14135-Jupiter-GreatRedSpot-Shrinks-20140515.jpg|thumb|Den store røde flekken minker i størrelse. Bildene viser størrelsen i 1995, 2009 og 2014.<ref name="NASA-20140515" group="W"/>{{byline|Foto: NASA, ESA, and A. Simon (Goddard Space Flight Center)|Mellom 1995 og 15. mai 2014}}]]

 

 

Observasjoner i 1995 av teleskopet ''Hubble'' viste at den hadde minket i bredde til 13&nbsp;020 km, og i 2009 var bredden 11&nbsp;130 km. I 2015 hadde den en lengde på 16&nbsp;500 km og en bredde på 10&nbsp;940 km,<ref name="Simon2015" group="L"/> og minsket i lengde på omkring 930 km hvert år.<ref name="white" group="W"/><ref name="techtimes20151021" group="W"/>

Fra 1930-årene frem til 2015 hadde den røde flekken minket til en tredel av størrelsen.<ref name="shrinking" group="W"/>

 

 

I 2019 begynte den store røde flekken å «avskalle» langs kantene, og fragmenter av stormen begynte å bryte av og forsvinne.<ref name="disintegrating" group="W"/> Krympingen og «avskallingen» fyrte opp under spekulasjonene om at den store røde flekk kunne forsvinne om 20 år.<ref name="urrutia" group="W"/>

Infrarøde måledata har lenge indikert at flekken er kaldere enn de fleste andre skyene på planeten.<ref name="Rogers191" group="L"/> Skytoppene til flekken (omkring 8&nbsp;km høyere enn de tilgrensende skyene) er likevel betydelig varmere enn resten av planeten.

 

 

 

Lydbølgene beveger seg vertikalt oppover 800 km over stormen hvor de bryter inn i den øvre atmosfæren, og effekten i lydbølgene blir der konvertert til varme. Dette skaper en region i den øvre atmosfære med en varme på 1&nbsp;600 [[kelvin]] (1&nbsp;330 °C)—flere hundre kelvin varmere enn resten av planeten ved disse høyder.<ref name="O'Donoghue2016" group="L"/> Effekten blir beskrevet som «brytingen av [...] bølger mot en strand».<ref name="heat source" group="W"/>

Sentrum av flekken befinner seg 22° sør for Jupiters ekvator i det sørlige tropiske belte (STB).<ref name="Reese" group="L"/><ref name="sentrum av stormen" group="lower-alpha"/>

 

 

* System&nbsp;I gjelder fra breddegradene 10°&nbsp;N til 10°&nbsp;S, og omløpstiden er planetens korteste med 9&nbsp;t, 50&nbsp;min og 30,0&nbsp;s.<ref name="Ridpath1998" group="L" />

[[Fil:Telescopes and Spacecraft Join Forces to Probe Deep into Jupiter's Atmosphere (49892941386).png|thumb|400x400px|Øverst: Bilde av [[Hubble Space Telescope|Hubbleteleskopet]] med synlig lys og [[infrarød]]t bilde fra [[Gemini-observatoriet]]. Nederst:

Bilder fra Hubble i synlig lys og [[ultrafiolett]] lys og bilde av Hubble og Gemini som viser synlig lys i blått og varmen i rødt (infrarødt).{{byline|Foto: [[Goddard Institute for Space Studies]] |14. mai 2020}}]]

 

 

 

Flekken har sin begynnelse dypt nede i den konvektive sonen, som befinner seg i området fra 100 til 600 km under skydekket (12-1000 bar). Troposfæren og resten av [[Jupiters atmosfære|atmosfæren]] (noen ganger omtalt som «det meterologiske lag») har sin nedre grense ved 10 bar trykk, 90 km under den synlige «overflaten» til Jupiter. Hydrogen blir for en [[superkritisk væske]] ved trykk på 12&nbsp;bar eller høyere.<ref name="Parisi2021" group="L"/>

 

Infrarød fotografering og [[spektroskopi]]ske målinger av flekken ble utført av romsondene [[Galileo (romsonde)|Galileo]] og [[Cassini–Huygens|Cassini]] i årene 1995–2008, for å dokumentere varmeforskjeller innenfor den interne strukturelle virvelen til flekken.<ref name="Fletcher" group="L"/> Tidligere infrarøde varmekart fra sondene [[Voyagerprogrammet|Voyager]], Galileo og Cassini viser at flekken er en antisyklon og en virvel med en kald kjerne innenfor en oppvellende varmere annulus (ringformet struktur); dataene viser gradsforskjeller i temperaturen til flekken.<ref name="Bjoraker2018" group="L"/><ref name="Fletcher" group="L"/> Bedre forståelse av Jupiters atmosfæriske temperatur, [[aerosol]]er, (finkornede) partikler [[opasitet]] og sammensetning av [[ammoniakk]]gass ble funnet via infrarøde varmebilder. Slik ble en direkte korrelasjon mellom de synlige skylagenes reaksjoner, termisk gradient, målinger og observasjoner samlet over flere tiår.<ref name="Bjoraker2018" group="L"/><ref name="Fletcher" group="L"/> I desember 2000 viste høyoppløsningsbilder fra Galileo et atmosfærisk, turbulent område nordvest for flekken, og avdekket en varmeforskjell mellom den varmeste regionen i flekken og regioner øst og vest for flekken.<ref name="Sánchez-Lavega2008" group="L"/>

 

De høyeste konsentrasjonene av PH₃ og NH₃ er funnet nord for flekkens perifere rotasjon. De hjalp til med å bestemme den søradgående jetbevegelsen og viste bevis for en økning i høydeforskjellen i søylen av aerosoler med et atmosfæretrykk i området 200–500 mbar.<ref name="Fletcher" group="L"/><ref name="Morales-Juberías2013" group="L"/> Det er en større uttynning av NH₃ under det synlige skylaget i den sørlige perifere ringen til flekken; uttynningen er relativ til et smalere bånd av atmosfærisk innsynkning.<ref name="Fletcher" group="L"/> Den lave midterste infrarøde aerosolopasitet, sammen med temperaturgradienter, høydeforskjellene og den vertikale bevegelsen til de sonale vindene, er involvert i virvelens utvikling og bærekraft.<ref name="Fletcher" group="L"/> Den sterkere atmosfæriske [[subsidens]] og sammensetningenes asymmetri viser at flekken fremviser en grad av tilting fra den nordlige til den sørlige randen av flekken.<ref name="Fletcher" group="L"/><ref name="Flasar1981" group="L"/> Flekkens dybde og interne struktur har forandret seg konstant over tiår;<ref name="Parisi2021" group="L"/> implikasjonene av at den er 200–500 km dyp er ikke helt forstått, men jetstrømmene som forsyner kraften til flekken er godt under dens basis.<ref name="Parisi2021" group="L"/><ref name="Fletcher" group="L"/>

Et fenomen i atmosfæren til planeten Saturn kalles «[[den store hvite flekken]]». Dette er periodiske stormer som kommer og går, og som første gangen ble observert av [[Asaph Hall]] (1829–1907) i 1876.<ref name="Kidger1992" group="L"/>

 

 

 

== Se også==

<references group="lower-alpha">

<ref name="joviansk" group="lower-alpha">''Joviansk'' er [[adjektiv]]formen for Jupiter.</ref>

</references>