Republikken Kina (Taiwan)
| Taiwan (Republikken Kina) | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 中華民國 Zhōnghuá Mínguó | |||||||
| |||||||
|
| |||||||
| Ligger ved | 6 oppføringer
| ||||||
| Innbyggernavn | Taiwaner/taiwaneser[1][2] taiwansk/taiwanesisk[3][4] | ||||||
| Grunnlagt | 1. januar 1912 | ||||||
| Hovedstad | Taipei[c] | ||||||
| Største by | Ny-Taipei | ||||||
| Tidssone | UTC+8 | ||||||
| Areal – Totalt – Vann | Rangert som nr. 134 36 193 km² 10,3 % | ||||||
| Vannfylt arealandel | 10,3 % | ||||||
| Befolkning – Totalt | Rangert som nr. 47 23 412 899[5] (2024) | ||||||
| Bef.tetthet | 646,89 innb./km² | ||||||
| Antall husholdninger | 9 309 862 | ||||||
| HDI | 0,911 (2018) | ||||||
| Lesekyndighet | 99,17 % (2022)[6] | ||||||
| Styreform | Semipresidentiell republikk | ||||||
| President | Tsai Ing-wen | ||||||
| Statsminister | Su Tseng-chang | ||||||
| Offisielt språk | Mandarinkinesisk, taiwansk, hakka og formosiske språk | ||||||
| Valuta | Taiwansk dollar (TWD) | ||||||
| Nasjonaldag | 10. oktober | ||||||
| Nasjonalsang | «Zhōnghuá Míngúo gúogē» | ||||||
| ISO 3166-kode | TW | ||||||
| Toppnivådomene | .tw | ||||||
| Landskode for telefon | +886 | ||||||
| Landskode for mobilnett | 466 | ||||||
Taiwan (tradisjonell kinesisk: 臺灣, forenklet kinesisk: 台灣, pinyin: Táiwān), offisielt Republikken Kina (tradisjonell kinesisk: 中華民國, zhuyin: ㄓㄨㄥ ㄏㄨㄚˊ ㄇㄧㄣˊ ㄍㄨㄛˊ), er et land i Øst-Asia som grenser mot Kina i nordvest, Japan i nordøst, og Filippinene i sør. Landet består av øyen Taiwan, i tillegg til Penghu, Kinmen, Matsu og andre små øyer. Hovedstaden Taipei regnes som en verdensby.
Den 2 000 år lange perioden med kinesisk keiserdømme tok slutt ved Xinhai-revolusjonen i 1911, og en republikk ble etablert året etter. Mot slutten av den andre verdenskrig oppga japanerne øya Taiwan til Kina. I løpet av den kinesiske borgerkrigen tok kommunistene kontroll over det kinesiske fastlandet, og proklamerte en folkerepublikk i 1949. Det nasjonalistiske Kuomintang videreførte sitt styre på øya Taiwan, men hevdet å være hele Kinas lovlige regjering. Republikken Kina anser seg som den samme kinesiske republikken som ble til etter Xinhai-revolusjonen.
Republikken Kina var fast medlem av FNs sikkerhetsråd, men ble byttet ut til fordel for folkerepublikken i 1971. Det offisielle målet om å gjenerobre fastlandet ble forlatt i 1992. De fleste stater har anerkjent folkerepublikken som Kinas lovlige myndighet, og Republikken Kinas internasjonale anerkjennelse har derfor minket.[trenger referanse] Folkerepublikken Kina boikotter stater som anerkjenner Republikken Kina. 14 stater og Den hellige stol har formell diplomatisk kontakt med Republikken Kina.[trenger referanse] Diplomatisk kontakt med andre stater skjer uformelt.
I 1980- og 1990-årene utviklet Republikken Kina seg fra en ettpartistat til et demokrati med et flerpartisystem og allmenn stemmerett.
I den siste halvdelen av 1900-tallet opplevde Taiwan en rask økonomisk vekst og eksportdrevet industrialisering, og fremstår som en avansert, industrialisert økonomi. Taiwan er en av de fire tigerøkonomiene, og er medlem av WTO og APEC.
Taiwan er[når?] den 19. største økonomien i verden, og kjennetegnes særlig av høyteknologisk industri. Landet har blant verdens høyest utviklede offentlige skole- og helsevesen.[trenger referanse]
Naturgeografi
Den 35 883 km² store øya Taiwan ligger utenfor den sørøstlige kysten av det kinesiske fastlandet.[7] Øya er 394 km lang og 144 km på det bredeste. Øya skilles fra fastlandet med det anslagsvis 180 km brede Taiwanstredet. Stredet er 220 km på sitt bredeste og 130 km på sitt smaleste,[8] og aldri dypere enn 100 m.[9] Omkransende hav er Østkinahavet i nord, Filippinerhavet i øst, Luzonstredet rett sør samt Sørkinahavet i sørvest, som alle er deler av Stillehavet. Taiwan har en kystlinje på 1 566,3 km.[8] Taiwan hevder i tillegg et territorialfarvann på 12 nm (22,2 km) og en økonomisk sone på 200 nm (370,4 km).[10]
Formen på øya Taiwan kan minne om en søtpotet. Derfor har spesielt minnantalende taiwanere iblant omtalt seg selv som «barn av søtpoteten».[11]
Øya karakteriseres av kontrasten mellom de østlige og de vestlige delene. De to tredjedelene av øyas areal som utgjør den østlige delen, består for det meste av ulendt terreng med fem fjellkjeder fra nord til sør. Mesteparten av befolkningen er bosatt på den vestlige tredjedelen av øya, som er preget av slettelandskapet Chianan. Taiwans høyeste punkt er Yu Shan (3 952 moh.), og fem andre fjelltopper ligger høyere enn 3 500 moh.[8] Med dette er Taiwan verdens fjerde høyeste øy.[12] Fjellene er kilder til de lengste elvene på Taiwan, heriblant Zhuoshui (186 km), Gaoping (171 km), Dadu (116 km) og Xiuguluan (104 km).
Mineralressurser på Taiwan omfatter små forekomster av gull, kobber, kalkstein, marmor og asbest. Mesteparten av mineralressursene er allerede utnyttet. Mens Taiwan har store kullfelt, er forekomstene av naturgass og olje ubetydelige. Anslagsvis 55 % av øya, spesielt de kuperte terrengene, er skogkledd, mens 24 % er dyrkbar mark. 15 % av arealet disponeres til andre formål, herav 5 % til beiteland og 1 % til permanente avlinger.
Øygruppen Penghu, eller Pescadores, måler til sammen 126,9 km² og ligger 50 km vest for Taiwan. Mer fjerntliggende øyer som kontrolleres av Taiwan, er Kinmen, Wuchiu og Matsuøyene utenfor kysten av Fujian på fastlandet, med et samlet areal på 180,5 km². Dongshaøyene og Taiping, den største av Spratlyøyene, i Sørkinahavet måler til sammen 2,9 km² og har ingen permanent bosetning.[7] Øyene i Sørkinahavet blir administrert sammen med Kaohsiung.
Geologi
Taiwan ligger på kontinentalsokkelen til den eurasiske kontinentalplaten. Øya befinner seg likevel i et komplekst tektonisk område mellom Yangtzeplaten i vest og nord, Okinawaplaten i nordøst og Filippinerplaten i øst og sør. Mye av det kuperte terrenget på øya er skapt gjennom kollisjoner mellom den eurasiske platen og den filippinske havbunnsplaten.[13] Likeledes er østlige og sørlige deler av Taiwan mye formet av vulkansk aktivitet. En kjede av vulkaner strekker seg fra Taiwan til Luzon.[14]
De store forkastningene på Taiwan samsvarer med sutursonene mellom terranene. Som følge av dette har øya vært utsatt for en rekke store jordskjelv. USAs geologiske undersøkelse rangerer Taiwan som et høyrisikoområde med en score på 9/10 poeng.[15]
Klima
Taiwan ligger på Krepsens vendekrets og har et tropisk til subtropisk monsunklima, påvirket av havet.[16] Den nordlige delen av øya har en regnsesong som varer fra januar til slutten av mars, som en del av den asiatisk vintermonsunen. Den østasiatiske regnperioden, méiyǔ, inntreffer i mai.[17] Hele øya har varme og fuktige somre fra juni til september. De midtre og sørlige delene av øya har ikke den forlengede monsunperioden i vintermånedene. Tyfoner er vanlige mellom juli og oktober.[8] Gjennomsnittlig årlig nedbør er 2 500 mm, men varierer fra 1 300 mm langs vestkysten til mer enn 6 000 mm i fjellskråningene i øst.
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Flora og fauna
Før Taiwan ble særlig påvirket av menneskelig bosetting, varierte vegetasjonen på øya fra tropisk regnskog i lavlandet, via tempererte skoger til boreal barskog og alpine vekster.[19] Siden har mesteparten av slettelandet og de lave åsene i vest og nord blitt ryddet til jordbrukformål. Skogene i fjellområdene er fremdeles veldig sammensatte, med flere stedegne arter, slik som formosasypress og formosagran. Tidligere fantes også kamfertre i lavereliggende terrenger. Disse artene er alle truede. Av 4 077 plantearter er 1 067 stedegne arter.[20]
Det finnes flere stedegne dyrearter, slik som geitedyret formosaserov, formosisk sikahjort og formosisk innlandslaks. Noen av disse er sterkt utrydningstruet. Taiwan har få rovpattedyr, i alt elleve arter, og oteren og en stedegen leopardart er ansett som utryddet på øya. Det største rovpattedyret, formosisk svartbjørn, er en sjelden og truet art.[21] Av de mange stedegne fugleartene kan nevnes taiwanblåskjære og swinhoefasan.
Taiwan har siden 1972 opprettet syv nasjonalparker, hvorav seks på Taiwan. Den marine nasjonalparken på Dongshaøyene omfatter i all hovedsak atoller. Nasjonalparkene har et samlet landareal på ca. 3 124 km², og tilsvarer 8,6 % av Taiwans landareal.
Demografi
Befolkningen er på over 23 millioner, hvorav rundt 600 000 er taiwansk urbefolkning. Om lag halvparten av de sistnevnte folkegruppene har i løpet av 1900-tallet latt seg sinifisere i utstrakt grad; taler kinesisk og har overtatt kinesiske skikker. De øvrige rundt ti stammer holder fast på sine språk og skikker, selv om de også lærer kinesisk på skolen.
De første kinesiske innvandrere kom til Taiwan mellom 900-tallet og 1200-tallet; de var hakkaer (keija). Andre kinesere tilkom senere, blant dem mange minnantalende, det vil si kinesere fra den halvdelen av den fastlandskinesiske provinsen Fujian som ligger sør for elven Min. Disse kineserne bosatte seg i kystlandet, og kalles ofte taiwanske kinesere for å skille dem fra de mange kinesere (kalt fastlandskinesere) som strømmet over til øya i 1949/1950 og fremover for å flykte unna det kommunistiske regime som hadde etablert seg der. Også Kinas nasjonalistregjering (Kuomintang), som hadde regjert hele Kina siden 1911, flyktet til Taiwan i 1949, etter at de var slått av kommunistene i den kinesiske borgerkrig.
Språk
Ching chong touch my dong
Historie
Utdypende artikkel: Republikken Kinas historie. Se også: Kinas historie
Fra 1911 til 1949/50
Xinhairevolusjonen var opprøret som styrtet Qing-dynastiet i Kina. Utfallet ble opprettelsen av Republikken Kina. Opprøret varte mellom 10. oktober 1911 og 12. februar 1912. Opprøret spredte seg først gjennom sørkinesiske provinser. Xuantong-keiseren (Puyi) abdiserte etter lange forhandlinger mellom rivaliserende keiserlige og republikanske regimer i Beijing og Nanjing.
Den første regjeringen ble dannet i Nanjing den 12. mars 1912 med Sun Yatsen som president. Men han overlot etter hvert presidentvervet til Yuan Shikai, som døde i 1916. Han etterlot en republikansk regjering i oppløsning, og nå begynte perioden kjent som krigsherrenes tid (1916–1928), da Kina ble styrt av rivaliserende militære ledere, såkalte krigsherrer. I 1919 startet 4. mai-bevegelsen, som var imot utlendinger og for kinesisk nasjonalisme. De sådde frøene til høyre- og venstrefløyer som skulle sette sitt preg på kinesisk politikk for en lang tid fremover.
Sun Yatsen etablerte i 1920-åra en revolusjonær base i det sørlige Kina. Med hjelp av Sovjetunionen gikk han i allianse med det kinesiske kommunistparti (KKP). I 1925 overtok Chiang Kai-shek etter Sun, som var død av kreft. Han ble leder av Kuomintang (KMT), det kinesiske nasjonalistparti. Chiang klarte å få kontroll over det meste av det sørlige og sentrale Kina. I 1927 gikk Chiang ut mot kommunistpartiet, og presset dem ut av basene sine i det sørlige og sentrale Kina. Striden mellom nasjonalistene og kommunistene fortsatte fram til den andre verdenskrigen, hvor de sloss sammen mot japanerne fra 1937 til 1945.
Under Kairoavtalen av 1943, ble de allierte stater enige om at Taiwan etter krigsslutt måtte tilbakeføres til Kina. Som følge av Japans kapitulasjon etter annen verdenskrig skjedde dette i 1945. (Japan oppgav endelig alle formelle krav på området i 1952.)
Fra 1949
Etter det japanske nederlag i andre verdenskrig, fortsatte den kinesiske borgerkrigen. I 1949 måtte Chiang og nasjonalistene flykte til Taiwan, men lovet å erobre Fastlands-Kina så snart som det lot seg gjøres. Hans styrker tapte i løpet av noen måneder dominansen over de gjenværende oppråder på fastlandet som kommunistene så langt ikke var trengt frem til, skjønt geriljamotstand pågikk i noen tid. Den store øya Hainan forble under Republikkens styre til et stykke ut i 1950.
Nasjonalistregjeringen (Kuomintang) ble til å begynne med, hilst velkommen av den lokale taiwankinesiske befolkning. Men dets styresett vakte snart motstand, og i 1947 fulgte den såkalte 28. februar-hendelsen som endte med blodig undertrykkelse fra de nye makthaveres side, og mellom 10 000 og 30 000 døde.
Nasjonalistene styrte med militære unntakslover fra 1949 til 1987. Dette har antakelig vært med på styrke de separatistiske krefter innen den taiwanske opposisjon.
Siden 1949 har Taiwan vært en motstandsbastion mot kommunistene. Kuomintangregjeringen og restene av nasjonalisthæren fra fastlandet administrerte Taiwan etter Sun Yat-sens «Folkets tre prinsipper» (三民主義, Sānmínzhǔyì). En kombinasjon av gunstige omstendigheter muliggjorde rask økonomisk ekspansjon: En betydelig kapitalflukt fra Fastlands-Kina; amerikansk støtte; den avanserte infrastruktur som japanerne hadde bygd opp og etterlot seg; disiplinerte arbeidsvaner grunnlagt på konfutsianismens prinsipper; en meget vellykket landreform som ble gjennomført de første få årene etter Kuomintangregjeringen kom til makt; store utviklingsprosjekter som ble entusiastisk gjennomført av store deler av arbeidsstokken; og et nettverk av meget profesjonelle internasjonale kontakter, både politiske og kommersielle, og som er blitt opprettholdt selv etter Beijings diplomatiske seirer etter 1971.
Statsrettslig stilling
.svg)
Henvisninger til Republikken Kina som gjelder perioden 1912 til 1949, dreier seg om hele datidens Kina – for det meste av perioden eksklusive øya Taiwan, som var japansk frem til 1945, og eksklusive Macao og Hongkong.
Etter 1949 ble republikken redusert til Taiwan og noen øyer nærmere det kinesiske fastland. Dermed er Republikken Kina i dag den stat som administrerer Taiwan, Penghu og en rekke øyer utenfor Fujian, som Quemoy og Matsu. På norsk brukes ofte navnet Taiwan synonymt med Republikken Kina, mens betegnelsen «Kina» vanligvis viser til Folkerepublikken Kina, som kontrollerer Fastlands-Kina, Hongkong og Macao.
Republikken Kina ble opprettet etter at keiserdømmet falt i 1911, og dets nasjonalistregjering, Kuomintang-styret, beholdt kontrollen over størstedelen av Kina frem til 1949, da kommunistene under den kinesiske borgerkrigen hadde erobret det meste av landet. Kuomintang-regjeringen flyktet da til øyen Taiwan, hvor den har holdt til siden. Republikken Kina, som var en av grunnleggerne av FN, hevder aktivt å representere Kinas eneste lovlige regjering, og var internasjonalt anerkjent som sådan frem til 1971, da de mistet Kinas plass i FN og det permanente setet i FNs sikkerhetsråd til fordel for Folkerepublikken Kina.
Den demokratiske Kuomintang-regjeringen holder en relativt stor hærstyrke, og har tradisjonelt vært støttet av blant annet USA. Frem til 1991 var det deres offisielle politikk å gjenerobre Kinas fastland, herunder også Tibet. I dag anses dette ikke lenger som noe reelt mål, og forsvaret mot en invasjon fra Folkerepublikken Kina, som stadig fremsetter nye trusler mot republikken, har kommet i forgrunnen. Enkelte taiwanere innen den såkalte pan-grønne koalisjonen krever også en egen taiwansk stat (noe som ikke må forveksles med den kinesiske staten som allerede eksisterer), dette er både Republikken Kinas regjering og støttespillere, den pan-blå koalisjonen og Folkerepublikken Kina, som ønsker gjenforening, imot.
Republikken Kinas hovedstad var Nanjing (eller Nanking) som ligger i Fastlands-Kina fra 1928 til 1949. Republikken Kinas Grunnlov spesifiserer ikke en offisiell hovedstad, og dermed hovedstaden i ROC har alltid vært regjerings sete etter 1947, da grunnloven trådte i kraft. Hovedstaden i dag er Taipei i Republikken Kina.
Politikk og administrasjon
Statsoverhode og regjering
Republikken Kinas regjering ble etablert på Republikken Kinas grunnlov og «Folkets tre prinsipper». Presidenten er statsoverhode og øverstkommanderende. Styringsmessig består statsledelsen av fem uavhengige myndigheter (yuan): utøvende yuan, lovgivende yuan, dømmende yuan, kontrollyuan (lik EUs Revisjonsretten) og undersøkelsesyuan. Presidenten utnevner utøvende yuans medlemmer som hans kabinett, inkludert en statsminister, som er president for utøvende yuan. Parlamentet, eller lovgivende yuan, har 113 medlemmer, som velges for fire år.
Forsvars- og utenrikspolitikk
Republikken Kina har fulle diplomatiske forbindelser med 14 stater:[22] Belize, Eswatini, Guatemala, Haiti, Honduras, Marshalløyene, Nauru, Nicaragua, Palau, Paraguay, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene og Tuvalu. Landet har også diplomatiske forbindelser med Den hellige stol.
Landet hadde tidligere også diplomatisk forbindelse med Makedonia (til 2001), Liberia (til 2003), Dominica (til 2004), Grenada (til 2005) og Malawi til januar 2008. São Tomé og Príncipe brøt forbindelsene i 2016, Panama i 2017 og i 2018 byttet Den dominikanske republikk[23] og El Salvador[24] sin anerkjennelse til Folkerepublikken Kina. I 2019 tok de diplomatiske forbindelsene med Kiribati og Salomonøyene slutt.[25]
Fordi Folkerepublikken Kina driver en blokadepolitikk mot land som anerkjenner Republikken Kina, har mange stater gitt opp sine offisielle forbindelser med Republikken Kina.
- Land med interessekontor i Taiwan
Republikken Kina har ikke-diplomatiske relasjoner som heller ikke er offisielle, med flere stater. Afrikanske land med slike relasjoner er Nigeria,[26] Somaliland, [27] og Sør-Afrika. Land fra Asia med interessekontor i Taiwan er Brunei, Hong Kong, India, Indonesia, Israel, Japan, Jordan, Macau, Malaysia, Mongolia, Myanmar, Oman, Filippinene, Saudi-Arabia, Singapore,Sør-Korea, Thailand, Tyrkia og Vietnam.
Europeiske land med interessekontor i Taiwan: Belgia, Danmark, Estland (representeres av Latvia),EU, Finland, Frankrike, Hellas, Italia, Latvia, Litauen (representeres av Latvia), Luxemburg, Nederland, Polen, Russland, Slovakia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, og Østerrike
Nordamerikanske land med interessekontor i Taiwan: Canada, Mexico, og USA[28][29].
Land fra Oseania med interessekontor i Taiwan: Australia, New Zealand, og Papua Ny-Guinea.
Land fra Sør-Amerika med interessekontor i Taiwan: Argentina, Brasil, Chile, Colombia, og Peru.
Land som USA opprettholder et tett forhold til Republikken Kina, og diplomatisk samkvem organiseres isteden i uoffisielle former.
Administrativ inndeling
I dag er områder i praksis styrt av Republikken Kina inndelt i 2 provinser, 6 bykommuner, og 13 fylker og 3 provinsielle byer på provinsnivå. De 2 provinser blitt strømlinjeformet i 1997 for å øke effektiviteten, og i dag i praksis er alle bykommuner, fylker, og provinsielle byer under direkte kontroll av staten.
|
Bykommuner (直轄市) |
Fylker (縣 xiàn) i Taiwan Provins (臺灣省)
|
Fylker (縣 xiàn) i Fujian Provins (福建省)
Provinsielle Byer (省轄市) i Taiwan Provins (臺灣省) |
Alle 3 provinsielle byer og 12 av 14 fylker består Taiwan Provins (臺灣省 eller 台灣省), Kinmen og Lienchiang fylker består Fujian Provins (福建省). Bykommuner og provinsielle byer er inndelt i distrikter (區 qū), og fylker er inndelt i fylkebyer (縣轄市 xiànxiáshì eller 鎮 zhèn eller 鄉 xiāng).
Næringsliv
| Økonomiske nøkkeltall | Verdi | % av BNP | År, kilde |
|---|---|---|---|
| BNP | 474,1 mrd US$ | 2012, CIA world factbook mai 2013 | |
| BNP (vekst) | 4,0 % | 2013, The Heritage Foundation mai 2013 | |
| Industriprod | 8,1 % | Q3 2007, The Economist nov 2007 | |
| Konsumpriser | 3,1 % | Q3 2007, The Economist nov 2007 | |
| Renter 3 mnd | 0,94 % | apr 2013, The Economist mai 2013 | |
| Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 | +4,9 % | The Economist mai 2008 | |
| Arbeidsløshet | 4,2 % | apr 2013, The Economist mai 2013 | |
| Handelsbalanse 12 mnd | 14,6 mrd $ | apr 2013, The Economist mai 2013 | |
| Betalingsbalanse 12 mnd | 28,3 mrd $ | 6,4 % | Q2 2007, The Economist nov 2007 |
| Budsjettbalanse | -1,8 % | 2013, The Economist mai 2013 | |
| BNP per capita | 38 500 US$ | 2012, "CIA world factbook" mai 2013 |
Samfunn
Taiwan var per mai 2019 det eneste landet i Asia der likekjønnet ekteskap var godkjent ved lov.[30]
Referanser
- ^ «taiwaner - Det Norske Akademis ordbok». www.naob.no (på norsk). Besøkt 9. november 2019.
- ^ «taiwaneser - Det Norske Akademis ordbok». www.naob.no (på norsk). Besøkt 9. november 2019.
- ^ «taiwansk - Det Norske Akademis ordbok». www.naob.no (på norsk). Besøkt 9. november 2019.
- ^ «taiwanesisk - Det Norske Akademis ordbok». www.naob.no (på norsk). Besøkt 9. november 2019.
- ^ Department of Household Registration; https://www.ris.gov.tw/app/portal/346; verkets språk: standard taiwansk mandarin; besøksdato: 16. juli 2024.
- ^ https://www.gender.ey.gov.tw/gecdb/Stat_Statistics_DetailData.aspx?sn=cC3K6vUAfeUlTCcfbr03CQ%3d%3d&d=m9ww9odNZAz2Rc5Ooj%2fwIQ%3d%3d.
- ^ a b «Number of Villages, Neighborhoods, Households and Resident Population». MOI Statistical Information Service. Arkivert fra originalen 29. mars 2014. Besøkt 2. januar 2013.
- ^ a b c d The Republic of China Yearbook (PDF). Government Information Office, Republic of China (Taiwan). 2011. s. 13–25. Arkivert fra originalen (PDF) 14. mai 2012.
- ^ Chang Kwang-chih (1989). «The Neolithic Taiwan Strait» (PDF). Kaogu (6): 541–550. Arkivert fra originalen (PDF) 18. april 2012.
- ^ «Law on the Exclusive Economic Zone and the Continental Shelf of the Republic of China». Laws & Regulations Database of the Republic of China. 1998. Besøkt 9. desember 2013.
- ^ Chao, Kang og Johnson, Marshall (2000). «Nationalist Social Sciences and the Fabrication of Subimperial Subjects in Taiwan». Positions (1): 167.
- ^ «Tallest Islands of the World — World Island Info web site». worldislandinfo.com. Besøkt 1. august 2010.
- ^ «Geology of Taiwan — University of Arizona». Geo.arizona.edu. Besøkt 1. august 2010.
- ^ Clift, Schouten og Draut (2003). «A general model of arc-continent collision and subduction polarity reversal from Taiwan and the Irish Caledonides». I Larter, Robert D. og Leat, Philip T. Intra-Oceanic Subduction Systems: Tectonic and Magmatic Processes. London: Geological Society. s. 84–86.
- ^ «USGS seismic hazard map of Eastern Asia». seismo.ethz.ch. Arkivert fra originalen 3. mars 2000. Besøkt 30. mai 2011.
- ^ «Field Listing — Climate». The World Factbook. Central Intelligence Agency. Arkivert fra originalen 17. oktober 2018. Besøkt 8. mars 2006.
- ^ «Monthly Mean Days of Precipitation». Central Weather Bureau. Arkivert fra originalen 3. desember 2005. Besøkt 8. mars 2006.
- ^ «Climate Statistics. Monthly Mean». Central Weather Bureau. Arkivert fra originalen 22. januar 2014. Besøkt 9. desember 2013.
- ^ Tsukada, Matsuo (1966). «Late Pleistocene vegetation and climate of Taiwan (Formosa)». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (3): 543–548.
- ^ Hsieh, C.F. (2002). «Composition, endemism and phytogeographical affinities of the Taiwan Flora». Taiwania (4): 298–310.
- ^ Chiang Po-jen; Kurtis, Jai-Chyi Pei; Vaughan, Michael R. og Li Ching-feng (2012). «Niche relationships of carnivores in a subtropical primary forest in southern Taiwan». Zoological Studies: 500–511.
- ^ O'Connor, Tom (20. september 2019). «Who still recognizes Taiwan? Two more nations switch to China in less than a week». Newsweek (på engelsk). Besøkt 22. september 2019.
- ^ «Taiwan loses another diplomatic ally». BBC News (på engelsk). 1. mai 2018. Besøkt 1. mai 2018.
- ^ «El Salvador deals Taiwan fresh blow by recognising China». The Straits Times (på engelsk). 22. august 2018. Besøkt 22. september 2019.
- ^ «Once a stronghold, Taiwan's presence in the Pacific wanes». RNZ (på engelsk). 21. september 2019. Besøkt 22. september 2019.
- ^ «Office of Taiwan has been driven out of the capital of Nigeria».
- ^ Shattuck, Thomas. «Taiwan Finds an Unexpected New Friend in Somaliland». www.fpri.org. FPRI. Besøkt 4. juli 2020.
- ^ https://direkte.dn.no/nyhetsstudio/#85549
- ^ https://www.ait.org.tw/
- ^ CNN, Julia Hollingsworth. «Taiwan legalizes same-sex marriage in historic first for Asia». CNN. Besøkt 17. mai 2019.
Eksterne lenker
- (cmn-TW) Offisielt nettsted
- (en) Offisielt nettsted
- (en) Taiwan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) 中華民國 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Utenriksdepartementet
- Taiwans representasjonskontor i Norge
- Taiwan, the Heart of Asia – Taiwans turistkontor
- (no) Statistikk og andre data om Republikken Kina (Taiwan) i FN-sambandets nettsted Globalis.no
