Karl Maier

Karl Maier (1908–1997) var en tsjekkisk skomaker og politisk flyktning til Norge. Som fange i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen under andre verdenskrig gjorde han en stor innsats for å hjelpe og redde norske fanger.

Karl Maier
Født		15. juli 1908 Hrob
Død		10. nov. 1997 (89 år) Nesodden
Beskjeftigelse		Skomaker, gruvearbeider
Nasjonalitet		tsjekkisk, norsk

Etter å ha deltatt aktivt i illegalt arbeid mot nazi-regimet i Tyskland fra Tsjekkoslovakia, måtte Maier etter innlemmelsen av Sudetenland i Tyskland rømme til Norge. Her ble han arrestert i juni 1940 og sendt til Tyskland, der han ble dømt til døden for høyforræderi. Et generelt amnesti gjorde at han beholdt livet og i stedet kom til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Som en svært dyktig skomaker kunne han utnytte at mange offiserer trengte gode sko, og han byttet skomakerarbeid i små og store gjentjenester. Innflytelsen brukte han til å hjelpe medfanger, ikke minst norske fanger. Han har i ettertiden fått stor del av æren for at nordmenn i leiren ble samlet i en felles «norskebrakke».

Det norske Arbeiderpartiets efterkrigshistorie ville eksempelvis ha fremtrådt annerledes, dersom ikke Maier hadde gjort sin hvileløse innsats for Norge og nordmenn i Sachsenhausen.

Erik Egeland, Aftenposten 17. desember 1990

For den hjelp han ga andre under krigsfangenskapet, ble Maier i 1959 tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden.

Liv i Tsjekkoslovakia

Karl Maier var født i byen Hrob (tysk: Klostergrab) i Sudetland i Tsjekkoslovakia. Han vokste opp i en sudettysk arbeiderfamilie, der faren var gruvearbeider. De fleste familiemedlemmene hadde sympati for arbeiderbevegelsen, for sosialistisk og anti-nazistisk politikk. Broren Ernst var et unntak, han ble nazist og omkom på østfronten.

Som ung ønskte Karl å bli fagarbeider for å stelle med maskiner, men en utrygg familiesituasjon gjorde at han ble utdannet til ortopedisk skomaker. Da faren måtte slutte i arbeidet, på grunn av astma, måtte Karl skifte fra skomakerverkstedet til også han å bli gruvearbeider. Dette ble gjort for å redde husværet til familien, en bolig som var eid av gruveselskapet og brukt til egne ansatte.

I Tyskland var det sosialdemokratiske partiet Sozialdemokratische Partei Deutschlands blitt forbudt etter riksdagsbrannen, og i perioden 1933-1938 opererte partiet fra Praha som en eksilorganisasjon under initialene Sopade. I Hrob var Karl Maier med i Rote Wehr, en beskyttelsesorganisasjon for sosialdemokrater. I 1934 ble Maier vervet av en partikamerat til å utføre illegale transportoppdrag mellom Tsjekkoslovakia og Nazi-Tyskland. Det var anti-nazistiske trykksaker fra Sopade, det var brev og beskjeder mellom motstandere av regimet i Tyskland, og det var flyktninger som rømte fra Tyskland til det ennå frie Tsjekkoslovakia. Raskt etter Hitler maktovertakelse i 1933 var det blitt offentliggjort at alle som ble tatt på tysk område med illegale trykksaker, ville bli tiltalt for høyforræderi.

I 1938 gjorde Hitler krav på Sudetland, i det som i ettertiden er kalt Sudetkrisen. 30. september inngikk Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia Münchenavtalen, som ga Tyskland tillatelse til å innlemme Sudetland, i bytte mot å gi avkall på andre krav overfor Tsjekkoslovakia. Da nyheten ble kjent, flyktet Karl Maier til Praha. I Praha måtte han leve som uteligger og sove i parker, oppganger og på jernbanestasjonen. Litt hjelp fikk han fra venner og fra gruvearbeiderforbundet. Som en følge av det illegale arbeidet, ble han av Sopade i februar 1939 smuglet ut i en plombert jernbanevogn og sendt gjennom Tyskland til Gdynia i Polen. Derfra gikk turen videre gjennom Sverige til Norge.

Til Norge

Da Maier kom til Norge som politisk flyktning høsten 1938, slo han seg ned på Nesodden. Svennebrevet han hadde som skomaker, gjorde at han fikk arbeid hos skomakermester Oluf Hansen i Rådhusgata i Oslo. Kort tid etter han kom til Nesodden giftet han seg med norske Harriet.

Da 9. april kom, arbeidet Maier på et støvlepar til kronprins Olav.

Arrestasjon og dom

Karl Maier ble arrestert 8. juni 1940 og satt på Møllergata 19. På Victoria terrasse ble han torturert så hardt og så lenge at den kvinnelige stenografen ropte at hun ikke greidde mer. Fra Norge ble han så sendt til Dresden i Tyskland for en summarisk rettergang.

I rettsalen ble han konfrontert med tyske kontakter han hadde hatt under den illegale trafikken. Maier ble dømt til døden for høyforræderi, ved halshugging. Han reddet imidlertid livet ved at Hitler ga allmenn amnesti til alle dødsdømte sudettyskere, som en gest til «nye landsmenn». Han endte opp i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, som politisk fange.

Skomakerarbeid i fangenskap

I Sachsenhausen fikk Maier først arbeid i leirens skofabrikk. Her lagde de imidlertid bare tresko, så han ble raskt overført til Schuprüfungsstelle. Dette var en avdeling der fanger ble satt til å marsjere på ulike typer underlag, for å prøve ut skotøy. Maier fikk jobb på skoprøveverkstedet.

Sjefen for Schuprüfungsstelle, Karl Schober, ba Maier forsøke å lage et sett ortopediske støvler til en offiserskone som slet med et dårlig ben. Etter å ha levert støvlene mottok Maier ros fra Schober for godt arbeid. Så fornøyd var offiseren at han kom tilbake med nytt oppdrag. Maier lagde et par nye sko, som ble byttet mot litt ekstra mat til verkstedsfolket.

Den neste skomakeroppgaven han fikk, var å lage et par ortopediske støvler til Theodor Eicke, inspektøren for samtlige konsentrasjonsleirer. Eicke hadde mistet deler av fotballen etter en ulykke med en landmine på en inspeksjonsreise i øst. Han krevde først at Maier skulle lage støvlene ferdige på åtte dager, men i møte med Eicke insisterte Maier på å få tre til fire uker. Eicke var først forbløffet over å bli motsagt, men gikk så med på den forlengede tidsfristen. Etter tre uker hadde Maier ferdig et par praktstøvler til Eicke.

Suksessen med støvlene til Eicke ga Maier stor prestisje i leiren. Mange offiserer i leiren ønsket også å få spesiallagde sko og støvler. Dette utnyttet Maier til det fulle, ved å forsiktig kreve små og store motytelser. Han ble etter hvert en fange med stor innflytelse, og denne brukte han til å hjelpe medfanger, ikke minst norske fanger.

Hjelp til medfanger

Som en etter hvert erfaren fange kunne Maier gi nyankomne kurs i hvordan de skulle overleve i leiren. Han organiserte ekstra mat og klær til nyankomne. For nye fanger var det stor moralsk støtte i å ha en person som ville og kunne hjelpe.

Da den 60 år gamle Didrik Arup Seip fikk ordre om å arbeide på den knallharde bombeflyfabrikken utenfor leiren, kontakten Maier arbeidsformannen og fikk løfte om at Seip ikke skulle få det tyngste arbeidet. I sin beretning fra fangeleiren omtaler Seip en rekke små gaver og tjenester han fikk fra Maier.

Fanger som var beordret til Schuprüfungsstelle måtte marsjere med tung oppakning - ryggsekker fylt med sand. Da Maier fikk ansvar for ryggsekkene, greidde han å bruke papir i stedet for sand i en av sekkene. Den kunne bli gitt til en fange som var ekstra kraftløs. Maier greidde også å øke matrasjonene til fangene i avdelingen, ved å argumentere for at dette gjorde utprøvingen av skotøyet mer effektiv.

Våren 1942 var de rundt 200 fangene i leiren spredd rundt på et stort antall brakker. Ved å love ledende offiserer fine støvler, greidde Maier å overtale leirledelsen til i juni å samle de norske fangene i brakke nummer 3 - som nå ble «norskebrakka». Brakka hadde tidligere hatt 130 fanger, så det ble svært trangt når 200 nordmennene skulle inn. Likevel var dette en stor forbedring, ikke minst ved å kunne være sammen med landsmenn. I A-fløyen ble Einar Gerhardsen valgt til stuesjef. Brakke nummer 3 var den fineste i leiren, den som ble vist fram når det var gjester i leiren. Likevel var forholdene harde, og noen måneder senere var bare 170 nordmenn i live.

Som ny landsmann identifiserte Maier seg sterkt med nordmennene og flyttet også inn på norskebrakka. Han snakket nå ganske godt norsk. Kristian Ottosen karakteriserer ham slik: Selv om han ikke hadde fått sitt norske statsborgerskap i orden før tyskerne hogg tak i ham i Oslo i 1940 og skysset ham av gårde til Tyskland, var han på mange måter den norskeste av alle nordmenn i Sachsenhausen. Maier foreslo at alle på brakka som var i stand til det, skulle gi litt av matrasjonen sin til nordmenn på Revier, det vil si sykebrakka. Sammenflyttingen bidro til at nordmennene utviklet et særskilt sterkt samhold.

I februar 1943 kom Halvard Lange til Sachsenhausen, sterkt avkreftet. Maier sørget for at han fikk plass i A-fløyen på norskebrakka, sammen med Gerhardsen. Han så hvor tynn og kraftløs Lange var og sørget derfor at han fikk en jobb som skriver på skoprøveavdelingen. Sjefen for avdelingen, Ernst Brennscheidt, hadde mistet en hånd. Han hadde lenge store smerter, inntil Maier lagde ham en slynge som holdt armen oppe. For dette arbeidet kunne han be om en gjentjeneste. Lange overlevde krigen og ble senere utenriksminister i mange år.

Lege Sven Oftedal på Revier fikk hjelp av Maier til å skaffe sulfattabletter, mot lungebetennelse. Et par håndsydde støvler fikk en tysk kriminell fange til å stjele tabletter fra SS-sykehuset der han arbeidet. Sykehuset lå utenfor leiren, men Maier fikk smuglet tablettene inn, ved å kamuflere disse som utstyr til skoprøveverkstedet. Etter denne episoden ble Maier innkalt til den vikarierende leirsjefen og konfrontert med de nye støvlene. Maier innrømmet å ha laget dem, men sa samtidig også at han hadde laget støvler til mange andre, inkludert leirsjefen August Kolb. Han insisterte på at den eneste motytelsen han hadde fått, var litt god te. Den vikarierende leirsjefen valgte å tro på historien, redd for å gripe inn mot Maier.

Operasjon Bernhard var et tysk forsøk på å destabilisere engelsk økonomi, ved å produsere falske britiske sedler. Produksjonen ble utført av fanger i Sachsenhausen. Sjef for den hemmelige virksomheten var SS-Sturmbannführer Bernhard Krüger. og også han hadde fått laget sko av Maier. Nå visste Maier at Krüger også ønsket seg støvler, og som motytelse greidde Maier å få trykket et sett av norske julesanger til feiring av julen 1943! Opplaget var 2000, og formatet var det samme som ble brukt i seddelpressen: 10,5 x 14,8 cm.

På norskebrakka hadde Maier i 1943 fått en midtkøye, mellom Einar Gerhardsen øverst og Hallvard Lange nederst. Lange fungerte som et lite nyhetsbyrå på brakka, og både Maier og Gerhardsen kunne glede seg over Langes nyhetsanalyser fra sengeplass.

Eugen Keil var ein ungarsk jøde som hadde flyktet til Norge i 1936. Etter å ha blitt arrestert i 1942 var han via Auschwitz blitt sendt til Sachsenhausen. I februar 1945 nærmet Den røde armé seg leiren fra øst, og henrettelse av fanger økte i stort omfang. Igjen bestakk Maier en brakkesjef og fikk erstattet jødestjernen på fangedrakten til Keil med en «N» for norsk fange. Han sørget også for at Keil fikk byttet fangenummer med en fange som nettopp var sendt til krematoriet. Deretter ble Keil smuglet inn på norskebrakka under nytt navn «Steinwall», et navn han beholdt hele livet.

Leiren tømmes for fanger

I mars 1945 ble norske fanger hentet ut fra Sachsenhausen med de hvite bussene. Da Karl Maier ikke var norsk statsborger, fikk han ikke lov til å være med i denne redningsaksjonen, han måtte være igjen i leiren. Planen for de gjenværende fangene var at disse skulle likvideres. Det store antallet gjenværende fanger gjorde at generalinspektøren for konsentrasjonsleirene besluttet at fangene skulle fraktes til kysten av Østersjøen og plasseres på store lektere, som så skulle føres til sjøs og senkes. Den daværende leirsjefen i Sachsenhausen, Anton Kaidl, hadde imidlertid ikke transportkapasitet til så mange fanger. 21. april startet en utmarsj av fanger fra leiren, der fangene i puljer på 500 ble sendt gående nordover mot Østersjøen. Også Maier ble sendt avgårde, sammen med tretten nordmenn og dansker som var overført til Sachsenhausen fra andre leire og dermed kom for sent til å være med de hvite bussene. Til sammen ble over 30 000 fanger sendt ut på denne dødsmarsjen, en marsj som endte i Belower Wald nord for byen Wittstock i «en inferno av menneskelig lidelse og død».

Det tok Maier og de andre fangene en uke for å nå Belower Wald. Da var fangene i en slik elendig forfatning at de ikke greidde å marsjere videre. De manglet både mat og vann. Maier greidde å få kontakt med Anton Kaidl og minne han på at han en gang hadde sagt at Maier skulle settes fri som en takk for alt han hadde gjort for både herr og fru Kaidl. På den måten greidde Maier å få løslatelsespapirer både for seg selv og de andre skandinaviske fangene. Sammen måtte de imidlertid gjøre flere forgjeves forsøk før de endelig ble plukket opp av Røde Kors. Fra Belower Wald ble de transportert nordover over Lübeck til Trelleborg og friheten.

Etter krigen

Etter krigen var Maier igjen bosatt på Nesodden, gjenforent med hustruen Harriet. Andre sudettyskere var blitt sendt tilbake til Tsjekkoslovakia, og der var sannsynligheten stor for å bli jaget videre til Tyskland. Maier ønsket å bli i Norge, og han fikk et anbefalingsbrev fra Didrik Arup Seip om at han burde få innvilget norsk statsborgerskap. Ved oppmøte til Centralpasskontoret for å søke om statsborgerskap ble han imidlertid tydelig fortalt at han ikke hadde rett på noe slikt, og brevet fra Seip var til ingen hjelp. Fortvilet ringte han sin tidligere medfange Halvard Lange, som umiddelbart møtte opp på Centralpasskontoret for å gå god for Maier. Episoden endte med at sjefen for Centralpasskontoret tok Maier i hånden, takket ham for alt han hadde gjort og sørget for at statsborgerskapet ble innvilget.

I Norge startet Maier først egen skomakervirksomhet, men mangelen på materiale gjorde håndverket vanskelig. Maier gikk derfor i glassmesterlære og startet deretter Nesodden Glassbu.

I 1959 ble Maier tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Verdienstkreuz am Bande, for den hjelp han ga andre under krigsfangenskapet.

I 1980 besøkte han igjen Sachsenhausen, sammen med blant andre Einar Gerhardsen.

Pensjonistårene brukte Maier til å lage glasskunstverk.

Litteratur

• Didrik Arup Seip (1946). Hjemme og i fiendeland. Gyldendal. 
• Bengt Calmeyer (1990). Skomakeren fra Sachsenhausen. Dreyers forlag. ISBN 82-09-10620-1. 
• Kristian Ottosen (1990). Historien om Sachsenhausen-fangene. Aschehough. ISBN 82-03-16484-6. 
• Sven Egil Omdal (2022). Nordmennene i Sachsenhausen. Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2969-7.