Medievitenskap
Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Artikkelen er ikke en god kunnskapskilde |
Medievitenskap er systematiske undersøkelser av massemediene, og omhandler hvilke effekter mediene har på individ og samfunn. Medievitenskapen var i begynnelsen et emne innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, men er nå blitt en selvstendig tverrfaglig disiplin, som henter inspirasjon fra flere andre områder, blant annet psykologi, kunstteori, sosiologi, statsvitenskap, informasjonsteori og økonomi.
Publikumsforskning har alltid vært en stor del av medievitenskapen. Når medievitere holder på med publikumsforskning er det sjelden at de henter insirasjon og tenkemåte fra bare ett perspektiv, men henter litt fra flere. I dag er det cultural studies og resepsjonsforskning som er vanligst.
Forskningsutvikling
Gjennom utviklingen av medievitenskap har man i hovedsak fulgt tre typer forskningstradidsjoner:
Da man startet å forske på hvordan publikum ble påvirket av mediene i Amerikas forente stater på 1920-tallet var det den tids radionettverk, som også den gang var kommersielle kanaler basert på reklamekroner, som ønsket å finne ut hvordan de best kunne nå ut til sitt publikum. De første årene var forskningen basert rundt tankegangen om mediene som effekt, altså effektforskning. Effektforskningen hadde mye til felles med litteraturkritikken, ett perspektiv som ble hentet fra litteraturvitenskapen, hvor publikumsforskerne analyserte et verk for å finne ut hvilken innvirkning det hadde på leseren. Innen denne tradisjonen dominerte tanken på mediene som svært mektige og innflytelsesrike aktører som øvde stor påvirkning mot publikum. I tråd med behaviorismens stimulus-respons tankegang, tenkte forskerne seg medienes budskap som en direkte påvirkning på publikum og at resultatet av dette kunne måles som holdnings og adfersendringer, altså konkrete og gitte effekter.
Effektforskningen
- Se også: Effektforskning
Effektforskning er undersøkelser om hvorvidt medias innhold påvirker brukerne. Medieforskning har helt siden starten vært opptatt av medias makt til å påvirke publikum. Studier av mediepåvirkning har tradisjonelt vært fokusert på effekt, definert som endringer i handlinger eller meninger. Disse sammenhengene undersøker effektforskningen.
Effektforskningen blir gjerne delt inn i fire faser, der metode og syn på medias innvirkning varierer sterk. Utover i fase 2, eller på 1930-tallet ble det reist en del kritikk mot effektforskningen som gikk på at effektforskningen så på publikum som passive «offer» og at forskningsmetoden var kvantitativ og ikke empirisk.
Bruksstudier
- Se også: Bruksstudier
Slik oppsto bruksstudiene (Uses & Gratifications) som en kritikk mot effektforskningen på 1940-tallet. Innen bruksstudiene så man på hvordan publikum bruker mediene. I motsetning til effektforskningen ble publikum sett på som aktive. Bruksstudiene hadde en kvalitet tilnærming, men ble kritisert for å være veldig psykologisk slik som effektforskningen er mer sosiologisk. En av de første undersøkelsene med en bruksstudietilnærming var Herta Herzogs What do we really know about daytime serial listeners? som var en undersøkelse av hjemmeværende kvinner som lyttet på radiohørespill. På 1960- 1970-tallet fikk retningen navnet Uses & Gratifications
Cultural studies
- Se også: Cultural studies
På 1970-tallet oppsto cultural studies-tradisjonen (kulturstudier) ved Centre for Contemporary Cultural Studies ved Universitetet i Birmingham, som ble ledet av teoretikeren Stuart Hall. Perspektivet var veldig inspirert av marxisme og Frankfurterskolens kritikk av kulturindustrien. Elemtenter som publikums samfunnsklasse, kjønn, sosiale bakgrunn og andre kontekstuelle elementer var viktig. Cultural studies-forskere interesserer seg for kulturen, og spesielt samtidskulturen. Man interesserer seg for hvordan man gjør hverdagslige enkelthandlinger i forskjellige kulturer og hvorfor man utfører dem. Alt som kan sies å være en del av kulturen slik som film, fotografi, hårfrisyrer og klesmoter, leses og tolkes på samme måte som en litteraturviter analyserer en litterær tekst.
Innen denne tradisjonen ble motttakerne ansett som mer aktive, særlig i betydningen aktive fortolkere av medias budskap. Og dette er nettopp essensen i Halls modell, den kjente encoding/dekoding-modellen, som bør presenteres i forbindelse med cultural studies. Stuart Halls modell gjør kommunikasjon til noe mer komplisert enn en direkte overføring av et budskap. Hall trekker inn flere aspekter i sin modell, blant annet vektlegger han mottakerne og deres ulike forutsetninger for å motta, behandle og svare på informasjon. Meningen til budskapet dannes hos mottaker og er ikke nødvendigvis i samsvar med avsenders intensjoner. Modellen er ikke enveis og lineær i samme forstand som overføringsmodellen, men trekker inn betydningen av tilbakemelding, kontekst, kultur og ideologi.
Cultural Studies tradisjonen presenterte en skjerpet interesse for medietekstene sine betydingsstrukturer. Mange av arbeidene innenfor Cultural Studies brukte Stuart Hall sin tese om innkoding og dekoding som utgangspunkt. Hall mente at senderen koder teksten på en bestemt måte som er preget av hans tid, kulturelle normer og politiske interesser, mens mottakeren på eget tilsvarande grunnlag dekoderr teksten.
Cultural studies-perspektivet har vært veldig viktig de siste 15-20 årene.
Resepsjonsforskning
- Se også: Resepsjonsforskning
Resepsjonsforskning har mye til felles med cultural studies og oppsto i den samme tidsperioden. Den har også hentet mye fra bruksstudiene som mange av de tidlige resepsjonsforskerne også drev med. Resepsjonsforskningen konsentrerte seg hovedsakelig om fjernsynet som massemedium og hvilke meninger og opplevelser publikum får ved å se på. Resepsjonsanalyse brukte en kvalitativ tilnærming for å studere publikumsmedlemmer empirisk. Innen resepsjonsforskningen oppstår mening i interaksjonen mellom spesifikke publikum og konkrete program.
Etnografisk publikumsforskning
Det er litt usikkerhet om Etnografisk publikumsforskningkan sies å være en del av Resepsjonsforskning eller en egen forskningstradisjon.
Utdanning i Norge
- Se også: Medieviter
En medieviter er en som har hovedfag, mastergrad eller doktorgrad i medievitenskap. Det utdannes medievitere ved Universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim.
Se også
Kilder
- Hagen, Ingunn (1998) Medias publikum - Frå mottakar til brukar? Oslo: Ad Notam Gyldendal
- Dennis McQuail (2005) Mass Communication Theory" London: Sage
- Jensen, Klaus Bruhn og Rosengren, Karl Erik (1990) "Five Traditions in Search of the Audience" European Journal of Communications, vol. 5 no. 2/3 1990, s. 207-239.