Al Pacino
Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
Alfredo James Pacino (født 25. april 1940) er en amerikansk skuespiller.
| Al Pacino | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Alfredo James Pacino 25. apr. 1940[1][2][3][4]  (84 år)Manhattan[5] | ||
| Beskjeftigelse | Filmprodusent, filmskuespiller, teaterskuespiller, fjernsynsskuespiller, skuespiller, regissør, manusforfatter, filmregissør, produsent, skribent | ||
| Utdannet ved | 6 oppføringer
HB Studio
Actors Studio Lee Strasberg Theatre and Film Institute High School of Music and Art Herman Ridder Junior High School Wake Forest Department of Theatre and Dance | ||
| Partner(e) | Beverly D'Angelo (1997–2003) Lucila Solá (2008–2018)[6] Noor Alfallah (2018–)[7] | ||
| Barn | Julie Marie Pacino | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Sciences SAG-AFTRA | ||
| Utmerkelser | 24 oppføringer
Golden Globe Award for beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (1974) (for verk: Serpico, den siste ærlige purk)
BAFTA Award for Best Actor in a Leading Role (1976) (for verk: Het ettermiddag, Gudfaren 2) National Board of Review Award for Best Supporting Actor (1973) (for verk: Gudfaren) 10th Screen Actors Guild Awards National Society of Film Critics Award for Best Actor (1973) (for verk: Gudfaren) Goldene Kamera 2013 Oscar for beste mannlige hovedrolle (1993) (for verk: Duften av kvinne, tema for: 65th Academy Awards) National Medal of Arts (2011) Donostia-prisen (1996) Directors Guild of America Award for Outstanding Directing – Dokumentarer (1997) (for verk: Looking for Richard) National Board of Review Award for Best Actor (1974) (for verk: Serpico, den siste ærlige purk) Tony-prisen for beste birolle i et scenestykke (1969) (for verk: Does a Tiger Wear a Necktie?, tema for: 23rd Tony Awards) Tony Award for Best Actor in a Play (1977) (for verk: The Basic Training of Pavlo Hummel, tema for: 31st Tony Awards) Golden Globe Award for beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (1993) (for verk: Duften av kvinne) Golden Globe Award for Best Actor – Miniseries or Television Film (2004) (for verk: Angels in America) Golden Globe Award for Best Actor – Miniseries or Television Film (2011) (for verk: You Don't Know Jack) Cecil B. DeMille Award (2001) Theatre World Award (1969)[8] Kennedy Center Honors (2016) AFI Life Achievement Award (2007) Gulløven for livsverk (1994) Emmy Award for hovedrolle i en miniserie eller film (2004) (for verk: Angels in America, tema for: 56th Primetime Emmy Awards) Emmy Award for hovedrolle i en miniserie eller film (2010) (for verk: You Don't Know Jack, tema for: 62nd Primetime Emmy Awards) Oscar (1992) | ||
| Aktive år | 1967– | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Tidlig liv
redigerPacino ble født i The Bronx i New York til de italiensk-amerikanske foreldrene Salvatore Pacino (som ble født i Corleone på Sicilia) og Rose Gerard (datter av en italienskfødt far og en amerikansk mor av italiensk opprinnelse). Foreldrene skilte seg mens Pacino fortsatt var barn, og faren Salvatore flyttet til California hvor han jobbet som forsikringsselger og senere startet sin egen restaurant, Pacino's Lounge. Tidlig i 1990-årene sørget økonomiske problemer for at Pacino's måtte stenge, og restauranten heter nå Citrus Grill. Salvatore døde den 1. januar 2005 82 år gammel.
Karriere
rediger1970-årene
redigerI 1966 studerte Pacino under den legendariske Lee Strasberg (som han senere spilte sammen med i filmen Gudfaren (Del II) i 1974), og fant ut at skuespill var terapeutisk i en ungdomstid som var deprimerende og så fattig at han såvidt hadde råd til bussen til neste audition. Mot slutten av tiåret hadde han vunnet en Obie Award for sitt spill i The Indian Wants the Bronx og en Tony Award for Does the Tiger Wear a Necktie? Filmdebuten kom i 1969 med Me, Natalie, men det var først i 1971 med filmen The Panic in Needle Park, hvor han spilte heroinavhengig, at talentene hans virkelig kom frem, og Pacino ble lagt merke til av regissøren Francis Ford Coppola.
Pacino ble berømt etter å ha spilt Michael Corleone i Coppolas suksessrike film Gudfaren fra 1972. Til tross for at flere etablerte skuespillere, som Robert Redford, Warren Beatty og den da ukjente Robert De Niro, var interessert i rollen valgte Coppola den relativt ukjente Pacino. Han ble nominert til en Oscar-pris for «beste birolle» for sin rolle i Gudfaren.
I 1973 spilte Pacino i suksessfilmen Serpico og den mindre populære Scarecrow sammen med Gene Hackman. I 1974 ble Gudfaren Del II lansert, og i 1975 fortsatte han med Dog Day Afternoon. Filmen var basert på den sanne historien til bankrøveren John Wojtowicz. Andre mindre kjente filmer mot slutten av 1970-årene var blant annet Bobby Deerfield og …And Justice For All, som noen anser som hans mest undervurderte filmer.
Innen utgangen av 1970-årene ble han nominert til ytterligere tre Oscar-priser.
1980-årene
redigerPacinos karriere fikk en nedtur tidlig i 1980-årene, og hans roller i den kontroversielle Cruising og komediedramet Author! Author! ble kritisert. Scarface viste seg senere å være både et høydepunkt i karrieren og en definerende rolle. Da filmen først ble utgitt ble den sterkt kritisert og var nok en flopp på kinoene. Pacino fikk dog en Golden Globe-pris for sin tolkning av den kubanske narkobaronen «Tony Montana», som (blant annet) roper den nå berømte replikken, utstyrt med en granatkaster: «You wanna play rough? Okay! Say hello to my little friend!». (Filmen var en fri nyinnspilling av Howard Hawks-filmen med samme navn fra 1932.) Det var ikke før omkring 20 år senere Scarface fikk sin suksess, da en ny generasjon oppdaget filmen. Denne suksessen var nok riktig nok mer på grunn av filmens «attitude» enn dens filmtekniske kvalitet. Uansett sørget rollen og filmen for at Pacino fikk en nærmest heltestatus og en popularitet som fortsetter å vokse, takket være alt fra t-skjorter til lekefigurer, blant en rekke andre produkter inspirert av filmen.
Filmen Revolution fortsatte Pacinos rekke av kommersielle fiaskoer, og han returnerte til sceneskuespill i fire år, hvor han deltok i produksjoner som Crystal Clear, National Anthems og andre skuespill, blant annet Julis Caesar for produsent Joseph Papps New York Shakespeare Festival i 1988. Samtidig jobbet han på sitt aller mest personlige prosjekt, The Local Stigmatic, et skuespill han hadde spilt i allerede i 1969, som så ble plukket opp igjen i 1985 sammen med regissør David Wheeler og en teatergruppe fra Boston, for å spille inn en 50 minutter lang filmversjon, som per 2005 ikke har blitt utgitt.
1990-årene
redigerPacino returnerte til filmen i Sea of Love fra 1989, og bare et år senere fikk han en Oscar-nominasjon for rollen som «Big Boy Caprice» i filmen Dick Tracy. Det skulle ta enda fire år, men i 1992 vant Pacino endelig en Oscar, for beste skuespiller, for hans tolkning av rollen som den deprimerte, irrasjonelle og blinde pensjonerte oberstløytnanten «Frank Slade» i Martin Brests Duften av kvinne. Samme år var han også nominert for beste birolle i filmen Glengarry Glen Ross, noe som gjorde Pacino til den første mannlige skuespilleren noensinne som hadde blitt nominert til to skuespillerpriser for to forskjellige filmer i ett og samme år, og den første skuespilleren av noe kjønn som først hadde klart dette, for deretter å vinne en Oscar for beste rolle. (Jamie Foxx gjorde det samme i 2005.) Pacino har siden levert fantastiske prestasjoner i filmer som Carlito's Way, Heat og Insomnia samt Donnie Brasco, The Insider og Djevelens advokat med flere.
I 1995 spilte Pacino i Michael Manns Heat, hvor han og Robert De Niro spiller sammen for første gang. (både Pacino og De Niro spilte i Gudfaren Del II, men de delte ingen scener). Duoen fikk mye oppmerksomhet fra fans, de har blitt sammenliknet gjennom sine karrierer, og begges prestasjoner blir ansett som mesterverk. Deres intense samspill, spesielt i den berømte caféscenen når «McCauley» (DeNiro) forklarer disiplinen til «Lt. Hanna» (Pacino), har blitt skrytt opp i skyene.
Pacino har ikke blitt nominert til Oscar siden filmen Duften av kvinne, men har vunnet to Golden Globe-priser siden. Den første var Cecil B. DeMille-prisen for livslang innsats i film, og den andre for hans rolle i serien Angels in America.
Pacino har takket nei til en rekke hovedroller i sin karriere, blant annet rollen som «Han Solo» i Star Wars Episode IV,« Captain Willard» i Apokalypse Nå, «Richard Sherman» i en nyinnspilling av The Seven Year Itch (som aldri ble filmet) og «Edward Lewis» i Pretty Woman. I 1996 skulle Pacino spille General Manuel Noriega i en stor filmproduksjon, men regissør Oliver Stone avlyste hele produksjonen for å konsentrere seg om filmen Nixon.
Etter 2000
redigerPacino takket nylig nei til rollen som «Michael Corleone» i Gudfaren-spillet, The Game, fordi stemmen hans har forandret seg dramatisk siden han spilte den unge Michael. Som et resultat av dette kunne Electronic Arts heller ikke bruke Pacinos utseende eller stemme i spillet (til tross for at Michael deltar i spillet). Det har gått rykter om at Pacino tok avgjørelsen på grunn av en konflikt med EAs konkurrent, Vivendi Universal Games, som har gitt ut et konkurrerende spill basert på filmen Scarface, med tittelen Scarface: The World is Yours.
Privatliv
redigerPacino led av en halssykdom i midten av 1980-årene, som tvang ham til å slutte å røyke. I Sea of Love hadde han en hørbar annerledes stemme, begynnelsen på hans nå velkjente mørke stemme. Han har ikke sluttet å røyke, men har gått over til urtesigaretter.
Pacino har aldri vært gift, men har tre barn. Det første, Julie Marie, er datteren med skuespiller-trener Jan Tarrant. Han har også tvillinger, Anton og Olivia, med ekskjæresten Beverly D'Angelo.
Pacino møtte og ble venner med Colin Farrell under innspillingen av Første oppdrag fra 2003. Farrell ser på Pacino som et idol.[trenger referanse] Senere har Pacino kalt Farrell sin generasjons mest talentfulle skuespiller.
Trivia
rediger- Fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame den 16. oktober 1997.
- Ble arrestert i januar 1961, siktet for besittelse av et skjult våpen.
- Sluttet på skolen i en alder av 17 år.
- Pacino var såpass inne i rollen som en sivil politimann under filmingen av Serpico i 1973 at han stoppet en lastebilsjåfør og truet med å arrestere ham for eksos-forurensning.
- Er en stor tilhenger av opera.
Filmografi i utvalg
rediger Filmografi
|
|---|
| Panic in Needle Park (1971) | Gudfaren (1972) | Scarecrow (1973) | Serpico (1973) | Gudfaren 2 (1974) | Dog Day Afternoon (1975) | ...And Justice for All (1979) | Author! Author! (1982) | Scarface (1983) | Sea of Love (1989) | Gudfaren 3 (1990) | Dick Tracy (1989) | Frankie and Johnny (1991) | Scent of a Woman (1992) | Carlito's Way (1993) | Heat (1995) | Devil's Advocate (1997) | Donnie Brasco (1997) | The Insider (1999) | Any Given Sunday (1999) | Insomnia (2002) | The Recruit (2003) | The Merchant of Venice (2004) | Two for the Money (2005) Ocean's Thirteen (2007) 88 Minutes (2007) |
Referanser
rediger- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Al-Pacino, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014665, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=alfredo+james;n=pacino, oppført som Alfredo James Pacino[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Al (Alfred James) Pacino, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pacino-al-alfred-james, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ pagesix.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.theatreworldawards.org[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
rediger
- (en) Al Pacino på Internet Movie Database
- (sv) Al Pacino i Svensk Filmdatabas
- (da) Al Pacino på Filmdatabasen
- (da) Al Pacino på Scope
- (fr) Al Pacino på Allociné
- (en) Al Pacino på AllMovie
- (en) Al Pacino hos Rotten Tomatoes
- (en) Al Pacino hos The Movie Database
- (en) Al Pacino hos Internet Broadway Database
- (en) Al Pacino på Internet Off-Broadway Database