Anakonda-planen

Anakonda-planen er navnet som brukes på strategien som ble brukt for å kue utbryterstatene i den amerikanske borgerkrigen. Den ble foreslått av øverstkommanderende general Winfield Scott. Den la stor vekt på blokade av havnene i sør og la opp til en fremrykning ned Mississippi-elva for å dele Amerikas konfødererte stater i to. Siden blokaden ville være nokså passiv, ble den latterliggjort av dem som ønsket mer aktiv krigføring og som sammenlignet den med buktningene til en anakonda som kveler sitt offer. Sammenligningen med slangen brente seg fast og gav forslaget dets vanlige navn.

En karikatur over Scotts plan fra 1861.

Planen og dens kritikk

I begynnelsen av borgerkrigen hadde den foreslått strategien for krigen mot Sørstatene to viktige punkter. For det første skulle alle havnene i utbryterstatene blokkeres så godt som mulig, for det andre skulle en sterk styrke på kanskje 80 000 menn bruke Mississippi-elva som ferdselsåre til å trenge fullstendig gjennom Konføderasjonen. Spydspissen skulle bestå av en relativt liten amfibiestyrke, hærstyrker transportert av båter og kanonbåter i støtte. Disse skulle rykke raskt fremover og ta de konfødererte stillingene ned langs elva. Etter denne styrken skulle en mer tradisjonell armé følge som marsjerte bak dem for å sikre seirene. De avsluttende slagene ville være ved fortene nedenfor New Orleans. Da de falt, ville elva være i føderale hender fra dens kilde til munningen, og opprørerne ville være delt i to.

Den fullstendige strategien kunne ikke settes i verk umiddelbart siden det ikke eksisterte krigsskip av den type som var tiltenkt Mississippi-felttoget. Den amerikanske marinen var for liten til å opprettholde blokaden i de første månedene av krigen. Det ville ta tid å samle og trene styrkene som trengtes for å utføre fremrykningen, tid som kritikere av planen ikke ønsket å gi militæret. Derfor ble Scotts plan i stor grad latterliggjort. Hans motstandere ba om et umiddelbart felttog over land, rettet primært mot Konføderasjonens hovedstad i Richmond i Virginia. De hevdet at dersom noen få festninger ble tatt, ville Konføderasjonen kollapse.

Konflikten var ikke den korte affærene som Scotts kritikere tenkte seg. I fire år med krig opprettholdt den føderale marinen en blokade som svekket Sørstatene, selv om effekten av den på krigsforetaket fremdeles diskuteres. Konføderasjonen ble i tillegg delt i to av et felttog basert på Mississippi-elva, og det er i dag enighet om at dette nederlaget for Sørstatene var minst like viktig for opprørets kollaps som slagene i øst som så lenge dominerte offentlighetens og historikernes oppmerksomhet. Den nordlige seieren lignet dermed i stor grad det Scott foreslo i krigens tidlige dager.

Planens opprinnelse

Anakonda-planen hadde en historisk utvikling, både i sin opprinnelse og måten det ble brukt i erfaringer fra kampene. Blokaden hadde allerede blitt proklamert av president Lincoln. 19. april 1861, en uke etter bombardementet av Fort Sumter som markerte krigsutbruddet, annonserte han at havnene til alle utbryterstatene, fra Sør-Carolina til Texas, skulle legges under blokade. Senere ble Virginia og Nord-Carolina lagt til da de også brøt ut. Denne ordren var gjeldende helt til krigen var slutt, dermed eksisterte blokaden uavhengig av Scotts plan.

Tidlig i utbryterbevegelsen var statusen til grensestatene Missouri, Kentucky, Maryland og Delaware som alle tillot slaveri, usikker. Alle unntatt Delaware hadde sterke interesser i Sørstatene. Missouri var preget av intern konflikt som tilsvarte borgerkrigen i miniatyr, Maryland ble holdt i Unionen ved å fengsle mange av opposisjonsfraksjonen og Kentucky forsøkte å beholde freden ved å erklære seg nøytral. Kentucky ville hverken hjelpe Nordstatene eller Sørstatene dersom de gikk med på å la staten være i fred.

Siden kongressen ikke var samlet til å godkjenne presidentens initiativ til å slå ned opprøret, falt byrden på å skaffe styrker til krigen på de lojale statenes regjeringer. Ohio var særlig aktive i dette, og skaffet seg tidlig tjenestene til George B. McClellan som skulle tjene som kommandant over deres milits som generalmajor. I løpet av noen få uker ble statsmilitsene innlemmet i den nasjonale tjenesten og militsene fra Indiana og Illinois ble lagt til hans ansvar. Fra denne maktposisjonen følte han seg forpliktet til å skrive et brev datert 27. april 1861 til general Scott hvor han fremla sin strategi. Han foreslo en umiddelbar marsj mot Richmond ned langs Kanawha-elva. Alternativt, dersom Kentucky forlot Unionen, foreslo han en marsj tvers over staten som skulle ta Nashville. Etter dette ville han «handle etter omstendighetene».

Scotts anbefaling av McClellans brev som han sendte videre til presidenten, viser at han vurderte strategien, men den var ikke hans foretrukne. For det første var ikke Kanawha særlig brukbar til vanntransport, slik at marsjen måtte gå til fots. Dermed ville marsjen være utsatt for sammenbrudd av menn, hester og utstyr. Mer alvorlig var det at det vestlige Virginia (Vest-Virginia hadde ennå ikke delt seg fra Virginia) fremdeles var svært for Unionen. Ifølge Scotts anslag var fem av syv mot utmeldingen fra Unionen. En invasjon slik det var foreslått ville støte fra seg mange av disse innbyggerne og ville utsette både fiender og venner for krigens ødeleggelser. Det samme argumentet kunne overføres til Kentucky. Kanskje var det mest ødeleggende at krigen slik den var foreslått ville underlegge seg Konføderasjonen bit for bit, mens grensestatene ville bære det meste av byrdene, «i stedet for å omslutte dem alle (nesten) på en gang ved hjelp av en rekke av havner på Mississippi til munningen fra Ohio-elva og med blokadeskip ved kystlinja.»

Kimen i Scotts Anakonda-plan er synlig i denne anbefalingen. I løpet av noen få dager hadde han fått tenkt mer på dette, og han sendte inn sitt eget forslag i et brev til McClellan den 3. mai 1861. Et nytt brev, datert 21. mai, var hans siste utkast av planen.

General Scott klarte ikke å overbevise regjeringen om sin strategiske visjon. Han måtte trekke seg før året var omme på grunn av at han var gammel og svekket. Han ble erstattet som øverstkommanderende av nettopp McClellan.

Utviklingen langs Mississippi

Battle of Vicksburg, av Kurz og Allison.

Under McClellan og hans etterhvert seierherre i vest, generalmajor Henry Wager Halleck, ble Mississippi noe en noe forsømt krigsskueplass for operasjoner i vest. Halleck, med McClellans støtte, hadde mer tro på å vende fiendens festninger langs Mississippi enn å angripe dem direkte. Derfor beveget han seg bort fra elva. Slik han så det var Tennessee-elva den «store strategiske linja i det vestlige felttoget», ikke Mississippi.

Marinedepartementet forble derimot fast bestemt på ideen om å åpne Mississippi. Departementet under assisterende marineminister Gustavus Vasa Fox bestemte seg tidlig for at New Orleans kunne erobres av en marineekspedisjon fra Mexicogulfen, og så ville alle andre byer som grenset til elva falle fremfor å utsettes for bombardement. Oppgaven med å ta New Orleans ble gitt til kaptein (senere admiral) David Glasgow Farragut som fulgte sine egne planer for slaget. Han førte flåten sin forbi fortene som beskyttet byen fra sør om natten 24. april 1862 og tvang byen til å overgi seg. Etter å ha reparert skipene sine fra skadene de fikk mens de passerte fortene, sendte han dem opp langs elva hvor de lyktes i å få overgivelsen til Baton Rouge og Natchez. Rekken med enkle erobringer tok slett ved Vicksburg, siden Konføderasjonens stilling der lå på små klipper som var høye nok til å gjøre dem uinntagelige for marinens kanoner på den tiden.

Etter tapet av Island Number 10 kort tid før Farragut tok New Orleans, hadde Konføderasjonen oppgitt Memphis og etterlot seg bare en liten styrke for å foreta en forsinkende operasjon. Tidlig i juni ble dette feid til side av kanonbåter fra Western Gunboat Flotilla (som kort tid etterpå ble endret til Mississippi River Squadron) og en samling av veddere fra krigsdepartementet, og Mississippi var åpen ned til Vicksburg. Dermed ble byen det eneste punktet langs elva som ikke var i føderale hender.

Hæren under Halleck unnlot igjen å gripe muligheten. Han sendte ikke en gang en liten styrke for å hjelpe skipene, og snart ble Farragut tvunget av fallende vannivå til å trekke sine store fartøy til nærområdet til New Orleans. Hæren forsøkte ikke å ta Vicksburg før november, og da var den under lederskapet til generalmajor Ulysses S. Grant etter at Halleck ble kalt tilbake til Washington for å erstatte McClellan som øverstkommanderende.

Innen Frant ble kommandant i vest, hadde Sørstatshæren klart å befeste Vicksburg og Port Hudson. Denne strekningen mellom byene på noe mer enn 210 km ble det siste kontaktpunktet mellom den østlige delen av Konføderasjonen og området vest for Mississippi. Regjeringen til president Jefferson Davis i Richmond var uten tvil klar over viktigheten til dette området og styrket begge stillingene. Ledelsen i Vicksburg ble overført fra brigadegeneral Martin L. Smith til generalmajor Earl Van Dorn og videre til generalløytnant John C. Pemberton. Størrelsen på forsvarsstyrken økte i takt med den økende graden til kommandanten.

Vicksburg-felttoget endte til slutt opp som en beleiring som tok slutt den 4. juli 1863 da Pemberton overgav seg med hele sin styrke. På den tiden bestod hæren hans av rundt 29 500 menn.

Da nyheten om at Vicksburg hadde falt nådde garnisonen i Port Hudson, visste generalmajor Franklin Gardner, kommandanten der, at ytterligere motstand var meningsløst. Han overgav sin post og dens garnison til Federal Army of the Gulf og dens kommandant generalmajor Nathaniel P. Banks den 9. juli 1863. Dermed, med Abraham Lincolns ord, «renner igjen Vannets Far uhindret til havet».

Utviklingen i blokaden

Anakonda-planen slik den ble foreslått av Scott støttet seg på blokaden, slik han sa det, «for å omslutte opprørsstatene og få dem til å gi opp med mindre blodsutgytelser enn gjennom noen annen plan.» I den grad han så for seg direkte kamper, skulle de begrenses til det sentrale angrepet ned Mississippi. Men det er nesten sikkert at han ikke forutså graden av voldeligheter som den provoserte frem. Blokaden måtte også modifiseres på grunn av hendelser som førte til mye av det blodbadet han håpet å unngå.

Scotts forslag med tanke på blokaden var ikke egentlig en strategi, men den henvises ofte til det av historikere. Den anslo ikke styrkene som ville trenges for å bevokte 4800 km kystlinje i utbryterstatene. Den vurderte ikke øremerking av ressurser. Den satte helt ikke frem en tidsplan, eller nevnte særlig bekymringsfulle punkter. Mye av dette ble senere gjort av Blockade Strategy Board, en gruppe som ble satt sammen på oppfordring fra marinedepartementet, men også med representanter fra både hæren og finansdepartementet. I løpet av sommeren 1861 utgav styret en rekke rapporter som anbefalte hvordan blokaden best kunne opprettholdes ved å ta i betraktning kystens topografi, de relative merittene til de forskjellige havnene, motstanden det var sannsynlig å møte og skipstypene som ville bli brukt på begge sider. Styrets anbefalinger med tanke på Gulfkysten var nokså omtrentlige og ble stort sett ignorert, men blokaden på atlanterhavskysten fulgte deres plan nokså nøye.

Atlanterhavskysten

Fra begynnelsen av innså alle involverte at blokadeskipene måtte være dampskip. Dette gjorde at en av de første betingelsene for en effektiv blokade måtte være at en hadde tilgang til en havn som kunne fungere som kullstasjon nær den sørlige enden av blokadelinjen. Dersom dette manglet, ville blokadeskipene tilbringe det meste av sin tid med å seile til og fra havnen for å laste mer kull. Men alle brukelige havner sør for Chesapeake Bay ble holdt av Sørstatene. For å etablere blokaden, måtte minst en av dem bli tatt av føderale styrker. Dermed ble blokaden umiddelbart endret fra en ren operasjon til havs til en i det minste begrenset okkupasjon av fiendtlig territorium.

Styret anbefalte at Fernandina i Florida skulle tas som det sørlige ankeret i blokaden, men to andre stillinger ble tatt før Fernandina. Et par mindre fort i Nord-Carolina nær Cape Hatteras ble tatt av Unionens styrker 28.-29. august 1861. Den 7. november resulterte en betydelig flåteoperasjon ved Port Royal i Sør-Carolina til at en dypvannshavn halvveis mellom Savannah og Charleston ble tatt. Hatteras-ekspedisjonen ble planlagt som et raid. Planen var at det kun skulle holdes lenge nok til å blokkere Hatteras Inlet. Men den endret seg til en okkupasjon og førte tidlig neste år til en full invasjon (den såkalte Burnside-ekspedisjonen som inkluderte erobringen av Roanoke Island) som etablerte hæren permanent i det østlige Nord-Carolina. Port Royal ble raskt brukt som base for å gjøre blokaden av Savannah nesten fullstendig, men det var ikke like enkelt å avskjære Charleston. Blokadebryterers bruk av havnen ble begrenset, men for å stenge den fullstendig, krevdes noe av de bitreste og mest standhaftige kampene i krigen.

Da Fernandina ble tatt tidlig i mars 1862, var krigen nesten et år gammel, og noen viktige endringer hadde funnet sted. Etter nederlagene til Konføderasjonen ved fortene Henry og Donelson i Tennessee og Roanoke Island i Nord-Carolina, bestemte krigsdepartementet i Richmond seg for å konsentrere sin armeer i vitale indre områder og fjernet dem fra store deler av kysten. Kun noen få betydelige havner skulle forsvares. Kun tre av disse var ved atlanterhavskysten: Wilmington, Charleston og Savannah. Dette fikk bare konsekvenser for de to første av disse, kun åtte dampdrevne blokadebrytere ankom havner i Georgia eller det nordlige Florida i løpet av hele krigen.

Blokaden av Charleston utviklet seg til et felttog mot byen der både hæren og marinen deltok. Dette ble ikke fullført før krigens siste dager. Tidlig i krigen forsøkte den føderale marinen å blokkere inngangen av havnen ved å senke holker i kanalene, men dette viste seg å være ineffektivt eller verre. Senere ble blokadeskip brukt i det avbrutte angrepet på Fort Sumter den 7. april 1863. De gav også artilleristøtte til infanteriangrepene på Battery Wagner den 11. og 18. juli 1863. Etter at begge disse forsøkene på å ta batteriet mislyktes, forble skipene aktive i beleiringen som til slutt endte med at det ble tatt. Unionen var etter dette i stand til å sette opp sine egne kanoner ved munningen av havnen, og selv om byen fortsatte å gjøre motstand, var den ikke lenger det foretrukne målet for blokadebryterne.

Mens alt dette pågikk var ikke de lokale forsvarsstyrkene passive. Omfattende forsøk på å bryte blokaden inkluderte bruken av torpedoer (miner) og bevæpnede skip som skulle senke eller sette de føderale fartøyene ut av spill. Oppfinnsomme metoder for å oppnå dette målet resulterte i utviklingen av ubåter og torpedobåter.

I kontrast til dette var blokaden av Wilmington nokså konvensjonell og er fokuset for det meste av debatten med tanke på blokadens effektivitet. Etter midten av juli 1863 da Charleston for det meste var forseglet, gikk det meste av handelen mellom Konføderasjonen og Nord-Europa gjennom Wilmington. Havnen forble den viktigste nesten helt frem til slutten av krigen da Fort Fisher ved munningen av Cape Fear-elva ble tatt av Unionens styrker i januar 1865.

Gulfkysten

Blokaden av Konføderasjonens havner ved Mexicogulfen var mindre viktig enn den ved Atlanterhavet. Ikke bare var de lengre unna sentrene til blokadebryternes aktivitet i Bermuda og Nassau, men skipene som forsøkte å nå dem fra Atlanterhavet måtte passere Florida Keys som Unionen hadde kontroll over gjennom hele krigen. Florida Keys fungerte som base for blokadeskvadronene i gulfen (senere østgulfen). Samme avgjørelse som førte til at de fleste havnene ved Atlanterhavet ble oppgitt, gjaldt også gulfen, med det result at bare Mobile, New Orleans og Galveston var beskyttet. Brownsville/Matamoros ved munningen av Rio Grande var et spesialtilfelle var et spesialtilfelle på grunn av dens internasjonale implikasjoner. Galveston ble erobret av føderale styrker den 4. oktober 1862, men ble tatt tilbake av opprørerne 1. januar året etter. Blokadebrytere kunne dra hit resten av krigen, men i likhet med resten av området vest for Mississippi var den verdiløs etter tapet av Vicksburg.

Blockade Strategy Board hadde anbefalt at Ship Island som ligger i gulfen mellom Mobile og New Orleans, skulle tas og bli brukt som base for blokadeskvadronene i vestgulfen. Dette ble enkelt gjort, da den 16. september 1861 ble oppgitt av opprørsstyrken der. De fryktet at de ville bli avskåret fra fastland og forlot øya. Frykten deres var berettiget. Dagen etter ankom USS «Massachusetts» og satte i land føderale tropper for å ta øya. Men nesten umiddelbart etterpå ble øya endret fra base og kullstasjon til en viktigere funksjon. Den ble oppsamlingspunktet for angrepet på Mississippi-fortene Jackson og St. Philip som dekket New Orleans.

Etter at New Orleans falt til Unionsflåten under Farragut den 29. april 1862, var Mobile det eneste alvorlige problemet for blokaden. Det forble den, i likhet med Wilmington, helt frem til sent i krigen. Farragut fikk i august 1864 tillatelse fra marinedepartementet og styrker fra krigsdepartementet til å ta fortene i inngangen til Mobile Bay. Etter hans berømte «Damn the torpedoes»-ferd i full fart forbi fortene, falt de og ble okkupert av føderale soldater. Selve Mobile forble i Konføderasjonens kontroll, men den var ikke lenger brukbar som havn.

Litteratur

• Anderson, Bern, By sea and by river: the naval history of the Civil War. New York: Knopf, 1962; reprint, New York: Da Capo Press, n.d.
• Browning, Robert M. Jr., From Cape Charles to Cape Fear: the North Atlantic Blockading Squadron during the Civil War. Tuscaloosa: Univ. of Alabama Press, 1993.
• Browning, Robert M. Jr., Success is all that was expected: the South Atlantic Blockading Squadron during the Civil War. Dulles, VA: Brassey's, 2002.
• Dufour, Charles L., The night the war was lost. Garden City, New York: Doubleday, 1960, ISBN 978-0803265998.
• Elliott, Charles Winslow, Winfield Scott: the soldier and the man. Macmillan, 1937.
• McPherson, James M., Battle cry of freedom: The Civil War era (Oxford History of the United States). Oxford University Press, 1988, ISBN 0-19-503863-0.
• Shea, William L., and Winschel, Terrence J., Vicksburg is the key: the struggle for the Mississippi River. Lincoln: University of Nebraska Press, 2003, ISBN 978-0803293441.
• Simson, Jay W., Naval strategies of the Civil War: Confederate innovations and Federal opportunism. Nashville: Cumberland House, 2001.
• Tucker, Spencer C., Blue and gray navies: the Civil War afloat. Annapolis: Naval Institute Press, 2006.
• Wise, Stephen R., Lifeline of the Confederacy: blockade running during the Civil War. Columbia: Univ. of South Carolina Press, 1988.
• US Navy Department, Official records of the Union and Confederate Navies in the War of the Rebellion. Series I: 27 volumes. Series II: 3 volumes. Washington: Government Printing Office, 1894-1922.
• US War Department, A compilation of the official records of the Union and Confederate Armies. Series I: 53 volumes. Series II: 8 volumes. Series III: 5 volumes. Series IV: 4 volumes. Washington: Government Printing Office, 1886-1901. The War of the Rebellion Arkivert 13. september 2009 hos Wayback Machine.