Apostel
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
| Hovedretninger |
| Kristen ikonografi |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
Apostel (av gresk ἀπόστολος/apóstolos = sendebud).[1] Ordet innebærer at man er sendt med en fullmakt og opptrer med autoritet på vegne av oppdragsgiveren, i motsetning til en budbærer eller herold som bare fremfører et budskap på vegne av en annen.
Ordets betydning
redigerI latinske bibler er ordet oversatt med «misjonær». Begrepene «apostel» og «misjonær» brukes i dag – og gjennom kirkehistorien – likevel om ulike funksjoner, selv om det formelt sett er samme ord på to ulike språk. I noen tilfeller er det dog en overlapping mellom funksjonene til apostel og misjonær. Apostel er ikke det samme som disippel. En disippel er en elev av en åndelig leder/lærer, og både Johannes Døperen (Matt 9,14) og fariseerne hadde disipler.[2] Det er naturlig at man først er en disippel før man eventuelt kan bli en apostel. I Johannesevangeliet 6,66[3] står det at mange av Jesu disipler forlot ham etter talen han holdt i Kapernaums synagoge. Andre ble hans apostler. Den største, Paulus, «hedningenes apostel», var ikke blant Jesu tilhengere mens Jesus levde. Og etter Jesu død og oppstandelse var han en stor motstander og forfølger av de kristne, og var også enig i drap på disse. Det var som deltaker i en kristenforfølgelse at han fikk se og høre Jesus, den oppstandne, i et kraftig syn som beskrives tre steder i Apostelgjerningene (Apgj. kap. 9,[4] 22[5] og 26[6]). Etter omvendelse, bønn og ydmykhet, dåp og flere års læretid som disippel, sendte Gud ham ut til å være hedningenes apostel. Betegnelsen «apostel» brukes særlig om misjonærer som bringer evangeliet til nye land og folk. Mange helgener hylles som apostler; eksempelvis hylles Sankt Ansgar som «Nordens apostel», Sankt Tomas feires som Persias og Indias apostel, og Sankt Jakob som apostel for Den iberiske halvøy. Gjennom kirkens mange skismaer har apostlenes funksjoner og suksesjonslære fått divergerende betydning og praksis, både nå og gjennom tidene.
Jesu tolv apostler
redigerDet nye testamentet forteller at Jesus hadde mange disipler, men at han valgte ut tolv av dem og kalte dem apostler.[7] Apostlene hadde et spesielt nært forhold til Jesus mens han drev sin undervisning. Blant annet var de tolv med på Jesu siste måltid.[8] De tolv representerer Guds folks tolv stammer, en premiss for Jesu messiasverdighet.
Apostlenes viktigste oppgave skulle dog være etter Jesu død og oppstandelse. Da mottok de Misjonsbefalingen som er «programerklæringen» for all kristen misjon.[9] De tolv apostlene grunnla deretter historiens første kristne menighet, som var i Jerusalem.[10] De grunnla dessuten den første kristne misjonsbevegelse, som beskrives i de første tolv kapitler av Apostlenes gjerninger. På denne bakgrunn betegnes Kirken som «apostolisk», og katolske biskoper regner seg som apostlenes etterfølgere.[11]
I Apostlenes gjerninger tillegges tallet tolv stor betydning som en parallell til Israels tolv stammer.[12] Likevel sies ingenting annet enn navnene om ni av disse tolv. Det fokuseres på Peter, men heller ikke han omtales etter kapitel 15. Ellers hører vi bare om Paulus, som slett ikke var en av «de tolv» og aldri møtte Jesus i hans levetid. I Johannesevangeliet 6,67[13] henvender Jesus seg uten nærmere forklaring til «de tolv».
Tradisjonen sier at elleve av de tolv apostlene ble drept for sin tros skyld.[14] Den eneste som døde en naturlig død i høy alder, var Johannes.
Apostlenes navn
redigerApostlene var fra Galilea hvor folk flest snakket både gresk og arameisk. Derfor opptrer apostlene noen ganger med arameiske navn og andre ganger med greske navn. I tillegg fikk noen av dem tilnavn: Simon Bar-Jona er mest kjent under navnet Peter, men petros er det greske ordet for «klippe» og egentlig ikke et navn. Judas Iskariot forrådte Jesus og begikk deretter selvmord. Han ble derfor etter Jesu død erstattet med Mattias, som deretter ble regnet som en av de tolv på linje med de som Jesus selv hadde utpekt.[15] Imidlertid ble det ikke valgt noen til erstatning for Jakob etter at han var død.[16]
Det nye testamentet inneholder fire lister over de tolv apostlene. Disse såkalte apostelkatalogene består av tre grupper med fire navn. Det er alltid de samme personene som står først i hver gruppe, mens rekkefølgen for øvrig later til å være tilfeldig.
| Matteus 10,2-4 | Markus 3,16-19 | Lukas 6,14-16 | Apostlenes gj. 1,13 |
|---|---|---|---|
| Simon Peter | Simon Peter | Simon Peter | Simon Peter |
| Andreas | Jakob sønn av Sebedeus | Andreas | Johannes |
| Jakob sønn av Sebedeus | Johannes | Jakob | Jakob |
| Johannes | Andreas | Johannes | Andreas |
| Filip | Filip | Filip | Filip |
| Bartolomeus | Bartolomeus | Bartolomeus | Tomas |
| Tomas | Matteus | Matteus | Bartolomeus |
| Matteus (tolleren) | Tomas | Tomas | Matteus |
| Jakob sønn av Alfeus | Jakob sønn av Alfeus | Jakob sønn av Alfeus | Jakob sønn av Alfeus |
| Taddeus | Taddeus | Simon seloten | Simon seloten |
| Simon seloten | Simon seloten | Judas sønn av Jakob | Judas sønn av Jakob |
| Judas Iskariot | Judas Iskariot | Judas Iskariot | Mattias (Apg 1,26) |
Litteratur
redigerJesu tolv apostler er omhandlet i en mengde litteratur og bildende kunst. De eldste vitnesbyrd om apostlene utenfor Det nye testamentet er fra skriftene til de såkalte apostoliske fedre, hvorav noen kjente apostlene personlig.[17]
Av bøkene i Bibelen tilskrives det ene av evangeliene til apostelen Johannes sitt forfatterskap, i tillegg til tre brev og den apokalyptiske boka Johannes' åpenbaring. Peter tilskrives to brev. Matteus skrev ett av evangeliene. Dessuten regner man med at Markus fikk mye av sin informasjon fra Peter da han skrev sitt evangelium.[18]
Tidlig kristen tid
redigerI den første kristne tid ble tittelen apostel også brukt om andre menn og kvinner med viktige funksjoner i misjonarbeidet. De mest kjente av de som kalles apostler i Nytestamentet, er Barnabas, Paulus,[19] Silas og Timoteus.[20] Den eneste kvinnelige apostel nevnt i Det nye testamente, er Junia.
Disse apostlene omtales noen ganger som «Den hellige ånds» apostler, for å skille dem fra de tolv som Jesus selv utvalgte. Paulus var altså ikke blant Jesu tolv apostler, men tilhørte denne andre gruppen.
Kirkehistorien
redigerGjennom kirkehistorien har misjonærer som har gjort et banebrytende arbeid, blitt tillagt tittelen apostel. Det har sin bakgrunn i at Paulus omtalte seg selv som «hedningenes apostel».[21] Eksempler på slike er: Ansgar, «Nordens apostel»,[22] Hans Egede, «Grønlands apostel»[23] og Hudson Taylor, «Kinas apostel».
Noen kirkesamfunn har inkludert begrepet «apostel» i sin styringsstruktur. Den romersk-katolske kirke anser paven som Kristi apostel. Nyere karismatiske menigheter er noen ganger tilknyttet «apostler» eller såkalte «apostoliske nettverk». Disse forskjellige kirkesamfunnene har dog svært ulik oppfattelse av hva «apostel» betyr.
Apostler i dag?
redigerFramveksten av den karismatiske bevegelse har de siste årene reaktualisert begrepet «apostel».[24] Mange karismatiske menigheter har et ideal om et lederskap bestående av de såkalte «fem tjenestegaver» som Paulus beskriver: Apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere.[25] Som den fremste gaven anses apostelen.[26]
Stadig flere norske bevegelser har omtalt seg selv som «apostoliske nettverk». Blant de som var mest aktive i årene rundt 2010 var Kristent Nettverk[27] og Doulos-nettverket.[28][29] Apostler har også vært diskusjonstema innad i pinsebevegelsen.[29][30]
Tilhengerne av denne form for styringsstruktur hevder at man oppnår to store fordeler ved slike apostoliske nettverk: De fleste karismatiske menigheter er selvstendige og uavhengige. I mange slike menigheter har pastoren stor innflytelse. Ved å knytte seg til et apostolisk nettverk, vil pastorens makt balanseres gjennom innspill fra mennesker som står utenfor den lokale situasjonen. Dessuten vil en lokal menighet tilknyttet et større nettverk få tilgang på flere ressurser.
Dette synet på apostler i dag har blitt kritisert på to plan:
- Det første er rent teologisk: Er virkelig avsnittet i Efeserbrevet dekkende for Paulus' syn på kirkeorganisasjon? Eller er det kun et eksempel, men på ingen måte fullt dekkende for Paulus sitt syn?
- Et annet teologisk-fundert spørsmål er om Paulus sin ekklesiologi er bindende for kristne kirker i dag, eller om man kan – eller til og med bør – organisere kirken på annen måte i dagens samfunn.
Den andre kritikken er sosiologisk. Siden dagens apostler hevder å være sendt fra Gud med autoritet, blir det vanskelig å opponere mot dem. Dette kan åpne opp for manipulasjon og maktmisbruk.
Referanser
rediger- ^ https://naob.no/ordbok/apostel
- ^ http://www.katolsk.no/biografier/historisk/apostler
- ^ Joh 6,66
- ^ Apg 9
- ^ Apg 22
- ^ Apg 26
- ^ Luk 6,12-16
- ^ Matt 26,20-29
- ^ Matt 28,16-20
- ^ Apg,2,14ff
- ^ http://www.katolsk.no/biografier/historisk/apostler
- ^ https://snl.no/disippel
- ^ Joh 6,67
- ^ Ivar Welle, Kirkens historie bind 1, s.28, Antikkforlaget, Nærbø 1987. Nytrykk fra Lutherstiftelsen
- ^ Apg 1,15-26
- ^ Apg 12,2
- ^ Peter Halldorf, 21 kirkefedre. Luther Forlag, Oslo 2001
- ^ Illustrert bibelleksikon, bind 1, s 109
- ^ Apg, 14,14
- ^ 1. Tess 2,7, jmf 1,1
- ^ Rom 11,13
- ^ Caplex. J.W.Cappelens Forlag AS, Oslo 2004
- ^ Caplex
- ^ Gene Edwards: Etterord til Menighetens første år, del 2, Tusenfryd Forlag, Askim, 1981
- ^ Ef 4,11-13
- ^ John Noble, Rystelsen. Kapittel 6 «Ut av fangenskapet – den nye apostoliske menighet». Prokla-Media, Ottestad 2002
- ^ Kristent Nettverks hjemmeside Arkivert 8. juli 2007 hos Wayback Machine.
- ^ «Doulos sin hjemmeside». Arkivert fra originalen 20. april 2008. Besøkt 10. juli 2008.
- ^ a b Lie, Geir (red.) (2008). Norsk pinsekristendom og karismatisk fornyelse. Ettbinds oppslagsverk (PDF). REFLEKS Publishing. Arkivert fra originalen (PDF) 9. juli 2021. Besøkt 17. april 2023.
- ^ Reflex Publishing: Apostler og aposteltjeneste i internasjonal pinsekristendom. Arkivert 5. september 2008 hos Wayback Machine.