Beringstredet
Beringstredet er et strede som skiller Kapp Dezjnjov i Russland, det østligste punktet (169°43' vest) på det asiatiske kontinentet, og Cape Prince of Wales i Alaska, det vestligste punktet (168°05' vest) på det nordamerikanske kontinentet, med breddegrad over 65° 40' nord, litt sør for polarsirkelen. Stredet er 85 km bredt på det smaleste, og rundt 30–50 meter dypt.
| Beringstredet | |||
|---|---|---|---|
 Satellittfoto av Beringstredet. | |||
| Land | USA Russland Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen | ||
| Type | Strede | ||
| Bredde | 85 km(min.)[1] | ||
| Dybde | 90 m (maks)[2] 30–50 m (snitt)[2][1] | ||
| Skiller | Øst-Sibir og Alaska | ||
| Forbinder | Tsjuktsjerhavet og Beringhavet | ||
| Øyer | Diomedesøyene, Fairway Rock | ||
| Del av | Stillehavet, Polhavet | ||
| Posisjon | |||
 Beringstredet 65°57′08″N 168°49′06″V | |||
Geografi og vitenskap
redigerBeringstredet er 85 km bredt, med en gjennomsnittlig dybde på 30–50 m, og en maksimal dybde på bare 90 meter.[2] Beringstredet binder sammen Tsjuktsjerhavet i nord (en del av Nordishavet) med Beringhavet i sør (del av Stillehavet). Den første som passerte stredet var den russiske oppdageren Semjon Dezjnjov i 1648. Men hans oppdagelse ble glemt og stredet ble i stedet oppkalt etter den danskfødte oppdageren Vitus Bering, som krysset stredet i 1728.
Man antar at det har eksistert en landbro over Beringstredet i istiden. Landbroen ble dannet fordi isen lagret så store mengder med vann at vannivået på den tid lå mye lavere enn det gjør nå. Dette åpnet for at mennesker og dyr hadde mulighet til å krysse den. Enkelte forskere tror imidlertid at menneskene i istiden krysset det nåværende stredet langs kysten av Aleutene lenger sør.
Befolkning
redigerOmrådet har en spredt befolkning. Diomedesøyene ligger i midten av Beringstredet, og landsbyene i Little Diomede har en skole som er en del av Alaskas skoledistrikt. På grunn av datolinjen mellom de to øyene har den russiske og den amerikanske siden ulike datoer, til tross for avstanden på bare 1,5 km.
Området tilhører Nome Census Area, som har en befolkning på 9 000 mennesker. Det er ingen veier fra Beringstredet til hovedstaden i Alaska. Fly er den vanligste transportmåten, men båt er også et alternativ. Nome er den største byen i området. Det går sjelden fly over stredet, på grunn av russisk politikk som bare godtar turister i organiserte turer, og med spesiell tillatelse.
Den russiske kysten tilhører det autonome området Tsjukotka, hvor underdistriktene Providenskij med 4 500 innbyggere og Tsjukotskij med 5 200 innbyggere ligger inn til Beringstredet. Disse områdene er også uten veier.
Ekspedisjoner
redigerI juli 1989 krysset den britiske ekspedisjonen Kayaks Across The Bering Strait Beringstredet. Dette var første gang stredet ble krysset i kajakk.[3] De startet i Wales i Alaska og kom i land i Kapp Dezjnjov i Sibir. De fire ekspedisjonsmedlemmene var Robert Egelstaff, Trevor Potts, Greg Barton og Peter Clark. Bragden var med i filmen «Kayaking Into Tomorrow» (1989).
I 1998 ble den russiske eventyreren Dmitrij Sjparo og hans sønn Matvej de første i moderne tid som krysset stredet på frossen is på ski.
I mars 2006 krysset briten Karl Bushby og den fransk-amerikanske eventyreren Dimitri Kieffer stredet til fots på den 90 km lange isen, på 15 dager. De ble arrestert da de kom i land, fordi de kom inn i Russland uten å gå gjennom en grensekontroll.
I 1987 svømte Lynne Cox mellom de to øyene Diomede Island og Little Diomede i +4 °C vann, i det siste året av den kalde krigen.
I august 2013 svømte en gruppe personer i stafett over hele Beringstredet, første gang noensinne.
Bro eller tunnel
redigerDet har vært foreslått å bygge en bro over eller tunnel under Beringstredet, for å binde sammen Alaska og Sibir. I april 2007 ble det presentert planer om en tunnel.[4] Veiprosjektet er vurdert å koste 65 milliarder dollar og vil ta 20 år å fullføre. Den foreslåtte tunnelen vil være 109 km lang og gå opptil 55 meter under havoverflaten. Planene omfatter kjørevei og toglinje, olje/gassrør og elektriske ledninger og fiberoptikk-kabler inne i tunnelen. Noen tror at opptil 3 % av verdens handelslast til slutt vil bli transportert gjennom tunnelen. Bare det å utvikle teknologien til å bygge en slik tunnel er anslått til å koste 120 millioner, og dette må være klart før prosjektet kan begynne. For å ha nytte av forbindelsen må omtrent 1000 km ansluttende vei bygges i Alaska og omtrent 2000 km i Russland.
Historikk og politikk
rediger
Under den kalde krigen markerte Beringstredet grensen mellom USA og Sovjetunionen. Tradisjonelt hadde de innfødte i området jevnlig krysset grensen fram og tilbake for «rutinebesøk, møter og for å drive handel», men ble forhindret fra dette under den kalde krigen.[5] Grensen ble kjent som «The Ice Curtain» (Isteppet)[6], som en parallell til Jernteppet i Europa. Lynne Cox svømte symbolsk over stredet[7], og ble gratulert av Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov.
Referanser
rediger- ^ a b Bering Strait Encyclopædia Britannica
- ^ a b The Bering bridge/tunnel and the Arctic highway
- ^ Bering Strait eNotes
- ^ «Russia Wants a Rail Link to North America». Spiegel online. 20. april 2007. Besøkt 27. desember 2010.
- ^ Nettsted for delstaten Alaska Arkivert 31. august 2009 hos Wayback Machine.
- ^ «Lifting the Ice Curtain», Peter A. Iseman, New York Times, October 23, 1988
- ^ «Swimming To Antarctica», CBS News, September 17, 2003
Kilder
rediger- Oliver, James A. (2006). The Bering Strait Crossing. Information Architects. ISBN 0-9546995-6-4. Arkivert fra originalen 13. juli 2019. Besøkt 27. mars 2008. [2007 (Revised)]
- «Russia Plans World's Longest Undersea Tunnel». Daily Tech. 24. april 2007. Arkivert fra originalen 24. april 2008. Besøkt 11. januar 2008. Arkivert 24. april 2008 hos Wayback Machine.
Eksterne lenker
rediger- (en) Bering Strait – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Bergen byleksikon på nett, om Beringstredet
