Borgerrettsbevegelsen i USA (1955–1968)

Borgerrettsbevegelsen i USA (1955–1968), også kalt for den afroamerikanske borgerrettighetsbevegelse eller kun den amerikanske borgerrettighetsbevegelse (engelsk: African-American Civil Rights Movement) var en politisk bevegelse i USA som hovedsakelig arbeidet med å skaffe USAs sorte befolkning like borgerrettigheter (som retten til å stemme ved valg) på lik linje med hvite, og fjerne rasistisk diskriminering mot svarte amerikanere. Denne artikkelen dekker bevegelsens historiske fase mellom 1955 og 1968, særlig i Sørstatene. Framveksten av Black Power-bevegelsen, som varte løselig fra 1966 til 1975, utvidet målene til borgerrettighetsbevegelsen til å omfatte etnisk verdighet, økonomisk og politisk selvforsynthet, og frihet fra undertrykkelse av hvite amerikanere.

De fire ledende skikkelser i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen; W. E. B. Du Bois, Malcolm X, Rosa Parks, Martin Luther King

Bevegelsen var karakterisert av betydelige kampanjer av sivil motstand. Mellom 1955 og 1968 var det mange ikkevoldelige aksjoner og sivil ulydighet som førte til krisesituasjoner mellom aktivister og myndighetene. Føderale, statlige og lokale myndigheter, forretninger og samfunn måtte ofte svare øyeblikkelig på disse situasjonene som framhevet de urettferdigheter som afroamerikanere møtte. Former for protester og/eller sivil ulydighet inkludert aksjoner som boikott, eksempelvis den meget suksessfulle Bussboikotten i Montgomery (1955–1956) i Alabama; «sit-ins», slik som den innflytelsesrike sit-ins-aksjonen i Greensboro (1960) i Nord-Carolina; marsjer, slik som marsjene fra Selma til Montgomery (1965) i Alabama; og en rekke andre ikkevoldelige aktiviteter og politiske demonstrasjoner.

Kjente lovgivende landevinninger i løpet av denne fasen av borgerrettighetsbevegelsen var vedtaket om Loven om borgerrettigheter av 1964, som forbød diskriminering basert på «rase, hudfarge, religion, eller nasjonal opprinnelse» i ansettelsesprosesser og offentlige bekvemmeligheter (transport, skole, etc); Loven om rettighet til deltagelse i politiske valg av 1965, som gjenopprettet og beskyttet rettigheten til å stemme; Loven om immigrasjon og nasjonalitet av 1965 som opphevet det nasjonale kvotesystemet som ble innført i USA på 1920-tallet og dramatisk åpnet tilgang for immigrasjon fra andre deler av verden enn Europa; og Loven om borgerrettigheter av 1968 (også kalt for Indianske borgerrettigheter eller «Fair Housing Act») som forbød diskriminering ved salg eller leie av hus eller leiligheter. Afroamerikanere fikk muligheten til å delta i politikken i Sørstatene, og over hele USA ble unge mennesker inspirert til politisk deltagelse og handling.

Bakgrunn

Skilt fra Georgia (USA) ved en busstasjon i 1943 som delte reisende i hvite og fargede.

En afroamerikansk ungdom ved en raseskilt drikkefontene i Nord-Carolina, i 1938.

Etter det omstridte valget i 1876 som resulterte i slutten på rekonstruksjonstiden fikk hvite i Sørstatene politisk kontroll over regionen etter økende trusler og vold i valgene. Systematisk fratakelse av stemmeretten til afroamerikanere skjedde i Sørstatene fra 1890 og til 1908 og vedvarte fram til lovene for nasjonale borgerrettighetene ble vedtatt på midten av 1960-tallet. I mer enn 60 år ble eksempelvis svarte i Sørstatene ikke stand til å velge noen som kunne representere deres interesser i kongressen eller hos lokale myndigheter.

I løpet av denne tiden hadde Det demokratiske parti, helt dominert av hvite, fått kontroll over Sørstatene. Det republikanske parti («Lincolns parti»), som hadde vært det partiet som fleste sorte tilhørte, skrumpet inn til ubetydelighet da svarte stemmer ble undertrykt. Ved begynnelsen av 1900-tallet var bortimot alle valgte politikere i Sørstatene demokrater.

I løpet av den samme tiden hvor afroamerikanske ikke fikk delta i valgene, påførte hvite demokrater raseskille ved lovvedtak. Vold og brutalitet mot svarte økte. Systemet med åpenlys rasisme og diskriminering, godkjent av myndighetene, som oppsto i tiden etter rekonstruksjonstiden i Sørstatene ble kjent som «Jim Crow-systemet». Det forble intakt fram til tidlig på 1950-tallet. Således er begynnelsen på 1900-tallet en periode som ofte er referert til som «senit i de etniske forholdene i USA». Mens problemene og overgrepene mot medborgerlige rettigheter var på det mest intense i sør, var sosiale spenninger som påvirket svarte også i andre områder av USA.

Hva som var karakteristisk for denne perioden:

• Raseskille. Ved lov, offentlige bekvemmeligheter og myndighetstjenester (som utdannelse) ble delt i adskilte «hvite» og «fargede» områder. Karakteristisk var de som var farget definert som uten økonomiske midler og av mindre kvalitet.
• Fratatt stemmerett. Da hvite demokrater fikk makten, vedtok de lover som gjorde det umulig for svarte å stemme. Svarte stemmegivere ble jaget bort fra stemmelokalene. Antallet afroamerikanske stemmer sank dramatisk, og de var ute av stand til å velge egne representanter. Fra 1890 til 1909 hadde Sørstatene i det som var det tidligere Amerikas konfødererte stater opprettet konstituerende lover som fratok titusener av afroamerikanere muligheten til å avgi stemme.
• Eksploatering. Økende økonomisk undertrykkelse, eksploatering og utnyttelse av svarte, latinamerikanere og asiater, fratakelse av økonomiske muligheter, og utstrakt diskriminering ved ansettelse og i arbeid.
• Vold. Individuell vold, vold fra politiet og organisasjoner, og folkelig massevirkning til rasistisk vold mot sorte, særlig i Sørstatene, mot latinamerikanere i sørsveststatene og asiater i California.

Afroamerikanere og andre etniske minoriteter avviste dette styret. De bekjempet det på mangfoldig vis og søkte bedre muligheter gjennom rettsvesenet, nye organisasjoner, politisk oppreisning, og arbeiderorganiseringer som fagforeninger. Foreningen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) ble opprettet i 1909. Det søkte å få slutt på rasediskriminering gjennom rettssystemet, utdannelse og drive lobbyvirksomhet rettet mot bestemte politikere og organisasjoner. Dets økende gjennomslag var dets juridiske seier i USAs høyesterett i saken «Brown mot skolestyret» i 1954 som avviste skolesystemer som skilte mellom hvite og fargede, og som ved implikasjon veltet den selvmotsigende doktrinen med «adskilt men like» som ble etablert i saken «Plessy mot Ferguson» fra 1896.

Lynsjingen av Laura Nelson i Oklahoma, 1911.

Situasjonene for svarte utenfor Sørstatene var noe bedre (i de fleste statene kunne de avgi stemmer og få sine barn på skolen, skjønt de møtte fortsatt diskriminering ved å skaffe seg hus og jobb). Fra 1910 til 1970 søkte afroamerikanere et bedre liv ved å utvandre nordover og vestover. Bortimot syv millioner svarte forlot Sørstatene i hva som i dag er kalt for «Flukten fra Sørstatene».

Styrket av denne juridiske seieren, selv om den kom sent, og frustrert på mangelen av øyeblikkelig praktisk virkning, hvor private borgere i økende grad avviste den gradvise, juridisk tilnærming som det fremste middelet til å oppheve raseskillet. De ble møtt med «massiv motstand» i Sørstatene av tilhengere av raseskille og at svarte ikke skulle ha lov til å stemme. Som utfordring benyttet afroamerikanere en kombinert strategi av direkte aksjon med ikkevoldelige motstand, kjent som sivil ulydighet, og det ble hva som førte til den borgerrettighetsbevegelsen i USA i tiden 1955–1968.

Masseaksjon erstattet rettssaker

Strategien med offentlig utdannelse, lobbyvirksomhet for bedre og mer rettferdig lovgivning og bruk av rettssystemet som hadde vært karakteristisk for borgerrettighetsbevegelsen i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet ble langt bredere etter «Brown mot skolestyret» til å omfatte og framheve «direkte aksjon» — hovedsakelig boikotter, sit-ins, «Freedom Rides» (sorte som satte seg på busser forbeholdt hvite), politiske demonstrasjoner og lignende politisk aktivitet som var avhengig av massemobilisering, ikkevoldelig motstand og sivil ulydighet. Denne strategien var typisk for bevegelsen fra 1960 til 1968.

Kirkene, som var sentrum i svarte samfunn, lokale grasrotorganisasjoner, brorskapsforeninger, og forretninger som var eid av svarte, mobiliserte frivillige til å delta bredt anlagte aksjoner og demonstrasjoner. Disse var langt mer direkte rettet og potensielt langt raskere midler for å skape en endring i samfunnet enn de tidligere langt mer tradisjonelle, høflige og langsommere tilnærmingen via rettsvesenet som ofte møtte frustrerende avslag og motgang.

I 1952 organiserte Regional Council of Negro Leadership (RCNL), ledet av T. R. M. Howard, en afroamerikansk kirurg, entreprenør og bonde, en suksessfull boikott av bensinstasjoner i Mississippi som nektet svarte tilgang til toaletter. Gjennom RCNL ledet Howard kampanjer som avslørte brutaliteten til det amerikanske trafikkpolitiet i Mississippi og ved å oppmuntre svarte til å opprette bankkonto i Tri-State Bank i Nashville, en bank som var eid av afroamerikanere. Som gjenytelse ga denne banken lån til borgerrettsaktivister som var ofre for «credit squeeze», det vil si påstått mangel på likviditet, fra White Citizens' Council, en rasistisk organisasjon opprettet i 1954 i Sørstatene som hevdet hvit overlegenhet, som arbeidet aktivt for å opprette raseskille og fortsatt undertrykkelse av svarte.

Rosa Parks i 1955, med Martin Luther King jr. i bakgrunnen.

Etter at Rosa Parks ble arrestert den 1. desember 1955 for ikke å ha avgitt sitt sete på bussen til en hvit person, ble interesseorganisasjonen Montgomery Improvement Association (MIA) opprettet den 5. desember av svarte prester og samfunnsledere i Montgomery i delstaten Alabama. Under lederskap av særlig Martin Luther King jr. og Edgar Nixon ble MIA medvirkende til å organisere bussboikotten i Montgomery, en politisk og sosial protestaksjon rettet mot raseskillelovene i den offentlige transporten i byen. MIA greide å holde boikottene gående i over et år før en føderal rett beordret byen Montgomery til å oppheve raseskillet i sine busser. Det var en suksessfull kampanje som rettet et stort nasjonalt fokus på raseskillene i Sørstatene og medvirket til at King fikk nasjonal oppmerksomhet som talsmann for afroamerikanske rettigheter. Boikotten inspirerte også andre boikottaksjoner, slik som den meget suksessfulle boikotten i 1956–1957 i Tallahassee i Florida.

I 1957 slo Martin Luther King jr. og pastor John A. Duffy, ledere fra MIA, seg sammen med andre kirkeledere som hadde ført tilsvarende boikottaksjoner, for å opprette borgerrettsorganisasjonen Southern Christian Leadership Conference (SCLC). Organisasjonen, som hadde sitt hovedkvarter i Atlanta i Georgia, forsøkte ikke å skape et nettverk av lokalavdelinger slik som NAACP gjorde. Isteden tilbød den trening og lederskapstøtte for lokale anstrengelser i å bekjempe raseskille og rasistisk undertrykkelse. SCLC samlet økonomiske bidrag, hovedsakelig fra kilder i Nordstatene, for å støtte slik aksjoner. Den gjorde ikkevold både som sitt sentrale prinsipp og som sin fremste metode for å konfrontere undertrykkelse og rasisme.

I 1959 begynte Septima Clarke, Bernice Robinson, og Esau Jenkins, med hjelp fra Highlander Folk School i Tennessee (grunnlagt 1932), med de første Citizenship Schools, «skoler for medborgerlighet», i Sør-Carolinas Sea Islands. Det var voksenopplæring som lærte lese- og skrivekyndighet slik at svarte var i stand til å klare prøvene ved politiske valg (de som ikke kunne lese ble nektet å stemme). Programmet var en stor suksess og ga en trefjerdels økning av antallet svarte stemmer på Johns Island. SCLC overtok opplegget og fordoblet dets resultater andre steder.

Hovedhendelser

Saken «Brown mot skolestyret»

Skoleintegrering, Barnard School, Washington, D.C., 1955

Våren 1951 var det året hvor det største opprøret ble følt blant svarte studenter i referanse til delstatens Virginias utdanningssystem. På denne tiden var den videregående skolen (high school) Moton i fylket Prince Edward rasedelt og studentene hadde besluttet å ta saken i egne hender for å bekjempe to ting: overbefolkede klasserom og uegnede forhold på skolen. Denne oppførselen fra svarte i Sørstatene var uventet og upassende da hvite i Sørstatene hadde bestemte oppfatninger på at svarte skulle oppføre seg underdanige. En del lokale ledere fra NAACP hadde forsøkt å få elevene fra deres protest mot Jim Crow-lovene om raseskille på skolen. Da elevene ikke trakk seg, slo NAACP seg sammen med dem i deres kamp. Det ble en av de fem første sakene som bygde opp til det som ble kjent som «Brown mot skolestyret».

Den 17. mai 1954 ga USAs høyesterett sin beslutning angående Brown mot skolestyret hvor saksøkers anklager at utdannelsen av svarte barn i adskilte offentlige skoler fra deres hvite motparter var grunnlovsstridig. Høyesteretts slo fast at «raseskille mellom hvite og fargede barn i offentlige skoler har en skadelig virkning på fargede barn. Virkningen er større da den har blitt hjemmel i loven; for politikken med å skille rasene er det vanligvis tolket som betydning for underlegenhet for negergruppen.»

Advokater fra NAACP hadde samlet en del plausibel bevis for å vinne saken. Deres argumentasjon om raseskille i skolesystemet var å spesifisere farene og virkningene av å ikke delta i en kulturelt mangfold og å framheve hvordan «utdannelse besto av hele prosessen med å utvikle og trene de mentale, fysiske og moralske menneskelige evner.» Målene til NAACP var å gjøre høyesterett oppmerksom på det faktum at afroamerikanske barn var ofre for skolesystemets legaliseringen av raseskillet og hadde derfor ingen garantier for å få en god framtid. Uten muligheten til å møte andre kulturer, hadde det innflytelse på hvordan svarte barn ville fungere senere som voksne som forsøkte å leve et normalt liv.

Høyesterett besluttet at både «Plessy mot Ferguson» (1896), som hadde etablert raseskillet, «adskilt men like», og «Cumming mot skolestyret i Richmond» (1899), som hadde overført det nevnte raseskillet til skolene, var i strid med forfatningen. Det påfølgende året, i saken «Brown mot skolestyret» (1954), beordret høyesteretten at raseskillet skulle fases ut over tid, «med all overveid hastighet». Saken Brown mot skolestyret kom dog ikke til å tilbakestille saken Plessy mot Ferguson (1896) da den angikk raseskille i henhold til transport.

Den 18. mai 1954 ble Greensboro den første by i Sørstatene som offentlig annonserte at den ville følge høyesterettens beslutning. «Det er utenkelig», bemerket tilsynshavende i skolestyret, Benjamin Smith, «at vi ville forsøke å tilsidesette USAs lover». I enighet med Smiths posisjon, stemte skolestyret seks mot en til å støtte høyesterettens beslutning. Denne positive mottagelsen på høyesteretten, sammen med utnevnelsen av afroamerikanske dr. David Jones til skolestyret i 1953, overbeviste tallrike hvite og svarte borgere at Greensboro gikk framover og bli en pilspiss i skoleintegrering. Integreringen i Greensboro skjedde ganske fredelig sammenlignet med andre sørstater som Alabama, Arkansas, og Virginia hvor det var «massiv motstand».

Rosa Parks og bussboikotten i Montgomery, 1955–1956

National City Lines-bussen, nr. 2857, som Rosa Parks satt på før hun ble arrestert, er i dag stilt ut på Henry Ford Museum.

Den 1. desember 1955 nektet Rosa Parks å gi fra seg sitt sete på en offentlig buss for å gi plass til en hvit passasjer. Hun var sekretær for NAACPs lokalavdeling i Montgomery og hadde nylig kommet tilbake fra et møte ved Highlandersenteret i Tennessee hvor ikkevoldelig sivil ulydighet som strategi hadde blitt diskutert. Parks ble arrestert av politiet, anklaget og dømt for forstyrrelse av orden og forbrutt seg mot lokale bestemmelser. Etter at nyheten om dette nådde det svarte samfunnet, samlet 50 afroamerikanerske ledere seg og organiserte bussboikott i Montgomery for å kreve mer human behandling av transportsystemet. NAACP krevde fullt opphevelse av raseskillet på bussene. Med støtte fra Montgomerys rundt 50 000 afroamerikanere, varte boikotten i 381 dager inntil en lokal forordning fjernet raseskillet i transportsystemet. Nitti prosent av afroamerikanere i Montgomery deltok i boikotten, noe som reduserte busselskapets inntekter med rundt 80 prosent inntil en føderal rett beordret Montgomerys busser til å oppheve raseskillet i november 1956 og boikotten ble avsluttet.

En ung baptistprest ved navn Martin Luther King jr. var president for Montgomery Improvement Association, organisasjonen som hadde ledet boikotten. Protesten gjorde King til en nasjonal figur i offentlighetens oppmerksomhet. Hans uttrykksfull appell til det kristne brorskap og til amerikansk idealisme skapte et positivt inntrykk på folk både i og utenfor Sørstatene.

Opphevelse av raseskille i Little Rock, 1957

Hvite som protesterte, august 1959

Little Rock i delstaten Arkansas var en relativ progressiv sørstat, men en krise brøt ut da Arkansasguvernøren Orval Faubus tilkalte nasjonalgarden den 4. september 1957 for å forhindre å slippe til ni afroamerikanske studenter som hadde gått til sak for retten til å gå på skolen, Little Rock Central High School. De ni studentene hadde blitt utvalgt for å gå på skolen grunnet svært gode karakterer. På den første dagen på skolen var det kun en av studentene som møtte fram ettersom hun ikke hadde mottatt en telefon om farene om å gå på skolen. Hun ble plaget av hvite demonstranter utenfor skolen, og politiet fjernet henne ved å ta en inn i en politibil for hennes beskyttelse. Etterpå ble de ni studentene eskortert til skolen av militært personell i militære kjøretøy.

Guvernør Faubus var ikke en selverklært tilhenger av raseskille. Det demokratiske partiet, som han tilhørte, og som kontrollerte politiet i delstaten, la betydelig press på Faubus etter at han hadde indikert at han ville undersøke om muligheten å tilrettelegge Arkansas i henhold til høyesterettens beslutning i saken om «Brown mot skolestyret». Faubus tok deretter stilling mot integrering og mot USAs høyesteretts beslutning. Faubus' ordre fikk oppmerksomheten til president Dwight D. Eisenhower som var besluttet på å gjennomføre høyesterettens beslutning. Kritikere har hevdet at han var lunken, i beste fall, på målet om opphevelse av raseskillet i skolene. Eisenhower sammenkalte nasjonalgarden og beordret dem å dra tilbake til sitt hovedkvarter. Deretter benyttet han deler av 101. luftbårne divisjon til Little Rock for å beskytte studentene.

Studentene var i stand til å gå på skolen. De måtte passere en spissrotgang av rasende hvite som spyttet på dem den første dagen, og gjennomgå mobbing og plaging fra sine hvite medstudenter for resten av året. Selv med beskyttelse fra militæret som eskorterte studentene, ble de plaget og selv angrepet av hvite studenter når soldatene ikke var til stede. En av de «Little Rock Nine», Minnijean Brown, ble utvist for å ha skvettet en bolle med chili på en hvit student som hadde plaget henne i køen på kantina. Senere ble hun utvist for verbalt fornærmet en hvit kvinnelig student.

En annen av de ni, Ernest Green, fikk sjansen til å ta eksamen; etter skoleåret 1957–1958 var over, besluttet skolesystemet i Little Rock å stenge sine skoler helt og holdent framfor å måtte fortsette å integrere svarte studenter. Andre skoler i Sørstatene fulgte dette eksempelet.

Sit-ins, 1960

En sitteseksjon ved lunsjdisken i butikken Woolworth i Greensboro er i dag bevart ved museet i Smithsonian Institution.

Et skilt på et vindu av en restaurant i Lancaster i Ohio som opplyser om at kun hvite vil bli servert (1938).

Borgerrettsbevegelsen fikk en tilførsel av energi med en student-sit-in ved Woolworthbutikk i Greensboro i Nord-Carolina. Den 1. februar 1960 hadde fire studenter, Ezell A. Blair, Jr. (i dag kjent som Jibreel Khazan), David Richmond, Joseph McNeil, og Franklin McCain, alle fra et afroamerikansk jordbruk- og faghøgskole, satt seg ned i den rasedelte spisestedet for å protestere mot Woolworths politikk med å ekskludere afroamerikanere. De fire studentene hadde kjøpt varer i andre deler av butikken og beholdt kvitteringen, satte seg ned ved lunsjdisken og ba om å bli betjent på lik linje med andre kunder. Etter å ha blitt nektet service, trakk de fram sine kvitteringer og spurte om hvorfor deres penger var gode nok andre steder i butikken, men ikke ved lunsjdisken. Disse aksjonistene var blitt instruert i være pent kledd, til å sitte stille og okkupere hver andre stol slik at potensielle hvite sympatisører kunne sitte sammen med dem om de så valgte. Denne sit-in inspirerte til andre aksjoner i Richmond (Virginia), Nashville (Tennessee), og Atlanta (Georgia). Da studenter over hele Sørstatene begynte å sette seg ned i kantineområdene i deres lokale butikker, benyttet en del lokale myndigheter tidvis med brutal makt for fysisk eskortere dem ut av butikkene.

Taktikken med å «sit-ins» («sitte-ned-aksjon») var ikke ny, så langt tilbake som i 1939 hadde den afroamerikanske advokaten Samuel Wilbert Tucker oranisert en sit-in ved det da raseskilte biblioteket i Alexandria (Virginia). I 1960 sørget taktikken for å gi bevegelsen økt nasjonal oppmerksomhet. Muligens den best organiserte, mest disiplinerte, og mest umiddelbart effektiv av disse aksjonene var i Nashville.

Den 9. mars 1960 utga en gruppe studenter ved Atlanta University Center skriftet «En appell for menneskerettigheter», som en helsides kunngjøring i avisene, blant annet Atlanta Constitution, Atlanta Journal, og Atlanta Daily World. Denne studentgruppen førte til opprettelsen av Atlanta Student Movement og begynte å lede an med sit-ins som begynte den 15. mars 1960 i Atlanta. Mot slutten av 1960 hadde det vært aksjoner i bortimot hver eneste sørstat, og selv i Nevada, Illinois, og Ohio.

Aksjonistene fokuserte ikke bare på kantiner, men også i parker, på strendene, i biblioteker, teatre, museer, og andre offentlige steder. Når de ble arrestert, krevde demonstrantene «jail-no-bail», fengsel og ikke kausjon, for å gi oppmerksomhet for deres sak. I april 1960 holde de aktivistene som hadde ledet aksjonene en konferanse ved Shaw University i Raleigh i Nord-Carolina, og det førte til opprettelsen av Student Nonviolent Coordinating Committee (SNCC). SNCC førte taktikken med ikkevoldelige konfrontasjon lengre, til «freedom rides».

«Freedom Rides», 1961

«Freedom Rides» («Frihetsreisende») var betegnelsen på en gruppe borgerrettsaktivister som reiste med busser som gikk mellom ulike delstater, og til de rasedelte Sørstatene. Hensikten var å utfordre USAs høysteretts beslutning i saken «Boynton mot Virginia», (1960) som avsluttet rasedelingen for busspassasjer som reiste mellom delstatene. Organisert av CORE forlot de første frihetsreisende Washington D.C. den 4. mai 1961 og etter reiseplanen ville de ankomme New Orleans den 17. mai.

I løpet av den første og påfølgende frihetsreiser reiste aktivistene gjennom «Deep South» for å integrere sorte i bussetene og la sorte oppholde seg på bussterminalene, inkludert venterommene og drikkefontener. Dette viste seg å være en farlig aktivitet. I Anniston i Alabama ble det kastet brannbomber på bussen og tvang passasjerene å flykte for livet. I Birmingham i Alabama har en FBI-informant rapportert at kommisjonæren for offentlig trygghet, Eugene «Bull» Connor, gitt medlemmer av Ku Klux Klan femten minutter til angrip en gruppe av frihetsreisende før politiet kom for å «beskytte» dem. Aktivistene ble hardt banket opp «inntil det så ut som om en bulldog hadde fått tak på dem.» En av de hvite aktivistene, James Peck, var blitt slått så hardt at det krevde femti sting på hodet hans.

Brutal gjengvold i Anniston og Birmingham stoppet aksjonistene for en tid, men SNCC førte inn nye aktivister fra Nashville for å fortsette reisen fra Birmingham. På busstasjonen i Montgomery i Alabama angrep en gjeng rasistiske pøbler en annen buss, slo John Lewis bevisstløs og fotografen fra magasinet Life, Don Urbrock, fikk sitt eget kamera knust i ansiktet. Et dusin menn omringet Jim Zwerg, en hvit student fra Fisk University, og slo ham i ansiktet med en koffert til flere av tennene hans ble slått ut.

Den 24. mai 1961 fortsatte aksjonistene deres reise til Jackson i Mississippi hvor de ble arrestert for «ordensforstyrrelse» ved å benytte fasiliteter «kun for hvite». Nye frihetsreiser ble organisert av flere ulike organisasjoner. Da aksjonistene kom til Jackson ble de arrestert. Ved slutten av sommeren hadde mer enn 300 blitt fengslet i Mississippi.

... Da trøtte frihetsreisende kom til Jackson og forsøkte å bruke venterom for «kun hvite» og lunsjdisken ble de øyeblikkelig arrestert for ordensforstyrrelse og for å nekte å adlyde politiet. I forsvar for raseskillet sa guvernør i Mississippi, Ross Barnett: «Negrene er forskjellige fordi Gud gjorde ham forskjellig for å straffe ham.» I arresten kunngjorde aksjonistene «jail no bail», de ville ikke betale bøter for arrestasjon som var i strid med konstitusjonen og ulovlige dommer, og ved å bli i fengselet kunne de fortsette saken. Hver fange ble i fengselet i 39 dager, maksimaltiden de kan sitte inne uten å miste deres rett til å anke det forfatningfiendtlige i deres arrestasjoner, fengslinger og dommer. Etter 39 dager fylte de ut en anke og kausjon...

De som satt i fengsel ble behandlet strengt, klemt inn i små, skitne celler og sporadisk banket opp. I Jackson ble en del av de mannlige fangene tvunget til å gjøre hardt tvangsarbeid i solsteiken. Andre ble overført til delstatsfengselet Mississippi State Penitentiary ved Parchman hvor deres mat ble bevisst fylt med salt og deres madrasser fjernet. Vinduene ble stengt på varme dager slik at det var vanskelig å puste.

Offentlig sympati og støtte til aksjonistene tvang Kennedy-administrasjonen til å beordre en Interstate Commerce Commission (ICC), et regulerende organ som opprinnelig hadde til hensikt å regulere jernbanene og senere annen transport, for å utferdige en ny beordring om opphevelse av raseskillet. Da den nye regelen fra ICC fikk effekt fra 1. november, og deretter kunne passasjerene sitte hvor hen de selv valgte i bussen. Skilte som forkynte «hvite» og «fargede» ble fjernet fra bussterminalene; adskilte drikkefontener, toaletter og venterom ble slått sammen; og lunsjdisker måtte servere folk uansett hvilken hudfarge de hadde.

Studentbevegelsen involverte slike kjente personer som James Lawson, en av de fremste talsmenn for ikkevoldelig teori og taktikk; Diane Nash, en artikulert og uredd forkjemper for rettferdighet; Bob Moses, pioner i stemmeregistrering for valg i Mississippi; og James Bevel, a lidenskapelig predikant og karismatisk organisator. Andre framtredende studentaktivister var Charles McDew, Bernard Lafayette, Charles Jones, Lonnie King, Julian Bond, Hosea Williams, og Stokely Carmichael.

Organisering av stemmeregistrering

Aaron Henry (sittende i midten) ved nomineringskommisjonen for president i 1964 (Democratic National Convention).

Etter frihetsreisene, ba lokale svarte ledere i Mississippi, blant andre Amzie Moore, Aaron Henry, og Medgar Evers, SNCC om hjelp til å få registrert svarte velgere og bygge samfunnsorganisasjoner som kunne vinne en rettferdig andel av den politiske makten i delstaten. Ettersom Mississippi ratifiserte sin konstitusjon i 1890 med bestemmelser angående hodeskatt, krav om opphold, og prøver i lesekyndighet, gjorde det stemmeregistrering langt mer komplisert og fjernet i praksis svarte stemmer. Etter så mange år hadde hensikten med å hindre svarte fra å stemme blitt en del av kulturen til det hvite flertallet. Høsten 1961 hadde Robert Moses fra SNCC begynt det første prosjektet i McComb og de omliggende fylkene i den sørvestlige delen av delstaten. Deres anstrengelser ble møtt med voldelig undertrykkelse fra staten og lokale myndigheter, White Citizens' Council, og Ku Klux Klan, noe som førte til folk som ble banket opp, flere hundre arrestasjoner og mordet på den stemmeaktivisten Herbert Lee.

Hvit motstand mot svart stemmeregistrering var så intens i Mississippi at det ble konkluderte med at alle de ulike borgerrettsorganisasjonene måtte forenes om det skulle være en mulighet til å lykkes. I februar 1962 dannet representanter fra SNCC, CORE, og NAACP formelt Council of Federated Organizations (COFO). Ved et påfølgende møte i august ble SCLC en del av COFO.

Våren 1962, med midler fra Voter Education Project (VEP), begynte SNCC/COFO organisering av stemmeregistrering i Mississippideltaet rundt Greenwood, og områdene ved Hattiesburg, Laurel, og Holly Springs. Som i McComb ble deres anstrengelser møtt av streng motstand — arrestasjoner, overfall, vold, skyting, brannstiftting og mord. Myndighetene benyttet seg av lesetest for å forhindre at svarte kunne stemme ved å lage prøver som selv meget godt utdannede mennesker ikke ville klare. I tillegg ga arbeidsgivere svarte sparken hvis de ble tatt i å registrere seg og huseiere kastet dem ut fra deres hjem. I løpet av de neste årene spredte kampanjen for å få svarte til å registrere seg over hele delstaten.

Tilsvarende stemmeregistrering, med tilsvarende reaksjoner, ble satt i gang av SNCC, CORE, og SCLC i Louisiana, Alabama, sørvestlige Georgia, og i Sør-Carolina. Ved 1963 var stemmeregistrering i Sørstatene en like integrert del av frihetsbevegelsen som kampen mot opphevelse av raseskillet. Etter at Civil Rights Act, Loven om borgerrettigheter, av 1964 ble vedtatt, ble beskyttelse og fortsettelse av stemmeregistrering til tross for motstanden den viktigste innsatsen til bevegelsen. Det førte til at Voting Rights Act, Loven om stemmerettigheter, av 1965, ble vedtatt.

Integrering av universitetene i Mississippi, 1956–1965

James Meredith på veg til undervisningen fulgt av marshaller.

Justisminister Robert Kennedy taler til menneskemengde av borgerrettsforkjempere for justisbygningen den 14. juni 1963.

Fra 1956 forsøkte Clyde Kennard, en svart veteran fra Koreakrigen, å komme inn på Mississippi Southern College (i dag University of Southern Mississippi) under G.I. Bill (en lov som sørget for fordeler for krigsveteraner) ved Hattiesburg. William David McCain, president ved lærestedet, forsøkte å forhindre dette ved å appellere til de lokale svarte lederne og delstatens politiske etablissement som støttet opprettholdelsen av raseskille. Han benyttet seg av Mississippi State Sovereignty Commission, som han var medlem av. Det var et delstatskontor ledet av guvernøren av Mississippi som forsøkte å motsette seg borgerrettsbevegelsen med å framstille raseskillepolitikken positivt. I tillegg samlet det informasjon om aktivister, plaget dem juridisk, og benyttet økonomiske boikottvirkemidler mot dem ved å true deres arbeidsplasser eller få dem til å miste jobben for å undertrykke deres politiske arbeid.

Kennard ble arrestert to ganger på falske anklager (senere også bekreftet som falske), og til sist stilt for retten og dømt til syv års fengsel. Etter tre år med hardt straffearbeid, ble Kennard prøveløslatt av Mississippis guvernør Ross Barnett. Journalister hadde undersøkt hans sak og publisert om delstatens dårlige behandling av hans tarmkreft.

McCains rolle i Kennards arrestasjoner og domfelling er ikke klarlagt. Samtidig som McCain forsøkte å forhindre at Kennard kunne begynne på universitet, holdt han en tale i Chicago, hvor hans reise var sponset av Mississippi State Sovereignty Commission. Han beskrev svarte som forsøkte komme inn på hvite universiteter i Sørstatene som «import» fra Nordstatene. Kennard var dog født og bosatt i Hattiesburg. Videre sa han at «Vi insiterer på at utdannelsemessig og sosialt vil vi opprettholde segregert samfunn... I all retteferdighet, jeg innrømmer at vi ikke oppmuntrer negre til å stemme. Negre foretrekker at regjeringens kontroll forblir på hvite menns hender.»

I september 1962 vant James Meredith en rettssak som sikret tilgang til det tidligere rasedelte universitetet i Mississippi. Han forsøkte å komme inn på universitetsområdet den 20. september, den 25. september og på nytt dagen etter. Han ble blokkert av Mississippis guvernør Ross Barnett som sa at «Ingen skole vil bli integrert i Mississippi så lenge jeg er din guvernør.» USAs føderale rettsvesen (Fifth Circuit Court of Appeals) holdt Barnett og viseguvernør Paul B. Johnson, Jr. i forakt og med bøter på mer enn 10 000 dollar for hver dag de nektet Meredith å begynne på lærestedet.

Justisminister Robert Kennedy sendte en styrke av U.S. Marshals. Den 30. september 1962 kom Meredith inn på campus under deres eskorte. Studenter og andre hvite begynte et opprør om kvelden, kastet steiner og fyrte av skudd på politifolkene som voktet Meredith ved Lyceum Hall. To mennesker, blant dem en fransk journalist, ble drept. 28 marshaller fikk skuddskader. 160 andre ble skadet. Etter at Mississippis utrykningspoliti trakk seg tilbake fra campus, sendte president John F. Kennedy militærstyrker til campus for å slå ned opprøret. Meredith kunne først begynne å følge undervisningen etter at soldatene hadde ankommet.

Kennard og andre aktivister fortsatte å arbeide for avvikling av raseskillet på universitetene. I 1965 ble Raylawni Branch og Gwendolyn Elaine Armstrong de første afroamerikanere som begynte på University of Southern Mississippi. Ved den tiden hadde McCain bidratt til å sikre at de fikk en fredelig mottakelse. I 2006 bestemte dommer Robert Helfrich at Kennard var uskyldig til alle de anklager som han ble dømt for på 1950-tallet.

Albany-bevegelsen, 1961–1962

SCLC, som hadde blitt kritisert av en del studentaktivister for at organisasjonen ikke hadde deltatt mer i frihetsreisene, la mye av sin prestisje og ressurser i en kampanje for opphevelse av raseskille i byen Albany i Georgia i november 1961. Martin Luther King, som selv hadde blitt kritisert av en del SNCC-aktivister for hans distanse til den risiko og de farer som lokale aktivister møtte, grep inn personlig for å støtte kampanjen som var ledet både av SNCC og lokale ledere.

Kampanjen ble mislykket grunnet utspekulert taktikk fra Laurie Pritchett, den lokale politisjefen, og splittelser innenfor det afroamerikanske samfunnet. målsettingen var muligens heller ikke spesifisert godt nok. Den 16. desember ledet King 250 demonstranter gjennom byen fram til rådhuset, der ble de arrestert for «å ha arrangert opptog uten tillatelse». Pritchett sørget for at marsjene ikke ble voldelig angrepet som forarget den nasjonale mening. Han sørget også for at arresterte demonstranter ble plassert i fengsel på ulike steder slik at det var nok plass i hans eget fengsel. Prichett forutså også Kings nærvær som en trussel og fikk ham sluppet fri slik at fengslingen ikke skulle oppflamme det svarte samfunnet. King reiste fra steet i 1962 uten å ha oppnådd noen dramatisk seier. Den lokale bevegelsen fortsatte likevel kampen og fikk over tid en del fordeler i løpet av de neste få årene.

Birmingham-kampanjen, 1963–1964

Alabamas guvernør George Wallace sto imot opphevelse av raseskille ved Universitetet i Alabama og er konfrontert av statsadvokat Nicholas Katzenbachat i 1963.

Albany-bevegelsen viste seg å ha vært en viktig lærdom for SCLC da de organiserte Birmingham-kampanjen i 1963. Wyatt Tee Walker planla omhyggelig strategi og taktikk for kampanjen i Birmingham i Alabama. Den fokuserte på et mål — opphevelse av raseskille for Birminghams butikker i sentrum framfor total opphevelse, slik som i Albany. Bevegelsens anstrengelser ble hjulpet av den brutale responsen til de lokale myndighetene, særskilt Eugene «Bull» Connor, med tilnavnet «oksen», ansvarlig for offentlig trygghet. Han hadde lenge hatt stor politisk makt, men hadde nylig tapt et valg som ordfører til en mindre rabiat tilhenger av raseskille. Connor nektet å akseptere den nye ordførerens autoritet og aktet å bli i stillingen.

Kampanjen benyttet en rekke ikkevoldelige metoder for konfrontasjon, blant å sette seg ned («sit-ins»), knele i lokale kirker («kneel-ins»), og marsjere til fylkesbygninger for å markere begynnelsen på stemmeregistrering. Byen fikk imidlertid et pålegg som stengte for alle slike protester. Overbevist om at pålegget var i strid med grunnloven, trosset kampanjen pålegget og forberedte seg på massearrestasjoner. King ble utvalgt til være blant de som ble arrestert den 12. april 1963.

Mens King satt fengslet skrev han sitt berømte «Brev fra Birmingham-fengselet» Da han ble nektet papir, skrev han i margene på en avis. Tilhengerne appellerte til Kennedy-administrasjonen som måtte intervenere for å få King løslatt. King fikk ringe til sin hustru, som var restituerte seg hjemme etter fødselen av deres fjerde barn. Han ble løslatt den 19. april.

Kampanjen ble dog nølende da bevegelsen slapp opp for demonstranter som var villig til å la seg arrestere. James Bevel, leder for direkteaksjon og ikkevoldelig utdanning hos SCLC, kom opp med et dristig og kontroversielt alternativ, å lære opp elever fra videregående skoler til å delta i aksjonen. Resultatet ble mer enn et tusen studenter som fraktet den 2. mai til et møte ved 16th Streets baptistkirke for delta i hva som ble kalt for «barnekorstoget». Mer enn seks hundre av dem ble arrestert. Dette var interessant for nyhetsmedia, men i dette første møtet opptrådte politiet behersket. Den neste dagen samlet ny gruppe på rundt tusen studenter seg ved kirken, og da de begynte å marsjere, slapp Bull Connor politihundene løs på dem, deretter brannhydrantenes vannkanoner. Fjernsynskameraene viste til resten av nasjonen hvordan vannkanonene blåste ungene overende, og politihunder som angrep enkeltstående demonstranter.

Kongressen av etnisk likhet marsjerte i Washington D.C. den 22. september 1963 til minne om barna som ble drept i bombingen i Birmingham.

Utstrakt avsky og forurettelse fra mange hold fikk Kennedy-administrasjonen til å blande seg inn for tvinge fram forhandlinger mellom SCLC og det hvite samfunnet. Den 10. mai ble det meddelt at partene hadde kommet fram til en enighet om fjerne raseskillet fra lunsjdisker og andre offentlige bekvemmeligheter i byens sentrum, om å opprette en komité for fjerne diskriminering ved ansettelser, å sørge for demonstrantene som var blitt arrestert ble løslatt, og å etablere midler for kommunikasjon mellom svarte og hvite ledere.

Ikke alle i det svarte samfunnet stilte seg bak enigheten — pastor Fred Shuttlesworth var særskilt kritisk ettersom han var skeptisk til den gode vilje hos Birminghams maktstruktur grunnet hans tidligere erfaringer med dem. Deler av det hvite samfunnet reagerte voldelig. De bombet Gaston Motel, som hadde fungert som SCLCs uoffisielle hovedkvarter under aksjonene, og hvor Kings bror, pastor A. D. King, bodde.

Kennedy forberedte å føderalisere Alabamas nasjonalgarde om nødvendig. Fire måneder senere, den 15. september, bombet medlemmer av Ku Klux Klan 16th Streets baptistkirke. Fire unge piker ble drept.

Andre hendelser i 1963 var at Alabamas guvernør George Wallace forsøkte den 11. juni 1963 å blokkere integreringen av Universitetet i Alabama. President John F. Kennedy sendte en styrke for å tvinge Wallace vekk og tillatt to afroamerikanske studenter å begynne på lærestedet. Den samme kvelden talte president Kennedy til nasjonen på TV og radio i hans berømte tale om medborgerlige rettigheter. Den neste dagen ble Medgar Evers myrdet i Mississippi. Uken etter, som lovet, sendte president Kennedy den 19. juni 1963 sin lov om medborgerlige rettigheter til kongressen.

Marsjen mot Washington, 1963

Marsjen mot Washington, lederne marsjerer fra Washingtonmonumentet til Lincolnmonumentet

Marsjen mot Washington, ved National Mall

Borgerrettsmarsjen ved Lincolnmonumentet

Det hadde vært planlagt en marsj mot Washington, D.C. allerede i 1941 som støtte for kravene om fjerningen arbeidsdiskrimineringen i forsvarsindustrien, men det ble avlyst da Roosevelt-administrasjonen møtte kravene ved å utstede Fair Employment Act, eller «Eksekutiv ordre 8802», som sperret for rasediskriminering og opprettet et byrå for å overvåke overholdelsen av loven. Randolph og hans bror Bayard Rustin var hovedplanleggere av en andre marsj som ble foreslått i 1962. Kennedy-administrasjonen la stort press på dem, og King, for å avlyse den, men uten gjennomslag. Marsjen ble holdt den 28. august 1963.

Den nasjonale mediaoppmerksomheten bidro også stort til at marsjen fikk oppmerksomhet over hele USA og resten av verden. I sin seksjon «Marsjen til Washington og fjernsynsnyheter» noterte William Thomas at «Over fem hundre kameramenn, teknikere, og korrespondenter fra de betydelige TV-kanalene ble satt på å dekke hendelsen. Det ble benyttet flere kameraer enn hva som hadde filmet den siste presidentinnvielsen. Et kamera var posisjonert høy på Washingtonmonumentet for å gi dramatisk utsikt over marsjen." Ved å formidle arrangørenes taler og tilby deres egne kommentarer, var det fjernsynskanalene som bokstavelig rammet inn hva deres publikum så og forsto av hendelsen.»

Martin Luther King, Jr. og underveis i marsjen

I motsetningen til den planlagte marsjen i 1941, hvor det var kun afroamerikanske organisasjoner, var marsjen i 1963 et samarbeid mellom alle de store borgerrettsorganisasjonene, den progressive fløyen av arbeiderbevegelsen, og andre liberale organisasjoner. Marsjen hadde seks offisielle mål:

• Meningsfulle borgerrettslover
• Et massivt føderalt arbeidsprogram
• Full og rettferdig sysselsetting
• Anstendige boliger
• Retten til å utøve demokratiske rettigheter som deltagelse i valg
• Hensiktmessig integrert utdannelse

Av disse var marsjens fremste fokus vedtak av borgerrettslover som Kennedy-administrasjonen hadde foreslått etter aksjonene i Birmingham.

Marsjen var en ubetinget suksess, propagandamessig og i gjennomslag av saken. Rundt beregnet mellom 200 000 og 300 000 demonstranter samlet seg foran Lincolnmonumentet hvor det historiske øyeblikket skjedde da Martin Luther King holdt sin berømte tale I Have a Dream («Jeg har en drøm») hvor han startet med å si at «Jeg er lykkelig over å være sammen med dere i dag i hva som vil gå inn i historien som den største demonstrasjonen for frihet i historien for vår nasjon»:

Let us not wallow in the valley of despair. I say to you today my friends — so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream. It is a dream deeply rooted in the American dream.

I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal».

Blant de musikere som opptrådte var blant annet gospellegenden Mahalia Jackson som sang «How I Got Over», Bob Dylan framførte flere sanger, blant annet «Only a Pawn in Their Game», og Joan Baez som hadde ledet folkemengden i felles utgave av borgerrettsbevegelsens egen hymne «We Shall Overcome».

Marsjen var dog ikke uten kontroverser. Mens mange talere applauderte Kennedy-administrasjonen for de anstrengelser den gjort mot å få vedtatt et nytt, mer effektivt lovvedtak for medborgerlige rettigheter som beskyttet retten til å stemme og forby raseskille, men John Lewis fra SNCC, den yngste av alle talerne, kritiserte administrasjonen for å ikke å gjøre mer for beskytte svarte i Sørstatene. Den svarte nasjonalisten Malcolm X kritiserte for å være en «piknik» og et «sirkus», og at dens mål ble forurenset ved å blande hvite inn i organiseringen.

Etter marsjen møtte Martin Luther King og andre borgerrettsledere president Kennedy ved Det hvite hus. Mens Kennedy-administrasjonen synes å være oppriktig i sin vilje i å få vedtatt loven, var det klart at den ikke hadde nok stemmer i kongressen til å få den igjennom. Imidlertid, da president John F. Kennedy ble myrdet den 22. november 1963, besluttet den nye presidenten, Lyndon Johnson, å benytte sin innflytelse i kongressen for å få gjennomført så mye som mulig av Kennedys lovgivende agenda.

St. Augustine, Florida, 1963–1964

Martin Luther King, 1964.

St. Augustine på nordkysten av Florida er berømt som «nasjonens eldste by», grunnlagt av spanjoler i 1565. Det ble også scenen for et stort drama som ledet fram til vedtaket om Loven om borgerrettigheter av 1964 som var en milepæl. En lokal bevegelse, ledet av doktor Robert B. Hayling, en svart tannlege og veteran fra flyvåpenet, hadde rettet aksjoner mot rasedelte institusjoner siden 1963. Resultatet var at Hayling og tre andre, James Jackson, Clyde Jenkins, og James Hauser, ble brutalt banket opp av en gjeng fra Ku Klux Klan høsten det samme året. Nattlige overfall på svarte hjem, og tenåringene Audrey Nell Edwards, JoeAnn Anderson, Samuel White, og Willie Carl Singleton (som ble kjent som «de fire fra St. Augustine») tilbrakte seks måneder i fengsel og på reformskole etter å ha satt seg ned ved lunsjdisken ved den lokale Woolworthbutikken. Det krevde egen innsats fra guvernøren og myndighetene i Florida for å få dem løslatt etter protester landet over.

I 1964 anmodet Hayling og andre aktivister innstendig Southern Christian Leadership Conference (SCLC) om å komme til St. Augustine. Den første aksjonen skjedde spring break (vårlov) da Hayling appellerte til studenter i nord om komme til den gamle byen og delta i demonstrasjonene, og ikke som vanlig å dra til strendene. Fore prominente kvinner fra Massachusetts, Mary Parkman Peabody, Esther Burgess, Hester Campbell (alle gift med biskoper i den episkopale kirke) og Florence Rowe (gift med visepresidenten av et forsikringsselskap) kom for å vise sin støtte. Da den 72 år gamle fru Peabody, mor til guvernøren av Massachusetts, ble arrestert for å forsøke å spise ved den raseskilte Ponce de Leon Motor Lodge i en flerkulturell gruppe, havnet hendelsen på førstesiden av de fleste aviser i USA, og førte borgerrettsbevegelsens strid i St. Augustine fram i oppmerksomheten.

Omfattende aktivitet fra media fortsatte i de påfølgende månedene da kongressen hadde den lengste filibusterdebatt i historien mot et lovforslag om borgerrettigheter. Martin Luther King jr. ble arrestert ved Monson Motel i St. Augustine den 11. juni 1964, det eneste stedet i Florida hvor han ble arrestert. Han sendte ut et «Brev fra fengselet i St. Augustine» til en støttetilhenger i nord, rabbineren Israel Dresner i New Jersey, og anmodet ham på det sterkeste om å få med seg andre og delta i bevegelsen. Det resulterte en uke senere i den største arrestasjon av jødiske rabbinere i USAs historie mens de hadde en massebønn («pray-in») ved Monson. «Husk at jeg vokste opp på 1930-tallet da Hitler var i framgang,» uttalte Dresner senere, «hvordan kan jeg ikke være imot rasisme?»

Et berømt fotografi ble tatt i St. Augustine som viser direktøren av Monson Motel som helte saltsyre i svømmebassenget hvor både svarte og hvite svømte i. Det groteske bildet ble vist på førstesiden av avisene i Washington den samme dagen som senatet dro for å stemme over loven om borgerrettigheter.

Frihetsommeren i Mississippi, 1964

Sheriff Lawrence Rainey eskortert av to FBI-agenter til rettslokalet, oktober 1964. Rainey var medlem av Ku Klux Klan, ble anklaget for deltagelse i mordet på studentene, men frikjent.

Sommeren 1964 brakte COFO bortimot 1000 aktivister til Mississippi — de fleste av dem hvite collegestudenter — for være sammen lokale svarte aktivister som registrerte velgere, underviste i «frihetskoler», og organiserte Mississippi Freedom Democratic Party (MFDP).

Mange av de hvite innbyggerne i Mississippi mislikte sterkt at det kom folk «utenfra» for å endre på deres samfunn. Lokale myndigheter, politiet, White Citizens' Council og Ku Klux Klan benyttet seg av arrestasjoner, brannstifting, mord, spionasje, oppsigelser, utkastelser og andre former for intimidasjon og trakassering for å motsette seg prosjektet og hindre svarte fra å bli registrert som velgere eller oppnå sosial likhet.

Den 21. juni 1964 forsvant tre borgerrettsforkjempere, James Chaney, en ung svart fra Mississippi og murerlærling; og to jødiske aktivister, Andrew Goodman, en antropologistudent fra Queens College i New York; og Michael Schwerner, en organisator fra CORE som kom fra Manhattans Lower East Side. De ble funnet flere uker senere, myrdet av rasister som senere viste seg å være lokale medlemmer av Ku Klux Klan, en del av dem fra politiavdelingen i Neshoba County. Dette forskrekket og opprørte offentligheten og førte til at FBI (som tidligere hadde unnlatt å forholde seg til spørsmålet om raseskille og forfølgelsen av svarte) måtte gripe inn. Forurettelsen over disse mordene bidro også til av Loven om borgerrettigheter ble vedtatt.

Fra juni til august arbeidet aktivister fra frihetsommeren ved 38 lokale prosjekter spredt over delstaten med det største antallet konsentrert i Mississippis deltaregion. Minst 30 «frihetskoler», men nær opp til 3500 studenter ble etablert, foruten også 28 samfunnsentra som ble etablert.

Selv om man ikke klarte å registrere så mange nye velgere, hadde det likevel betydelig effekt på borgerrettsbevegelsens kurs. De bidro til å bryte ned tiår med isolasjon for folk og undertrykkelsen som var grunnlaget for Jim Crow-systemet. Før frihetsommeren hadde nyhetsmedia i USA vist liten eller ingen interesse for forfølgelsen av svarte velgere i Sørstatene og de farer og trusler som borgerrettsaktivister sto overfor. Progresjonen av hendelser i Sørstatene økte medias interesse, sammen med drapene på hvite studenter og truslene mot andre fra Nordstatene.

Phil Ochs skrev sangen «Here's to the State of Mississippi» om disse hendelsene og andre brudd på medborgerlige rettigheter som hadde skjedde i delstaten, og Simon & Garfunkels sang «He Was My Brother» var dedikert til Andrew Goodman, som var deres venn og klassekamerat av Paul Simon ved Queens College. Filmen Mississippi i flammer (1988) med Gene Hackman og Willem Dafoe var en direkte dramatisering av det rasemotiverte drapet på tre borgerrettighetsforkjempere. Filmen førte til at drapene fikk fornyet oppmerksomhet og i 2005 ble den tidligere Ku Klux Klan-leder og pastor Edgar Ray Killen dømt til 60 års fengsel for sin deltagelse i drapene.

Loven om borgerrettigheter av 1964

President Lyndon B. Johnson møte med ledere fra borgerrettsbevegelsen Martin Luther King jr., Whitney Young, James Farmer

Selv president Kennedy hadde foreslått en lovgivning om borgerrettigheter og den hadde støtte fra kongressmedlemmer fra Nordstatene, blokkerte senatorer fra Sørstatene behandlingen av loven ved å true med filibusteri. Etter betydelig parlamentarisk manøvrering og 54 dager med filibusterdebatt i senatet, fikk president Lyndon B. Johnson loven gjennom kongressen. Den 2. juli 1964 signerte president Johnson loven, som forbød diskriminering basert på «rase, farge, religion, kjønn eller nasjonal opprinnelse» ved ansettelser og offentlige bekvemmeligheter. Loven autoriserte justisministeren til å saksøke for å gjennomføre den nye loven. Loven annullerte eller gjorde ugyldig alle lokale og delstatslover som gjennomførte diskriminering.

Mississippi Freedom Democratic Party, 1964

Afroamerikanere hadde blitt fra tatt sine stemmerettigheter eller annen viktig rettighet av ulike forfatningsmessige endringer siden slutten av 1800-tallet. I 1963 holdt COFO et «Freedom Vote» («frihetvalget») i Mississippi for å demonstrere viljen til å få svarte i delstaten til å stemme. mer enn 80 000 mennesker registrerte seg og avga stemme i et prøvevalg som satte kandidatene fra Frihetspartiet opp mot de offisielle delstatskandidatene fra Det demokratiske paritet.

I 1964 fremmet bevegelsen Mississippi Freedom Democratic Party (MFDP) for å utfordre det helhvite offisielle partiet. Da Mississippis valgkomité nektet å anerkjenne deres kandidater, holdt de deres eget primærvalg. De valgte Fannie Lou Hamer, Annie Devine, og Victoria Gray til å stille for valg til kongressen, og delegater for å representere Mississippi ved det demokratiske nasjonale konventet i 1964.

Tilstedeværelsen av MFDP i Atlantic City i New Jersey var ubeleilig for de som organiserte konventet. De hadde planlagt en triumferende feiring av Johnson-administrsjonens landevinninger i borgerrettskampen, framfor en kamp over rasisme i Det demokratiske partiet. De helhvite delegasjonene fra andre sørstater truet å trekke seg ut. Johnson var bekymret om Det republikanske partiets kandidat Barry Goldwater ville gjøre innhugg i velgermassen i det som tidligere hadde vært sikre valg i Sørstatene, foruten også bekymring over den støtte som rasisten George Wallace hadde fått i de demokratiske primærvalgene.

Johnson kunne imidlertid ikke forhindre MFDP å fremme sin sak til fullmaktskomitén. Der vitnet Fannie Lou Hamer veltalende om de overfall som hun og andre hadde opplevd da de forsøkte å registre for valg. Ved å snu seg til fjernsynskameraene spurte Hamer: «Er dette Amerika?» Johnson tilbød MFDP et «kompromiss» hvor de ville motta to seter uten mulighet til avstemning mens de offisielle demokratiske partiet ville beholde sine seter MFDP avviste kompromisset. MFDP fortsatte sin agitasjonen under konventet etter at det var blitt nektet offisiell anerkjennelse i Det demokratiske partiet. Da alle unntatt tre forlot konventet da de nektet å sverge troskap til partiet, lånte MFDP deretter passene fra sympatetiske delegater og tok plasser som var til overs, men ble fjernet. Da de kom tilbake neste da var de ledige plassene fjernet. De ble værende og sang «frihetsanger».

Det demokratiske konventet fratok mange i MFDP og borgerrettsbevegelsen illusjonene. MFDP ble mer radikalt etter Atlantic City. Det inviterte Malcolm X, da en talsmann for afroamerikansk islam, til å holde tale ved sine møter og mot krigen i Vietnam.

Martin Luther King får Nobels fredspris i Oslo

Den 10. desember 1964 fikk Martin Luther King jr. Nobels fredspris, den yngste som har mottatt fredsprisen etter Malala. Han var da 35 år gammel. Han fikk den grunnet sitt arbeid for få en slutt på raseskille og rasediskriminering gjennom sivil ulydighet og andre ikkevoldelige virkemidler.

Boikott av New Orleans av fotballspillere, januar 1965

Etter 1965-sesongen for American Football League hadde All-star game blitt planlagt for tidlig 1965 i New Orleans' Tulane Stadium. Etter at tallrike svarte spillere hadde blitt nektet service ved en rekke hoteller og forretninger i New Orleans, og hvite drosjesjåfører nektet å frakte svarte passasjerer, gikk både svarte som hvite inn for en boikott av New Orleans. Under lederskap av spillere fra Buffalo Bills, inkludert Cookie Gilchrist, stilte alle spillerne opp i en forent front. Kampen ble deretter flyttet til Jeppesen Stadium i Houston.

Diskrimineringen som utløste boikotten var ulovlig under borgerrettsloven av 1964, som hadde blitt vedtatt i juli 1964. Det var antagelig loven som oppmuntret spillerne i deres sak og det var den første boikott av en profesjonelle spillere i byen.

Selma og Loven om rett til å stemme, 1965

President Lyndon B. Johnson møtte Martin Luther King, Jr. og Rosa Parks ved godkjenningen av valgloven den 6. august 1965.

Deltagere i marsjen fra Selma til Montgomery.

SNCC hadde påtatt seg et ambisiøst velgerregistreringsprogram i Selma i Alabama siden 1963, men hadde ved 1965 fått liten framgang grunnet opposisjon fra Selmas sheriff Jim Clark. Etter at de lokale beboerne ba SCLC om støtte kom Martin Luther King til byen for å lede flere demonstrasjoner, noe som førte til at han ble arrestert sammen med 250 andre demonstranter. Marsjene fortsatte å møte brutal og voldelig reaksjon fra politiet. Jimmie Lee Jackson, som bodde i nærliggende Marion, ble drept av politiet ved en senere marsj den 17. februar 1965. Jacksons død fikk James Bevel, leder av Selmabevegelsen, å fremme en plan for å marsjere fra Selma til Montgomery, hovedstaden i delstaten Alabama.

Den 7. mars 1965, i henhold til Bevels plan, ledet Hosea Williams fra SCLC og John Lewis fra SNCC, en marsj på 600 mennesker for å gå de 87 km fra Selma til Montgomery. Kun kort tid etter ved Edmund Pettus-broen ble marsjen angrepet av delstatssoldater og lokalt politi med klubber, tåregass, gummislanger med piggtråd, og pisker. De drev aksjonistene tilbake til Selma. John Lewis ble slått bevisstløs og dratt livløs i trygghet. Minst 16 andre ble sendt på sykehus. Blant de som ble gasset og banket opp var Amelia Boynton Robinson, som var et senter for borgerrettsaktivitetene på denne tiden.

Den nasjonale TV-sendingene av nyheten om politivesenets angrep på passive aksjonister fremmet et nasjonalt opprør, slik scenene fra Birmingham hadde gjort to år tidligere. De skaffet seg en rettsbemyndigelse som ga tillatelse til å gjøre marsjen uten hindringer to uker senere. En andre marsj den 9. mars til stedet drepte lokale hvite enda en aksjonist, prost James Reeb. Han døde på et sykehus i Birmingham den 11. mars. Den 25. mars skjøt og drepte medlemmer av Ku Klux Klan hjemmehjelperen Viola Liuzzo da hun kjørte aksjonister tilbake til Selma etter å ha fullført marsjen til Montgomery.

Åtte dager etter den første marsjen avleverte president Johnson en TV-tale for å støtte lovforslaget om stemmerett som han hadde sendt til kongressen. I den slo han fast:

Men selv om vi vedtar dette lovforslaget, vil kampen ikke være over. Hva som skjedde i Selma er en del av en langt større bevegelse som vil nå fram til hver eneste seksjon og hver eneste delstat i Amerika. Det er forsøkene til amerikanske negre å sikre for seg selv de full velsignelser av det amerikanske livet. Deres sak må bli også vår sak. Ettersom det er ikke bare negrene, men virkeligheten er det oss alle som overkomme den forkrøplende arven av bigotteri og urettferdighet. Og we shall overcome.

Johnson signerte loven den 6. august. Denne loven innstilte tidligere hodeskatter, leseprøver, og andre subjektive velgertester. Den autoriserte føderal overvåkning av stemmeregistrering i delstatene hvor slike tester hadde blitt benyttet. Afroamerikanere som hadde blitt utstengt fra å stemmeregistrering fikk til sist et alternativ til å saksøke i lokale eller delstatlige rettsvesen.

Loven hadde en umiddelbar og positiv effekt for afroamerikanere. Innenfor måneder etter at den var blitt vedtatt hadde 250 000 nye svarte velgere blitt registrert, en tredjedel av dem av føderale kommisjoner. Innenfor fire år hadde stemmeregistreringen i Sørstatene mer enn doblet seg. I 1965 hadde Mississippi den høyeste svarte valgdeltagelsen på 74 prosent og fikk flest antall svarte representanter i USA. I 1969 hadde Tennessee afroamerikansk valgdeltagelsen på 92,1 prosent, Arkansas på 77,9 prosent og Texas på 73,1 prosent.

Flere hvite som hadde motsatt seg valgloven fikk betale. I 1966 var sheriff Jim Clark av Alabama, som var blitt beryktet for å benytte pisk mot borgerrettsforkjempere, opp for nyvalg. Selv om han tok av seg den kjente nålen med «Aldri» fra uniformen tapte han valget grunnet mangelen på svarte stemmer. Han ble senere fengslet grunnet narkotikasalg.

Svarte stemmer endret det politiske landskapet i Sørstatene. Da kongressen vedtok valgloven var det kun rundt 100 afroamerikanske som hadde et politisk valgt posisjon, alle fra Nordstatene. Ved 1989 var det mer 7200 afroamerikanere, inkludert mer enn 4800 i Sørstatene. Bortimot hvert eneste område i Alabama hvor afroamerikanere var flertall var sheriffen svart. Afroamerikanere i Sørstatene tok posisjoner i byer, fylker og statlige myndighetsposisjoner.

Atlanta valgte en svart ordfører, Andrew Young. Det samme gjorde Jackson i Mississippi med Harvey Johnson, Jr. og New Orleans med Ernest Morial. Svarte politikere på nasjonalt nivå inkluderte Barbara Jordan, som representerte Texas i kongressen, og Andrew Young ble utpekt til USAs ambassadør til De forente nasjoner under president Jimmy Carter. Julian Bond ble valgt til delstatsforsamlingen i Georgia i 1965, men politisk reaksjon til hans motstand mot Vietnamkrigen forhindret ham fra å ta sitt sete før i 1967. John Lewis representerte Georgias 5. kongressdistrikt i representantenes hus hvor han har tjenestegjort siden 1987.

Mordet på Martin Luther King og andre hendelser, 1968-1970

King og hans hustru Coretta Scott King, 1964.

Prost James Lawson inviterte fredsprisvinneren Martin Luther King til Memphis i Tennessee i mars 1968 for at han skulle kunne gi sin støtte til sanitetsarbeidernes streik. De hadde satt i gang en kampanje for fagforeningsrepresentasjon etter at to arbeidere hadde blitt drept i arbeidsulykker.

Den 3. april holdt King en tale ved kirken Mason Temple i Memphis. Emnet var steiken og King oppfordret til enhet, økonomiske aksjoner, boikott, og ikkevoldelige protester og utfordret USA til å leve opp til sine idealer i det som ble hans siste tale, den berømte «Jeg har vært på fjellets topp». Mot slutten av talen kom han inn på muligheten av sin egen død hvor han i nær bibelske vendinger sa:

I just want to do God's will. And He's allowed me to go up to the mountain. And I've looked over. And I've seen the Promised Land. I may not get there with you. But I want you to know tonight, that we, as a people, will get to the Promised Land. So I'm happy, tonight. I'm not worried about anything. I'm not fearing any man.

På norsk: «Jeg vil bare gjøre Guds vilje. Og han har latt meg gå opp på fjellet. Og jeg har sett over. Og jeg har sett det lovede land. Jeg kommer kanskje ikke dit med dere. Men jeg vil at dere skal vite i kveld, at vi, som ett folk, vil komme til det lovede land. Så jeg er lykkelig i kveld. Jeg er ikke redd for noe. Jeg frykter ingen mann.»

Dagen etterpå, den 4. april 1968, ble han myrdet.

Ettervirkningene av opptøyene etter mordet på King, Washington, D.C. 1968

Det brøt ut opprør i mer enn 110 byer over hele USA i dagene som fulgte, men særlig Chicago, Baltimore, og Washington, D.C. Skadene i mange av byene ødela mye for afroamerikanske forretninger. Dagen før Kings begravelse ledet hans hustru Coretta Scott King og tre av deres barn en marsj med 20 000 deltagere gjennom gatene av Memphis mens de holdt oppe plakater med tekster som krevde at Kings minne måtte æres, at rasisme måtte stoppes og krav om rettferdighet nå. Nasjonalgarden sto oppstilt langs gatene med tanks og med påmonterte bajonetter, og over sirklet helikoptre. Den 9. april ledet fru King ytterligere 150 000 mennesker i et gravfølge gjennom gatene av Atlanta. Hennes verdighet ga håp og mot til mange i bevegelsen og ga henne posisjon som en av de nye lederne i kampen for etnisk likhet. Prost Ralph Abernathy etterfulgte King som leder av SCLC og forsøkte å gjennomføre Kings plan for en Fattigmanns mars. Den forente svarte og hvite til å kjempe for grunnleggende endringer i det amerikanske samfunnet og dets økonomiske struktur. Marsjen ble gjennomført under Abernathys lederskap, men oppnådde ikke dens endelige mål.

Massakren i Orangeburg skjedde den 8. februar 1968 hvor 9 politifolk fra Orangeburg i Sør-Carolina skjøt med skarpt inn i menneskemengde med protestanter. Tre menn ble drept og 28 ble skadet, de fleste skutt i ryggen. En av de skade var en gravid kvinne som senere aborterte. Denne hendelsen gikk forut skytingen på Kent State University i 1970 hvor nasjonalgarden skjøt mot fredelige studenter, drepte fire og skadet ni andre. Ti dager senere, 14. og 15. mai 1970 åpnet politiet ild mot Vietnamstudenter ved Jackson State College (i dag Jackson State University) i Jackson, Mississippi. Som ved Kent State protesterte studentene mot Vietnamkrigen. Her ble to studenter drept og tolv såret.

Andre emner

Unngå «kommunist»-betegnelsen

Paul Robeson leder arbeiderne an i å synge «Star Spangled Banner» ved skipsverft Moore Oakland i California september 1942.

Den 17. desember 1951 avleverte det amerikanske kommunistpartiet, tilsluttet borgerrettskongressen, oppropet «Vi anklager folkemord» til De forente nasjoner hvor det ble argumentert at den amerikanske regjering ved ikke å reagere overfor lynsjing i USA, var myndighetene skyld i folkemord under Artikkel II i FNs konvensjon om folkemord. Oppropet ble presentert til FN ved to adskilte anledninger: Paul Robeson, konsertsanger og aktivist, til FN i New York, mens William L. Patterson, leder av kommunistpartiet, avleverte kopier av oppropet til en FN-delegasjon i Paris. Da tidligere borgerrettsforkjempere som Robeson, Du Bois og Patterson ble mer politisk radikal (og derfor mål for den kalde krigens kampanje mot antikommunisme fra de amerikanske myndighetene) mistet deres sympati hos både det svarte Amerika og hos NAACP. For å sikre en plass i de brede strømninger av afroamerikanerne og få en bredest mulig grunnlag, var det et spørsmål om overlevelse for den nye generasjonen av borgerrettsaktivister at de åpent distanserte seg fra alt og enhver som var knyttet til kommunismen, særlig under mccarthyismen på 1950-tallet. Men til tross for disse anstrengelsen ble mange borgerrettsledere og organisasjoner uansett etterforsket av FBI under J. Edgar Hoover og stemplet som «kommunister» eller «nedbrytende virksomhet». Tidlig på 1960-tallet ble praksisen til borgerrettsbevegelsen med å distansere seg eller ta avstand fra «de røde» utfordret av Studentenes ikkevoldelige koordineringskomité (SNCC) som hadde som politikk å akseptere støtte og deltagelse fra alle og enhver, uansett politisk tilknytning, så lenge de støttet SNCCs program og var villig til «stille seg i skuddlinjen». Til tider førte dette til konflikter mellom SNCC og NAACP.

Kennedy-administrasjonen, 1961–1963

President Kennedys berømte tale for borgerrettigheter den 11. juni 1963.

Robert Kennedy sammen med Martin Luther King, Jr. den 22. juni 1963, Washington, D.C.

I årene som gikk foruten valget av John F. Kennedy som president, hadde hans rulleblad angående kampen mot rasistisk diskriminering vært spinkel. Kennedy innrømmet åpent til sine nærmeste rådgivere at i løpet av de første månedene av hans presidentskap hadde hans kunnskap om borgerrettsbevegelsen vært «manglende».

I de første to årene av Kennedy-administrasjonen var holdningene til både presidenten og justisministeren, Robert F. Kennedy, blandet. Mange så på administrasjonen med mistenkelighet. En brønn av historisk kynisme mot hvite, liberale politikere hadde etterlatt en følelse av urolig forakt mot enhver hvit politiker som hevdet at de delte afroamerikaneres opptatthet av frihet. Likevel var det mange som hadde en sterk følelse at i begge Kennedyene var det en ny tidsalder med begynnelsen på politisk dialog.

Selv om observatører hyppig har benyttet frasen «Kennedy-administrasjonen» eller selv «president Kennedy» når lovgivning og støtte til borgerrettsbevegelsen er diskutert, men faktisk var mange av initiativene mellom 1960 og 1963 resultatet av Robert Kennedys lidenskap. Gjennom hans raske utdannelse og forståelse av rasismens realiteter, fikk Robert Kennedy en gjennomgripende forvandling som justisminister. Da han i et intervju i mai 1962 ble spurt, «Hva ser du som det største problem foran deg, er det kriminalitet eller innenlands sikkerhet?» Robert Kennedy svarte «Borgerrettighetene». Presidenten kom dog til å dele sin brors følelse for nødvendighet i sakene i slik grad at det var justisministeren som insisterte på at han gjorde sin berømte tale til nasjonen.

Den hvit mobb angrep og brente First Baptist Church i Montgomery, Alabama, hvor King oppholdt seg, ringte justisministeren til King og ba ham om ikke å forlate bygningen før U.S. Marshals og nasjonalgarden kunne sikre området. King fortsatte å kritisere Kennedy for «tillate situasjonen å fortsette». King offentlig takket Robert Kennedy for å ha utkommandert militærstyrkene for å avbryte rasistenes angrep, som ellers kunne ha tatt hans liv.

Forholdet mellom de to mennene gjennomgikk en endring gjennom felles mistanke om hverandres delte aspirasjoner. For King representerte Robert Kennedy opprinnelig den «myke-myke» tilnærming som i tidligere år hadde uskadeliggjort bevegelsen og de svarte kamp mot undertrykkelse i USA. For Robert Kennedy representerte Martin Luther King opprinnelig hva han da betraktet som urealistisk krigersk. En del hvite liberale så på denne opprørskheten som selve årsaken til såpass liten progresjon hos regjeringen.

King vurderte innledningsvis mye av anstrengelsene til Kennedyene som et forsøk på å kontrollere bevegelsen. Dog kom han til oppdage at deres anstrengelser var kritiske. Det var ved Robert Kennedys faste insistering, via samtaler med King og andre, at King kom til å anerkjenne valgreformer og stemmerett som fundamentale, behovet for svarte til aktivt engasjere seg ikke bare i protester, men også i politisk dialog på høyeste nivå. Med tiden fikk King både respekt og tillit til, via åpenhjertig dialog og bestrebelsene til justisministeren. Robert Kennedy ble i stor grad sin brors hovedrådgiver i spørsmålene om etnisk likhet og rettferdighet. Presidenten vurderte spørsmål om borgerrettigheter til å være underlagt justisministerens kontor.

Med et meget lite flertall i kongressen, hvilte presidentens mulighet til å få gjennom en lovgivning i stor grad på en balansegang mellom senatorene og kongressmedlemmene fra Sørstatene. Uten støtten til visepresident Lyndon Johnson, som hadde år med erfaring i kongressen, ville mye av justisministerens programmer ikke ha fått framgang.

Mot slutten av 1962 var frustrasjonen over den langsomme framgangen i de politiske endringene balansert av bevegelsens sterke støtte for legislative initiativer: boligrettigheter, administrativ representasjon i alle de departementer, trygge forhold for stemmeurnene, presse på rettsvesenet for å straffeforfølge rasistiske kriminelle. Fra å presse ut guvernør George Wallace, til å kritisere visepresident Johnson for ikke å makte å oppheve raseskiller i administrasjonen, til å true korrupte hvite dommere i Sørstatene med avskjedigelse, til oppheve raseskille på offentlig transport over delstatene, kom Robert Kennedy til bli konsumert av borgerrettsbevegelsen og senere førte den framover i hans eget bud på presidentskapet i 1968. Natten ved guvernør Wallaces overgivelse, ga president Kennedy en tale til nasjonen som markerte tidens endring, en tale som kom til å bli en milepæl for de påfølgende endringene i nasjonens politikk. I talen snakket president Kennedy om behovet for å handle med besluttsomhet og å handle nå:

Vi snakker om frihet over alt i verden, og vi mener det, og vi setter pris på vår frihet her hjemme, men det som vi sier til verden, og langt mer viktig, til oss selv er at dette er frihetens land, unntatt for negrene; at vi ikke har annenklasses borgere, unntatt negrene; at vi ikke har noen klasser eller kastesystem, ingen gettoer, ingen herrerase unntatt angående negrene? Nå er tiden kommet for denne nasjonen for å innfri dets løfte. Hendelsene i Birmingham og andre steder har økt ropene for likhet at ingen by eller delstat eller lovgivende organ kan klokelig velge å ignorere dem.
—President John F. Kennedy

Mordet på John F. Kennedy i Dallas brøt progresjonen og karrierene for både Kennedyene som Martin Luther King. Den vesentlige grunnarbeidet for Borgerrettsloven av 1964 hadde blitt gjort før mordet. Behovet for politiske reformer hadde blitt drevet gjennom på Capitol Hill ved kombinert innsats av Kennedybrødrene, King, andre borgerrettsledere og president Lyndon Johnson.

I 1966 gjennomført Robert Kennedy en turne i Sør-Afrika hvor han gjorde seg til talsmann for antiapartheidbevegelsen. Hans reise fikk internasjonal lovprisning på en tid hvor få politikere våget å utsette seg selv for sørafrikanske politikken. Han ble ønsket velkommen av svart befolkning som om han var et overhode fra en utenlandsk stat. I et intervju med magasinet LOOK uttalte Kennedy:

Ved Universitet Natal i Durban ble jeg fortalt at kirken hvor det meste av den hvite befolkningen tilhører lærer bort apartheid som en moralsk nødvendighet. En som spurte fikk høre at få kirker tillater svarte afrikanere å be sammen med hvite ettersom Bibelen sier at det er slik det bør være ettersom Gud skapte negrene som tjenere. «Men tenk om Gud er svart,» svarte jeg. «Hva om vi drar til himmelen og vi, hele livet, har behandlet negre som mindreverdige, og vi ser opp og Han er ikke hvit? Hva er da vårt svar?» Det er ikke noe svar. Kun stillhet.
—Robert Kennedy, LOOK Magazine

Det jødiske samfunn og borgerrettsbevegelsen

Den jødiske borgerrettsaktivisten Joseph L. Rauh, Jr. i marsj med Martin Luther King i 1963

Brandeis University

Mange i det jødiske samfunnet støttet borgerrettsbevegelsen. Statistisk var jøder en de mest aktive involverte ikkesvarte grupper i bevegelsen. Mange jødiske studenter arbeidet sammen med afroamerikanere i CORE, SCLC, og SNCC som fulltids arrangører og frivillige. Jødene utgjorde bortimot halvparten av hvite frivillige fra Nordstatene som involverte seg frihetsommeren i Mississippi 1964, og bortimot en halvpart av borgerrettsadvokatene som var virket i Sørstatene på 1960-tallet.

Jødiske ledere ble arrestert da de fulgte en oppfordring fra Martin Luther King i St. Augustine i Florida, i juni 1964, da den største massearrestasjon av rabbinere i amerikansk historie skjedde ved motellet Monson Motor Lodge, et betydningsfullt nasjonalt monument som ble revet i 2003 for at et hotell Hilton kunne bli bygget der. Abraham Joshua Heschel, en forfatter, rabbiner og professor i teologi ved det jødiske teologiske seminar i Amerika i New York var en framtredende talsmann for borgerrettsemner. Han marsjerte arm i arm med King i 1965 i marsjen fra Selma. I rasistmordene i Mississippi 1964 ble to hvite aktivister myrdet, Andrew Goodman og Michael Schwerner, begge var jøder.

Brandeis University, det eneste ikkesekteriske jødiske collegeuniversitet i verden, opprettet Transitional Year Program (TYP) i 1968 som svar på mordet på Martin Luther King. Fakultet ble opprettet for å fremme universitetets forpliktelser overfor sosial rettferdighet. I anerkjennelse av Brandeis som et universitet med forpliktelse for akademisk utmerkelse, disse fakultetsmedlemmene gir en sjanse til vanskeligstilte studenter eller manglet ressurser for å ta høyere utdannelse. Programmet begynte med å gi tilgang til 20 svarte menn.

Amerikanske jødiske komité, Amerikansk jødiske kongress og Anti-Defamation League («Ikke-krenkende liga») har alle aktivt fremmet borgerrettigheter.

Mens jøder var meget aktivt i borgerrettskampen i Sørstatene, var det likevel tilfeller av anstrengt forhold i Nordstatene. I samfunn preget av hvit utflytting, raseopptøyer og urbant forfall, som på 1960- og 1970-tallet, var jødiske amerikanere ofte de siste gjenværende hvite i påvirkede samfunn. Med militante svarte, Black Power-bevegelsen på framgang, førte svart nasjonalisme til økende grad av anstrengte forhold mellom svarte og jøder.

Det er også i dag rundt 200 000 svarte jøder, organisert i Alliance of Black Jews.

Oppfrynsning av alliansene

Martin Luther King nådde toppen av sin populære anerkjennelse i løpet av sitt liv da han ble belønnet med Nobels fredspris. Hans karriere var etter dette fylt med frustrerende utfordringer. Den liberale sammenslutning hadde klart å få gjennomslag for Borgerrettslovene i 1964, men Loven for valgrettigheter i 1965 begynte frynse opp.

King ble mer fremmedgjort overfor Johnson-administrasjon. I 1965 brøt han med den ved å kreve fredsforhandlinger og en slutt på bombingen av Vietnam. Han bevegde seg ytterligere mot venstre i følgende år, snakket om behovet for økonomisk rettferdighet og gjennomgående endringer i det amerikanske samfunnet. Han mente endringer var nødvendig hinsides borgerrettigheter som var skaffet av bevegelsen.

Kings forsøk på utvide omfanget til borgerrettsbevegelsen ble begrenset og var i stor grad ikke vellykket. King gjorde flere forsøk i 1965 på å føre bevegelsen til Nordstatene for å arbeide med diskriminering i boliger og ansettelser. SCLCs kampanje i Chicago feilet da Chicagos ordfører Richard J. Daley marginaliserte kampanjen ved å love å «studere» byens problemer. I 1966 holdt hvite demonstranter skilt med «hvit makt» i notorisk rasistiske Cicero, en forstad av Chicago, og kastet steiner på borgerrettsaksjonister som marsjerte mot raseskille i boligspørsmål.

Raseopptøyer, 1963–1970

Lynsjing og rasistisk motiverte mord for hver tiår fra 1865 til 1965 i USA.

Mot slutten av den andre verdenskrig levde mer en halvparten av USAs svarte befolkning i de nordlige og vestlige industrielle byene grunnet folkevandringen ut av Sørstatene. Utvandringen, som er blitt kalt for Flukten fra Sørstatene. Utvandringen skjedde for å unnslippe rasismen og raseskillet i Sørstatene og til bedre arbeidsmuligheter, utdannelse og borgerrettigheter (som retten til å stemme) i nord.

Mens Ku Klux Klan etter 1920-tallet ikke var rådende, var det andre problemer rådende i de nordlige byene. Fra 1950-tallet hadde tilbakegangen i industrien og restruktureringen i de store industriene, som jernbane, stålindustri, kjøttindustri og bilindustrien markant redusert arbeid for arbeiderklassen som tidligere hadde skaffet middelklasseinntekter. Ved å være den siste befolkningene som gikk inn i industriarbeidsmarkedet, var svarte den mest vanskeligstilte gruppen da jobbene minsket sterkt. På samme tid, investeringene i motorveger og utviklingen av forstedene i etterkrigstiden hadde ført mange etnisk hvite ut av byene. Urbane svarte som ikke fulgte middelklassen ut av byene, ble konsentrert i gamle hus og boliger i de indre bydelene og ble blant de fattigste i storbyene.

Da arbeid i nye tjenesteområder og deler av økonomien ble skapt i forstedene, var arbeidsløsheten langt høyere i svarte enn i hvite nabolag, og kriminalitet var hyppig. Afroamerikanere eide sjelden butikker eller forretninger hvor de levde. Mange var begrenset til tjenestearbeid eller tradisjonell arbeiderklassearbeid, skjønt fagforeningsorganisering på 1930- og 1940-tallet hadde åpnet opp for bedre arbeidsforhold for en del. Afroamerikanere tjente ofte kun nok penger til å leve i forfalne leiligheter som var privat eid, eller offentlige hus i dårlig forfatning. De gikk også på skoler som ofte hadde den dårligste akademiske forfatningen og som hadde færre hvite elever enn i tårene for den andre verdenskrig.

På grunn av den etniske sammensetningen i de fleste byer var politiet, hovedsakelig etnisk hvite, ofte irsk, en betydelig faktor for å øke spenningene. Selv i et svart nabolag som Harlem hadde en andel på en svart politimann for hver sjette hvite. Newark i New Jersey, som hadde et svart flertall, hadde kun 145 svarte blant de 1322 politifolkene. Politistyrkene i de nordlige byene besto hovedsakelig av etnisk hvite, etterkommere av innvandrere på 1800-tallet: hovedsakelig irsk, italiensk og østeuropeere. De hadde etablert deres egne maktbaser i politistyrkene og i byområdene. En del plaget svarte jevnlig både med og uten provokasjon.

En av de første store raseopptøyene skjedde i Harlem i New York sommeren 1964. En hvit irskamerikansk politimann, Thomas Gilligan, skjøt den 15 år gamle James Powell, som var svart, for etter sigende å ha truet politimannen med en kniv. Det ble funnet ut at Powell var ubevæpnet. En gruppe svarte borgere krevde at Gilligan ble suspendert. Hundrevis av demonstranter marsjerte fredfylt til politistasjonen ved 67th Street den 17. juli 1964, dagen etter Powell ble drept. Politiet suspenderte ikke Gilligan, og i frustrasjon gikk det svarte nabolaget amok, brente og herjet det de kom over. Bedford-Stuyvesant, et nabolag med svart flertall i Brooklyn eksploderte deretter. Denne samme sommeren brøt det ut opptøyer i Philadelphia av lignende årsaker.

I kjølvannet av opptøyene i 1964 var et statlig pilotprogram kalt Project Uplift hvor tusenvis av unge i Harlem ble gitt arbeid sommeren 1965. Kortidsprosjektet var inspirert av en rapport generert av HARYOU kalt Youth in the Ghetto. HARYOU ble gitt en betydelig rolle i å organisere prosjekter, sammen med National Urban League (NUL) og nær et hundretalls mindre samfunnsorganisasjoner. Fast arbeid til lønn som var det var mulig å leve av nådde ut til mange unge svarte menn.

Brennende bygninger under Wattsopptøyene i Los Angeles.

Politiet arresterer en mann under opptøyene i Los Angeles.

I 1965 signerte president Lyndon B. Johnson Loven om valgrettigheter, men den nye loven hadde ingen umiddelbar effekt på levevilkårene til afroamerikanere. Noen få dager etter loven var vedtatt brøt det ut opptøyer i bydelen Watts i South Central, en bydel sør i Los Angeles. Som i Harlem var det dårlig boforhold og høy arbeidsledighet. Beboerne ble overvåket av et hovedsakelig hvitt politikontor som hadde en historie med overtredelser overfor den svarte befolkningen. Mens en ung mann ble arrestert for fyllekjøring, argumenterte politiet med den mistenktes mor, og konflikten utløste en veldig ødeleggelse av eiendom i opptøyer som varte i seks dager. 34 mennesker ble drept og eiendom til en verdi av rundt regnet 30 millioner dollar ble ødelagt, noe som gjorde opptøyene i Watts til de verste i amerikansk historie.

Med sinte, militante svarte i framvekst, rettet gettobeboere sitt raseri mot politiet. Svarte hadde blitt trette av politibrutalitet, fortsatte å lage opptøyer. Unge mennesker gikk med i grupper som Black Panthers, hvis popularitet var delvis basert på deres omdømme for konfrontasjon med politiet. Opptøyer blant svarte skjedde i 1966 og 1967 i byer som Atlanta, San Francisco, Oakland, Baltimore, Seattle, Cleveland, Cincinnati, Columbus, Newark, Chicago, New York City (særlig i Brooklyn, Harlem og i Bronx), og verst av alt var opptøyene i Detroit.

I Detroit hadde en afroamerikansk middelklasse utviklet seg blant familier av svarte som arbeidet i godt betalte yrker innenfor bilindustrien. Svarte som derimot ikke hadde flyttet oppover i klassene, levde i dårlige forhold og underlagt de samme problemene som svarte i Watts og Harlem, hvilket var årsak til opptøyene i bilbyen som ble utløst av at politiet stengte en ulovlig bar som solgte alkohol, og arresterte en stor gruppe mennesker i løpet av sommeren. Etter opptøyene var resultatet var 43 døde, 467 skadede, over 7 200 arrestasjoner, og mer enn 2 000 ødelagte bygninger.

En betydelig effekt av opptøyene i Detroit var en betydelig økning av «hvit flukt», overveiende hvite som flyttet vekk fra belastede byområder og bysentrumet til nyere boligområder i forstedene. Detroit tapte også en del av sin svarte middelklasse. Som et resultat av flukten til forstedene, opptøyene og at også arbeidsplassene forflyttet seg til forstedene, nedgang i industrijobber i de tidligere blomstrende industribyene, fikk byer som Detroit, Newark, og Baltimore, mindre enn 40 prosent hvit befolkning. Newark lå dessuten nært nok til New York for å tiltrekke seg nye immigranter fra Asia og Midtøsten. Endringer i industrien førte til fortsatt tap av arbeidsplasser, avbefolkning av middelklassen, og konsentrert fattigdom i slike byer i slutten av 1900-tallet.

President Johnson opprettet Kerner-kommisjonen (eller Nasjonalt rådgivningskommisjon for sivile uroligheter) i 1967. Kommisjonens endelige rapport oppfordret til betydelige reformer innefor sysselsetting og offentlig støtte for svarte samfunn. Den advarte at USA bevegde seg mot adskilte svarte og hvite samfunn. I april 1968, etter at Martin Luther King ble myrdet i Memphis, brøt det ut opptøyer i byer over hele USA fra frustrasjon og desperasjon. Disse omfattet Cleveland, Baltimore, Washington, D.C., Chicago, New York City og Louisville i Kentucky. Som i tidligere opptøyer skjedde de fleste ødeleggelser i svarte nabolag. I en del byer har det tatt mer enn et kvart århundre for disse områdene å komme seg igjen etter ødeleggelsen.

Program for å bedre situasjonen førte til at det ble ansatt flere svarte politifolk i hver eneste større by. I dag utgjør svarte en betydelig andel av politikontorer i byer som Baltimore, Washington, New Orleans, Atlanta, Newark, og Detroit. Borgerrettslover har redusert diskriminering i ansettelser. Forhold som førte til hyppige opptøyer på midten og slutten av 1960-tallet har gått ned, men ikke alle problemer er blitt løst. Med omstruktureringene i industrien og økonomisk tilbakegang på slutten av 1900-tallet, har et stort antall industrijobber forsvunnet siden 1950-tallet fra de gamle industribyene. Sivile opptøyer brøt ut i Miami i 1980, i Los Angeles i 1992, og i Cincinnati i 2001. Fortsatt per 2012, meldes det om politiovergrep mot befolkningen. og fortsatt, per 2012, skjer det rasistisk motiverte overgrep.

Black power, 1966

Bobby G. Seale, en av stifterne av det militante Black Panther-partiet, for retten i 1970, anklaget for mord og konspirasjoner.

Angela Davis var aktivist i bekjempelsen av rasisme, kjent for sin store afro, og var kontroversiell som leder av det amerikanske kommunistpartiet og Black Panther-partiet.

På samme tid som Martin Luther King kom på kant med fraksjoner i Det demokratiske partiet, møtte han utfordringer innenfor borgerrettsbevegelsen ved to nøkkelbegreper som bevegelsen var bygd på: intègrering og ikke vold. Stokely Carmichael, som ble leder av SNCC i 1966, var en av de første og mest artikulerte talspersoner for hva som ble kjent som «Black Power»-bevegelsen etter at han benyttet som av begrepet «svart makt», først fremmet av aktivisten Willie Ricks i Greenwood, Mississippi den 17. juni 1966.

I 1966 begynte Carmichael å anbefale de afroamerikanske samfunnene om å konfrontere Ku Klux Klan bevæpnet og klar for kamp. Han mente at tiden var inne til å slå tilbake. Flere personer som engasjerte seg i Black Power-bevegelsen begynte å fremme en følelse av svart stolthet og identitet. For å oppnå en kulturell identitet var det mange som krevde at begrepet «neger» ikke lenger var akseptabelt, men isteden skulle svarte refereres til som «afroamerikanere». Fram til midten av 1960-tallet hadde svarte hovedsakelig kledd seg som hvite og andre amerikanere, og tidvis fått håret rettet ut. Som en del av å tilhøre en særegen kultur og identitet, begynte mange svarte å kle seg i fargerike, omfangsrike skjorter og lot håret vokse til en stor afro, en populær hårfrisyre som var populær fram til slutten av 1970-tallet.

Black Power var mest framtredende i offentligheten via Black Panther Party som ble grunnlagt av Huey Newton og Bobby Seale i Oakland i California i 1966. Denne grupperingen fulgte ideologien til Malcolm X, tidligere medlem av Nation of Islam, ved å hevde å benytte seg av «de virkemidler som er nødvendige» for å stoppe ulikhet og urettferdighet. De aktet å hindre politibrutalitet og trakassering i svarte nabolag. De kledde seg uniformert i svarte lærjakker, beret, lange bukser, lysblå skjorter og med afro på hodet. De huskes blant annet for gratis frokostprogrammer, for å referere til politiet som «pigs», griser, vise seg fram med våpen og en hevet knyttneve.

Black Power ble tatt til et annet nivå innenfor fengslene. I 1966 dannet George Jackson det som han kalte for «den svarte geriljafamilien» i Californias statsfengsel San Quentin. Hensikten med denne gruppen var å velte ned fengselssystemet og den hvite regjeringen i USA. I 1970 viste gruppen sin dedikasjon etter at en hvit fengselsvakt hadde blitt funnet ikke skyldig i å skyte og drepe tre svarte fanger. De slo tilbake ved å drepe en hvit fengselsvakt. Gruppen ble senere en gategjeng i Oakland og andre byer.

I august 1968 utga rhythm and blues og funkmusikeren James Brown ut singelen «Say It Loud – I'm Black and I'm Proud». I oktober 1968, under Sommer-OL 1968 i Mexico by, viste Tommie Smith og John Carlos, gull- og bronsemedaljører på 200 meter, black power-hilsen under flaggheisingen under medaljeseremonien. De hevet hver sin knyttet neve kledd i en svart hanske. De to utøverne ble utvist fra lekene, og sendt hjem. I ettertid er dette ansett som en sentral markering av den amerikanske borgerrettsbevegelsen.

Martin Luther King var ikke komfortabel med slagordet «svart makt» ettersom det hørtes ut som svart nasjonalisme for ham. Aktivister i SNCC hadde i mellomtiden begynt å omfavne «retten til selvforsvar» som svar på angrep fra hvite og myndighetene, og begynte å bue når King fremmet ikkevold. Da King ble myrdet i 1968 uttalte Stokely Carmichael at hvite myrdet den ene personen som ville forhindre opptøyer og at svarte burde brenne ned hver eneste by i USA. I alle de betydelige byene fra Boston til San Francisco brøt det ut raseopptøyer i svarte nabolag.

Dokumentarfilmer

• Freedom on My Mind (1994), 110 minutter, Produsenter: Connie Field og Marilyn Mulford, Oscarnominert i 1994 som beste dokumentarfilm
• Eyes on the Prize (1987 og 1990), PBS fjernsynsserie; utgitt på nytt i 2006 og 2009.
• Dare Not Walk Alone (2006), om borgerrettsbevegelsen i St. Augustine, Florida. Nominert i 2009 for en pris fra NAACP .
• Crossing in St. Augustine (2010), produsert av Andrew Young, som deltok i borgerrettsbevegelsen i St. Augustine i 1964. Info tilgjengelig fra AndrewYoung.Org.
• Freedom Riders (2010), 120 minutter dokumentar. PBS, American Experience.

Eksterne lenker

• «Civil Rights Greensboro» Arkivert 6. juli 2014 hos Wayback Machine. tilbyr tilgang til arkivressurser som dokumenterer den moderne borgerrettighetstiden i Greensboro, Nord-Carolina, fra 1940-tallet og fram til tidlig på 1980-tallet
• St. Augustine Civil Rights Movement and Freedom Trail
• Civil Rights Resource Guide, fra Library of Congress, kongressens bibliotek
• The Civil Rights Era, kongressens bibliotek
• Civil Rights Digital Library, Det digitale bibliotek i Georgia
• «Civil Rights Movement Veterans», historie for bevegelsen, personlige historier, dokuemnter og foto
• Civil Rights Movement 1955–1965