Bretwalda (også brytenwalda og bretenanwealda) er et angelsaksisk begrep for «overkonge» med eldste kjente nedtegnelsen i Den angelsaksiske krønike sist på 800-tallet. Tittelen ble brukt om noen av herskerne i de ulike angelsaksiske kongerikene fra 400-tallet og framover med overherredømme over noen eller samtlige angelsaksiske kongedømmer.[1] Det er uklart om tittelen var i bruk på 500-tallet, og om den ble brukt av kongene selv eller er en senere konstruksjon fra 900-tallet. Begrepet bretwalda dukker også opp i et charter fra kong Æthelstan (i norske kilder omtalt som Adalstein) fra 900-tallet. Sannsynlig etymologi for bretwalda eller brytenwealda er Bryten («Britannia») + -walda eller -wealda (av wealdan, «å styre, herske»).[2] Betydningen er således «Britannia-hersker».

Oppføringen for året 827 i Den angelsaksiske krønkie, som viser de åtte bretwaldaene.

Herskerne over kongedømmet Mercia regnes som de mektigste av de angelsaksiske kongene fra midten av 600-tallet til begynnelsen av 800-tallet, men kalles ikke bretwalda i Den angelsaksiske krønike, som inntok en merkbar partisk holdning mot Mercia.[3][4][5] Annales Cambriae («de walisiske annaler») fortsatte å anerkjenne kongene av Northumbria som «konger over sakserne» fram til Osred I av Northumbria døde i 716.[6]

Bretwaldaer

rediger
 
De angelsaksiske kongeriker

Oppført i Den angelsaksiske krønike

rediger

Herskere i Mercia med tilsvarende eller større autoritet

rediger

Andre fordringshavere

rediger

Referanser

rediger

Litteratur

rediger
  • Charles-Edwards, T.M. (2000): «The continuation of Bede, s.a. 750. High-kings, kings of Tara and Bretwaldas», Smyth, Alfred P., red.: Seanchas. Studies in early and medieval Irish archaeology, history and literature in honour of Francis J. Byrne, Dublin: Four Courts, s. 137–145.
  • Fanning, Steven (1991): «Bede, Imperium, and the Bretwaldas», Speculum 66, s. 1–26.
  • Wormald, Patrick (1983): «Bede, the Bretwaldas and the Origins of the Gens Anglorum», Wormald, Patrick, red.: Ideal and Reality in Frankish and Anglo-Saxon Society, Oxford, s. 99–129.