Bridget av York
Bridget av York (født 10. november 1480, død 1517) var en engelsk prinsesse, det tiende og siste barnet og den syvende datteren av kong Edvard IV av England og hans hustru Elizabeth Woodville. I motsetning til sin søsken ble hun aldri gift, men levde livet som nonne i et kloster.
| Bridget av York | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. nov. 1480 Eltham Palace | ||
| Død | 1517 Dartford | ||
| Beskjeftigelse | Nonne | ||
| Far | Edvard IV av England[1] | ||
| Mor | Elizabeth Woodville[1] | ||
| Søsken | 12 oppføringer
Margaret av York
Catherine av York Elizabeth av York Cecilia av York Maria av York Anne av York George Plantagenet Edvard V av England Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York Thomas Grey, 1. marki av Dorset Richard Grey Arthur Plantagenet, 1st Viscount Lisle | ||
| Barn | Agnes of Eltham | ||
Hun var den yngre søsteren av Elizabeth av York, Maria av York, Cecily av York, Edvard V (døde tolv år gammel), Margaret Plantagenet, Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York (døde 9 år gammel), Anne av York og George, hertug av Bedford (døde to år gammel) og Katherine av York. Hun var også tante til den senere kong Henrik VIII av England.
Liv og virke
redigerFørste år
rediger.jpg)
Bridget ble født i Eltham i Kent og ble døpt av Edward Story, bishop av Chichester den 11. november 1480. Hennes gudmor ved døpefonten var hennes bestemor på farssiden, Cecily Neville, hertuginne av York, og sin eldste søster Elizabeth av York. Hennes gudfar var William Waynflete, biskop av Winchester.[2] Bridgets tante Margaret, Lady Maltravers, fungerte som hennes gudmor ved hennes konfirmasjon.[3] Bridget var sannsynlig oppkalt etter sankt Birgitta av Vadstena (som i England ble kalt for Bridget av Sverige).[4] Edvard IV hadde vært beskytter av Syonklosteret tilhørende Birgittinerordenen som ble grunnlagt i 1415 i Isleworth (innenfor dagens London). Edvard IV hadde benyttet seg av helgenens Åpenbaringer som støtte for sitt krav på tronen.[5]
Livet som nonne
redigerHennes foreldre besluttet allerede da hun ble født at hennes liv skulle bli dedikert til et religiøst liv, og det er antatt prinsesse Bridget ble betrodd til nonneklosteret Dartford Priory en gang mellom 1486 og 1492 hvor hun ble nonne.[6] Klosteret Dartford, opprettet i 1346 og nedlagt i 1559, var et av de viktigste dominikanske nonneklostre i England i henhold til størrelse og rikdom. Hun ble en nonne ved klosteret og tilbrakte resten av sitt liv innenfor dets murer. Hun korresponderte hele livet med sin søster dronningen som også betalte for hennes ulike mindre utgifter. Hun ble kun 37 år gammel.
Bridget opprettholdt brevveksling hele livet med sin søster, dronning Elizabeth av York, som også betalte for hennes forskjellige mindre utgifter, foruten også de mindre utgiftene for den foreldreløse Agnes av Eltham (senere Agnes Langstroth).[7] Det har blitt spekulert at Agnes var født som illegitim datter av Bridget,[8] men spekulasjonen kan være tvilsom.[5]
Det er kjent at Bridget forlot Dartford ved minst en anledning, det var da hun var tilstede ved begravelsen av sin mor Elizabeth Woodville i 1492.[9] Hun døde en gang rundt 1517, kun 37 år gammel.[10]
Referanser
rediger- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Higginbotham, Susan (11. november 2012): «A Royal Christening: Bridget of York, November 11, 1480» Arkivert 19. august 2017 hos Wayback Machine., History Refreshed
- ^ Routh, Pauline (June 1975): «Princess Bridget» i: The Ricardian, s. 13
- ^ Sutton, Anne F.; Visser-Fuchs, Livia (2005): The Royal Funerals of the House of York at Windsor, Richard III Society, s. 110.
- ^ a b Higginbotham, Susan (16. februar 2013): «Bridget of York: A Royal Nun», Goodread
- ^ Green, Mary Anne Everett (1857): Lives of the Princesses of England. London: Longman, Brown, Green, Longman and Robers, bind 4, s. 46.
- ^ Weir, Alison (2013): Elizabeth of York: The First Tudor Queen. Random House, ISBN 978-1-4481-9138-3, s. 489–
- ^ Emerson, Kathy Lynn : «A Who’s Who of Tudor Women: A» Arkivert 2. oktober 2014 hos Wayback Machine.
- ^ Sutton & Visser-Fuchs (2005), s. 73.
- ^ Routh (1975), s. 14.