Canon de 75 modèle 1897

Canon de 75 modèle 1897 var en fransk hurtigskytende feltkanon akseptert av det franske militæret i mars 1898. Den offisielle betegnelsen var: Matériel de 75mm Mle 1897. Skytset var allment kjent som French 75 på engelsk, Soixante-Quienze (fransk for 75, «seksti-femten») på fransk eller bare 75 etter kaliberet. Opprinnelig var bakladeskytset med et nytt rekylsystem utviklet som et antipersonellvåpensystem for å sende ut store mengder av tidsinnstilte granatkardesker mot fiendtlige tropper på åpen lend. Etter 1915 som et resultat av skyttergravskrigens betingelser ble høyeksplosive granater med kontaktbrannrør for direkte virkning på målet tatt i bruk. Ved 1918 ble kanonen essensielt for levering av giftige gassgranater. Som et utmerket flatbaneskyts ble våpenet benyttet som luftvernskyts, panservernskyts og bestykning på panserkjøretøyer som Saint-Chamond stridsvognen.

Canon de 75 modèle 1897
Canon de 75 Modèle 1897 utstilt i Les Invalides.
Type		Feltkanon
Opprinnelse		Frankrike
Utviklet av		Albert Deport, Etienne Sainte-Claire Deville og Emile Rimailho
Produsent		Regjeringens arsenaler: Puteaux, Bourges, Tarbes, St Etienne
Utviklet		1891-96
Produsert		1897-1940
Antall		21 000+
Brukshistorie
Tjenestetid		1898-nåtid (fremdeles benyttet som saluttkanon)
Bruker(e)		Frankrike USA Polen Belgia Nazityskland Finland Portugal Spania Storbritannia
Konflikter		Det franske koloniriket Bokseropprøret Første verdenskrig Den polsk-sovjetiske krig Rifkrigen Andre verdenskrig
Spesifikasjoner
Vekt		1,544 kilogram
Løpslengde		2,69 meter L/36
Kaliber		75 mm
Granat		75 350 mm R
Granatvekt		HE: 5,4 kg HEAT: 5,97-7,25 kg Granatkardesk: 7,24 kg
Skuddtakt		15 skudd per minutt
Effektiv rekkevidde		8,550 m med HE 6,800 m med granatkardesk
Elevasjon		-11° til +18°
Sideretting		6°

Den franske 75 mm kanonen er ansett for å være det første moderne artillerisystem. Det var den første feltkanonen med en hydropneumatisk rekylmekanisme, som tillatt en stabilitet så våpenet ikke beveget seg under avfyringen. Besetningen kunne dermed lade om uten avbrudd så snart kanonløpet kom tilbake i skytstillingen, klar for ladning av ny ammunisjon. I typisk bruk kunne den franske 75mm kanonen sende ut femten granater per minutt på sitt mål, granatkardesker eller høyeksplosive granater, opptil 8,5 km vekk. Skuddtakten på dette våpenet kunne komme opp i 30 skudd per minutt, men bare for en kort periode i hender på en øvet og erfarne kanonbesetning.

Ved utbruddet av den første verdenskrigen i 1914 hadde den franske armeen omtrent 4 000 stykker i tjeneste. Ved krigens slutt fire år senere var 12 000 stykker produsert for det franske militæret og deres allierte. Den amerikanske ekspedisjonsarmeen (AEF) fikk 2 000 75mm kanoner for deltagelse på vestfronten. Flere tusen stykker var fremdeles i tjeneste for den franske armeen ved utbruddet av den andre verdenskrigen, men ombygd med gummihjul for motortrekk fremfor hestetrekk. Det franske kanonskytset satte premisser for feltartilleriet verden rundt ved århundreskiftet fram til begynnelsen på andre verdenskrig.

Utvikling

Forgjengeren for den legendariske 75mm kanonen var et eksperimentalt 57mm kanonskyts utviklet i september 1891 på Bourges arsenalet under overvåkning av kaptein Sainte-Claire Deville. Dette skytset hadde blitt utviklet for å demonstrere de meste avanserte artilleriteknologiske nyheter:

1)Vielles røykfri krutt, introdusert i 1884.

2)Selvforseglede ammunisjon med kruttladning i en messingpatron som også innholdet granaten.

3)En tidlig hydropneumatisk kortrekylmekanisme designert av major Louis Baquet.

4)En roterende skruemekanisme bygd under lisens fra Thorsten Nordenfelt.

Den eneste hovedforskjellen mellom 57 mm eksperimentkanonen og den franske 75 mm kanonen var rekylmekanismen. Allerede i 1890 ble artilleridirektøren i krigsministeriet, general Mathieu informert om en tysk ingeniør ved navn Konrad Haussner som arbeidet på Ingolstadt arsenalet. Haussner hadde fått patent på et olje-og-komprimert-luft rekylsystem, men fikk ikke gjennomslag for det hos Krupp, etter de første testene hadde fått tekniske problemer som skyldes hydrauliske lekkasjer. Men virkningene var meget oppmuntrende i begynnelsen.

Haussner solgte hans patenter til et firma, Gruson, som deretter søkte etter potensielle kunder. De franske artilleriingeniørene i februar 1892 etter å ha studerte blåkopiene fra Gruson, konkluderte med at det skulle være mulig å produsere et rekylsystem uten å kjøpe rettighetene. General Mathieu deretter kontaktet oberstløytnant Albert Deport som var direktøren for Atelier de Construction de Puteaux (APX), og spurte ham om det er mulig å konstruere en kanon basert på Haussners langsylinderrekylsystemet uten å krenke de eksisterende patentene. En formell anmodning ble deretter sendt ut den 13. juli 1892.

Det tok fem år for de franske artilleriingeniørene å utvikle grunnmodellen for det nye kanonskytset, som først i mars 1898 hadde et fullstendig fungerende langsylinderrekylsystem utviklet av Deport og hans etterfølgere. Prosjektet var under stram kontroll av artilleridirektøren, general Deloye som etterfulgte Mathieu, som blant annet hadde grepet til avledende manøvrer for å distrahere eventuell interesse fra utlandet. Noe av dette dannet bakgrunnen for Dreyfus-saken i 1894.

Allerede i sommeren 1894 ble den første kanonen utviklet av Deport testet med lovende resultater. Men som sett hos Krupp var det fremdeles problemer med hydrauliske lekkasjer som kom fra langsylinderen, så eksperimentkanonen måtte returneres tilbake til Puteaux arsenalet for utbedringer. Problemet var fremdeles ikke løst da Deport dro bort for å slutte seg til det private våpenfirmaet Chatillon-Commentry i desember 1894. To unge ingeniører fra École polytechnique, kapteinene Etienne Sainte-Claire Deville og Emile Rimailho overtok prosjektet.

De to kapteinene i 1896 forsket seg fram til en forbedret versjon av langsylinderrekylmekanismen som de kalte «Frein II» (Brems # II), da man klarte å gjøre det lekkasjesikkert til slutten. Det ble satt inn ringer av sølvlegering på det bevegelige stemplet som skilte den komprimerte luften og den hydrauliske væsken i rekylsylinderen, sammen med andre mindre modifikasjoner for å oppnå en effektiv oppbevaring av væsket og trykkluft inne i rekylsystemet under de verste feltforholdene.

Kaptein Sainte-Claire Deville utviklet dessuten en rekke tilleggsfunksjoner; som forbedret siktemiddel for enkelbruk, skjold av nikkelstål for å beskytte kanonbesetningen mot splinter og geværkuler og hjulbremsene monterte på hjulene («abattage») sammen med spaden montert på understellet som rammes ned i jorden gjør kanonen til en ubevegelig gjenstand selv under avfyring. Deretter hadde Deville utviklet fram brannrørinnstilling så skytteren kan velge den rette distansen for detonasjonen av granatkardesken nærmest automatisk.

Kanonen ble offisielt innført i den franske armeen den 28. mars 1898 under navnet Matèriel de 75mm Mle 1897. Den ble vist fram for offentligheten for første gang den 14. juli 1899 under Bastilledagen.

Beskrivelse av den hydropneumatiske rekylmekanisme

Canon de 75 lukkemekanisme.

Rifling av kanonløpet på en Mle 1897.

Kanonløpet glir tilbake på rullene, inkludert et sett ved munningen, når skuddet ble avfyrt. Kanonløpet er festet ved sluttstykket til en stempelstang som går inn i den oljefulle delen av langsylinderen plassert like under løpet. Ved rekylen vil stangen bli trukket tilbake, så oljen presses gjennom en liten åpning inn i et annet rom i langsylinderen som innholdet et fritt flytende stempel som skilte den flytende væsken fra et begrenset volum av komprimert luft. Under trykket av oljen vil stemplet presses ned på den komprimerte luften så det oppstå et mottrykk. Ved slutten på rekylen vil mottrykket presse tilbake stemplet og oljen, så stempelstangen kan trekke kanonløpet tilbake på plass. Rekylen og mottrykket utløst av luftfremføreren vil varte omtrent to sekunder. Det ble dermed mulig å oppnå tretti ladninger per minutt, og kanonen kan «dusje» et tiltenkt mål med tretti granater. Dette bremsystemet kalles «væskebrems» ettersom rekylsystemet er avhengige av den hydrauliske væsken.

Ammunisjon

I begynnelsen avfyrte den franske 75 mm kanonen to hovedtyper av granater, den vanlige granatkardesken på 7,24 kg vekt beregnet på antipersonell, ettersom man ønsket å påføre et fiendtlig angrep på åpen lend meget stor tap, og den høyeksplosive granaten på 5,3 kg vekt med tidsinnstilte brannrør som detoneres ved anslag, ment for det samme formålet - å kutte ned fiendens soldater på åpen lend. Den var fylte med pikrinsyre, kjent som «Melinite» i Frankrike, brukt siden 1888. Granatkardesken ble brukt i mye større grad enn HE-granaten i de første krigsårene under første verdenskrig, da rommet den 290 blyball for å skape et dødelig regn på slagmarken. I året 1918 ble HE-granaten den dominerende type blant granatene for den franske 75mm kanonen. Ulike granater var utviklet i løpet av krigen deriblant en granattype som kunne nå 11,000 m i rekkevidde.

Alle granater uansett type er i «enhetspatroner» med drivladning og last i samme enhet, men ved avfyringen ble messinghylsen værende i sluttstykket, som automatisk utstøtes ved åpningen av lukkemekanismen.

Hurtigskytende kapasitet

Canon de 75 fra bak.

Den franske 75 mm kanonen var blitt en revolusjon innenfor den artilleriteknologiske utviklingen; ettersom det var mulig å oppnå hurtigskytende kapasitet uten å justere kanonen etter hver avfyring. Eldre artilleristykker uten effektive rekylsystemer måtte føres tilbake på den opprinnelige skytstillingen etter hver skudd for å ha målet under sikte, noe som fulgt til lavere skuddtakt. Med rørrekyl ble det mulig for den nye feltkanonen å avfyre over femten skudd per minutt. Ved det første skuddet vil spaden montert på enden av blokksvansen i affutasjen (lavett) begraves i jord, og hjulbremsene vil da stoppe all bevegelse på hjulene så det ble en meget stabil kanonplattform. Kanonen kunne ikke eleveres mer enn +18° grad, ettersom blokksvansen (pole trail på engelsk) sto i vegen. Det er mulig å siderette kanonen 3° grad til hver side, og med innøvde bruk kunne besetningen avfyre deres granater i «fauchage» eller «feiende ild». Et batteri på fire kanoner kunne levere 17 000 ballprosjektiler på et område på 100 meter bredde og 400 meter lengde i et eneste minutt, med ødeleggende effekt.

Første verdenskrig

Mle 1897 i utstilling om den første verdenskrigen. (musée des blindés de Saumur)

Hver Mle 1897 75 mm feltkanonbatteri (4 kanoner) var bemannet av høyt trente besetninger på 170 menn, ledet av fire offiserer rekruttert blant avgangselevene fra ingeniørskolene. Menige menn fra landsbygda, vant til hestehold, skulle ta seg av det enslige skytsets trekk på seks hester, og deretter ammunisjonsvognen med andre seks hester. Et batteri hadde som regel 160 hester for hestetrekking av all materiell og mennene.

Det franske artilleriet ved krigsutbruddet i august 1914 hadde mer enn 4 000 Mle 1897 75 mm kanoner delt i tusen batterier. I løpet av den første verdenskrigen ble over 17 500 1897 75 mm feltkanoner produsert av de franske fabrikkene, i tillegg til 4 100 stykker som var produsert fram til august 1914. Alle essensielle deler, inkludert kanonløpet og langsylinderrekylmekanismen var bygd av franske statsarsenaler: Puteaux, Bourges, Chattellerault og St Etienne. En luftvernskytsversjon av den franske 75 mm kanonen montert på en lastevogn var utviklet av bilprodusenten De Dion-Bouton og akseptert av det franske militæret i 1913.

Den totale produksjonen av 75 mm granater under den første verdenskrigen overgikk 200 millioner stykker, mesteparten produsert av privatindustri. Som et resultat av granatmangel som oppsto etter det første krigsåret valgte regjeringen å involvere sivile entreprenører i krigsrustningen for å øke den daglige produksjonstakten fra 20 000 til 100 000 i 1915. Som et resultat ble kvaliteten på granatene dårlig, noe som førte til en lang rekke ødelagte kanonløp. Oberst Deville klarte å lokalisere problemet som viste seg å skyldes mikrosprekker i granatene som et resultat av forhastet produksjon. Etter september 1915 ble kvaliteten bedre, men aldri tilbake til standarden før krigsutbruddet.

Mle 1897 75 mm feltkanon var brukt som hovedskytset på den franske stridsvognen St Chamond etter de første 165 kjøretøyer var bygd.

Mle 1897 75 mm feltkanonen ga sine beste prestasjoner i løpet av de første slagene på vestfronten, og var et fremragende flatbaneskyts for franskmennene, de kunne kutte ned store angripende formasjoner av fiendtlige soldater og tvinge dem i dekning. Deretter ble de hurtigskytende feltkanonene benyttet for å bombardere store områder så fiendens soldater ikke kunne eksponere seg, så disse måtte dermed søkte tilflukt. Under slaget om Verdun i 1916, ifølge Service Historique de l`Armée de Terre, ble det brukt 16 millioner 75 mm granater mellom 21. februar og 30. september. Det er nesten 70 % av alle granater avfyrt av det franske artilleriet under slaget. Men kanonen viste seg å ha for lite kaliber for ødeleggelse av skyttergraver, bunkeranlegg og tilfluktsrom med sine lette HE-granater. Dermed ble de brukt for å kutte opp piggtrådsperringer for å åpne korridorer for angripende styrker, og senere som leveringsmidler av kjemiske stridsmidler som sennepsgass og fosgen forseglet i gassgranater.

Den franske armeen måtte vente helt til begynnelsen på året 1917 på nyere og bedre artillerisystemer utstyrt med rekylbrems, ettersom man hadde ikke tungt artilleri i forveien. Fram til 155 mm Schneiderhaubitsen og Canon de 155 mm GPF i større tall kunne overta oppdragene for det tunge artilleriet måtte franskmennene benytte eldre og utdaterte skyts, som cirka fire tusen de Bange 90 mm, 120 mm og 155 mm skyts og konvertert festningskyts montert på bedding eller jernbaneplattform. Disse var effektive i seg selv, men utilstrekkelig mot det tyske artilleriet som hadde nyere og bedre eksempler for det tunge artilleriet. De franske militæroffiserene hadde satset altfor meget på Mle 1897 75 mm kanonen som deres hovedskyts, så ressurser på moderne haubitser og tyngre kanoner ikke kom fram tidsnok.

Andre verdenskrig

Canon de 75 modèle 1897 modifié 1938-1940 brukt under Slaget om Bir Hakeim av Free French Forces, Musée de l'Armée.

7,5 cm Pak 97/38 panservernkanon med en stor munningsbrems

Til tross for at kanonskytset hadde blitt foreldet, var et meget stort antall 75 mm kanoner fremdeles benyttet i 1939 i flere hærer, deriblant den franske som hadde 4 500 stykker alene. Den polske hæren i det samme året hadde 1 374 75 mm kanoner som var levert til Polen i 1919-1920 som militær støtte under den polsk-sovjetiske krigen, som fikk deres lokale betegnelse 75mm armata wz.1897.

Noen av de franske kanonene ble ombygd som panservernskyts under betegnelse Canon de 75 Mle 1897/33 som med sine fremragende egenskaper som flatbanekanon kan avfyre en pansergranat. Etter den tyske erobringen av Frankrike i 1940 falt flere tusen 75 mm kanoner i deres hender, som ble satt i reserve under betegnelse 7,5 cm FK 231(f), blant annet til kystartilleri og annenrangs batterier. Men 600 stykker ble tatt i bruk som panservernskyts under betegnelse 7,5 cm Pak 97/98, montert på affutasjer beregnet på 5 cm Pak 38 panservernskanon. Den lave munningshastigheten og mangel på panserbrytende ammunisjon mente at dette tiltaket som hendt i møte med de sovjetiske stridsvognene T-34 og KV i året 1941, skulle bare ha kortvarig effekt. De ble erstattet av den nye og bedre 7,5 cm Pak 40 panservernskanonen.

Britisk tjeneste

I 1915 trengte det britiske militæret et effektiv luftvernsforsvar på De britiske øyer, og fikk flere autocanon de 75 mm Mle 1913 selvdrevet luftvernskanoner som et midlertidig tiltak. Britene kalte disse våpnene med en 75 mm kanon montert på en de Dion lastevogn «Breech Trunnion». Flere vanlige 75 mm kanoner ble kjøpt fra Frankrike og tilpasset hos Coventry Ordnance Works til et luftvernsystem som fikk kallenavnet «Centre Trunnion». Ved krigens slutt i 1918 var det fremdeles 29 stykker på Storbritannia.

Etter slaget om Frankrike i juni 1940 var den britiske hæren i seriøs mangel på et feltartilleri, og fikk kjøpt 895 eldre M1897 kanoner og en million granater fra den amerikanske hæren. Av politiske årsaker ble oppkjøpet organisert gjennom en handel mellom US Steel Corporation og British Purchasing Commission. Disse umodifiserte feltkanonene fikk den britiske betegnelsen Ordnance, QF, 75mm Mk 1, selv om mange ble modifisert etter hvert som de var operert av feltartilleriet og panservernet. Noen av kanonene ble fratatt deres affutasje og ekstrautstyret for montering på stasjonære og mobile plattformer, dermed betegnelsen Mounting, 75mm Mk 1.

Fra USA ble 170 GMC M3 Gun Motor Carriage panserkjøretøyer sendt til den britiske hæren i 1943. Disse halvbeltekjøretøyene som brukes som selvdrevet artillerienheter, fikk betegnelsen 75 mm SP, Autocar. Disse var brukt som ildstøttekjøretøyer for panserbilregimentene i Nord-Afrika, Italia og på vestfronten i 1944-45.

Amerikansk tjeneste

«Bridget» som sett i 2007

US Army adopterte den franske 7 5mm feltkanonen som deres hovedskyts innenfor feltartilleriet under den første verdenskrigen. Den amerikanske betegnelsen på basisvåpenet var 75-mm Gun M1897. Det var 480 amerikanske feltkanonbatterier med over 1 900 75 mm kanoner på den amerikanske delen av vestfronten i november 1918. Lisensproduksjon av Mle 1897 begynte i den amerikanske industrien våren 1918. Affutasjene var bygd av Willys-Overland, langsylindrene med den hydropneumatiske rekylmekanismen ble bygd av Singer Manufacturing og Rock Island Arsenal, mens kanonen selv var bygd av Symington-Anderson og Wisconsin Gun Company. I løpet av krigstiden ble 1 050 75 mm feltkanoner bygd, men bare 143 stykker hadde blitt sendt til Frankrike ved 11. november 1918.

Det første amerikanske artilleriskuddet i den første verdenskrigen ble avfyrt av Battery C, 6th Field Artillery i 23. oktober 1917 med en franskbygd 75 mm kanon navnet «Bridget», som nå er bevart i United States Army Ordnance Museum. Under hans tjeneste i AEF, hadde kaptein Harry S. Truman som senere skulle bli president i fremtiden, kommanderte et batteri med franske 75 mm kanoner.

I 1930-årene ble mesteparten av M1897A2 (franskbygd) og M1897A4 (amerikanskbygd) ombygd for motortrekk med en ny affutasje eller lavett med splittsvans som kan splittes bak for å gi kanonen større elevasjon opptil +45° grad og sideretting til 30° grad venstre og høyre, samt gummihjul. Sammen med ny ammunisjon og affutasjen av type M2A3 ble det gamle våpenet et effektiv våpen som panservernskyts. De første Tank Destroyer bataljoner i US Army var utrustet med dette våpenet som kunne slepes av motorvogner.

Disse ble senere fjernet fra deres lavettene og montert på kjøretøyene M3 Half-Track (halvbeltevogn) som deretter betegnes som M3 GMC, etter hvert som man fikk den nyere haubitsen 105mm M101 haubitser i tjeneste. M3 GMC var brukt under den andre verdenskrigen på de fleste frontavsnitt inntil slutten på krigen i året 1945. De var brukt som panservernvåpen for å ødelegge fiendtlige panserkjøretøyer, men gikk gradvis over til ildstøttefunksjoner for troppene i møte med fiendtlig motstand. De tyske stridsvognene i de siste krigsårene var blitt altfor godt beskyttet mot M1897 kanonene monterte på M3-halvebeltevognene.

Alle 75 mm skyts fra 75 mm M2 og M3 stridsvognkanonene på M3 og M4 mellomvektstridsvogner, 75 mm M6 på M26 lette stridsvogn og 75 mm kanonen på bombeflyet B-25 Mitchell brukte samme ammunisjon som M1897.

Nyere tid

Mle 1897 brukt som saluttkanon ved Invalides i Paris, hvor den avfyrte 21 skudd til ære for den nyinnsatte presidenten François Hollande.

Canon de 75 modèle 1897 er fortsatt i bruk som saluttkanon. Enhetspatronen med messinghylsen gjort det enkelt å avfyre kanonvåpenet i saluttering, en egenskap som ikke finnes for nyere artillerityper med større kalibre. Spesielt ettersom den franskbygde feltkanonen var erstattet med den amerikanskbygde 105mm HM2 etter krigens slutt i 1945, som i nyere tid ble erstattet med 120 mm morterskyts av type MO-120-RT. To Mle 1897 kanoner ble deretter hentet fra Musèe de l’Artillerie de Draguignan av hæren for statlige seremonier der man skulle saluttere med kanonavfyring.

Varianter

Feltartilleri

• Canon de 75mm mle 1897 modifié 1938

Modifiserte artillerivariant med hestehjul utskiftet med gummihjul og nytt skjold, for motortrekk.

Bergartilleri

• Canon de 75 M (montagne) modèle 1919 Schneider
• Canon de 75 M (montagne) modèle 1928

Luftvernartilleri

På rotasjonsplattform, Salonikafronten, Første verdenskrig.

Selvdrevet luftvernskyts.

• Autocanon de 75 mm mle 1913

Selvdrevet luftvernskyts montert på De Dion-Bouton lastevognchassis.

• Canon de 75 mm contre-aéroplanes sur plateforme mle 1915

Statisk luftvernskyts på roterende plattform.

• Canon de 75 mm contre-aéroplanes sur plateforme mle 1917

Luftvernskyts på enkelaksels lastevogn med stabiliseringslegger.

Panservernartilleri

• Canon de 75 mm mle 1897 modifié 1933

Samme skjold som standardvarianten, men med understell som kan splittes bak for å gi +58° elevasjon. Benyttet som panservernkanon.

Litteratur

• Alvin, oberst: André, Kommandant (1923): Les Canons de la Victoire (Manuel d'Artillerie. Paris; Charles Lavauzelle & Cie
• Benoit, løytnantoberst, Christian (1996): Le Canon de 75: Une gloire centenaire. Vincennes, Frankrike: Service Historique de'Armée de Terre. ISBN 2-86323-102-2
• Challeat. J. (1935) Histoire technique de l'artillerie en France pendant un siècle (1816-1919) Paris; Imprimerie Nationale.
• Crowell, Benedict (1919) America`s Munitions, 1917-1919 Washington; US Government Printing Office.
• Doise, Jean (1994) Un Secret bien gardé: Histoire militaire de l'Affaire Dreyfus. Editions du Seuil. ISBN 2-02-021100-9
• Gudmundsson, Bruce I. (1993) On Artillery. Westport, Connecticut: Praeger. ISBM 978-0-275-94047-8
• Hogg. Ian V. (1988) Allied Artillery of World War I. Crowood Press ISBN 1-86126-104-7
• Hogg, Ian V. (1972) British Artillery Weapons & Ammunition 1914-1918. London: Ian Allan. ISBN 0-7110-0381-5
• Routledge, Brigadier N.W. (1994) History of the Royal Regiment of Artillery. Anti-Aircraft artillery 1914-55. London:Brassey`s ISBN 1-85753-099-3
• Touzin, Pierre; Vauviller, Francois (2006) Les Matériels de l'Armée Française: Les canons de la victoire, 1914-1918 Tome 1: l'Artillerie de Campagne. Paris: Histoire et Collections. ISBN 2-35250-022-2