Carl Schmitt
Carl Schmitt (født 11. juli 1888 i Plettenberg i provinsen Westfalen i kongedømmet Preussen i keiserdømmet Tyskland, død 7. april 1985 samme sted i Vest-Tyskland) var en tysk jurist, rettsteoretiker og politisk filosof.
| Carl Schmitt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. juli 1888[1][2][3][4] Plettenberg (Kongeriket Preussen, Det tyske keiserrike)[5] | ||
| Død | 7. apr. 1985[1][2][4][6] (96 år) Plettenberg (Vest-Tyskland)[7] | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, geopolitiker, politiker | ||
| Akademisk grad | Juris Doctor habilitasjon | ||
| Utdannet ved | Ludwig-Maximilians-Universität München (studieretning: lov og rett) Universität Berlin (studieretning: lov og rett) Universität Straßburg (–1910) (akademisk grad: kandidat nauk i juss) | ||
| Doktorgrads- veileder | Fritz van Calker | ||
| Ektefelle | Pavla Dorotić[8] Duška Schmitt[8] | ||
| Søsken | Auguste Schmitt | ||
| Barn | Anima Schmitt de Otero | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Plettenberg | ||
Han var en av 1900-tallets mest kjente og samtidig også omdiskuterte tenkere rundt spørsmålet om politisk maktutøvelse.[9] Schmitt plasserte seg i en katolsk filosofisk tradisjon, og er kjent som kritiker av liberalismen, og hans liberalismekritikk har fått en bred appell til svært ulike lesere over store deler av det politiske spekteret; han omtales av Rune Slagstad som «en av den konservative revolusjonens teoretikere med et tankevekkende gjennomslag også på venstreradikalt hold».[9] Han har særlig vært omstridt på grunn av sitt ambivalente forhold til nasjonalsosialismen under regimets første år, og han har blitt omtalt som «det tredje rikets kronjurist»; på den annen side kom Schmitt etterhvert på kant med nazistene og ble i stor grad isolert fra 1937. Hans verker har blitt lest og diskutert av en rekke tenkere, så forskjellige som Walter Benjamin, Leo Strauss, Jürgen Habermas, Friedrich Hayek, Jacques Derrida, Hannah Arendt, Susan Buck-Morss, Giorgio Agamben, Jaime Guzmán, Antonio Negri, Slavoj Žižek og Avital Ronell.[10]
Tiden etter den kalde krigen har vært preget av fornyet faglig interesse for Schmitt, og hans tenkning har særlig vært innflytelsesrik innen nykonservatismen i USA fra 1990-årene og fremover.[11] Schmitt har også fått stor innflytelse i Kina i det 21. århundre, etter at hans arbeid utkom på kinesisk rundt årtusenskiftet, og hans tenkning har påvirket kinesisk syn på statens rolle og nye sikkerhetslover.[12]
Liv
redigerEtter studier i stats- og rettsvitenskap i Berlin, München og Strassburg tok Schmitt i 1915 den juridiske doktorgrad og habiliterte seg ved universitetet i Strassburg. I 1921 ble han tilknyttet universitetet i Greifswald, og utga avhandlingen Die Diktatur, hvor han undersøker det statsrettslige grunnlaget for Weimarrepublikken, og tydeliggjør rikspresidentens sterke stilling.
I 1922 ble han professor ved universitetet i Bonn, hvor han med sitt skrift Politische Theologie konkretiserte sin autoritære statsteori, som utgikk fra hans katolske grunnholdning. I Die geistesgeschichtliche Lage des heutigen Parlamentarismus rettferdiggjør han utviklingen av autoritære styresett.
Fra 1926 var han professor ved handelshøyskolen i Berlin, frem til han 1932 vendte tilbake til universitetet i Bonn, hvor han i skriftet Der Begriff des Politischen videreutvikler sin statsrettslære. Samme år representerte han den tyske riksregjeringen under Franz von Papen, som han var en personlig venn av, under prosessen mot den suspenderte sosialdemokratiske prøyssiske regjeringen.
Mellom 1933 og 1945 var han professor ved Humboldt-universitetet i Berlin. Han ble først utnevnt til prøyssisk statsråd og var redaktør for Deutsche-Juristen-Zeitung, men etter at en nasjonalsosialistisk avis hadde sitert tidligere uttalelser av ham hvor han kritiserte nasjonalsosialistenes raselære, ble han isolert i økende grad fra omkring 1937. Etter krigen forble han vitenskapelig og politisk isolert, men viet seg til folkerettslige studier og utga i 1950 et av sine hovedverk, Der Nomos der Erde.
Arbeid
redigerHan var en av de mest kjente og omstridte stats- og folkerettsjurister i det tyvende århundre. Han argumenterer bl.a. for at diktatur kan være mer meningsfullt demokratisk enn demokrati, og er særlig blitt oppfattet som fascismens maktfilosof. Han var også en av de viktigste kritikere av politisk liberalisme. Schmitt ble sett på som en moderne Machiavelli, og brydde seg ikke om å foreta moralske vurderinger. Han hevdet at siden de liberale ikke var i stand til å akseptere makt og konflikter som de grunnleggende realitetene i den politiske prosessen, hadde de falsifisert politikkens natur og det politiske språket, og de mente at fornuftig diskusjon og økonomisk innrømmelser kunne løse alle konflikter. De hadde videre hevdet den oppfatning at staten var en sammenslutning som var avhengig av kompromisser mellom sosiale grupper. Denne teorien hadde under Weimarrepublikken gjort Tyskland til en usammenhengende masse administrative enheter som regjeringen og Riksdagen ikke greide å styre. En av hans sterkeste meningsmotstandere var den østerrikske juristen Hans Kelsen.[trenger referanse]
Schmitt mente også at krig følger av fiendskap. Krig kan således rettferdiggjøres av den eksistensielle følelsen av at den gruppa en tilhører, er truet av fienden og må forsvare seg, eventuelt ved et angrep. Gode ledere er dermed de som klarer å samle folket og sende dem mot en fiende.[trenger referanse]
Schmitts arbeider streifer ved siden av stats-, forfatningsrett og filosofi også disipliner som statsvitenskap, sosiologi, historie, teologi og germanistikk.
Fornyet interesse
redigerTiden etter den kalde krigen har vært preget av en fornyet interesse for Schmitt i statsrett og politisk teori. Hans arbeider anses blant annet å ha påvirket nykonservatismen i USA, og argumentasjonen til Alberto Gonzales og John Yoo for å begrunne Bush-regjeringens krig mot terror ligger nært opp til Schmitts tenkning. Professor David Luban viser til at den amerikanske juridiske databasen Lexis.com har fem referanser til Schmitt i perioden mellom 1980 og 1990, 114 mellom 1990 og 2000, og 420 mellom 2000 og 2010, med nesten dobbelt så mange de siste fem årene som de foregående fem.[11]
I 2023 skrev Rune Slagstad at «Carl Schmitt var en av den konservative revolusjonens teoretikere med et tankevekkende gjennomslag også på venstreradikalt hold», og siterte habermasianeren Richard Bernstein som konstaterte at Schmitt-renessansen fra slutten av 1900-tallet og fremover var blitt «en ren tsunami» av globalt format der «entusiasmen for Schmitt deles av tenkere over hele det politiske spekteret fra ytre venstre til ytre høyre».[9]
Kina
redigerI Kina har Schmitt blitt møtt med stor faglig interesse i det 21. århundre, etter at han ble oversatt til kinesisk av Liu Xiaofeng på begynnelsen av 2000-tallet. Ifølge tidsskriftet The Atlantic utløste utgivelsen av Schmitts arbeid på kinesisk en «Schmittfeber» med innflytelse innen jus, statsvitenskap og filosofi i Kina, som gjorde ham til en del av den gjengse faglige kanon i Kina. Schmitt har blant annet blitt brukt til å begrunne nye sikkerhetslover i Kina som har innskrenket ytringsfriheten.[12]
Bibliografi
rediger- (no) Publikasjoner av Carl Schmitt i BIBSYS
- Über Schuld und Schuldart, 1911
- Gesetz des Urteils, 1912
- Der Wert des Staates und die Bedeutung des Einzelnen, 1914
- Politische Romantik, 1919
- Die Diktatur, Duncker & Humboldt, Berlin 1921
- Politische Theologie. Vier Kapitel zur Lehre von der Souveränität, 1922
- Römischer Katholozismus und politische Form, 1923
- Die geistesgeschichtliche Lage des heutigen Parlamentarismus, 1923
- Die Diktatur des Reichspräsidenten, 1924
- Die Rheinlande als Objekt internationaler Politik, 1925
- Die Kernfrage des Völkerbundes, 1926
- Volksentscheid und Volksbegehr, 1927
- Verfassungslehre, Duncker & Humblot, Berlin 1928
- Hugo Preuss, der Staatsbürger und seine Stellung in der deustchen Staatslehre, 1930
- Hüter der Verfassung, 1931
- Legalität und Legitimität, 1932
- Die drei Arten des rechtswissenschaftlichen Denkens, 1933
- (Der Begriff des Politischen), Tysk utgave 1932, tysk nyutgave 1963.
- Begrepet om det politiske, norsk oversettelse av Ketil Dokset, etterord ved Helge Høibraaten ISBN 978-82-7990-044-3
- Theorie des Partisanen. Zwischenbemerkung zum Begriff des Politischen, D&H, Berlin 1963
- Positionen und Begriffe im Kampf gegen Weimar-Genf-Versailles 1923 – 1939, 1939
- Völkerrechtliche Großaumordnung mit Interventionsverbot für raumfremde Mächt, 1939
- Die Lage der europäischen Rechtswissenschaft, 1950
- Der Nomos der Erde im Völkerrecht des Ius Publicum Europaeum, Duncker & Humblot, Berlin 1950
- Ex Captivitae Salus. Erfahrungen in der Zeit 1945-47, 1950
- Politische Theologie II. Die Legende von der Erledigung jeder Politischen Theologie, D&H, Berlin
- Hamlet oder Hekuba, 1956
- Gespräch über die Macht und den Zugang zum Machthaber og Gespräch über den neuen Raum, Berlin 1994, ISBN 3-05-002630-8
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003288, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 54927[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Internet Philosophy Ontology project, InPhO ID thinker/3861, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id schmitt-carl, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b ISBN-13 978-3-658-22453-0[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Rune Slagstad (2023): «Introduksjon til Carl Schmitts tenkning». Teologisk tidsskrift, vol. 12, utg. 1, s. 7–27
- ^ William E. Scheuerman, Carl Schmitt: The End of Law, Rowman & Littlefield, 1999, s. 209.
- ^ a b David Luban, "Carl Schmitt and the Critique of Lawfare", Georgetown Public Law and Legal Theory Research Paper No. 11-33, s. 10
- ^ a b The Nazi Inspiring China’s Communists
Eksterne lenker
rediger- Helge Høibraathen: Politisk teologi mot moderniteten Arkivert 27. september 2012 hos Wayback Machine., artikkel om Schmitts politiske ideologi i Minerva 3/2012