Wikipedia

Den franske revolusjon

1789–1799


Artikkelen inngår i serien om

Frankrikes historie

La liberté guidant le peuple
Eldre historie

Gallia

Frankerne
Merovingerne (410–751)
Karolingerne (751–987)

Huset Capet
(987–1328)

Huset Valois
(1328–1589)

Bourbon-dynastiet (1)
(1589–1830)

Nyere historie

Den franske revolusjon
(1789–1799)
Terroren (1793–1794)

1. republikk
(1792–1804)

1. keiserdømme
(1804–1814)

Bourbon-restaurasjonen
(1814–1830)

Julimonarkiet
(1830–1848)

2. republikk
(1848–1852)

2. keiserdømme
(1852–1870)

Pariskommunen
(1871)

3. republikk
(1870–1940)

Vichy-regimet
(1940–1944)

4. republikk
(1946–1958)

5. republikk
(1958– )

Den franske revolusjon (fransk Révolution française, 1789–1799), tidvis også framhevet som «Den store revolusjonen» (La Grande Révolution),[1] var en periode med radikale sosiale, politiske og økonomiske omveltninger i Frankrike som fikk ringvirkninger for hele Europa. Resultatet ble det monarkiske franske eneveldets fall og slutten på et tusenårig stendersamfunn. Frankrike gjennomgikk en voldsom forvandling da føydale, aristokratiske og religiøse privilegier fordampet under et fortløpende angrep fra radikale venstreorienterte grupper: massene i gatene, fattige, og bønder på landet. Gamle ideer om tradisjon og hierarki – om monarki, aristokrati, og kirkens autoritet – ble brått veltet overende av prinsipper og idealer fra opplysningstiden: Liberté, égalité, fraternité – «Frihet, likhet, brorskap», eller likhet, brorskap og likhet for loven (rettsvern).

Den franske revolusjon har vært inndelt i tre faser:

  1. 1789–1792: Eneveldet ble avskaffet, et konstitusjonelt monarki ble opprettet, som senere ble fjernet.
  2. 1792–1794: Et republikansk styre ble innført som raskt la for dagen hensynsløs brutalitet. Ved militære midler fikk Frankrike såkalt naturlige grenser.
  3. 1794–1799: En ny republikansk forfatning ble vedtatt (1795) med garantier mot maktmisbruk, under forsvar av de nye grensene fikk de militære stadig større innflytelse.[2]

Revolusjonen skyldtes det voksende borgerskaps misnøye med et tungrodd statsapparat som ikke taklet Frankrikes økende økonomiske, sosiale og utenrikspolitiske problemer. Vanskelighetene hadde utspring i landets kostbare deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrig, flere uår innen landbruket og ineffektiviteten i et uoversiktlig forvaltningssystem der maktposisjoner var forbeholdt adelen. Den franske revolusjonen begynte i 1789 med sammenkallelsen av États généraux, stenderforsamlingen 1789. I det første året av revolusjonen proklamerte medlemmene av tredjestanden Ballhuseden i juni, man opplevde stormen på Bastillen i juli, Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i august, og kvinnenes marsj mot Versailles tvang det kongelige hoff til Paris i oktober. De neste få årene ble dominert av spenninger mellom ulike liberale og konservative fraksjoner i den lovgivende forsamling om betydelige reformer.

Den første franske republikk ble proklamert i september 1792 og kong Ludvig XVI ble henrettet det påfølgende år. Ytre trusler spilte også en dominerende rolle i revolusjonens utvikling. De franske revolusjonskrigene begynte i 1792 og førte til storslåtte franske militære seirer som medførte erobringen av Den italienske halvøya og de fleste områdene vest for Rhinen – prestasjoner som gjennom århundrer ikke hadde lyktes de tidligere franske regjeringer.

Internt i Frankrike hadde populære stemninger radikalisert revolusjonen betydelig, og denne utviklingen kulminerte i framveksten av Maximilien Robespierre og jakobinerne og et faktisk diktatur av Comité de salut public, komiteen for offentlig trygghet i løpet av skrekkveldet fra 1793 og 1794 hvor mellom 16 000 og 40 000 mennesker ble drept.[3] Etter at jakobinerne mistet makten og Robespierre ble henrettet, tok direktoriet kontroll over den franske staten i 1795 og holdt på makten fram til 1799 da det ble erstattet av Napoléon Bonaparte.

Etter Napoleonskrigene og den påfølgende veksten og fallet til Napoleons første franske keiserdømme, ble monarkiet gjeninnført i 1814 og la dermed grunnlaget for ytterligere to vellykkede, men mindre revolusjoner i 1830 og 1848. Det betydde at gjennom 1800-tallet og i prosessen hvor det moderne Frankrike fant sin form ble Frankrike igjen styrt suksessivt av en tilsvarende syklus av konstitusjonelt monarki (1830–48), skjør republikk (andre republikk) (1848–1852) og keiserdømme (det andre) (1852–1870), som endte i gjenopprettelsen av republikken som landets fra da av varige statsform.

Frankrikes historie i moderne tid har utfoldet seg i skyggen av den franske revolusjon. Framveksten av republikker og liberale demokratier, spredningen av sekulære verdier, utviklingen av moderne ideologier, og oppfinnelsen av total krigføring[4] fikk alle sin fødsel i revolusjonen. Den franske revolusjon skapte ringvirkninger over hele Europa. Kollisjonen mellom gamle og nye tanker og rivaliserende maktkonstellasjoner resulterte i en rekke kriger og voldeligheter. Revolusjonens idealer om menneskerettigheter, enkeltindividets ukrenkelighet og demokratisk styring som grunnleggende prinsipper for ethvert sunt samfunn, har preget Vestens utvikling frem til i dag.

Årsaker

Årsakene til den franske revolusjon er sammensatte. Ulike historiske tradisjoner har ulike syn og har vektlagt forskjellige typer faktorer (ideologiske, økonomiske og politiske).

Bakenforliggende årsaker

Den mest utbredte oppfatningen er at revolusjonen ble drevet frem av en allianse mellom et voksende borgerskap, undertrykte bønder og en ny, sterk samfunnsgruppe: lønnstagere i byene. Disse så det gamle aristokratiske systemet som foreldet.

Et annet historiesyn fremhever at revolusjonen først brøt løs da de mange ulike aristokratiske, borgerlige og intellektuelle reformbevegelser som fantes i Frankrike på 1780-tallet, mistet kontrollen med sin misnøye og den skjøre monarkiske statsmakten ikke hadde krefter til å demme opp for kaoset som fulgte. Ifølge dette synet var revolusjonen følgelig ikke et resultat av en bevisst allianse mellom sterke samfunnsgrupper som stod sammen for å fjerne monarkiet. Selv om opposisjonsgrupperingene i utgangspunktet var enige om opplysningstidens idealer, var de politiske allianser kun flyktige og tilfeldige.

I de senere årene har det blitt pekt på en langt enklere årsak: Sult. I løpet av de to årene som ledet opp til revolusjonen (1788–89) førte feilslåtte avlinger og uvanlig strenge vintre til kraftige prisvekst på mat (først og fremst på brød).[5] Årsaken til uårene er etter alt å dømme det langvarige vulkanutbruddet i Laki på Island i 1783–1784, som kastet den nordlige halvkule ut i en El Niño og resulterte i «året uten sommer» i 1784.[6] I henhold til dette synet var det uår, og ikke politiske forhold som var den drivende årsaken bak revolusjonen.

Stenderforsamlingen

Stenderforsamling var en forsamling av representanter for et lands ulike stender sammenkalt av kongen eller den som styrte landet. Som oftest besto stenderforsamlingene av disse stenderne; presteskap, adel og tredjestand, dvs. alle ikke-privilegerte undersåtter. Bønder og tjenere ble ikke regnet for å tilhøre noen stand i det hele tatt, de var helt ubetydelige.

Stenderforsamlinger kjennes både fra middelalderen og de senere tider. Ofte sammenkalte kongen stendene under føydalismen for å kontrollere adelen i perioder da den nesten truet med å bli for mektig.

Frankrike har hatt stenderforsamlinger i disse årene: 1343, 1355, 1356, 1357, 1358, 1359, 1363, 1468, 1484, 1491, 1498, 1506, 1560, 1588, 1589, 1593, 1614 og i 1789.

Stenderforsamlingen 1789 i Frankrike ble sammenkalt av Ludvig XVI i Versailles 5. mai 1789. Dette var da den første stenderforsamling i Frankrike siden 1614. Bakgrunnen for møtet var den dårlige økonomiske situasjonen, kombinert med en dårlig høst året før, som førte til matmangel og uro på landet, og stigende matpriser og opprørsstemning i byene. Møtet var omfattet med stor interesse, og en menneskemengde hadde samlet seg i Versailles for å se riksstendene innta møtesalen.

Kongen og dronning Marie Antoinette hadde stenderforsamlingen i Hôtel des Menus i Versailles med 290 menn fra adelen, 292 prester og biskoper og 584 fra tredjestanden. Tredjestandens representanter besto for det meste av forretningsmenn, advokater og andre med juridisk og økonomisk kompetanse. Mange var dessuten sterkt påvirket av opplysningstidens tanker.

Talsmenn for tredjestanden markerte seg tidlig under forhandlingene med en offensiv strategi, idet de ikke lenger ville finne seg i det tradisjonelle systemet for stemmegivning, der stendene forhandlet hver for seg og stemte med én stemme. Resultatet ble da gjerne at de privilegerte stendene stemte ned tredjestandens forslag med to stemmer mot én. De forlangte avstemning med én stemme pr hode, noe som ville bety at tredjestanden (som representerte mer enn 95% av befolkningen) ville være i flertall.

Den 17. juni erklærte tredjestanden seg som Frankrikes nasjonalforsamling, og tilbød representanter for de andre stendene å slutte seg til dem enkeltvis med samme rettigheter. I denne tiden – som er blitt omtalt som den franske revolusjons fødsel – spilte Emmanuel Joseph Sieyès en avgjørende rolle.

Kongen fulgte dronningens råd om ikke å godkjenne en forsamling der det ble stemt pr. hode, og stengte tredjestanden ute fra møtesalen. De søkte da inn i den kongelige tennishallen, der de den 20. juni – etter initiativ av nevnte Emmanuel Joseph Sieyès – avla Ballhuseden.

23. juni sammenkalte kongen riksstendene på nytt, erklærte tredjestandens vedtak av 17. juni ugyldig, og lanserte samtidig et kongelig reformprogram. Kongen annonserte at forhandlingene skulle fortsette neste dag, med hver stand for seg, og trakk seg så tilbake. Medlemmene av tredjestanden ble sittende. Etter en stund innfant en høy hoffmann seg og oppfordret de tilstedeværende til å gå hver til sitt. Det var i denne situasjonen at Mirabeau trådte fram og sa: «Gå og si til de som har sendt Dem at vi er her med folkets vilje, og vi flytter oss bare for bajonettene.»

Noen dager senere vendte kongen helt om, og befalte adel og presteskapet å gå sammen med tredjestanden for i fellesskap å ta fatt på den nye nasjonalforsamlingen.

Statsforvaltningen i krise

Uansett hvilken forklaring man velger, er det hevet over tvil at misnøyen med statsforvaltningens håndtering av uår og økonomi var den sterkeste motivasjonen for ønsket om forandring. Vanstyret skyldtes et system som hadde begynt å utvikle seg drøyt hundre år tidligere. Kong Ludvig XIV og Ludvig XVs aggressive utenrikspolitikk og lemfeldige finanspolitikk, munnet ut i en rekke kostbare kriger som påførte Frankrike store sosiale og psykologiske byrder. En økende krigsgjeld, kombinert med militære nederlag, udugelighet i den adelsdominerte hærledelsen og mangelen på sosiale ordninger for krigsveteraner, skapte over tid en økende frustrasjon i befolkningen. Utover på 1700-tallet mistet landet gradvis sin posisjon som Europas økonomiske og militære stormakt. Rivaliserende stater som Storbritannia, Østerrike og Preussen, gikk forbi Frankrike i finansiell styrke og politisk handleevne. Dette startet en økende uro innad i Frankrike, særlig i aristokratiske kretser som var avhengig av en sterk kongemakt for å verne sine privilegier. De økonomiske problemene økte merkbart ved Frankrikes innblanding i den amerikanske uavhengighetskrig. Dette viste seg å bli svært ressurskrevende.

I regjeringstiden til Ludvig XVI (fr. Louis XVI, 1774–1792) utviklet det seg en alvorlig økonomisk krise der landet nærmet seg bankerott. I flere år hadde ulike finansministere (Turgot, Necker og Calonne) foreslått en skatteordning der alle, inkludert de øverste stendene, skulle betale eiendomsskatt. Dette ble avvist av de ledende samfunnsklassene, adelen og kirken. Til tross for at kongen i prinsippet var eneveldig, hadde han ifølge fransk sedvane ingen myndighet til å pålegge disse gruppene bestemmelser de motsatte seg.

Filosofiske meninger

Jean-Jacques Rousseau var en fransk forfatter og filosof som på 1700-tallet skrev dette: «Kongen er ansvarlig for folket, ikke for Gud!». Ellers fikk Rousseau fem barn med Thérèse Levasseur, som alle endte på barnehjem. Det er i stor kontrast til hans kjærlighet til barn og sin egen pedagogiske filosofi. En av kollegaene hans, François-Marie Arouet, bedre kjent som Voltaire, var en sterk tilhenger av ytringsfriheten. Voltaire tillegges utsagnet: «Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det».[7][8] Tidligere i sitt liv ble han jaget hjemmefra og dro ut i verden. Der ble han syk, og han overlevde både et jordskjelv og en dødsdom. Voltaire var både begavet og modig, velstående og velutdannet. Han ble tidlig politisk engasjert og kritiserte makthaverne. For det ble han både kastet i fengsel og kastet ut av landet en stund. Charles de Secondat, Baron de Montesquieu, ofte kalt Charles Montesquieu, var et annet viktig navn innen opplysningstiden. Han var en filosof, aristokrat og forfatter. Han mente at makten måtte fordeles mellom flere parter: en folkevalgt gruppe, som skulle lage lover, en konge som skulle styre og dommere som skulle dømme. Da den franske revolusjon startet, var både Voltaire, Rousseau og Montesquieu døde, men alt de hadde skrevet og gjort, levde videre og hjalp mange franskmenn til å kjempe for et nytt samfunn.

Nye skatter

Motstanden mot regimet fikk ny næring da et økende skattetrykk som skulle øke statsinntektene, kun i liten grad ble belastet adelen. I tillegg kom skattene som måtte betales til Den katolske kirke, som var det franske monarkiets sterke ideologiske støttespiller, og også Frankrikes største eier av dyrkbar jord. Uårene med feilslåtte avlinger i 1789–93 og påfølgende stigende matpriser førte til merkbart dårligere kår for landets fattige, som i stor grad livnærte seg som livegne på aristokratiets jordegods. Frankrike hadde som et føydalt ordnet samfunn få selveiende bønder. Utover på 1780-tallet førte problemene enkelte steder i tilløp til underernæring og hungersnød. Det fikk dessuten makroøkonomiske konsekvenser at en høyere andel av franskmennenes inntekt gikk med til mat. Den innenlandske investering begynte å synke merkbart og rammet igjen handelsvirksomheten. De økonomiske bedrestilte måtte i økende grad importere varer, den franske eksporten falt drastisk. Store underskudd på handelsbalansen ble et vedvarende problem.

Kongehusets posisjon

Den tiltagende forakten for statssystemet blant borgere og bønder ble styrket av at kongehuset og adelen i denne situasjonen ikke begrenset sin egen omgang med luksus og økonomiske privilegier. Den negative stemningen mot kongehuset hadde økt ved kronprinsens giftermål med Marie Antoinette, datter av Østerrikes keiserinne Maria Theresia. Østerrike var Frankrikes bitre arvefiende. Ekteskapet var i utgangspunktet ment å styrke båndene mellom de to statene og bilegge gamle utenrikspolitiske stridigheter. Effekten ble den motsatte. Mistenksomhet mot en østerriksk født dronning på Frankrikes trone resulterte i ondsinnet ryktespredning og bakvaskelseskampanjer mot Marie Antoinette. I ettertid har det fremkommet at kampanjene i vesentlig grad var igangsatt av politiske krefter i Storbritannia, den andre av Frankrikes arvefiender som på denne måten ønsket å svekke Frankrike.

En siste, og sterkt medvirkende faktor som beredte grunnen for revolusjonen, var den økende oppslutningen om tankene til opplysningsfilosofer som Voltaire og Rousseau og det franske handelsborgerskapets tro på liberalismens prinsipper.

Stendene

 
Kong Ludvig XVI av Frankrike. Maleri av A.F. Callet

Frem til den franske revolusjon i 1789 var den franske befolkningen delt inn i tre. En stand er et sosialt lag av mennesker som er klart utskilt i samfunnet ved at alle som hører til den etter loven har bestemte rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er forskjellige for de ulike stendene og gir klart uttrykk for sosial lagdeling. Det gir de høyere stendene langt bedre vilkår og rettigheter enn de lavere. Stendersamfunnet var altså et privilegiesamfunn der noen mennesker hadde lovfestede fordeler. Den øverste standen var geistligheten, de som tok seg av nasjonens åndelige liv. Adelen var andrestanden og skulle krige og forsvare landet. Disse to stendene hadde store lovbestemte fordeler eller privilegier. Viktigst av alt var at de ikke trengte å betale skatt. Alle andre mennesker hørte i prinsippet til tredjestanden. De skulle forsørge første- og andrestanden gjennom arbeid, skatter og avgifter, og utgjorde hele 98 prosent av Frankrikes 25 millioner innbyggere.

Innad i stendene var det store økonomiske forskjeller, for eksempel skilte høyborgerskapet seg fra tredjestanden, med at de blant annet hadde mye bedre økonomiske vilkår enn enkelte i både andre og førstestanden. Det var høyborgerskapet som møtte frem og utøvde politisk innflytelse på vegne av tredjestanden. Den eneste grunnen til at de fikk muligheten til å delta politisk var den innflytelsen som økonomisk styrke gav.

Stenderforsamlingen

I mai 1789 samlet kongen en stenderforsamling. Folket var redde for at kongen og geistligheten ville klare å tvinge gjennom en avgjørelse i egen favør. I den forrige stenderforsamlingen, i 1614, hadde alle stendene hatt like mange representanter, og man telte kun én stemme pr. stand. Dette syntes folk var urettferdig, så en komité bestående av 30 liberale parisere krevde at 3. standen, folket, skulle få dobbelt så mange representanter i forsamlingen som de øvrige stendene, og at stemmene skulle telles pr. hode, ikke pr. stand. Dette møtte ikke gehør hos de andre stendene. Over halvparten av geistligheten og nesten alle de adelige ville holde på den gamle ordningen hvor stenderforsamlingen besto av førstestanden som var kongen og kirken, andrestanden besto av adelen og tredjestanden besto av bøndene

Stenderforsamlingen 1789 tok til 5. mai 1789. Men etter mye diskusjon og uenighet ble forsamlingen til slutt oppløst.

Den tredje standen samlet seg sammen til en nasjonalforsamling. Anført av Emmanuel Joseph Sieyès vedtok nasjonalforsamlingen 17. juni 1789 at de skulle erklære seg som en representant, ikke for tredje stand, men av folket.

De inviterte de andre stendene til å delta, men forklarte samtidig at de fra nå av kom til å lede nasjonen enten med eller uten dem.

En del av de utvalgte representantene for stendene møtte nasjonalforsamlingen på en tennisbane der de avtalte at de ville holde sammen til de hadde gitt Frankrike en grunnlov. Etter hvert vokste sympatien for nasjonalforsamlingen, og til og med store deler av militæret samlet seg utenfor Paris for å gi sin støtte.

Kongen ønsket ikke at folket skulle ta over makten, og under innflytelse av sine rådgivere sparket han regjeringen, og satte sammen en ny. Dette gjorde folket rasende. Folk samlet seg for å protestere og gjøre opprør.

Stormingen av Bastillen

Utdypende artikkel: Stormingen av Bastillen

 
«Stormen av Bastillen». Maleri av Jean-Pierre Louis Laurent Houel, 1789

14. juli 1789 stormet militæret og borgere av Paris fengselet Bastillen. De drepte direktøren av fengselet og flere av vaktene. Bastillen var et forhatt symbol på de undertrykkende styresmaktene, så selv om det bare var sju fanger som ble frigitt (politiske fanger uten dom, den ene hadde sonet i 30 år), ble frigjøringen av Bastillen sett på som et symbol på frihet og likhet (mange tror at «brorskap» skal være med her, men det er feil, det ble innført av konventet i 1793.), og ble et signal for allment opprør. Og ennå er 14. juli, dagen da Bastillen ble stormet, Frankrikes nasjonaldag.

Da kongen så hvordan folkemassene protesterte, trakk han og hans militære støttespillere seg foreløpig tilbake i slottet i Versailles.

 
Ballhuseden i nasjonalforsamlingen den 20. juni 1789. Maleri av Jacques-Louis David

Nasjonalforsamlingen

Nå tok nasjonalforsamlingen over styringen. Forsamlingen vedtok å fjerne føydalismen, og etter et par timer hadde politikerne også tatt fra adelen og geistligheten deres privilegier. Alle ble likeverdige, og fra nå av skulle ingen ha fordeler eller privilegier overfor resten av folket. De nye myndighetene tok også fra kirken dens eiendommer og makt.

Samtidig angrep bønder landet rundt adelens slott og gårder, og gamle dokumenter med bestemmelser om adelens føydale særrettigheter ble ødelagt under dette opprøret. Dette ble kjent som «den store skrekken».

Grunnloven

 
De tre stendene (adelen, tredjestanden og de geistlige) smir den franske grunnloven av 1791. Ukjent kunstner.

Høsten 1791 vedtok nasjonalforsamlingen en konstitusjon som delte makten mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Denne garanterte personlig frihet, likhet for loven og en forholdsvis omfattende stemmerett for menn. Denne konstitusjonen ble senere et forbilde for den norske grunnloven av 1814. En ny versjon ble vedtatt i 1795. Her ble stemmeretten innskrenket, og regjeringen ble gitt mer makt.[9]

Politiske retninger

Etterhvert ble det splittelser i forsamlingen, og politiske partier ble dannet. Rojalist-demokratene og Mirabeau allierte seg med tidligere finansminister Necker. De ønsket et monarki som liknet det engelske der de både hadde konge, et folkevalgt parlament og et parlament av aristokrater. I tillegg ville de ha et senat bestående av representanter valgt av kongen. Kongen skulle ha makt til å utsette en lov, men han skulle ikke ha vetorett.

Helt til venstre var den svært radikale Maximilien de Robespierre og hans forening Jakobinerklubben. Disse ønsket å fjerne kongen, og heller ha republikk der en folkevalgt president skulle styre. Jakobinerklubben var Frankrikes mektigste klubb. På toppen var det oppimot 500 000 medlemmer av klubben.

Kongen rømmer

 
Kongens tilbakereise fra Varennes

Kongen ble nå flyttet fra Versailles til Paris. Det var for at forsamlingen skulle kunne kontrollere kongen bedre, og for å forhindre ham i å forsøke å gripe makten på ny.

Etter hvert ble kongen nervøs av å være i Paris. Han fryktet at han ville bli drept, så han og konen fant ut at de ville rømme. Den 20. juni 1791 dro kongen og hans gemalinne Marie-Antoinette. Men dagen etter at de hadde rømt, var kongen uforsiktig og viste seg offentlig. Han og kona ble arrestert ved Varennes. Han ble så fraktet tilbake til Paris. Denne hendelsen gjorde kongen enda mer upopulær enn han allerede var blant folket. Senere ble han arrestert og satt i fengsel og henrettet av de radikale, noen måneder senere ble hans kone det også.

Massakren ved Champ-de-Mars

Det var fremdeles uenighet i nasjonalforsamlingen, som ikke klarte å avgjøre hvilken styreform landet skulle ha. Forsamlingen lente mot konstitusjonelt monarki, men ikke alle var enige. Noen politikere gikk ut blant folket for å samle underskrifter mot kongen, og for å holde taler der de kritiserte kongens oppførsel. Mange folk møtte opp, noe rojalistene ikke likte. En av dem var lederen for nasjonalgarden, general Lafayette. Han beordret garden til å konfrontere forsamlingen. De svarte med å hive stein på garden. Garden svarte med å skyte opp i luften for å skremme folkemassene til å slutte. Da dette ikke gikk startet garden å skyte inn i folkemassene. Til slutt var over 50 mennesker drept.

Etter denne massakren flyktet mange av republikanerne fra landet eller gikk under jorden, i frykt for sitt liv. Dermed ble Jakobinerklubben det ledende partiet på venstresiden, og etterhvert det mektigste partiet i Frankrike.

Revolusjonskrigene

Utdypende artikkel: Revolusjonskrigene

Politikken Frankrike førte drev landet til krig mot Østerrike og deres allierte. Kongen og de revolusjonære ønsket å unngå krig. Likevel så kongen dette som en mulighet til å øke sin popularitet. Han tenkte at uansett resultat i krigene ville han fremstå som mer populær som følge av den. Jakobinerne var for krigen, fordi de så på den som en mulighet til å fremme revolusjonen, og håpet at den ville bre seg til resten av Europa.

I april 1792 brøt krigen mot Preussen og Østerrike ut. Den varte frem til Amiens-traktaten i 1802.

Kongen henrettes

 
Fra henrettelsen av Marie-Antoinette
 
Maximilien Robespierre, Frankrikes leder under skrekkveldet

Sommeren 1792 var det igjen krig med nabolandene. På slagmarken ble den franske hær drevet tilbake, og land som Preussen og Østerrike truet med at hvis ikke franskmennene gjeninnsatte kongen, ville det få følger for det franske folket. Ettersom kongen i lang tid hadde blitt mistenkt for å ha hatt ulovlig kontakt med utenlandske kongehus, ble han nå anklaget for å konspirere med fienden. Han ble kastet i fengsel, og det ble startet en rettssak mot ham. En ny revolusjonær bølge gikk over landet, der republikanerne igjen fikk vind i seilene. I september 1792 ble fengslene i Paris stormet, og flere hundre fengslede adelsmenn ble massakrert.

Ludvig 16. ble dømt til døden 17. januar 1793 for å ha konspirert mot folkets frihet og sikkerhet, og til store protester blant rojalistene ble han giljotinert 21. januar 1793. Hans kone Marie-Antoinette ble henrettet 16. oktober samme år for å ha delt Frankrikes militærplaner med Østerrike.

Terroren

Utdypende artikkel: Skrekkveldet

Republikanerne var mot slutten av 1792 den sterkeste grupperingen i Frankrikes parlament. Jakobinerne tok over komiteen for nasjonal sikkerhet, og etter kongens død startet perioden som nå kalles for Terroren eller Skrekkveldet. I løpet av denne perioden, som varte fra 1793 til 1794, drepte jakobinernes leder Robespierre og hans medarbeidere over 1200 politiske motstandere, de fleste ved hjelp av giljotinen. Tilsammen døde ca. 35 000-40 000 mennesker, de fleste i borgerkrigen mellom rojalistene og republikanerne. Etterhvert sank jakobinernes popularitet, og i 1794 gjorde parlamentet opprør mot jakobinerne og deres overdrevne bruk av terror. Robespierre ble selv arrestert og halshugget i giljotinen. Et nytt parlament ble hovedsakelig satt sammen av overlevende girondister (liberale republikanere). Etter at de hadde tatt tilbake makten hevnet de seg på jakobinerne og deres sympatisører.

Napoleon Bonaparte

Det nye parlamentet skrev så en ny konstitusjon som ble grunnlaget for et styresett som ble kalt Direktoriet. Parlamentet skulle bestå av 500 medlemmer, 249 senatorer, og «direktører».

Det nye regimet møtte mye motstand fra jakobinerne og rojalistene, og måtte ty til militærbruk for å stanse opptøyer og kontrarevolusjonære aktiviteter. På denne måten fikk hærens leder mye makt og innflytelse. Hans navn var Napoléon Bonaparte. Han ble også veldig populær med store militære seire i Italia, der han samlet bystatene i lydriker med egne konstitusjoner som i Frankrike.

Napoleon Bonaparte var en ung mann, som i 1793 ble leder for den franske hær, og det i en alder av 24. 9. november 1799 kuppet Napoleon makten i Frankrike og etablerte Konsulatet, der han skulle styre landet sammen med 2 andre. Men han styrte som diktator til 1804, da han utnevnte seg selv til keiser av Frankrike.

Gjennom store militære seire i nabolandene tvang han dem til å inngå fredsavtaler og allianser med Frankrike. I et forsøk på å tvinge Storbritannia i kne innførte han kontinentalblokaden mot øystaten, der alle allierte land i det kontinentale Europa forpliktet seg til å delta. Men Russland brøt blokaden,og Napoleon svarte med å marsjere mot Russland. Han angrep Russland 24. juni 1812. Russerne trakk seg tilbake mot Moskva. De ble ledet av general Barclay de Tolly og senere av general Kutusov. På veien brente de ned byene slik at de ikke etterlot noe til franskmennene, også kjent som «den brente jords taktikk». Da Napoleon og hans hær nådde Moskva, var byen forlatt av tsaren, hans soldater og byens innbyggere, og samme natt begynte byen å brenne. Vinteren hadde satt inn med sterk kulde og Napoleon måtte trekke seg tilbake. Rundt 400 000 soldater døde i vinterkulda, både av forfrysninger og i bakholdsangrep fra russerne under tilbaketrekningen. Etter en natt kunne man våkne opp til et helt kompani med døde, frosne soldater foran et sluknet leirbål. Invasjonen av Russland ble Napoleons alvorligste nederlag.

Napoleons styrke var alvorlig svekket, og de fleste av hans allierte svek ham straks og gikk over til hovedfienden Storbritannia. De møtte ham og restene av hans hær ved slaget i Leipzig i 1813, hvor Napoleon mistet store deler av hæren sin. Det endte med at tsar Aleksander og resten av de allierte marsjerte inn i Paris. Napoleon ble tvunget til å abdisere den 6. april. Han ble sendt til den italienske øya Elba, der han fikk styre som guvernør. Men Napoleon så naturlig nok dette som en fornærmelse, og vendte tilbake til Frankrike i 1815. Styrkene, ledet av marskalk Ney som hadde vært en av Napoleons mest lojale generaler, og helten fra tilbaketrekningen fra Moskva, som ble sendt til Marseille for å arrestere ham hyllet ham i stedet som sin hjemvendte keiser, og fulgte ham nordover til Paris. Etter 100 dager med Napoleons 2. keiserdømme møtte han og hans hær et samlet Europa i slaget ved Waterloo i 1815. Napoleon flyktet til England og søkte politisk asyl, men ble arrestert og sendt til øya Saint Helena langt ute i Atlanterhavet mellom Afrika og Sør-Amerika, hvor han døde i 1821.

Sanger forbundet med revolusjonen

Den franske nasjonalsangen Marseillaisen ble diktet og komponert i Strasbourg natten mellom 24. og 25. april 1792 av den franske ingeniøren og offiseren Claude Joseph Rouget de Lisle som en reaksjon på Østerrikes krigserklæring mot Frankrike.

En annen fransk sang som var særlig populær under revolusjonen, var Ah! ca ira.

Litteratur

Nyere historieverk på norsk
Klassiske tolkninger av den franske revolusjon oversatt til norsk
Kjente nyere historieverk
  • François Furet Penser la Révolution française i serie Bibliotheque des histoires Gallimard 1978. Engelsk utgave Inpreting the French Revolution
  • Michel Vovelle La chute de la monarchie : 1787–1792, engelsk utgave The fall of the french monarchy 1787–1792
  • Simon Schama Citizens : a chronicle of the French Revolution Penguin Books, 1989

Referanser

  1. ^ Kropotkin, P. A. (1909): The Great French Revolution, 1789–1793, W. Heinemann
  2. ^ Tønnesson, 1989
  3. ^ Ces chiffres sont le fruit du travail de Donald Greer, The Incidence of the Terror during the French Revolution: A Statistical Interpretation, Cambridge (USA), Harvard University Press, 1935. Ils sont repris dans J. Tulard, J.-F. Fayard, A. Fierro, Histoire et dictionnaire de la Révolution française, 1789–1799, 1987, s. 1114 et dans A. Soboul, Dictionnaire historique …, 2005, s. 1023 ; personnes ont été exécutées pour l’ouvrage collectif, Oublier nos crimes, 1994, s. 94
  4. ^ Bell, David Avrom (2007): The First Total War: Napoleon's Europe and the birth of warfare as we know it. New York: Houghton Mifflin Harcourt. ISBN 0618349650. s. 51: «The French Revolution, which began in 1789 and led to the total war of 1792–1815...»
  5. ^ Grove, Richard H. (1998): «Global Impact of the 1789–93 El Niño» i: Nature 393, s. 318–319.
  6. ^ Wood, C.A. (1992): «The climatic effects of the 1783 Laki eruption» i: Harrington, C. R. (red.): The Year Without a Summer? Canadian Museum of Nature, Ottawa, s. 58–77
  7. ^ Thorvald Steen: «Er Voltaire til stede?», i Retten til fri ytring, Oslo: Tiden, 1995, s. 19. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket.
  8. ^ Sitater på liv og død, Oslo: Gyldendal Tiden, 2000, s. 90. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket.
  9. ^ Norgeshistorie.no, Morten Nordhagen Ottosen: «Grunnlover i Europa 1789–1814». Hentet 13. des. 2016.

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_franske_revolusjon&oldid=23626931»