Det mosaiske trossamfunn

Det mosaiske trossamfunn
Offisielt navn	Det Mosaiske Trossamfund
Org.form	Forening/lag/innretning
Org.nummer	941069991
Stiftet	1892
Land	Norge
Hovedkontor	Oslo
Medlemskap	Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn; Hjelp Jødene Hjem
Antall medlemmer	626 (2022)
Nettsted	www.dmt.oslo.no

Det mosaiske trossamfunn (også skrevet Det Mosaiske Trossamfund, DMT) er en fellesbenevnelse for det jødiske samfunn i Norge. Det er per 2023^[oppdater] to gjenværende jødiske menigheter, en i Oslo og en i Trondheim. De to menighetene er registrert som selvstendige trossamfunn.

Det Mosaiske Trossamfund er medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Historie

Synagogen til Det mosaiske trossamfunn i Oslo

Da dissenterloven innvilget religionsfrihet i Norge gjaldt dette bare for kristne samfunn. Jøder var fortsatt omfattet av begrensninger satt i Grunnloven av 1814, som nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Først i 1851 ble det tillatt for jøder å innvandre til Norge, og ved en lovendring i 1891 ble Det mosaiske trossamfund i Oslo anerkjent som det første ikke-kristne dissentersamfunn. I 1905 ble Det mosaiske trossamfunn i Trondheim godkjent som selvstendig trossamfunn.

Jødene i Trondheim innviet i 1897, åtte år før menigheten ble formelt grunnlagt, sin første synagoge i St. Jørgensveita i Trondheim. I 1923 kjøpte menigheten Trondheims første jernbanestasjon og bygde den om til menighetssenter og synagoge. Synagogen ble innviet av Stockholms overrabbiner i 1925. I motsetning til DMT-Oslo, som tradisjonelt sett har hatt nære og tette bånd til det jødiske samfunn i København, har DMT-Trondheim i hele sin eksistens hatt tilsvarende bånd til det jødiske miljøet i Stockholm.

DMT-Trondheim etablerte i 1997 Jødisk Museum i Trondheim, som ved åpningen var Norges første innvandrermuseum. Museet er senere betydelig utvidet, og ble i 2007 reåpnet etter sin foreløpig siste utvidelse, og inneholder i dag både en Holocaust-avdeling og en større utstilling som viser jødisk innvandring til Trøndelag og jødisk dagligliv i Norge både før og etter 2. verdenskrig.

Ifølge folketellingen 1890 bodde det 136 jøder i Christiania. De gjorde sitt beste for å overholde de religiøse plikter, blant annet ved å holde gudstjenester i private hjem på sabbaten og i leide lokaler i høytidene. De arrangerte også privat schächtning ([ˈʃɛktniŋ], koscherslakting) så godt det lot seg gjøre, og underviste barna i religion og hebraisk språk. I 1869 kjøpte de en parsell til jødisk gravlund i Oslo, et 670 m² stort område på Sofienberg gravlund. Den ble tatt i bruk første gang i 1885.

I 1891 holdt Den jødiske religionsforeningen et møte hvor man la planer for fremtiden. Våren 1892 forpliktet 28 personer seg til å lønne en religionslærer, og 5. juni samme år ble Det Jødiske Samfund stiftet. Første forstander var Nathan Nachman Nathan. I 1893 stod det 104 personer i medlemslistene. Samme år ble navnet endret til Det Mosaiske Trossamfund.^{[trenger referanse]}

I perioder fantes også andre jødiske menigheter i Oslo. Den største av dem, Den israelittiske menighet, bygde Synagogen i Calmeyers gate i 1917. I 1920 innviet DMT-Oslo sin nye synagoge i Bergstien på St. Hanshaugen, hvor menigheten fortsatt holder til.^[1]. Som et resultat av Første verdenskrig besluttet ledelsen i de to menighetene at det ikke lenger var grunnlag for to jødiske samfunn i hovedstaden, og det ble besluttet å legge all virksomhet til DMT og synagogen i Bergstien. Synagogen i Calmeyers gate var i menighetens eie og sto ubrukt fram til begynnelsen av 1980-tallet, da den ble solgt til private interesser. Jødisk Museum i Oslo ble etablert i denne bygningen, og den gamle synagogen er restaurert.

I 2017 endret den jødiske menigheten i Trondheim navn fra Det Mosaiske Trossamfund i Trondheim til Det Jødiske Samfunn i Trondheim.^[2]

Andre verdenskrig

5. mai 1940, mindre enn en måned etter den tyske invasjonen av Norge og en drøy måned før den norske kapitulasjonen, ble jødenes radioer beslaglagt. Deretter fulgte en rekke tiltak mot jødene. DMT ble forbudt, og jødiske eiendommer ble beslaglagt fra oktober 1941. Selv om DMT ikke fungerte som et trossamfunn under okkupasjonen, var medlemsnettverket aktivt og forsøkte å redde så mange jøder som mulig. 795 jøder, hvorav 760 norske borgere, hadde blitt deportert til konsentrasjonsleirene, og bare 25 av dem overlevde. Etter frigjøringen i 1945 ble aktiviteten i Oslo raskt gjenopptatt. 20 av de overlevende fra konsentrasjonsleirene samt en del av de 925 som hadde overlevd som flyktninger i Sverige og andre land vendte hjem. Det var også noen som hadde tjenestegjort i de norske styrker i England. I 1945 stod det bare 559 medlemmer i listene. Først 50 år senere har antallet jøder nådd omtrent det nivå det hadde før okkupasjonen; i 1992 var det omkring 1 300 medlemmer.

Synagogen i Bergstien ble ikke nevneverdig skadet under okkupasjonen. Da DMT-forstander Mendel Bernstein inspiserte den i mai 1945, var toraskapet intakt, og de hellige bokrullene var uskadet. 31. august 1945 ble den gjeninnviet med blant andre daværende kronprins Olav til stede.^[3]

DMT-Trondheim var det av samtlige jødiske samfunn i Norden som ble hardest rammet av nazistenes jødeforfølgelser, målt i andel drepte medlemmer. Da krigen kom, hadde menigheten 300 medlemmer, og over halvparten av dem ble drept i konsentrasjonsleirene. Synagogen ble tatt i bruk av den tyske krigsmakt, og var sterkt ramponert da freden kom. Først i 1947 var synagogen blitt såpass restaurert at det var mulig å ta den i bruk som synagoge igjen. Ledelsen i Trondheim metodistkirke tok under hele krigen vare på alle viktige bøker og dokumenter som tilhørte byens jødiske forsamling. Slik ble blant annet torah-rullene bevart. Metodistkirken stilte også et værelse til rådighet for byens jøder etter at synagogen ble okkupert av tyskerne, slik at byens jøder i hemmelighet kunne samles til gudstjenester.

Etterkrigstiden

I 1947 vedtok den norske regjering å motta 600 jødiske flyktninger, men de fleste av dem emigrerte til Israel eller andre land i 1948. Ved en flyulykke i 1949 (Hurum-ulykken) omkom en rekke jødiske barn som var på vei til Norge, og skulle videre til Israel. I 1956 kom igjen en større gruppe i forbindelse med den sovjetiske invasjonen i Ungarn, og i 1967 kom en del polske jøder i forbindelse med antisemittiske utbrudd der.