Edvard Brandes

Carl Edvard Cohen Brandes (1847–1931) var en dansk politiker, kritiker, forfatter og kulturpersonlighet, bror til Ernst Brandes og Georg Brandes og gift med den norsk-danske billedhuggeren Elise Brandes.

Edvard Brandes
Født		21. okt. 1847 København
Død		20. des. 1931 (84 år) København
Beskjeftigelse		Politiker, skribent, litteraturkritiker
Embete		Danmarks finansminister (1913–1920) Danmarks utenriksminister (1913–1913) medlem av Folketinget Danmarks finansminister (1909–1910)
Akademisk grad		Doktor nauk
Ektefelle		Elise Brandes (1900–1918) (avslutningsårsak: ektefelles død) Ingeborg Charlotte Gad (1887–ukjent) (avslutningsårsak: skilsmisse)
Søsken		Georg Brandes Ernst Immanuel Cohen Brandes
Parti		Venstre Radikale Venstre
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Edvard Brandes på Commons

Han ble student fra det von Westenske Institut i 1865 og blle i 1880 medlem av Folketinget for Venstre. I 1905 medstifter av Det Radikale Venstre og var finansminister 1909-1910 og 1913-1920. Han var dr. phil i østerlandsk filologi.

Redaktør

Edvard Brandes var, sammen med Viggo Hørup, redaktør av det danske partiet Venstres blad Morgenbladet inntil 1883, men et oppgjør mellom et grundtvigiansk romantisk livssyn og et naturalistisk livssyn førte til, at de ble avsatt. I 1884 var han med å grunnlegge dagbladet Politiken sammen med Hermann Bing og Viggo Hørup. Herfra førtes en politisk journalistikk, som siden har gitt Politiken rollen som Det Radikale Venstres avis. Storbyens radikale borgere og husmennene ble utskilt fra Venstre og dannet Det Radikale Venstre i 1905. Med støtte fra Socialdemokratiet dannet Det Radikale Venstre i 1909 regjering med Edvard Brandes som finansminister.

Duell og fengsel

Som teaterkritiker på Politiken anmeldte Brandes i februar 1900 skuespilleren Robert Schybergs opptreden i Holberg-stykket Mester Gert Westphaler på Det Kongelige Teater meget hånlig, og antydet at Schyberg hadde «gjort i buksene».

Denne fornærmelsen tok Schyberg meget ille opp, ikke minst fordi han mente at Brandes systematisk forfulgte Det Kongelige Teaters skuespillere som ledd i en radikal kamp mod den konservative kulturbastionen. Han oppsøkte Brandes på åpen gate utenfor Politiken og slo ham i ansiktet med ordene «Ved De at De er en Æsel!» Det utviklet seg til en slags fektekamp mellom den rasende Brandes som fektet med sin paraply mot Schyberg, som forsvarte seg med en kraftig stokk han hadde kjøpt umiddelbart før episoden. Kampen gikk så langt at paraplyen knakk.

Som planlagt av Schyberg vakte opptrinnet stor oppsikt, og deretter hånet den konservative pressen, særlig Forposten, Brandes for å ha fått offentlig juling ved flere anledninger uten å ha krevd oppreisning ved en duell. Å banke opp dr. Brandes var åpenbart en ufarlig forlystelse, skrev bladet.

Ermelunden ved Dyrehaven, der duellen fant sted.

Brandes krevde at teateret avskjediget Schyberg, og teatersjef grev Christian Conrad Sophus Danneskiold-Samsøe forsøkte å få Schyberg til i det minste å gi en unnskyldning. Schyberg nektet og skrev i stedet et hånlig innlegg om Brandes i avisen Vort Land, hvilket teatersjefen takserte til 14 spilledagers utestengning.

Til overraskelse for mange, ikke minst Schyberg selv, var Brandes blitt så provosert at han utfordret skuespilleren til duell. Som utfordrer valgte Brandes duellering med pistoler − hvilket utvilsomt var klokt, for som kongelig skuespiller hadde Schyberg naturligvis trening i fekting.

Den 10. februar møttes de til duell i Ermelunden ved Dyrehaven, men de reglene sekundantene hadde avtalt, tillot neppe duellantene å ta ordentlig sikte før avfyring, og ingen av skuddene rammet. De mediebeviste duellantene utsendte straks etterpå en pressemelding om duellens forløp, men i stedet for å gi oppreisning vakte historien stor latter i den københavnske offentlighet og medførte bare ytterligere spott og oppfinnsomme pressehistorier om duellens komiske forløp − historier som etterfølgende avfødte høytidelige offisielle dementier fra sekundantene.

Da dueller lenge hadde vært forbudt, resulterte historien i at begge kamphanene ble idømt 14 dages fengsel. Brandes benyttet fengselsoppholdet til å lære seg nederlandsk.

Forfatter

Brandes var også en produktiv forfatter av skjønnlitteratur, fortrinnsvis skuespill. I 1899 utga romanen Det unge Blod som vakte forargelse i konservative kretser. De forargelige delene er heller uskyldige sett med nåtidens øyne, men i det bornerte viktoriatiden var beskrivelser av at en kvinne kunne ha glede av sex (både med sin mann som hun ikke brydde seg om, på bryllupsnatten, og senere i et sidesprang) noe som ikke kunne tolereres. I en skrivelse fra justitsminsteriet fremgikk det at særlig innholdet på bokens side 92 og 129 ble for meget. Som eksempel på de forargelige linjer siteres her fra s. 92:

Hendes Bryllupsnat - hun maatte tilstaa det, ikke uden en vis Selvlede - havde ikke været hende ubehagelig. Den stærke Attraa hos hendes Mand havde ikke været hende imod, da han bemægtigede sig hende. Hun havde følt en art Vellyst ved denne Mandsvilje. Selv om hun ikke havde gengældt hans Kærtegn, og ikke havde nydt den samme Lykke som han, saa havde hun behaget sig i at blive Kvinde. Hun var tilfreds med ingen Nysgærrighed mere at skulle nære - hun syntes, hun modnedes - blev helt sig selv, idet hun blev underkastet Menneskers højeste Drift.

Det unge Blod, s. 92-93

Boken ble beslaglagt, men diskusjonen ved utgivelsen hadde allerede sikret den et stort salg og sirkulering i samtidens lesesirkler. Brandes blev tildelt en bot på 200 kr og 20 dagers fengsel.

Edvard Brandes' skuespill finnes bevart i Dramatisk Bibliotek på Det Kongelige Bibliotek. Brødrene Brandes korresponderte med August Strindberg, Alexander Lange Kielland, Oscar Levertin og en rad andre nordiske forfattere, Georg og Edv. Brandes' Brevveksling med nordiske Forfattere og Videnskabsmænd utkom i 8 bind 1939-42. Det var de som anbefalte Kielland å lese Strindbergs Röda rummet og påpekte den sterke likheten de to forfatterne imellom. Edvard Brandes som var jødisk, brøt med Strindberg høsten 1882 etter satiren over jødene i Det nya riket, men tre år senere gjenopptok de kontakten.

Politiker

Brandes var folketingsmedlem for Langelandskredsen i 1880-1894. Han var medlem av Landstinget i 1906-1920 og 1920-1927. Dessuten var han finansminister i 1909-1910 og 1913-1920. Som politiker hadde han vanskelig for å underordne seg partidissiplin, og han opptrådte delvis som frittstående representant.

Ved en fest for Bjørnstjerne Bjørnson høsten 1878 satte Edvard Brandes Det litterære Venstre i forbindelse med den radikale fløyen av Venstre. Inntil da hadde Det litterære Venstre utelukkende vært en kulturell retning. Hverken Brandes eller den litterære retning hadde hittil vist interesse for partipolitikk.

Folketingsmann

Hans valg til Folketinget i 1880 vakte stor oppsikt. Det var nemlig første gang, at en jødisk fritenker ble valgt til Rigsdagen. Motstanderne kalte ham for nationens og moralens fjende.

Brandes ville gjerne oppnå politiske resultater ved forhandling ved regjeringspartiet Højre, men dette motsatte flertallet i hans parti seg. I 1892-1894 var han leder av Folketingets Venstre. I skuffelse over de manglende resultater forlot han politikken i 1894.

Landstingsmann og minister

Han blev igjen politiker i 1906, da de Radikale i København valgte han til Landstinget. Frem til 1910 var han sitt partis eneste medlem av det danske overhus. Han fant sig hurtig til rette i dette aristokratiske ting. Frikonservative landstingsmenn som grev Mogens Frijs og konsul Frederik Hey ble hans fortrolige. Brandes var ved å utvikle seg til dansk politikks grand old man.

Som finansminister hadde han et tillitsfullt samarbeide med den moderate politiker Niels Neergaard. Under første verdenskrig fikk Brandes' gode forhold til kong Christian X stor betydning – både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk.

Politisk holdning

I sosiale og økonomiske spørsmål befant Brandes seg på sitt partis høyrefløy. Han forholdt sig kjølig ved Det Radikale Venstres stiftelse i 1905, og han var kritisk overfor partiets program fra stiftelsen i 1905, det såkalte Odense-program.

Edvard Brandes følte seg knyttet til Det forenede Venstre, som hadde eksistert i 1870-årene. Han var kritisk over de fraksjoner, som senere oppstod i Venstre.

Christen Berg hadde anbefalt valget av Brandes i 1880. Etter bruddet på Morgenbladet i 1883 var Brandes kritisk over for den Bergske fløy av partiet. Brandes hadde den samme motvilje overfor I.C. Christensens Vestrereformparti.

Litteraturselskabet

I 1872 ble Litteraturselskabet stiftet, med Otto Borchsenius, Edvard og Georg Brandes, Holger Drachmann, J.P. Jacobsen, Vilhelm Møller, Sophus Schandorph, H. Schwanenflügel med flere, som medlemmer ved stiftelsen. Foreningens levetid var dog meget kort.

Kilder

• «Edvard Brandes, 1847-1931», fra Danmarkshistorien.dk

Eksterne lenker

• (en) Edvard Brandes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Edvard Brandes» i Store norske leksikon
• «Edvard Brandes», fra nettstedet tidsaand.no