Wikipedia

Geiranger

bygd i Sunnmøre

Geiranger er en bygd og et tettsted i Stranda kommune, innerst i Geirangerfjorden, en sidefjord av Storfjorden i Møre og Romsdal. Navnet kommer antakelig av norrønt geirr (spyd) og angr som betyr fjord.[1]

Geiranger
LandNorges flagg Norge
FylkeMøre og Romsdal
KommuneStranda
Postnummer6216
Areal0,34 km²
Befolkning215[a] (2023)
Bef.tetthet632,4 innb./km²
Høyde o.h.40 meter
Kart
Geiranger
62°05′59″N 7°12′18″Ø
Geiranger på Commons
a^ SSB om tettsteders befolkning og areal

Geiranger med Geirangerfjorden et av Norges mest besøkte turistmål.[2][3][4][5] I 2019 hadde Geiranger anløp av 344 cruiseskip, mest av alle havner i Norge.[6]

Kjente attraksjoner er byggverkene Geirangervegen og Ørnevegen, utkikkspunktene Flydalsjuvet, Ørnesvingen og fjellet Dalsnibba, og fjorden med fossefallene Bruresløret, Friaren og De syv søstrene. I en sidedal ligger Storsæterfossen, et fossefall det er mulig å gå bak. Geiranger og Geirangervegen er sørvestgrensen for Tafjordfjella.[7]

Geiranger- og Nærøyfjorden ble i 2005 innlemmet i UNESCOs verdensarvliste. I 2006 ble disse to landskapsområdene kåret, av det amerikanske magasinet National Geographic, til de best bevarte blant alle UNESCOs verdensarvsteder.[trenger referanse]

Geiranger kirke er en åttekantet kirke fra 1842, som ligger ved gården Maråk. Ved gården Vinje ligger en gravhaug fra vikingtiden. Blant de eldste gårdene i bygda er Gjørva, i middelalderen lå den under Bakke kloster i Nidaros.[8]

rediger

Navnet kommer trolig av norrønt geirr som betyr spyd og angr som betyr fjord, slik at Geiranger opprinnelig kan være navnet på selve fjordarmen. Fra gammelt sa folk i bygda «Gjårångjin». Gårdsnavnet Gjørvad (eller «Gjørva»), en gammel gård sentralt i bygda, kan også ha sammenheng med navnet Geiranger: I 1303 ble Gjørvad omtalt som «Gefrunga (eller Gefrunger) i Gerang» og i 1520 som «Gorang».[9] I norrønt, trolig fra før vikingtiden, ble angr brukt som fellesnavn på fjorder og våger. Ordet har bare overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Geiranger, Mauranger og Kvænangen, og har i noen tilfeller blitt overført på tilliggende gårder og bygder. «Angr» kan være relatert til gammelnorsk «ǫngr» som betyr trang eller smal.[10][11][12] Fjordnavn på -angr finnes ikke på Island og Grønland noe som tyder på at slike fjordnavn er eldre enn vikingtiden.[13]

En hypotese er at navnet kommer av «geine» som betyr å gå i siksak, som er typisk for stier og veier i Geiranger.[14]

Geografi

rediger

Det er vesentlig mindre nedbør i Geiranger enn nærmere havet. På Ørjaseter er det målte 1230 mm årsnedbør i gjennomsnitt, mens det i Ørsta og ved Hjørundfjorden falt 2000 mm årlig. Sunnmørsalpene vest for Geiranger tar av for en del av nedbøren. Nedbørsmålinger i nabobygdene Tafjord og Norddal viser under 1000 mm årlig i gjennomsnitt; Tafjord utmerker seg også med varmere somre enn kysten og relativt milde vintre med periodevis særlig høye temperaturer om vinteren. Området har generelt lite stabilt vintervær. Det kan samle seg store mengder snø på fjellovergangen til Stryn og Skjåk.[14][15] Vannskillet mellom Geirangerelva og Glommavassdraget (via Otta og Gudbrandsdalslågen) går ved Dalsnibba omtrent 6 km i luftlinje fra fjorden. Djupvatnet er det nordvestligste hjørnet av Glommavassdraget og regnet etter nedbørsfelt også Gudbrandsdalens ytterpunkt.[16][17]

Historie

rediger

Det er gjort sikre funn fra steinalder på Lundaneset (der Geirangerfjorden møter Sunnylvsfjorden) og på høyfjellet ved Geirangervegen.[18] Funnet på Lundaneset har preg av verksted med mange halvferdige steinredskaper og en stor mengde avfall fra virksomheten. Funnet ble gjort 60 meter over sjønivå.[19] Gårdsnavn som Møll og Vinje antas å være svært gamle. Hyski, Homlung, Grande og Gjørva er trolig også gamle navn.[9] Gjørva kan skrive seg fra Gyrvin og slike sammensetninger med -vin regnes som svært gamle navn og kan være fra før vår tidsregning eller til rundt år 400.[20] Navn på -vin betyr ikke nødvendigvis fast bosetning, men forteller noe om hvordan og hvor tidlig området ble brukt.[21]

På Meråk ved fjorden var det et lite marked der bønder og fiskere fra Sunnmøre drev handel med bønder fra innlandet.[22]

Svartedauden førte til en sterk nedgang i folketallet og i 1589 var det bare fem prestegjeld på Sunnmøre. Geiranger var underlagt Ørskog prestegjeld sammen med Sunnylven, Stranda, Norddal og Stordal.[23]

Karl Mjelva kom fra Åndalsnes og kjøpte i 1899 Hotel Union som var konkurs. Mjelva bygget i 1907 kraftverk for Hotel Union med effekt på 27 kW. Mjelva begynte etter hvert å lage elektriske varmeovner og komfyrer, Mjelvakomfyren. Komfyrfabrikken flyttet til Veblungsnes så til Ørsta etter at Havtor Hovden overtok under navnet Grepa og Mjelva Fabrikker.[24][25]

Geirangervegen var ferdig i 1889 og ble fulgt av skysstrafikk med hest til Grotli og Otta. Skysslaget hadde opp til 100 hester i virksomhet. Da bilen ble innført i Norge ville ikke myndigheten tillate biler på den smale Geirangervegen. Karl Mjelva fikk da Heinrich Opel til å lage chassis spesielt tilpasset norske høyfjellsveier. Tre små-Opler ble montert i Geiranger.[24]:254

Langs fjorden ligger en rad veiløse fjell- og fjordgårder. Ved fossen Syv søstre ligger Knivsflå som ble fraflyttet i 1898 på grunn av rasfare. Skageflå på motsatt side var en relativt stor gård med 120 geiter og 15-16 kyr, den er overtatt av den ideelle organisasjonen Storfjordens venner. Blomberg ble fraflyttet i 1948, bygningene er intakte.[3][26]

Turisme

rediger
 
Nibbevegen, veien til Dalsnibba omkring 1500 meter over havet, ble anlagt for turistrafikken
 
Turistskipet «Meteor» (1904).
Foto: Anders Beer Wilse/Norsk folkemuseum
 
«Sigurd Jarl» ved Geiranger i 1905

En stor del av de fastboende er engasjert i turistnæringen. Bygden er omgitt av bratte fjell på hver side av fjorden, noe som har gjort stedet til et av landets mest besøkte turistmål med blant annet over 360.000 cruisepassasjer på over 300 cruiseskip besøkende hvert år (tall for 2018–2019).[4][6][27] For 1989 ble det anslått at 480 000 personer besøkte Geiranger.[28] I 2016 kom det anslagsvis 937.000 besøkende.[29] I 2020 ble det lansert forslag om egen avgift for turister som besøker Geiranger for å regulere trafikken og skaffe inntekter til fellesgoder.[5][30][31] Ifølge turistsjefen i Geiranger har det vært problemer med at antallet turister topper seg i juli og det ble i 2018 satt grense på 3 cruiseskip daglig.[32] Myndighetene hadde i 2021 som mål at skipstrafikken på fjorden skal være utslippsfri innen 2026.[33]

Mange kommer med bil over Geirangervegen og Ørnevegen. Den nordgående Hurtigruten legger i sommerhalvåret turen om Geiranger. Det er flere campingplasser, hytter og hoteller i Geiranger. Blant annet Hotell Geiranger og Hotell Union. Hotell Union er det eneste hotellet som har tilnærmet helårsåpent, med stengt kun de to første ukene i januar.

I 1880 var det ett hotell i bygda, i 1895 var fire hotell i drift.[26]

Sommeren 1869 seilte yachten «Nereid» til Norge som en av de første, utenlandske turistbåtene som besøkte landet. Ombord var blant andre båtens eier, bankmannen og kvekeren Edward Backhouse (1808–1879). For å komme seg etter stress og dårlig helse ville han besøke det rolige og restituerende Norge. Nevøen Edward Backhouse Mounsey (1840–1911) tok bilder på turen. De besøkte også Geiranger.[34][35] Fotografiene fra 1869 er trolig de første tatt i Geiranger og innbyggerne hadde trolig ikke blitt fotografert tidligere.[25]

Om sommeren går det bilferje mellom Geiranger og Hellesylt. I 2010 reiste i gjennomsnitt 140 kjøretøy og 690 personer daglig med ferja.[36]

Keiser Vilhelm II av Tyskland besøkte Geiranger med skip i 1899 noe som var god reklame for bygda. Keiseren besøkte deretter Geiranger hver sommer til 1914.[37] Friedrich Engels besøkte Geiranger og støtte der på keiseren. I 1907 besøkte kongen av Siam stedet og skrev en begeistret reiseskildring.[25]

Tidlig på 1900-tallet ble språklæreren Bauermeister fra Hannover ansatt for å stimulere turistvirksomheten. Om sommeren guidet Bauermeister utenlandske turister og lærte innbyggerne i Geiranger engelsk og tysk. I vinterhalvåret reiste han rundt på kontinentet og viste lysbilder og delte ut postkort med bilder fra Geiranger. Knivsflåfossen ble omdøpt til De sju søstrene og det ble diktet opp en historie om bakgrunnen for navnet. Andre fosser ble kalt Friaren og Brudesløret. Opprinnelig ble strandstedet omtalt Meråk eller Merok, etter noen år med omfattende turisme ble bare navnet Geiranger brukt.[25]

Dalsnibba

rediger

Veien til toppen av Dalsnibba (Nibbevegen) ble anlagt (i 1939) kun for turistene etter at motorkjøretøy gjorde den lange stigningen fra fjorden overkommelig.[38] Ørnevegen mellom Geiranger og Eidsdal sto ferdig først i 1956, slik at det før den tid var lite gjennomgangstrafikk med kjøretøy. Trafikken med båt eller ferge helt fra Ålesund og Valldal til Geiranger. Før bilens tid var bygdefolket engasjert i skyssing av turister med hest og vogn opp langs Geirangervegen. Den lange, bratte veien til Djupvasshytta var krevende for hestene og skysskarene foretrakk slanke passasjere. Senere ble det investert i biler som tålte de bratte bakkene og krappe svingene. I 1930-åra var det opp mot 50 åpne skyssbiler i bygda, og Geiranger hadde på den tiden større biltetthet enn Oslo.[39][26] Under krigen beslagla okkupasjonsmakten 37 skyssbiler, rett etter krigen var bare 9 biler i virksomhet.[38] I 1938 var taksten for skyssing med bil til Djupvasshytta 45 kr, noe som tilsvarte 30 til 45 timelønner for en anleggsarbeider.[40] Trollstigen åpnet i 1936 og Ørnevegen i 1956, dermed var det sammenhengende bilvei (bare avbrutt av en kort ferge til Eidsdal) fra Åndalsnes (med Raumabanens endestasjon) til Grotli.

Cruisetrafikk

rediger

Geiranger har årlig besøk av 150–200 cruiseskip, noe som gjør bygda til Norges tredje største cruisehavn (bare Oslo og Bergen er større). I 2010 gikk 157 cruiseskip til Geiranger, mot 241 i Bergen.[41] I 2011 kom 230 000 til Geiranger med cruiseskip, 20 000 flere enn i 2010.[42] I 2012 var tallet oppe i 312 000 og Geiranger gikk da forbi Oslo som cruisehavn.[43] I 2013 var det 159 anløp (med knapt 300.000 passasjerer) til Oslo[44] mot 206 anløp til Geiranger.

År Antall cruiseanløp[45] Antall passasjerer
2017 182 371.733[46]
2016 186 348.299
2015 181 330.349
2014 167 330.349
2013 206 283.549
2012 206 312.136[47]
2011 156 230.000
2010 157 210.100
2009 169 218.000
2008 169 163.700
2007 145 136.300
1992 112[35] —
1939 39 13.803
1923 23 4.319[37]
1910 94[35] 16.600[48]
1906 112[35] 12.600
1904 93[35] —
1896 72[35] —
1892 72[35] —
1888 39[35] —

I 1906 var det totalt 12.600 besøkende til Geiranger, av dette 4955 med engelske skip. I 1910 var det totalt 16.601 besøkende, av dette 4700 med engelske og 4900 med tyske skip. Norge tok i 1905 i mot totalt 25.000 utenlandske turister, hvorav en stor andel altså besøkte Geiranger.[48]

Det store trafikken, særlig av cruiseskip, har i perioder medvirket til luftforurensing som i perioder har vært helseskadelig.[49]

Kommunikasjon

rediger
 
Bilferjen «Geiranger» ved kai i Geiranger i 1948. Den trafikkerte strekningen Geiranger-Hellesylt-Valldal fra 1937.
 
Geiranger med fjorden innenfor fylket

Om vinteren er Geirangervegen stengt og fergen til Hellesylt vanligvis ikke i trafikk, og den eneste helårsforbindelsen til bygda er Ørnevegen på fylkesvei 63. Før Trollstigen ble åpnet i 1936 var Geirangervegen den eneste sammenhengende kjørevegen på det som nå er fylkesveg 63. Ørnevegen åpnet i 1956 og før den tid hadde Geiranger og Valldal ferjesamband (ferjestedet var Sylte). Ferjesambandet Linge-Eidsdal åpnet i 1967 og kortet inn ferjesambandet ytterligere.[50]

I 1886 kjøpte hotelleiere på Hellesylt dampbåten Turisten som i sommersesongen gikk i rute Geiranger-Hellesylt-Ørskog-Hjørundfjord.[15]

Simen Iversen begynte med utgangspunkt på Lillehammer skyssekjøring med hest og vogn i Gudbrandsdalen nordover til Veblungsnes og Støren i 1870. Da jernbane ble anlagt til Otta i 1896 etablerte Iversen seg der og trafikkerte også strekningene over Strynefjellet og over Geirangervegen. Iversen hadde 80-100 hester i arbeid og det tok 2-3 dager å tilbakelegge disse strekningene som alle var over 160 km.[52]

Fra rundt 1900 ble tilbudt til transport med hest og vogn mellom Øye (via Grodås og Stryn), Stryn og Geiranger. Hotelleier Karl Mjelva og Sivert Mjelva fikk i samarbeid med Bertel O. Steen laget en håndfull Opel-biler spesielt for de lokale veiforholdene. Mjelva hadde eget verksted der bilene ble montert. Fra 1913 dominerte biler turistkjøringen over fjellet mellom Geiranger, Otta og Stryn. I 1920 ble det etablert et eget interkommunalt billag Ottadalen-Geiranger-Stryn i stedet for private biler: Frem til andre verdenskrig hadde laget 30 motorkjøretøy inkludert 7 busser med plass til 24 passasjerer.[35] Fra Øye ved Hjørundfjorden gjennom Norangsdalen ble turistene også skysset til Hellesylt, mens cruiseskipene gikk rundt for å fortsette turen Hellesylt-Geiranger. Adolf Schjelderup bygget hotell både i Geiranger og på Øye, begge med navnet Union.[15]

Geiranger skysslag ble stiftet i 1907 og i 1910 var 36 hesteiere med i driften hvorav noen med flere hester. På en god dag kunne man kjøre to turer til Djupvatnet, men liten samlet kapasitet gjorde at det ble leid inn hester og folk fra Eidsdal. I mellomkrigstiden gikk etterhvert også skysslaget over til motorkjøretøy.[35]

Nærmeste lufthavn er Ørsta-Volda lufthamn, Hovden.

Kultur

rediger

I fjellene er gamle dyregraver og bogesteller (buestillinger)[53] fra steinalderen. Mye tyder på at enkelte av disse er fra slutten av siste istid og blant de eldste byggverk i Norge.

Norsk Fjordsenter ligger i Geiranger og gir innblikk i fjordkulturen, særlig livet slik det var på de mange fraflyttede fjellgårdene ved Storfjorden.

Geiranger har inspirert en rekke kunstnere. Sangen Å Vestland, Vestland skal være skrevet i Geiranger.

Hvert år arrangeres Frå fjord til fjell, som består av halvmaraton, miniton, marsj og sykkelritt som går fra sentrum i bygden til toppen av Dalsnibba, 1497 moh.

Bilder

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Norsk stadnamnleksikon. Oslo: Samlaget. 1976. s. 124. ISBN 8252105440. 
  2. ^ «Norges mest besøkte naturattraksjoner». www.vg.no. 14. juni 2003. Besøkt 6. juni 2023. 
  3. ^ a b Eide, Per (1996). Sunnmøre sett frå lufta. Vista AS. ISBN 8299217776. 
  4. ^ a b «Kraftig cruise-vekst i Oslo til neste år». www.dn.no. 5. august 2018. Besøkt 6. juni 2023. 
  5. ^ a b Bjørneset, Olaug (28. januar 2020). «Håper på fleirtal for turistskatt». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 6. juni 2023. «Innovasjon Norge har definert Bergen, Stavanger, Ålesund, Stranda (Geiranger), Lofoten, Aurland, Stryn og Longyearbyen som pressområde for turisme i sommarsesongen. Ei undersøking dei gjorde blant dei som bur i desse områda i haust, viser at 65 prosent vil ha turistskatt.» 
  6. ^ a b Bjørneset, Olaug (5. oktober 2019). «Meiner cruiseturisme vil øydelegge idyllen». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 6. juni 2023. 
  7. ^ Nordvestlandets fjellverden. Moestue. 1990. ISBN 8205190682. 
  8. ^ Lillebø, P.A. (1993). Sunnylven og Geiranger. [Stranda]: Stranda sogelag. s. 12 og 568. ISBN 8299224969. 
  9. ^ a b Lillebø, P.A. (1993). Sunnylven og Geiranger: Gard og ætt. Stranda: Stranda sogelag. ISBN 8299224969. 
  10. ^ Rygh, O. (1833–1899) (1896). Norske Fjordnavne. Kristiania: Aschehoug. 
  11. ^ Arnesen, Martin (1829–1905) (1958). Etymologisk Undersøgelse om norske Stedsnavne. Oslo: Børsum. 
  12. ^ Helle, Knut (1930–2015) (1975). Stavanger: fra våg til by. [Stavanger]: i hovedkommisjon hos Stabenfeldt. ISBN 8253201893. 
  13. ^ Olsen, Magnus (1971). Hvad våre stedsnavn lærer oss. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200031950. 
  14. ^ a b Møre og Romsdal. no: Gyldendal. 1977. ISBN 8205091617. 
  15. ^ a b c Grimstad, Leiv Arne (1995). Sunnmørsalpane. Vista. ISBN 8299217768. 
  16. ^ Ramberg 1974.
  17. ^ Cappelens leksikon 3. Fana-helkronet. Oslo: Cappelen. 1983. ISBN 8202091632. 
  18. ^ Lillebø, P.A. (1999). Sunnylven og Geiranger. [Stranda]: Stranda sogelag. ISBN 8291579059. 
  19. ^ Gjerding, Jørgen (1935). Øydebruk i Sunnylven og Geiranger. Hellesylt: Eige forlag. 
  20. ^ Bjørlykke, O. (1934). Frå gamal og ny tid på Sunnmøre. Ålesund: I kommisjon hjå Alb. Gjørtz bokhandel. 
  21. ^ Lillehammer, Arnvid (1994). Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220282. 
  22. ^ Møre fylkes næringsveie i tekst og billeder. Oslo: Hanches forlag. 1928. 
  23. ^ I balansepunktet: Sunnmøres eldste historie. Ålesund: Sunnmørsposten forl. 1994. ISBN 8291450005. 
  24. ^ a b Møre og Romsdal. Oslo: Gyldendal. 1977. ISBN 8205091609. 
  25. ^ a b c d Espeland, Webjørn (10. august 2024). «Geiranger – den skapte turistmaskina». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 11. august 2024. 
  26. ^ a b c Tønnesen, Ole Jan (1995). Mellom bakkar og berg: ein teoretisk og praktisk rettleiing om kulturlandskapsforvaltninga i kommunane. [Molde]: Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Landbruksavdelinga. ISBN 8291585008. 
  27. ^ Randen, Per J. (1966). Turismens betydning for bondebefolkningen. no#: Bøndenes Forlag. 
  28. ^ Jacobsen, Jens Kristian Steen (1990). Reiselivet i Norge. Norge: Norsk reiselivsinstitutt. ISBN 8290996004. 
  29. ^ «Turistene strømmer til Norge: – Er alt dette bra?». Dagsavisen (på norsk). 15. februar 2017. Besøkt 6. juni 2023. «Fjordperlen og UNESCO-listede Geiranger, med bare 225 fastboende, tok i fjor imot 937.000 besøkende, som la igjen nesten én milliard kroner.» 
  30. ^ Ellingseter, Tore (11. mars 2020). «Snart må du betale for å køyre inn i Geiranger». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 6. juni 2023. 
  31. ^ Svalheim, Ole Kristian (11. juni 2021). «Ønsker turistskatt i Noreg, men ingenting skjer». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 6. juni 2023. 
  32. ^ «Innovasjon Norge avviser turistproblem». www.aftenposten.no. 30. juli 2018. Besøkt 6. juni 2023. 
  33. ^ «Kommer cruisene tilbake til Norge? Nå stilles strengere krav.». e24.no. 21. juli 2021. Besøkt 6. juni 2023. 
  34. ^ https://www.flickr.com/photos/national_library_of_norway/collections/72157631078727868/
  35. ^ a b c d e f g h i j Sørheim, Helge (1996). Frå Kristiansund til Caribien. Ålesund: Sunnmøre museum. ISBN 8290893035. 
  36. ^ Statens vegvesen Arkivert 20. juli 2017 hos Wayback Machine. Håndbok 157 ferjestatistikk 2010.
  37. ^ a b Tidsskrift for Sunnmøre Historielag, 69. årgang, 1993.
  38. ^ a b Vinje, Leif (1989): Nibbevegen - Eit pionerprosjekt frå ide til realitet. Geiranger: Geiranger Skysslag.
  39. ^ Motor, august/september 2012, s.38.
  40. ^ Holmevik, Jan Rune (1989): Anleggstida på Nibbevegen. (Geiranger skysslag)
  41. ^ Nationen 7. oktober 2010 s.5
  42. ^ Nynorsk pressekontor 5. oktober 2011 'God cruisesesong på Vestlandet'
  43. ^ Dagens Næringsliv 12. oktober 2012, s.26.
  44. ^ Aftenposten 8. mai 2014.
  45. ^ Stranda hamevesen/Geirangerfjord cruise port «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. juni 2012. Besøkt 26. juni 2012.  lest 26. juni 2012
  46. ^ EKH.no. «CRUISE CALLS - Geirangerfjord Port». www.stranda-hamnevesen.no. Besøkt 13. desember 2017. 
  47. ^ Dagens Næringsliv 12. oktober 2012, s.26.
  48. ^ a b Holmevik, Jan Rune (1987): Turistskyssing i Geiranger rundt hundreårsskiftet. Tidsskrift for Sunnmøre historielag. 63. årgang. Utgjevar: Sunnmøre historielag, Sunnmøre museum, Aalesunds museum.
  49. ^ Lange, Odd Roar (3. mars 2018). «Advarer mot livsfarlig sommerluft i den norske turistperlen». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 15. juli 2019. «Luftforurensningen i turistbygda Geiranger i Møre og Romsdal er i perioder så høy at det er helseskadelig. I verste fall kan den være dødelig. Dette slår en ny miljørapport fast. Folkehelseinstituttet ber nå om tiltak for å redusere luftforurensningen i det populære området i turistsesongen.» 
  50. ^ Torvik, Arne Inge: Om samferdsel i Møre og Romsdal. Molde: MRF, 2000.
  51. ^ http://www.smp.no/nyheter/article10540251.ece[død lenke]
  52. ^ Setnes, Johan (1995). Turisttrafikken i Molde og Romsdal gjennom 100 år. Romsdal sogelag. ISBN 8290169477. 
  53. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. september 2012. Besøkt 26. juni 2012. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Geiranger&oldid=24679920»