Georg Simon Ohm
Georg Simon Ohm (1789–1854) var en tysk matematiker og fysiker. Som lærer startet Ohm sin forskning på den elektrokjemiske cellen, oppfunnet av den italienske greven Alessandro Volta noen år tidligere. Ved hjelp av utstyr han selv fremstilte, fastslo Ohm at det er en proporsjonal sammenheng mellom spenningen over en leder og den resulterende strømmen -- det vi nå kjenner som Ohms lov.
| Georg Simon Ohm | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Georg Simon Ohm 16. mars 1789[1][2][3][4]  Erlangen i Tyskland | ||
| Død | 6. juli 1854[1][2][3][4] (65 år) München, Tyskland | ||
| Beskjeftigelse | Vitenskapsmann | ||
| Utdannet ved | Friedrich-Alexander-Universität Erlangen-Nürnberg | ||
| Doktorgrads- veileder | Karl Christian von Langsdorf | ||
| Søsken | Martin Ohm (familierelasjon: bror) | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Bayern | ||
| Gravlagt | Alter Südfriedhof | ||
| Medlem av | Royal Society (1842–) Bayerische Akademie der Wissenschaften (1845–) Det prøyssiske vitenskapsakademiet Accademia delle Scienze di Torino (1841–)[5] | ||
| Utmerkelser | Copleymedaljen (1841)[6] Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1853) Utenlandsk medlem av Royal Society (1842)[7] Æresborger av Nürnberg (1850) | ||
Ved å benytte resultatene fra eksperimentene sine var Ohm i stand til å definere den grunnleggende sammenhengen mellom spenning, strøm og motstand, noe som er grunnlaget for enhver analyse av elektriske kretser.
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerOhm ble født i Erlangen i Bayern. Han var sønn av låsesmed Johann Wolfgang Ohm og Maria Elizabeth Beck, datter av en skredder i Erlangen. Ohms foreldre var protestanter, og hadde liten eller ingen formell utdannelse. Faren var imidlertid svært belest, og underviste ofte sine barn hjemme på et høyt nivå.[trenger referanse] Ohm hadde flere søsken, men bare tre vokste opp. Georg Ohms lillebror, Martin Ohm ble en velkjent matematiker.
I 1805 begynte Ohm sine studier i matematikk, fysikk og filosofi ved Friedrich-Alexander-Universität Erlangen, men på grunn av vanskeligheter med studiefinaniseringen måtte han avbryte studiene etter bare ett år.[trenger referanse] Han begynte da som matematikklærer ved en privatskole i det tidligere Kloster Gottstatt i Sveits. Som 22-åring vendte han tilbake til Erlangen og oppnådde i 1811 sin doktorgrad med sine studier av lys og farver.
Karriere
redigerHan fortsatte de neste tre semestre i Erlangen som «privatdozent» i matematikk. I 1813 flyttet han til Bamberg og ble lærer på en realskole. Deretter arbeidet han som lærer i fysikk og matematikk ved det jesuittiske gymnasiet («Dreikönigsgymnasium») i Köln, deretter ved krigsskolen i Berlin fra 1826.
Hans hovedinteresse var elektrisitet, et fagfelt som på den tid var lite utforsket. I 1833 ble han professor ved Königlich Polytechnischen Schule (Kongelige polytekniske skole) i Nürnberg der han fra 1839 var direktør. I 1849 gikk han over til universitetet i München der han ble professor II og i 1852 professor i eksperimentell fysikk.
Ohm er gravlagt på Alten Münchner Südfriedhof i Glockenbachviertel.
Verker
rediger- Grundlinien zu einer zweckmäßigen Behandlung der Geometrie als höheren Bildungsmittels an vorbereitenden Lehranstalten / entworfen (Retningslinjer for en skikkelig behandling av geometri i høyere utdannelse på forberedende skoler/ noter)
- Erlangen : Palm und Enke, 1817. – XXXII, 224 S., II Faltbl. : graph. Darst. (PDF, 11.2 MB)
- Die galvanische Kette : mathematisch bearbeitet (Den galvaniske krets, matematisk behandlet)
- Berlin : Riemann, 1827. – 245 S. : graph. Darst. (PDF, 4.7 MB)
- Elemente der analytischen Geometrie im Raume am schiefwinkligen Coordinatensysteme (Elementer i analytisk geometri på koordinatsystemer i forskjellige plan)
- Nürnberg : Schrag, 1849. – XII, 590 S. – (Ohm, Georg S.: Beiträge zur Molecular-Physik ; 1) (PDF, 81 MB)
- Grundzüge der Physik als Compendium zu seinen Vorlesungen (Grunnleggende fysikk: Samling av forelesninger)
- Nürnberg : Schrag, 1854. – X, 563 S. : Ill., graph. Darst. Erschienen: Abth. 1 (1853) – 2 (1854) (PDF, 38 MB)
Priser og utmerkelser (utvalg)
redigerSe også
redigerReferanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Georg Ohm, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georg-Ohm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 44870[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID georg-simon-ohm, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID georg-simon-ohm, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Royal Society, «Award winners : Copley Medal», verkets språk engelsk, besøkt 30. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 265[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Carl M. von Bauernfeind: Gedächtnisrede auf Georg Simom Ohm, Technische Universität, München 1882.
- Ernst G. Deuerlein: Georg Simon Ohm 1789 – 1854. Leben und Wirken des großen Physikers. Erweiterte 2. Auflage, Erlangen: Verlag Palm & Enke, 1954, 32 S.
- Bianca A. Hermann: Berühmte Forscher und Gelehrte: Georg Simon Ohm (1789–1854). Reihe München leuchtet für die Wissenschaft, 12. März 2007. [død lenke] BR online. Alpha Campus
- Dieter Ullmann: Ohm-Seebeck-Helmholtz und das Klangfarbenproblem. NTM-Schriftenr. Gesch. Naturwiss., Techn., Med., Leipzig 25, H.1, 65–68 (1988).
- Michael Droescher: Georg Simon Ohm (1789–1989), Kulturamt, Erlangen 1989.
- Peter May: Georg Simon Ohm. Leben und Wirkung, Stadtmuseum, Erlangen 1989.
- Dietmar Hahlweg, Walter Füchtbauer, Klaus von Klitzing: 200 Jahre Georg Simon Ohm. 1798 – 1989. Georg-Simon-Ohm-Verein, Erlangen 1989, 30 Seiten.
- (de) Karl Maximilian von Bauernfeind: «Georg Simon Ohm». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 24, Duncker & Humblot, Leipzig 1887, s. 187–203.
- (de) Jürgen Teichmann: «Ohm, Georg Simon.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 19, Duncker & Humblot, Berlin 1999, ISBN 3-428-00200-8, s. 489–491 (digitalisering).