Wikipedia

Gregers Gram (1846–1929)

norsk jurist og politiker
Denne artikkelen omhandler statsministeren. For barnebarnet, motstandsmannen med samme navn, se Gregers Gram.

Gregers Winther Wulfsberg Gram (1846–1929) var en norsk jurist som var høyesterettsdommer, statsråd (H), to ganger amtmann og dommer i internasjonale domstoler. Han var Norges statsminister i Stockholm i tre regjeringer fra 1889 til 1898.[4][5]

Gregers Gram
FødtGregers Winther Wulfsberg Gram
10. des. 1846[1][2]Rediger på Wikidata
Moss[2]
Død1. aug. 1929[3][2]Rediger på Wikidata (82 år)
Vestre Aker
BeskjeftigelseMinister, amtmann Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
FarHarald Gram
BarnHarald Gram
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund
Medlem avFolkerettsinstituttet (1898–)
UtmerkelserSerafimerordenen
Gregers Gram på Commons

Liv og virke

rediger

Gram var sønn av sorenskriver Harald Gram og dattersønn av amtmann Gregers Winther Wulfsberg. Han ble født i Moss, morens hjemsted. Han tok artium i 1864, og ble cand.jur. fra Universitetet i Oslo i 1869. Etter eksamen var han ett år sorenskriverfullmektig på Hamar og konstituert sorenskriver, og deretter et års tid på dannelsesreise i Paris og Sveits i 1872.[6] Han giftet seg i 1878 med Antoinette Augusta Brodtkorb (1857-1938).

Han ble ansatt i Justisdepartementet i 1873. Fra 1875 var han tilsatt ved De blandede domstoler i Egypt, der europeiske jurister virket sammen med egyptiske dommere.[7] Han var først medlem av retten, senere rettsformann, i Ismailia. Deretter arbeidet han ved retten i Kairo, i Mansourah, og til slutt i Alexandria fra 1879 til 1882. Etter å ha vendt tilbake til Norge ble han konstituert amtmann i Nordland 1883–1884,[8] og deretter ekstraordinær dommer i Norges Høyesterett fra 1884 til 1889.[9]

I tre regjeringer fra 1889 til 1898 hadde Gram rollen som Norges statsminister i Stockholm: i Emil Stangs første regjering (1889–1891), Emil Stangs andre regjering (1893–1895) og Francis Hagerups første regjering (1895-1898).[10][11] Han hadde i utgangspunktet ikke noen politisk bakgrunn, men hans internasjonale oppdrag og erfaring med forhandlinger var svært nyttige for landet og regjeringen.[12]

Gram var tilbake i Høyesterett 1891-93. Etter den andre statsrådperioden var han fra 1898 til 1915 amtmann i Hedemarkens amt.[13] Som amtmann engasjerte han seg særlig i samferdsel, jordbruk og skogbruk.[12][14][15]

Ved opprettelsen av Den faste voldgiftsdomstolen i Haag i 1899 ble Gram oppnevnt som norsk medlem. Oppnevnelsen var for seks år, men ble fornyet så lenge han levde. Han ble en av domstolens mest benyttede dommere, og tjente som voldgiftsdommer i flere høyt profilerte saker. I 1902 en sak mellom Japan på den ene siden og Frankrike, Storbritannia og Tyskland på den andre side, og i 1909 en reinbeiteavtale mellom Norge og Sverige. Han vant et internasjonalt ry, og fikk flere smigrende tilbud om stillinger i diplomatiet som han takket nei til. Dette omfattet blant annet posisjoner som svensk-norsk ambassadør i flere europeiske hovedsteder, og et tilbud fra prins Georg av Hellas om å bli gresk høykommissær på Kreta. Mens han var på disse internasjonale oppdragene hadde han flere stedfortredere i amtmannsstillingen: i 1909–10 assisterende fylkesmann Christian Blom,[16][17] og i 1914 ble tidligere utenriksminister Johannes Irgens konstituert amtmann mens Gram meglet i internasjonale bergverkstvister i Marokko.[18][19][20] Gram fikk avskjed fra amtmannsstillingen i oktober 1915, og Irgens ble konstitutert videre.[21]

Gram ble i 1889 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. I 1893 ble han forfremmet til storkorset av St. Olavs orden «for fortjenstfuld Udførsel af ham overdraget internationalt Hverv».[22] I 1898 ble han utnevnt til ridder av Serafimerordenen.[23][24] Han var også ridder av den presussiske Den røde ørns orden, storkorsinnhaver av den portugisiske unnfangelsesordenen (Ordem Militar de Nossa Senhora da Conceição de Vila Viçosa), storoffiser av den franske Æreslegionen, og innehaver av den japanske Den oppadstigende sols orden, den tyrkiske Osmanieordenen og Kroningsmedaljen.[25]

Gregers Gram var far til høyrepolitikeren/byfogden Harald Gram og farfar til motstandsmannen Gregers Gram.

Referanser

rediger
  1. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 985[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Gregers_Gram_-_1[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 58[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Arne Rygh (1929). «Gram, Gregers». Norsk biografisk leksikon. Bind 4. Aschehoug. s. 529-543. 
  5. ^ Halvorsen, J.B. (1888). Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880. Bind 2. Den Norske Forlagsforening. s. 405. 
  6. ^ Schneider, J.A. (1916). Studenterne fra 1864. Erik St. Nilssens bokhandel. s. 81-83. 
  7. ^ (no) «blandede domstoler» i Store norske leksikon
  8. ^ Departements-tidende. Chra: Schibsted. 1883. s. 644. 
  9. ^ Hallager, G. (1916). Norges høiesteret 1815-1915. Aschehoug. s. 352. 
  10. ^ Det Norske statsråd 1814-1945. Statsministerens kontor. 1996. s. 74, 78, 80. ISBN 8299384001. 
  11. ^ Omang, Reidar (1955). Norsk utenrikstjeneste. Gyldendal. s. 73. 
  12. ^ a b «(no) Gregers Gram» i Norsk biografisk leksikon.
  13. ^ Bergwitz, Joh. K. (1905). Norske embedsmænd efter 1814. s. II, XX. 
  14. ^ Gram, Gregers (1908). Dovrebane kontra bredsporet Kviknebane-Østerdalsbane. Aschehoug. 
  15. ^ Hedmark skogselskap 1901-1951. Selskapet. 1951. 
  16. ^ Departements-tidende. Schibsted. 1909. s. 122. 
  17. ^ «Indlandsposten 1909.02.24». 1909. s. 2. 
  18. ^ «Arbeidet 1914.02.06». Bergen. 1914. s. 2. 
  19. ^ Skappel, S. (1914). Hedemarkens amt 1814-1914. no: Grøndahl & Søn. s. 424. 
  20. ^ Departements-tidende. Schibsted. 1914. s. 106-107. 
  21. ^ Departements-tidende. Schibsted. 1915. s. 652. 
  22. ^ Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Grøndahl. 1947. s. 11-12. 
  23. ^ Per Nordenvall: Kungliga Serafimerorden 1748-1998, Stockholm 1998, side 400-401, med fargefoto av hans ridderplate med slektsvåpenet som henger i Riddarholmskyrkan i Stockholm.
  24. ^ Hans Cappelen: «Norske Serafimerridderes våpenskjold», Heraldisk Tidsskrift, bind 2, side 233-242, København 1965-1969
  25. ^ Brinchmann, Chr. (1912). Hvem er hvem?. Aschehoug. s. 86. 

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gregers_Gram_(1846–1929)&oldid=23132981»