Havert

Havert (Halichoerus grypus) kalles også gråsel og havkobbe og er et sjøpattedyr som lever et amfibisk liv i Nord-Atlanteren. Arten tilhører selfamilien (Phocidae).

Havert
Havert eller gråsel
Nomenklatur
Halichoerus grypus Fabricius, 1791
Populærnavn
havert (gråsel)
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Rovpattedyr
Familie		Selfamilien
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig
Norsk rødliste:
VU — Sårbar Artsdatabanken (2021)
Økologi
Habitat:		marint/terrestrisk
Utbredelse:		Nordatlanteren
Inndelt i
H. g. grypus H. g. macrorynchus

Beskrivelse

Havert.

Haverten har en hydrodynamisk kroppsform som gjør at den kan bevege seg lett og raskt i vannet, men den er mer klossete på land. Den har et tykt fettlag på kroppen, som gjør at den flyter bedre. Haverten har luffeformede lemmer, som den bruker både i vannet og på land. Den har en lang, spiss snute med nesebor som kan lukkes under dykking. Rundt snuten har den værhår som registrerer strømninger og trykkforandringer i vannet, f.eks av bevegelser fra fisk. Ørene har samme lukkefunksjon og sitter høyt på den flate hodeskallen. Det samme gjør øynene, noe som gjør at haverten kan observere omgivelsene uten å løfte hodet fra havoverflata. Havertens farger og mønster/tegninger varierer fra individ til individ. Felles for de fleste er at oversiden er mørk og undersiden lysere, hannene har lyse flekker på mørk bunn og hunnene har mørke flekker på lys bunn.

Havert er den største av selene som lever i norske farvann. Hannen kan bli over 3 m lang og veie mer enn 300 kg, mens hunnen blir opptil 2,5 meter lang og har en vekt på opptil 200 kg. I Norge forekommer havert spredt ytterst på kysten.

Atferd

Ernæring

Havert eter mest fisk, men den kan også ta krepsdyr, bløtdyr og fugler. Den spiser ca. 4-5 kg mat om dagen. Når haverten jakter på et bytte, angriper den nedenfra. Den sluker maten for ikke å drikke saltvann og fordi tennene er dårlige å tygge med.

Dyr som haverten, som lever både på land og vann, har spesielle egenskaper og behov. De trenger oksygen og ferskvann for å opprettholde stoffskiftet, og kroppstemperaturen må holdes konstant høy. Når haverten dukker, blir også hjerteaktiviteten redusert til en tiendedel eller en femtedel av det normale.

Havertunge i Froan, Sør-Trøndelag. Foto: Per Harald Olsen.

Formering

Haverthunnen kan få unger fra den er kjønnsmoden i 4-årsalderen og frem til døden ved 30-årsalderen. Yngleperioden (ungekastingen) varer fra to til tre måneder. I august samler de seg i skjærgården, og ynglingen foregår fra september til november etter en drektighetstid på ti til elleve måneder. En nyfødt unge veier 10-15 kg og er opp til 95 cm lang. Ungen har en langhåret, hvit og silkemyk pels. Den dier 2-4 uker og tredobler da fødselsvekten sin. Når dieperioden er over, feller ungen den hvite fødselspelsen og går på sjøen. Den mister da cirka ti kilo av vekten på grunn av manglende erfaring med å fange fisk.

Hunnen parer seg umiddelbart etter dieperioden, og forlater ungen og yngleplassen. Hun kommer tilbake 3-4 måneder senere og gjennomgår hårfelling.

Havertens viktigste yngleplass i Norge er i Froan i Trøndelag. Hvert år kommer rundt 300 hunner hit for å føde sin ene unge. Yngleperioden i Froan strekker seg fra tidlig i september til november.

Utbredelse

Haverten finnes i Nord-Atlanteren i tre ulike bestander:

• på Canadas østkyst.
• langs Europas vestkyst fra Frankrike til Kola inklusiv England, Skottland, Shetland, Færøyene og Island.
• en mindre bestand i Østersjøen, som er en egen underart, H. grypus macrorynchus. I motsetning til haverten i Atlanterhavet, har denne bestanden paringstid i mars.

I Norge forekommer det havertkolonier på de ytterste skjærene langs kysten fra Rogaland til Finnmark, tettest i Trøndelag og på Helgeland. Om vinteren kan de trekke inn i fjordene. Haverten kan vandre over lange avstander, og noen av koloniene langs norskekysten er utløpere fra de store bestandene ved De britiske øyer og på Kolahalvøya.

Bestandregulering

Tradisjonelt har kystsel som havert vært en ettertraktet ressurs langs kysten vår. Hele selen ble brukt, både kjøttet, spekket og skinnet. Haverten regnes av fiskerinæringen som en konkurrent om matfisken. De er intelligente dyr, og finner fort ut hvor enkelt det er å forsyne seg av fisk som er ferdig fanget i garn og ruser. Haverten kan også overføre parasitter til torsk og ellers skade villaks. Derfor er det bred interesse for å holde bestanden under kontroll.

For å regulere bestandstilveksten av kystselen, settes årlige kvoter for seljakt. Det jaktes hovedsakelig på havert og steinkobbe og kvotene blir satt etter anbefaling fra Havforskningsinstituttet. I 2004 var den totale kvoten for havert og steinkobbe tilsammen på drøyt 2.100 dyr.

• Jaktperiode for havert sør for Stad: 1. februar – 30. september
• Jaktperiode for havert nord for Stad: 2. januar – 15. september

I Østersjøen vokser bestanden med sju prosent i året.

Fylogeni

Phocidae

ringsel (Pusa hispida) bajkalsel (Pusa sibirica) kaspisel (Pusa caspica) flekksel (Phoca largha) steinkobbe (Phoca vitulina) havert (Halichoerus grypus) harlekinsel (Histriophoca fasciata) grønlandssel (Pagophilus groenlandicus) klappmyss (Cystophora cristata) storkobbe (Erignathus barbatus) weddellsel (Leptonychotes weddellii) leopardsel (Hydrurga leptonyx) krabbeetersel (Lobodon carcinophagus) ross-sel (Ommatophoca rossii) sydlig sjøelefant (Mirounga leonina) nordlig sjøelefant (Mirounga angustirostris) middelhavsmunkesel (Monachus monachus) hawaiimunkesel (Monachus schauinslandi)

Kladogrammet over viser slektskapet mellom de eksisterende artene i selfamilien.

Eksterne lenker

• (en) havert – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) havert i Global Biodiversity Information Facility
• (no) havert hos Artsdatabanken
• (sv) havert hos Dyntaxa
• (en) havert hos Fauna Europaea
• (en) havert hos Fossilworks
• (en) havert hos ITIS
• (en) havert hos NCBI
• (en) Kategori:Halichoerus grypus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Halichoerus grypus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Halichoerus grypus – detaljert informasjon på Wikispecies