Hellenistisk jødedom

Hellenistisk jødedom var en bevegelse som eksisterte i den jødiske diaspora før beleiringen av Jerusalem i år 70 e.Kr. og som søkte å etablere en hebraisk-jødisk religiøs tradisjon innenfor hellenistiske kultur og språk. Det fremste litterære produktet som kom ut av jødedommen og den hellenistiske kultur var Septuaginta.

Parthenon i Athen som et fysisk symbol på gresk religiøs tenkning..

Septuaginta: en spalte med uncialskrift fra Tredje Esra i Codex Vaticanus Graecus 1209, grunnlaget for sir Lancelot Charles Lee Brentons greske utgave og den engelske oversettelsen av Det gamle testamente.

Hellenismen

Utdypende artikkel: Hellenisme

De erobringer som Aleksander den store gjorde på slutten av 300-tallet f.Kr. spredte gresk kultur, språk og kolonisering over ikke-greske landområder og riker, inkludert Levanten, og førte til hva som karakteriseres som den hellenistiske tidsalder, som søkte å skape en felles eller en universell kultur i Aleksanders verdensrike basert på Athen på 400-tallet og 300-tallets f.Kr. (Se Perikles' tidsalder), sammen med en sammenblanding av kulturene i Midtøsten. Perioden er karakterisert av en ny bølge av gresk kolonisering som etablerte greske byer og kongedømmer i Asia og Afrika, den mest kjente byen er Alexandria. Nye byer ble etablert av kolonister som kom fra ulike steder i greske verden, og ikke fra en bestemt «moderby» (bokstavelig metropolis) som tidligere.

Denne synteserte hellenistiske kulturen hadde gjennomgripende innflytelse på jødenes skikker og praksis, både i Judea og i diaspora. Denne innflytelsen på jødedommen førte til hellenistisk jødedom hos jøder i diaspora som søkte å etablere en hebraisk-jødisk religiøs tradisjon innenfor hellenismens kultur og språk.

Det var en generell forringelse i forholdet mellom helleniserte jøder og andre jøder, noe som førte til at Selevkidrikets kong Antiokos IV Epifanes bannlyste enkelte jødiske religiøse ritualer og tradisjoner. Som følge av dette gjorde ortodokse jøder opprør mot deres greske overherre, og resultatet ble opprettelsen av et uavhengig jødisk kongedømme, kjent som det hasmoneiske kongedømme og som varte fra 165 f.Kr. og fram til 63 f.Kr. Den hasmoneiske familie førte til en borgerkrig, og det jødiske folket som ikke lenger ønsket å bli styrt av et hellenistisk dynasti sendte appell til Roma for intervensjon. Romerne kom erobret jødenes land og annekterte det, se den romerske provinsen Iudaea province.

På tross av situasjonen i Israel forble de kulturelle emnene uløst. Den viktigste saken som skilte hellenistiske og ortodokse jøder var anvendelsen av bibelske lover i en hellenistisk sammensmeltet kultur.

Innflytelsen til hellenistisk jødedom

Kart over Alexander den stores rike, som strakte seg øst og sør for Makedonia, inkludert Midtøsten, Israel og Egypt med storbyen Alexandria.

Det mest betydningsfulle produkt fra kontakten mellom jødedommen og hellenistisk kultur var Septuaginta, en oversettelse av den hebraiske Bibelen til gresk, et arbeid som ble gjort en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. i Alexandria, foruten også de såkalte Apokryfer og pseudepigrafiske apokalyptisk litteraturen, eksempelvis Moses’ antagelse, Testamentene til de tolv patriarker, Baruks bok, Den greske Baruks apokalypse, og videre, datert til denne perioden. Viktige kilder er den jødiske filosofen Filon fra Alexandria, og den jødiske historikeren Josefus (hebraisk Yosef ben Matitjahu). På mange måter kan den kristne jøden Apostelen Paulus også regnes som hellenistisk i sin tenkning.

Filon fra Alexandria var en viktig trosforsvarer for jødedommen ved at han presenterte den som en tradisjon fra en ærverdig oldtid, og som langt fra var en barbarisk kult av en orientalsk nomadestamme. Jødedommens doktrine om monoteisme mente han hadde foregrepet grunnsetningene i hellenistisk filosofi. Filon kunne trekke på en jødisk tradisjon for gjøre metaforer av skikker som grekerne tenkte på som eksotiske eller primitive, slik som «hjertets omskjæring» i søken etter dydighet. Følgelig framhevet hellenistisk jødedom den monoteistiske doktrine (heis theos) og presenterte fornuft (logos) og visdom (sophia) som utstråling fra Gud. Filon er derimot ikke kjent som en utpreget jødisk filosof, nettopp for hans tilnærming til hellenismen, og han nevnes heller ikke Talmud.

Hva som særlig står igjen etter Filon er den allegoriske fortolkning, en lesemåte som forsøkte å avdekke tekstens skjulte dybdemening under overflatemeningen, noe som sto sentralt i hans pedagogiske fortolkning av jødedommens skrifter for grekere. Senere fikk denne metoden utbredt anvendelse hos de kristne kirkefedrene, Klemens av Alexandria og ikke minst dennes elev Origenes. Ved å tolke Det gamle testamente allegorisk kunne det tilpasses et rent kristnet budskap. Også Augustin av Hippo benyttet seg av den allegoriske metode.

Nedgang

Gravstele i marmor (Licinia Amias), et av de tidligste kristne inskripsjoner funnet. Den er fra tidlig på 200-tallet e.Kr. og funnet i necropolis på Vatikanhøyden i Roma.

Spesielt velutdannede og lærde jøder var tiltrukket av gresk språk, filosofi, vitenskap og astrologi. De ønsket å søke ut av isolasjonen og de aksepterte konvertitter til jødedommen. Mange hedninger var tiltrukket av jødedommen for dens etiske verdier og dens monoteisme. Jødene assimilerte gresk vitenskap, fornuft, filosofi til en universal visjon om En Gud, og en gud som var i alt. I tillegg til de hellenistiske jødene var proselyttene («en som kommer til»), betegnelse for de ikkejøder som sluttet seg det jødiske samfunn og som kunne følge alle reglene til Tora.

I tillegg var det mange ikkejøder, de såkalte gudsfrykterne, som ikke fulgte alle lovene, men i mange tilfeller fikk disse lov til å delta i synagogetjenestene, men på egne seter, slik også kvinner måtte. Dette spredte seg i en slik grad av ved Jesu tid hadde Romerriket kanskje opp til 8 prosent av befolkningen som var «jødiske». I Alexandria, en by på en million innbyggere, var det 300 000 jøder. Kun to millioner jøder bodde i Israel. Romerne ga disse jødene utenfor Israel en anerkjennelse og juridisk status som først ble fjernet da kristendommen kom i maktposisjon.

Nedgangen for hellenistisk jødedom er uklar. Den kan være at den ble marginalisert av, absorbert inn i eller ble tidlig kristendom. Kristne forble en underavdeling av jødedommen for en tid. Selv Paulus lærte at Tora var en modell for oppførsel, men ettersom de utviklet forestilling om at medlemskap i deres fellesskap, likestilt med å akseptere Jesus, var samsvarende med frelse, fjernet de seg fra sin tilknytning til jødedommen. Apostlenes gjerninger rapporter hvordan Paulus foretrakk evangelisere samfunn som besto av proselyttene og gudsfryktere, eller samfunn som allerede var sympatisk innstilt for jødedommen. Paulus hadde bakgrunn innenfor fariseisk jødedom, og hele hans tenkning er fundert i Det gamle testamente, og for hans etikk. Det kommer til uttrykk gjennom hans overbevisning om Gud som alle tings skaper. Jødene hadde ingen klare tanker om livet etter døden eller oppstandelsen. For grekerne var det opprinnelig ikke noe evig liv om ikke også kroppen var med. Når grekerne først fikk høre om den kristne oppstandelsen, tenkte de at det måtte være den fysiske oppstandelsen, som de kjente fra før.

Ved å akseptere alle ikkejøder ble kristendom, foruten sitt budskap tilpasset gresk tankegang, også svært populære. De hellenistiske jødene overlevde fram til keiser Konstantin den store gjorde kristendommen til den offisielle religion, og da synes det som om hellenistisk jødedom falt i religiøs knip, hverken helt kristn eller helt jødisk, og forsvant deretter ut av historien. Men inntil da hadde vært en universal og populær bevegelse.

Se også

• Hellenisme
• Jødisk historie
• Tidlig kristendom

Litteratur

• Jüdische Schriften aus hellenistisch römischer Zeit, hrsg. av W.G. Kümmel & H. Lichtenberger, Gütersloh 1973ff.
• Gerhard Delling: Die Begegnung zwischen Hellenismus und Judentum, i: Aufstieg und Niedergang der römischen Welt, Bd. II 20.1 (1987).