Henrik Groth
Henrik Johan Florentz Groth (1903–1983)[2] var en norsk forlegger og essayist. Han var tilknyttet J.W. Cappelens Forlag 1927–1973 (administrerende direktør fra 1947) og regnes ved siden av Harald Grieg gjerne som den ledende forlagsmannen i norsk historie. Han hadde en rekke verv, blant annet som formann i Den norske bokhandlerforening, formann i Den norske Forleggerforening og formann i Foreningen Norden. Som essayist gjorde han seg til talsmann for et liberalt, humanistisk verdensbilde med konservative innslag. Han mottok Fritt Ords Pris i 1977 og Riksmålsforbundets litteraturpris i 1980.
| Henrik Groth | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. okt. 1903[1] Christiania | ||
| Død | 10. aug. 1983[1] (79 år) | ||
| Beskjeftigelse | Forlegger, essayist, bokhandler | ||
| Far | Halfdan Emil Groth | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
| Utmerkelser | Fritt Ords Pris (1977) Riksmålsforbundets litteraturpris (1980) | ||
Bakgrunn
redigerHan var sønn av administrerende direktør i Skogeierbanken A/S Halfdan Emil Groth (1874–1929[3]) og Valborg Haagaas[2] (1879–1960); moren var søster av skoleeieren Theodor Haagaas. Morsslekten var storbønder i Østfold, men morfaren Theodor Christian Haagaas hadde blitt sagbruksbestyrer i Saugbrugsforeningen, datidens største norske sagbruk.
Han ble gift i 1929 med Aasta Marie Jentoft (1900–1979), datter av skipsreder Ove Daniel Jentoft (1867–1929). Han var fetter av Henriette Bie Lorentzen. Familien Groth stammer fra Frederik Christian Groth (død ca. 1800), som innvandret til Norge fra Tyskland ca. 1750 og ble stadsmusikus og organist i Drammen.[2]
Virke
redigerGroth var virksom som redaksjonssekretær i Ronald Fangens tidsskrift Vor verden, som utkom fra 1923 til 30 og av mange ble oppfattet som en motpol til det radikale tidsskriftet Mot Dag.
Han ble ansatt i forlaget Cappelen i 1927, ble prokurist i 1936 og overtok som direktør i 1947. Ved siden av Gyldendals Harald Grieg regnes han gjerne som den ledende forlagsmannen i norsk historie.
Under annen verdenskrig spilte Groth en sentral rolle i den kulturelle motstandskampen, blant annet som medlem av Hjemmefrontens kulturutvalg. Som følge av denne virksomheten ble Groth også hovedmannen bak det såkalte Kulturbrevet, Vår kulturs fremtid,[4] som ble utslagsgivende for den umiddelbare efterkrigstidens kulturpolitikk. På grunn av sin illegale virksomhet ble Henrik Groth arrestert i 1944, og var internert på Grini frem til mars 1945.
Efter krigen gjenopptok Groth sin virksomhet i Cappelen, hvor han var virksom frem til 1973. Skjønt forlaget allerede i mange tiår hadde utgitt skjønnlitteratur, konsentrerte Groth satsingen ytterligere på midten av 1950-tallet, og i 1957 utkom den første høstlisten med egen skjønnlitterær avdeling. Groth sørget for å få en rekke yngre skjønnlitterære forfattere til forlaget, og konkurrerte også med Gyldendals «Gule serie» om ledende utenlandske forfattere. Ved å grunnlegge Cappelens upopulære skrifter i 1948, sørget Groth i tillegg for at smalere litteratur, i all hovedsak essayistikk, fikk et bredere norsk publikum.
Samtidig var han en aktiv samfunnsdebattant og foredragsholder, ofte med kontroversielle innspill, som for eksempel i innlegget «Skal norsk kultur avvikles?».
Efter 1973 viet Groth mer tid til sitt eget forfatterskap, og ble selv en av landets mest markerte essayister[5], blant annet med bidrag i magasinet Farmand. I sine essays – som er preget av en ironisk, ofte selvironisk, stil – gjør han seg til talsmann for et liberalt, humanistisk verdensbilde, tildels med verdikonservative innslag.
For sin virksomhet som essayist mottok han i 1977 Fritt Ords Pris «for ved en uredd bruk av det frie ord å ha skapt debatt om språk, litteratur og utdannelse og økt forståelsen i vårt samfunn for informasjons- og trykkefrihetens betydning.»
Han var formann i Den norske bokhandlerforening i perioden 1950 til 56 og ledet Den norske Forleggerforening fra 1962 til 68. Groth var også formann i Foreningen Norden fra 1959 til 68.
En rekke av Groths skrifter er utkommet i bokform. Cappelen forlag har pr. 2006 bebudet en biografi om Henrik Groth.[6]
Riksmålsmannen Groth ble også kjent for sin uttalelse i 1973 om at Norge har vært utsatt for to fatale ulykker: «Det er svartedauden og Ivar Aasen».
Henrik Groth bodde i en enebolig i Christian Benneches vei 16 på Bygdøy. Det er en av Bygdøys største private villaer, med et areal på 1 000 kvadratmeter, der han blant annet hadde besøk av Charlie Chaplin.[7]
Bibliografi
rediger- 1951: Bokhandelen og publikum, Oslo, Den norske bokhandlerforening
- 1953: Hvorfor skal vi lese?, Oslo, Den norske bokhandlerforening
- 1963: Skal norsk kultur avvikles?, Oslo, Cappelen
- 1963: Norden og verden, Oslo, Cappelen,
- 1974: Stat og kultur, Oslo, Cappelen, ISBN 82-02-03127-3
- 1976: Mot strømmen – artikler i utvalg, Oslo, Cappelen, ISBN 82-02-03594-5
- 1977: Tegn i tiden – essays og kommentarer, (red. Arvid Brodersen), Oslo, Cappelen, ISBN 82-02-03883-9
- 1980: Rop i ørkenen – essays og kommentarer, (red. Steinar Wiik), Oslo, Cappelen, ISBN 82-02-04739-0
- 1981: Fra mitt fangetårn – essays og kommentarer, (red. Steinar Wiik), Oslo, Cappelen, ISBN 82-02-09503-4
- 1982: Samlede essays og kommentarer, Oslo, Cappelen, ISBN 82-02-09588-3
Om Henrik Groth
rediger- Festskrift til 70-årsdagen 11. oktober 1973, (red. Sigmund Strømme), Oslo, Cappelen, 1973, ISBN 82-02-02916-3
Referanser
rediger- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Henrik Johan Florentz Groth, Norsk biografisk leksikon ID Henrik_Groth, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c «Groth, Halfdan Emil». Studenterne fra 1893 : biografiske oplysninger samlet til 25-aarsjubilæet 1918. Kristiania. 1918.
- ^ «Groth, Halfdan Emil». Studentene fra 1893 : biografiske oplysninger samlet til 40-års jubileet 1933. Oslo. 1933.
- ^ Utarbeidet av en komité under okkupasjonsårene og oversendt den norske regjering september 1945 (1945). Vår kulturs fremtid. Oslo: (Cappelen). «Forord ved Sigurd Hoel : Den utredningen - det såkalte kulturbrevet - som nå blir trykt opp igjen, fikk i sin tid en skjebne det kan være grunn til å minne om. (---) Dette brevet er i alt vesentlig skrevet av Henrik Groth, men forarbeidet besto av en lang rekke samtaler og diskusjoner. Alle gruppens medlemmer var enige i det som stod i brevet, og undertegnet det - noe som i seg selv har en viss interesse; en rekke politiske partier og og mange meningsbrytninger på kulturlivets område var nemlig representert i denne gruppen.»
- ^ Veiden, Pål (3. februar 2021). «Et gjensyn med en gretten, gammel gubbe». www.minervanett.no (på norsk). Besøkt 17. oktober 2021. «Groth behersket en skriveform som mang en norsk forfatter tidligere var god på: essays. Betraktninger i øst og vest, uten skråsikre konklusjoner, der man kunne argumentere med seg selv, og kanskje til og med konkludere ikke helt i tråd med innledningen. Groth skrev mengder av artige essays. Han ble gammel og gretten og virket litt stolt over det. «Det eneste forsonende med ungdommen i dag er at det gjør det lettere for meg å dø», som han skrev et sted, her sitert etter hukommelsen. | Kanskje det mest utrolige: han skrev lange velformulerte essays i Aftenposten!»
- ^ «Henrik Groth får biografi». www.aftenbladet.no. Stavanger Aftenblad. 25. juni 2003. Besøkt 17. oktober 2021. «Steinar Hansson skriver biografien om den tidligere Cappelen-sjefen som kommer neste år. Utgivelsen skal skje i forbindelse med at Cappelen feirer sitt 175-årsjubileum høsten 2004.»
- ^ "Si meg hvor du bor ...", Dagbladet 11.06.2005 s. 18
Eksterne lenker
rediger- (en) Henrik Groth – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Wikiquote: Henrik Groth – sitater