Idre og Særna
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Argumenterende framstilling |
Idre og Særna (svensk: Särna-Idre) er to fjellbygder i Älvdalen kommune i Dalarna i Sverige. De to bygdene ble formelt innlemmet i Sverige i 1751, etter at svenske styrker okkuperte dem under Hannibalfeiden i 1644. Bygdene utgjorde en egen kommune i Sverige frem til 1971. Bygdenes hovednæring er turisme, spesielt knyttet til skisport.
Historie
redigerFjellbygdene Idre og Særna ble regnet til Norge fra rikssamlingen. Frem til reformasjonen i Danmark-Norge i 1536 sognet Idre og Særna til like med de tilgrensende øvre bygdene av Østerdalen kirkelig inn under Hamar bispedømme. Reformasjonen i 1536 medførte imidlertid at erkebiskopen og biskopene ble fjernet, og det tidligere Hamar bispedømme ble fra da av en del av Oslo bispedømme. Dette forhold bidrar til å forklare det isolerte forholdet mellom og den svake tilknytningen til bygdene i Idre og Særna og den øvrige delen av landet, da Idre og Særna uten noe tilløp til motstand fra folket der ble okkupert og i praksis gjort til en del av Sverige i 1644.
Fra 1503, da Norge administrativt ble inndelt i fire såkalte slottslen, sorterte Idre og Særna under Akershus len. Lensordningen innebar at de landskapene som inngikk i slottslenene ble styrt av lensherren på vegne av kongen i København. Omkring 1560 var Idre og Særna ett av i alt ni underlen eller futedømmer, som sammen med de øvrige delene av Akershus len utgjorde Akershus hovedlen.
Under Hannibalfeiden ble området i 1644 okkupert av Sverige etter oppdrag fra og velsignet av den svenske dronning Christina som hadde fått det svenske Rikstyret til å godta et slikt innfall i Norge. Okkupasjonsstyrken var anført av den svenske presten Daniel Buskovius. Han ankom kirken i Særnadalen sammen med 200 væpnede bønder fra Dalarna og Älvdalen med oppdrag av Riksstyret gjennom landshøvdingen i Falun om å overtale folket i Særnadalen til å sverge troskapsed til den svenske tronen. Problemet fra norsk side var at befolkningen i Særnadalen ikke hadde mottatt sakristiet på mer enn hundre år, og således var glemt av den dansk-norske riksstyrelsen. Det er grunn til å tro at om Norge ikke hadde vært i union med Danmark, hadde håndhevelsen over denne utposten i riket vært sterkere, og disse bygdene hadde fremdeles tilhørt Norge. Det var en feilaktig oppfatning av at Idre og Særna tilhørte Herjedalen, og således ble avstått av Norge i 1645, men disse fjellbygdene var en del av Hedmark og derved lovstridig okkupert av Sverige, inntil 1751 da disse bygdene ble avtalemessig lagt til Sverige.
Dette forløp etter det man vet uten det minste tilløp til motstand. Daniel Buskovius hadde imidlertid en fullmakt i bakhånden til å
besöka med eld och swärd, tracterandes dem, som fiender anstår, låtandes komma på dem sjelfvom den blods utgjutelse, som sålunda igenom ens och annars obetänksamhet kunde förorsakas.
dersom kravet om å underlegge seg svensk lag och rett og sverge troskapsed til den svenske kronen som en del av kongeriket Sverige ikke ble etterkommet av bygdefolket. Hvorvidt innholdet i denne fullmakten ble bekjentgjort for folket i bygdene der, forteller kildene intet om, men det forhold at Daniel Buskovius ankom Særnadalen som anfører av en væpnet overmakt, talte nok sitt eget språk. Det er vel heller ikke usannsynlig at det var vel kjent blant bygdefolket om de herjingene svenske tropper tidligere hadde foretatt både i Jemtland og særlig i Herjedalen som svar på motstand fra bøndene ved tidligere innfall der.
Da Buskovius sammen med sin styrke på 200 mann ankom Særnadalen etter fire dagsmarsjer, innbød han folket til gudstjeneste i den gamle stavkirken i Særnadalen allerede den påfølgende søndagen, og forrettet både nattverd og dåp. Det hadde da ikke vært forrettet gudstjeneste i Særnadalen på mange tiår. Buskovius skrev selv i kirkeboken om gudstjenesten og hvordan den forløp. Særlig bemerket han hvor uvant allmuen var med gudstjenester, og ellers om tildragelser mens han døpte både små og storvokste barn.
Forøvrig beskrev han Idre og Særna som særdeles grisgrendte områder, og folket der som uopplyst og fattig. Den gamle stavkirken som stod der ble snart revet, og en ny kirke, Särna gammelkyrka bygd av svenskene. Den ble reist der den gamle stavkirken stod, og inneholder i dag en beskrivelse av de hendelsene som gjorde disse norske områdene til en del av Sverige.
Da Buskovius hadde holdt gudstjeneste i Særnadalen kirke, vendte han om etter å ha sendt bud rundt til bygdelagene i området om å avlegge troskapsed til den svenske kronen.
Siden da har Idre og Særna vært en del av Sverige, både verdslig og kirkelig, men det var ikke før grensetraktaten av 1751 at Norge formelt sett oppgav disse tidligere grensebygdene.
Litteratur
rediger- Yngvar Nielsen: «Om Idre og Særna», i Historisk Tidsskrift 1875, s. 195–223