Wikipedia

Jøder

medlemmer av den jødiske religion og/eller folkegruppe
(Omdirigert fra «Jødene»)

Jøder, eller jødiske folk, er medlemmer av religionen jødedom og/eller medlemmer av en folkegruppe som nedstammer fra israelittene, og som i utgangspunktet praktiserer religionen jødedom.

Jøder
Albert Einstein • Maimonides • Golda Meir • Emma Lazarus
cirka 14 606 000 (2018) (estimert)
Områder med stor befolkning
Israels flagg Israel 5 309 000 [1]
USAs flagg USA 5 275 000 [1]
Frankrikes flagg Frankrike 492 000 [1]
Canadas flagg Canada 373 000 [1]
Storbritannias flagg Storbritannia 297 000 [1]
Russlands flagg Russland 228 000 [1]
Argentinas flagg Argentina 184 000 [1]
Tysklands flagg Tyskland 118 000 [1]
Brasils flagg Brasil 96 000 [1]
Australias flagg Australia 88 831 [2]
Ungarns flagg Ungarn 80 000–100 000 [3]
Ukrainas flagg Ukraina 80 000 [1]
Norges flagg Norge 1 500 [4]
Andre land 400 000–500 000
Språk
Hebraisk, jiddisch, jødespansk og andre jødiske språk
Religion
Jødedom
Jøder på Commons
En jødisk lærer med elever i Samarkand i Usbekistan, omkring 1910.

I sin tilsynelatende motsetning mellom en klar etnisk/kulturell definisjon på den ene siden og relativt stor geografisk spredning og lokal variasjon i språk og kultur og genetikk på den andre, er problemene med en klar definisjon av jøder som etnisk gruppe ikke ulike de tilsvarende problemene med definisjonen av sigøynere som folkegruppe.

En jøde som ikke tror og som ikke følger religiøs praksis kan omtales som en sekulær jøde. På lignende måte finnes også kristne jøder.[5]

 
En iransk jøde ber i en synagoge i Shiraz i Iran. Den sjuarmede lysestaken (menoráen) ble brukt i tempelet i Jerusalem og er et gammelt symbol for jødedommen.
 
Jøder ble lenge mistenkeliggjort og forfulgt av kristne. Det fjerde laterankonsil i 1215, middelalderens viktigste kirkemøte, bestemte blant annet at jøder i Europa måtte bære spisse «jødehatter». Den katolske kirke ønsket å skille jøder og kristne, og fra 1300-tallet ble det også opprettet gettoer i flere byer.
 
Dette maleriet av den polsk-jødiske Maurycy Gottlieb fra 1878 viser jøder i synagogen under feiringen av forsoningsdagen jom kippur.
 
De tyske nazistene påla jøder i Polen etter utbruddet av den andre verdenskrig å bære davidstjerne, og snart ble det innført i alle okkuperte områder, i det tyske riket ble det innført fra 1. september 1941. Jødene ble ellers trakassert, plyndret og internert i ghettoer av nazistene, særlig i det tyskokkuperte Polen, og seinere samlet i konsentrasjonsleire der de ble systematisk drept. Dette industrialisert folkemordet, også kalt holocaust, utslettet 6 millioner jøder. Bildet er fra gettoen i Łódź i Polen.
 
Israel ble opprettet som en egen stat for verdens jøder etter andre verdenskrig. Bildet viser landets første statsminister David Ben-Gurion som leser opprettelseserklæringen 14. mai 1948.
 
En ortodoks religiøs jøde med hatt og skjegg som pålagt ifølge Tredje mosebok selger bønnereimer, tefillín, i dagens Jerusalem.
 
Ung, jødisk mann med tradisjonell kalott, en såkalt kippa, foran Klagemuren i Jerusalem.
 
Fra et tradisjonelt jødisk bryllup i Wien i Østerrike i 2007.

Etter rabbanittisk-jødisk religiøs lov (se Halakhá) er en person definert som jøde dersom hen:

Noen andre jødiske grupper regner farsarven som avgjørende for om noen er jødisk. I de moderne rabbanittisk-jødiske retningene reformjødedom og rekonstruksjonistisk jødedom godtar mange rabbinere noen som jødisk enten de har jødisk mor eller far, så lenge de har fått en jødisk oppdragelse.

Prester og levitter

Ifølge Bibelen var israelsfolket opprinnelig inndelt i tolv stammer. Dette stammesystemet brøt i hovedsak sammen for over 2000 år siden, med unntak av Levi (levittene), med sin undergruppe kohanim (prester). Disse to gruppene har fremdeles sine spesifikke roller i synagogen – noe som kan ha vært med på å holde oppe deres identitet. Stammetilknytning blir, i motsetning til det å være jøde, arvet på farssiden.

Konvertering

Det jødiske synet på misjon og konvertering har variert mye gjennom historien, og det varierer også mye mellom ulike jødiske grupper. I askenasisk ortodoks jødedom er hovedsynet at misjon er ulovlig og at konvertering bør være en lang prosess med høye krav. Andre retninger av jødedommen har for det meste mer toleranse for misjon og en noe enklere konverteringsprosess – noe som fører med seg at ikke-ortodokse konverteringer ofte ikke blir godtatt av ortodokse rabbinere.

Etnisk inndeling

Viktige etniske undergrupper av jøder inkluderer de relativt nært beslektede sefardiske, italienske og askenasiske jødene, og i tillegg mange undergrupper av mizrahiske jøder. Grupper som skiller seg sterkere ut inkluderer blant annet Beta Israel fra Etiopia og bené Israel fra India.

Språk

I de fleste jødiske gruppene er hebraisk det grunnleggende språket for kulturelt sammenbindende religiøse ritualer, inkludert livssyklusritualer. De tradisjonelt sett viktigste unntakene er Beta Israel og bené Israel, som hadde mistet hebraisk som språk en gang før nyere tid. Viktige språk med halvsakral status inkluderer arameisk i de fleste jødiske gruppene, og lokalt også språk som jødearabisk, spansk, jødespansk, portugisisk, gresk og jiddisch.

Morsmål har tradisjonelt vært et av de ovennevnte språkene eller andre lokale språk i området der en bodde. I Egypt gikk jødene i middelalderen gått over til å snakke og skrive arabisk, men skrev arabisk med hebraiske bokstaver. Til forskjell fra muslimer i Egypt fulgte ikke jødene den klassiske arabisk i Koranen, men skrev et mer talenært arabisk. Før den arabisk-islamske ekspansjonen snakket trolig jødene i Egypt koptisk eller annet gammel-egyptisk språk.[6]

Blant askenasiske jøder har jiddisch vært morsmål siden middelalderen, og selv om tallet på jøder med jiddisch morsmål er sterkt redusert i vår tid, har språket fremdeles bred appell som kulturelt ikon blant askenasiske jøder – særlig i Europa og Nord-Amerika.

Hebraisk gikk av bruk som morsmål en gang rundt begynnelsen av den moderne tidsregningen, men var gjennomgående brukt i religiøs sammenheng ved siden av arameisk og etter hvert arabisk. Fra rundt 1000-tallet av ble hebraisk brukt i økende grad for dikting, jødisk teologi, filosofi og vitenskap.

Som muntlig spontanspråk har hebraisk vært i bruk i varierende grad i handel, jødisk utdanning og internasjonalt samkvem mer eller mindre kontinuerlig. I Éres Jisraél (det historiske Israel, deler av det historiske landskapet Palestina) har hebraisk vært mye i bruk (ved siden av arabisk og jødespansk) blant sefardiske og mizrahiske jøder siden slutten av 1400-tallet.

Hebraisk som morsmål ble gjeninnført av hovedsakleg askenasiske jøder med grunnlag i lokal sefardisk daglig uttale sist på 1800-tallet.

Matkultur

En vesentlig samlende faktor for jøder som etnisitet er matkulturen. Det er særlig tre faktorer som binder de ulike tradisjonene sammen:

  • Kasjrút, eller reglene om lovlig og ulovlig mat.
  • Sjabbát, eller reglene om matlaging for hviledagen.
  • Jødiske høytider, med sine spesifikke kulturelle symboler.

Bosetning

USA 6 000 000
Israel 5 000 000
Russland trolig 750 000
Frankrike 600 000
Ukraina 500 000
Canada 350 000
Storbritannia 250 000
Argentina 250 000
Tyskland 220 000
Brasil 120 000
Australia 110 000
Ungarn 100 000
Sør-Afrika 95 000
Italia 29 000
Tyrkia 23 000
Iran 20 000

Kjente jøder

Filosofen Hannah Arendt, som hadde et nært forhold til Martin Heidegger, fokuserte etter hvert hele sin filosofi mot fremmedgjøring og manglende identitet, som jødene opplever som følge av antisemittisme.

Jøder i Norge

Utdypende artikkel: Jøder i Norge

I hovedtrekk har askenasiske jøder vært nektet innreise og bosetning i Norge fra 1600-tallet og frem til 1814, med enkelte perioder der innreise (men ikke bosetning) lot seg gjøre med leidebrev. Sefardiske jøder hadde for det meste innreise- og bosetningsrett før 1814, men svært få benyttet seg av dette.

Fra 1814 av var det totalt innreiseforbud for alle jøder, Grunnlovens paragraf 2, den såkalte jødeparagrafen, forbød jøder adgang til riket. Sefardiske jøder fikk bekreftet den tidligere innreise- og bosetningsretten av den norske høyesterett i 1844, men askenasiske jøder fikk ikke innreiserett igjen før grunnlovsendringen i 1851.

I 1892 ble en synagogen i Calmeyers gate i Oslo opprettet, og noe senere en synagoge i St. Jørgensveita i Trondheim. På første halvdel av 1900-tallet var det også mindre jødiske samfunn i byer som Bergen, Drammen og Kristiansund, men disse ble stort sett lagt øde under andre verdenskrig med det nasjonalsosialistiske Tysklands deportasjon av norske jøder i 1942 til Auschwitz og andre dødsleirer. I okkuperte land som Norge, brukte nazistene ofte lokale myndigheter til å arrestere og bistå ved deportasjonene. Blant annet har Julius Paltiel, en norsk, profilert tidligere Auschwitz-innsatt, uttalt at han og hans familie ble arrestert av vanlig norsk politi.[7]

I dag bor det knapt 2 000 jøder i Norge, de fleste i Oslo eller Trondheim hvor det er organiserte jødiske menigheter. I 1999 ble jøder offisielt definert som nasjonal minoritet i Norge i forbindelse med at Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Kjente norske jøder er Tutte Lemkow, Mona Levin, Julius Paltiel, Berthold Grünfeld og Jo Benkow. Benkow skrev boken Fra synagogen til Løvebakken (1985).

Se også

Referanser

  1. ^ a b c d e f g h i j JPPI Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine., Jewish People Policy Planning Institute, 2006
  2. ^ «Befolkningen i Australia 2006». Arkivert fra originalen 10. juli 2009. Besøkt 2. april 2009. 
  3. ^ «Jews in Hungary». Arkivert fra originalen 15. mai 2017. Besøkt 2. april 2009. 
  4. ^ [1]
  5. ^ Clemens Saers (17. juni 2019). «Jødedom – retninger». NDLA – Nasjonal Digital Læringsarena. Besøkt 27. september 2019. 
  6. ^ «Jødiske skriblerier avdekker arabisk språkhistorie – Apollon». www.apollon.uio.no (på norsk). 9. januar 2018. Besøkt 29. januar 2018. 
  7. ^ YouTube – Nordmenn i nazistenes konsentrasjonsleire

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jøder&oldid=24633242»