Jean-Baptiste Bessières
Jean-Baptiste Bessières (født 6. august 1768 i Prayssac, Cahors i Lot, Frankrike, død 1. mai 1813 ved Rippach, Lützen i Sachsen i Tyskland) var marskalk av Frankrike i Napoleonstiden. Han deltok i flere deler av Napoleonskrigene rett før og på begynnelsen av 1800-tallet, frem til han falt på slagmarken i 1813.
| Jean-Baptiste Bessières | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. aug. 1768[1][2][3][4] Prayssac | ||
| Død | 1. mai 1813[1][3][4][5] (44 år) Rippach | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Ektefelle | Marie Jeanne de Lapeyrière | ||
| Søsken | Bertrand Bessières | ||
| Barn | Napoléon Bessières | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Les Invalides Prayssac caveau des gouverneurs | ||
| Utmerkelser | 11 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Marskalker av imperiet (1804–) Marskalk av Frankrike Navn inngravert på Triumfbuen Knight Grand Cordon of the Order of Christ (1810)[6] Storoffiser av Æreslegionen Jernkroneordenen Leopoldsordenen (Østerrike) Den militære Sankt Henriksordenen Den württembergske kroneorden Kristusordenen | ||
Hans yngre bror, Bertrand, fulgte senere i storebrorens fotspor. Deres fetter, Géraud-Pierre-Henri-Julien, tjente også som diplomat og statsmann under Napoléon Bonaparte.
Liv og virke
redigerBessières tjenestegjorde først en kort tid som offiser i Ludvig XVIs konstitusjonelle garde, og deltok deretter i flere felttog. Han tjente som ikke-offiser under den franske krigen mot Spania.
Han kom i 1796 til den italienske armé, der han ved sin tapperhet fikk Napoléon Bonapartes oppmerksomhet og vant hans tillit. Han fikk i oppdrag å organisere og lede guideeskadronen. I 1798 var han med på Napoleons felttog til Egypt og kjempet ved St. Jean d’Acre og i slaget ved Abukir. Den 18. juli 1800 ble han forfremmet til général de brigade.
Med Bonaparte vendte han tilbake til Frankrike, og stod ved hans side den 18. Brumaire. Han organiserte så den nydannede italienske armé og tvang med et strålende kavalleriangrep under slaget ved Marengo østerrikerne til tilbaketog. Under slaget ved Hohenlinden førte han sitt regiment, 11e régiment de chasseurs à cheval fire ganger etter hverandre til angrep.
I 1802 ble han utnevnt til général de division.
Han ble utnevnt til marskalk av Frankrike under Napoléon etter dennes tronebestigelse som keiser i 1804.
I 1805 ble han tildelt en rekke medaljer og ordener, blant annet storkors av Æreslegionen, og i 1809 ble han tildelt rollen som hertug av Istria, som også hadde tittelen duc d'Istrie.
Etter Freden i Schönbrunn ble han øverstkommanderende i Holland. Der gjenerobert han Vlissingen fra britene. Så i 1811 ble han øverstkommanderende i guvernementet Gamle Kastilla og León. Han fulgte i 1812 keiseren med garden og et sterkt ritterkorps til Russland. På tilbaketoget derfra viste han største sindighet og kaldblodighet.
Ved åpningen av felttoget i 1813 var Bessières øverstkommanderende for alle de franske rytterstyrker. Da han i mai rykket frem ved Rippach mellom Weißenfels og Lützen med tiraljørene mot Ferdinand von Wintzingerodes styrker, ble han knust og drept av en kanonkule som traff ham i brystet.
Han ble begravet i Invalidedomen i Paris.
Han ble regnet som en av Napoleons bedre marskalker og Napoleon uttalte en gang at han kunne ha vunnet slaget ved Waterloo hvis Bessières hadde vært til stede under dette slaget. Bessières var fattig da han falt. Fra sitt fangenskap på Saint Helena sørget derfor Napoleon for en rente på 100 000 franc til hans sønn.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Jean-Baptiste Bessieres, duke d'Istrie, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jean-Baptiste-Bessieres-duc-dIstrie, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 7278[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 12030[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=jean+baptiste;n=bessieres[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID bessieresje[Hentet fra Wikidata]
- ^ gallica.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Désiré Lacroix: Die Marschälle Napoleons I.. Übertragen von Oskar Marschall von Bieberstein; Verlag von Heinrich Schmidt & Carl Günther, 1898
- Carl Bleibtreu: Marschälle, Generale, Soldaten Napoleons I. 2. Aufl., Verlag Alfred Schall, Berlin, vor 1911
- Louis Chardigny: Les maréchaux de Napoléon. Tallandier, Paris 1977
- Jürgen Sternberger: Die Marschälle Napoleons. Pro Business Berlin 2008
- Norbert Faust, Siegfried Hoche, Wolfram Seyfert: Die Schlacht bei Großgörschen: la bataille de Lützen, 2. Mai 1813, Verlag Fach-und-Werk-Projektentwicklung, Berlin, ISBN 3-933491-00-2