Jod
Jod er et grunnstoff med kjemisk symbol I (av fransk: iode) og atomnummer 53.
| Jod. | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Navn | Jod. | ||
| Symbol | I | ||
| Atomnummer | 53 | ||
| Utseende | mørk fiolett, glinsende | ||
| Plass i periodesystemet | |||
| Gruppe | 17 | ||
| Periode | 5 | ||
| Blokk | p | ||
| Kjemisk serie | halogen | ||
| Atomegenskaper | |||
| Atomvekt | 126,90447 u | ||
| Empirisk atomradius | 140 pm | ||
| Kalkulert atomradius | 115 pm | ||
| Kovalent atomradius | 133 pm | ||
| Elektronkonfigurasjon | [Kr] 4d10 5s2 5p5 | ||
| Elektroner per energinivå | 2, 8, 18, 18, 7 | ||
| Oksidasjonstilstander | ±1, 3, 5, 7 | ||
| Krystallstruktur | ortorombisk | ||
| Fysiske egenskaper | |||
| Stofftilstand | fast stoff | ||
| Smeltepunkt | 113,7 °C | ||
| Kokepunkt | 184,2 °C | ||
| Molart volum | 25,72 · 10-6 m³/mol | ||
| Tetthet | 4 940 kg/m³ | ||
| Hardhet | (Mohs skala) | ||
| Kritisk temperatur | 819 K | ||
| Kritisk trykk | 11,7 MPa | ||
| Fordampningsvarme | 20,752 kJ/mol | ||
| Smeltevarme | 7,824 kJ/mol | ||
| Damptrykk | 41 Pa ved 298 K | ||
| Diverse | |||
| Elektronegativitet etter Pauling-skalaen | 2,66 | ||
| Spesifikk varmekapasitet | 214,5 J/(kg · K) | ||
| Elektrisk ledningsevne | 8,0 · 108 S/m | ||
| Termisk konduktivitet | 0,449 W/(m · K) | ||
Historie
redigerDen fysiologiske betydningen av jod var kjent allerede 1 500 år f.Kr.,[trenger referanse] og struma ble behandlet med aske fra brent tang.
Jod ble oppdaget av franskmannen Bernard Courtois i 1811. Dette var under Napoleonskrigene, og Frankrike trengte salpeter til svartkruttproduksjon. For å fremstille salpeter var det nødvendig med natriumkarbonat som ble utvunnet ved å brenne tang og vaske asken i vann. Restavfallet ble ødelagt med svovelsyre, og en dag tilsatte Courtois for mye syre. Det resulterte i en lilla gassky som luktet ubehagelig. Han registrerte at dampskyen krystalliserte seg på kalde overflater og formet mørke krystaller. Courtois hadde mistanker om at det kunne være et hittil ukjent grunnstoff, men manglet penger til videre undersøkelser. Han ga imidlertid prøver av stoffet til sine venner Charles Bernard Desormes og Nicolas Clément for at de skulle forske videre. Den 29. november 1813 offentliggjorde Clément og Desormes oppdagelsen Courtois hadde gjort. 6. desember kunngjorde de at det enten var et nytt grunnstoff, eller en oksygen-forbindelse. Joseph Gay-Lussac gav grunnstoffet navnet iode på fransk, fra det greske ioeides, som betyr fiolettfarget.
I England hadde Humphry Davy mottatt en prøve fra André-Marie Ampère og skrev i et brev til Royal Society i London at han hadde identifisert et nytt grunnstoff. Dette resulterte i en stor diskusjon om hvem som hadde identifisert jod først, selv om begge partene var enige om at det var Courtois som først hadde isolert stoffet.
Navnet kommer fra gammelgresk: ιωδης iodes, «fiolett» etter fargen på jod-dampen.
Egenskaper
rediger
Jod er et mørklilla eller mørkebrunt krystallinsk fast stoff som tilhører halogenene. I likhet med de andre halogenene former rent jod diatomiske molekyler. Det inngår kjemiske forbindelser med mange andre stoffer, men er ikke like reaktivt som de andre halogenene. Jod har halvleder-egenskaper. Ved romtemperatur sublimerer jod til en lilla gass, men væskeformen eksisterer allikevel ved atmosfæretrykk hvis stoffet blir varmet opp raskt. Jod blir brunt og løses dårlig opp i vann, men løses lett opp i kloroform og karbontetraklorid hvor det får en fiolett farge. I ammoniakk oppstår det en eksplosjonsartet reaksjon.
Rent jod (I2) er giftig, og en dose på 2-3 gram kan være dødelig.
Isotoper
redigerNaturlig forekommende jod består utelukkende av den stabile isotopen 127I. I tillegg er 36 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 129I med halveringstid 1,57 × 107 år, 125I med halveringstid 59,408 døgn, 126I med halveringstid 13,11 døgn, 131I med halveringstid 8,0207 døgn, og 124I med halveringstid 4,176 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 5 timer.[1]
CAS-nummer: 7553-56-2
Forekomst
rediger
Jod finnes ikke naturlig i ren form, men opptrer som jodsalter, særlig i sjøvann som inneholder 0,05 gram per tonn. Det utvinnes også som biprodukt av nitrat-produksjon i Atacamaørkenen i Chile. Den tradisjonelle måten å fremstille jod på er å brenne tang. Moderne fremstilling foregår ved elektrolyse av sjøvann og som biprodukt av salpeterproduksjon.
I 2007 ble det produsert 26 800 tonn jod på verdensbasis (unntatt USA som hemmeligholder produksjonstallene av konkurranse-hensyn). De to største produsentlandene var Chile (16 500 tonn) og Japan (8 800 tonn). Andre produsentland er Kina (570 tonn), Russland (300 tonn), Aserbajdsjan (300 tonn), Turkmenistan (270 tonn), Indonesia (75 tonn) og Usbekistan (2 tonn). Verdens utvinnbare jod-reserver er anslått til 15 millioner tonn hvorav 9 millioner tonn er i Chile. I tillegg anslås jod-mengden i sjøvann til 34 millioner tonn. Kun små mengder jod blir gjenvunnet. Prisen i 2007 var litt over 20 USD per kg. Alle tall er for 2007.[2]
Anvendelse
rediger
Jod brukes i legemiddelindustrien, og som antiseptisk middel (bl.a. Lugols løsning) på grunn av sine bakteriedrepende egenskaper. Det anvendes som kontrastmiddel ved røntgen-fotografering siden jod absorberer røntgenstråler. I fotografisk film brukes sølvjodid, og wolframjodid brukes for å stabilisere trådene i glødelamper.
Rogaland bondelag anbefaler jod-dusjing ved beiteslipp for å unngå ringorm.[3]
I kosthold
redigerJod er det tyngste stoffet som er livsnødvendig for levende organismer. Hos mennesker fører jodmangel til mangelsykdommen struma som fører til at skjoldbruskkjertelen hovner opp. Befolkningsgrupper uten tilgang på fisk og sjømat er ekstra utsatt, og i utviklingsland som ikke har tilgang på bordsalt med jodtilsetning, er sykdommen fortsatt et problem. Jodmangel kan også føre til mental utviklingshemming hos små barn, og øker også barnedødeligheten og risikoen for svangerskapsavbrudd[4][5]
Det kan også være skadelig å få i seg for mye jod. En studie har vist at veganere som tar kosttilkudd basert på tang og tare kan være i risikosonen for å ha for høye verdier av jod i kroppen.[6] Der ble det lagt merke til at nivået var langt over det anbefalte nivået hos tre av deltakerne i studien som brukte slike kosttilskudd, og det antas en sammenheng med at det er vanskelig å standardisere doseringen under produksjonen. Ni andre deltakere i studien hadde også noe høyere enn anbefalt nivå av jod i kroppen, og i deres tilfelle ble det antatt en sammenheng med høyt inntak av melk.[7] Høydose-jod kan tas forebyggende mot radioaktiv jod, men kan også gi for høye verdier av jod i kroppen om det tas forkert.[8][9]
Det norske mattilsynet erkjenner at tang og tare kan komme til å bli en viktig matressurs i framtiden, men på bakgrunn av begrenset kunnskap om eventuelle negative virkninger råder de befolkningen til forsiktig bruk av disse ressursene og ikke innta store mengder.[10]
Referanser
rediger- ^ Lawrence Berkeley National Laboratory – Isotoptabell for jod Arkivert 23. august 2007 hos Wayback Machine.
- ^ US Geological Survey – Mineral commodity Summary 2008 (pdf)
- ^ «Anbefalinger til beiteslipp for å unngå ringormsmitte». 17. mars 2021.
- ^ UNICEF Micronutrients – Iodine, Iron and Vitamin A (engelsk)
- ^ «– Forskning i jod av dr. Sebastiano Venturi». Arkivert fra originalen 3. februar 2016. Besøkt 3. februar 2016.
- ^ «Fakta om jod». Folkehelseinstituttet. Besøkt 17. oktober 2021.
- ^ Brantsæter, A.L.; Knutsen, H.K.; Johansen, N.C.; Nyheim, K.A.; Erlund, I.; Meltzer, H.M.; Henjum, S. (2018). «Inadequate Iodine Intake in Population Groups Defined by Age, Life Stage and Vegetarian Dietary Practice in a Norwegian Convenience Sample.»
. Nutrients (10 utg.). 2: 230. doi:10.3390/nu10020230. Besøkt 17. oktober 2021.
- ^ «Jodtabletter ved atomulykker». DSA (på norsk). Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Arkivert fra originalen 20. mars 2022.
- ^ «Hvorfor er det så mye radioaktivt jod i avfallet fra en atomulykke?». titan.uio.no. Arkivert fra originalen 14. mars 2022.
- ^ «Er det trygt å spise tang og tare?». Mattilsynet. Besøkt 17. oktober 2021.
