Johannes Heftye (1849–1907)

Johannes Thomassen Heftye (født 13. juli 1849, død 10. mai 1907) var en norsk jurist og fjellklatrer. Heftye gjennomførte førstebestigning av Store Knutsholstind i 1875. Han er likevel mest kjent for å ha funnet frem til det som nå kalles Heftyes rute på Store Skagastølstind i Jotunheimen i 1880. Ruten blir regnet som standardveien til toppen.

Johannes Heftye
Født		13. juli 1849 Christiania
Død		10. mai 1907 (57 år)
Beskjeftigelse		Godseier
Far		Thomas Heftye
Søsken		Thomas Heftye
Nasjonalitet		Norge

Bakgrunn

Heftye var sønn av bankier Tho. Joh. Heftye (1822–1886) og Marie Jacobine Meyer (1826–1895), og bror av telegrafidirektør Thomas Heftye. Han vokste opp på Villa Frognæs i Drammensveien. Heftye var utdannet jurist.

Knutsholstind

I Heftyes ungdomstid ble Knutsholstind, som ligger ved Svartdalen mellom Bygdin og Gjende, av mange regnet som Norges høyeste, og mange regnet tinden som ubestigelig.^{[trenger referanse]} Heftye hadde arvet farens sans for friluftsliv og fjell, og hadde et utpreget konkurranseinstinkt.^{[trenger referanse]} Flere engelske klatrere hadde prøvd å bestige den uten å lykkes.

Sommeren 1875 fikk Heftye med seg Knut Lykken og en annen valdris, Gullik Gulliksson Lid, og ga seg i kast med oppgaven. Fra Torfinnsdalen kom de opp på den skarpe eggen mellom dalen og Knutsholet uten spesielle problemer, og veien videre opp til toppen bød heller ikke på nevneverdig dramatikk. Til tross for dette, fikk Heftye likevel følelsen av å ha utført en enestående bragd i norsk turisthistorie.^{[trenger referanse]}

Polemikk

Etter Knutsholstind klatret ikke Heftye mer før Slingsbys bestigning av Storen i 1876 – og Harald Petersens i 1878 – tok glansen fra hans egen bragd.^{[trenger referanse]} Han bestemte seg da for at han også skulle bestige Storen, og vise at den ikke kunne sammenlignes med hans egen bestigning av Knutsholstind.^{[trenger referanse]}

Den 14. august 1880 startet han fra seteren i Stølsmaradalen sammen med to årdøler, Peder Melheim og Vetle-Jens Klingenberg, og kom over ryggen ned i Midtmaradalen. Han ville følge Slingsbys rute, men tok feil av veien og kom opp på bandet mot Skagastølsdalen. Derfra fant fant de frem til en renne, den som senere fikk navnet Heftyes renne, som førte dem videre mot toppen. Her måtte førerne gå foran og dra Heftye opp med tau.^{[trenger referanse]}

Det at han faktisk nådde toppen av Storen, og samtidig hadde oppdaget en ny rute dit, var ikke det viktigste for Heftye. Han ville først og fremst få frem hvor lett det var å klatre på Storen, og dermed hvor ubetydelige prestasjoner Slingsbys og Petersens bestigninger var, i forhold til hans egen bestigning av Knutsholstind.^{[trenger referanse]}

Dette kom frem da han i 1881 utga en bok om Skagastølstindenes turisthistorie og om sin egen innsats der. Her sier han blant annet at:

… enhver på dette felt kompetent dommer vil anse det som bevist at Store Skagastølstind i henseende til vanskelighet å bestige er en topp av annen rang.

Samme år som boken kom ut var Slingsby i Jotunheimen. Han ga Heftye svar på tiltale ved å bestige Knutsholstind sammen med Johannes Vigdal og Marie Sølfestsdatter, en av seterjentene på Gjendebu, og sa attpåtil, med en smule overdrivelse, at han ikke hadde behøvd å ta seg for med hendene på hele turen.

Heftye svarte med et avisinnlegg, der han i sterke ordelag kritiserte Slingsby for å ha tatt med en vergeløs kvinne på så farlig ekspedisjon som Knutsholstind. Han skriver blant annet at: «vi må be Gud bevare oss for noensinne å komme så langt i emansipasjonen at våre landsmanninner skulle falle på for alvor og i almindelighet å bestige Knutsholstind».^{[trenger referanse]}

Heftye gjennomførte denne sommeren også en serie med bestigninger, som Torfinnstind og Stølsnostind, samt traversering av Memurueggen. Men alle var topper der Slingsby hadde vært før ham, og poenget så ut til å være å vise at det ikke var noen bestigninger som kunne måle seg med hans egen Knutsholstind.^{[trenger referanse]}

I april 1882 skrev Heftye en lang artikkel i avisen Dagen der han i kvasse og sarkastiske vendinger kritiserte Slingsby, Vigdal og Sølfestdatters ekspedisjon til Knutholstind, og slo fast at Slingsby bare var ute etter å gjøre hans prestasjon mindre, noe han vil ha seg frabedt, spesielt av en utlending.^{[trenger referanse]}

Dramatikk

I 1882 kjøpte Heftye herregården Austrått i Ørland for 100 000 kroner av Ole Rise. Han anla en ny vei et stykke fra gården og nektet samtidig folk å bruke den gamle veien som gikk rett ved. Dette provoserte lokalbefolkningen, og andre juledag i 1899 var det en del folk som gikk på den forbudte veien. Dette utløste en dramatisk konfrontasjon, som endte med at Heftye skjøt og drepte en mann.^{[trenger referanse]} Adresseavisen kunne dagen etter melde at Heftye var arrestert. Drapet ble omtalt i landets største aviser, og flere skillingsviser tok for seg tragedien.^{[trenger referanse]} I rettssaken som fulgte, fikk imidlertid ikke Heftye noen straff, da man fant at han handlet i nødverge.^{[trenger referanse]} Heftye eide Austrått frem til 1906.

Litteratur

• Norge, den nordlige arena, W. C. Slingsby, norsk utgave ved Jan Schwarzott, Oslo 1998, ISBN 82-504-2076-4
• Turglede med konger og kunstnere, Knut B. Lykken, 2005, ISBN 978-91-631-7233-5
• Jotunheimens erobring, Helge Giverholt, Oslo 1946