Wikipedia

Käthe Kollwitz

tysk kunstner

Käthe Kollwitz født Schmidt (født 8. juli 1867, død 22. april 1945) var en tysk tegner, grafiker og skulptør. Hun hører til de mest betydningsfulle tyske kunstnere på 1900-tallet. Kollwitz laget tegninger, litografier, kobber- og trestikk, og var dessuten virksom som billedhugger.

Käthe Kollwitz
Käthe Schmidt
FødtKäthe Schmidt
8. juli 1867[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Königsberg, Preussen
(idag Kaliningrad, Russland)
Død22. apr. 1945[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Moritzburg, Sachsen
BeskjeftigelseGrafiker, tegner, litograf, plakatkunstner, illustratør, billedhugger, selvbiograf, designer, grafiker, kunstmaler, bygningstegner, kunstner Rediger på Wikidata
Utdannet vedAcadémie Julian
Art Academy Königsberg
EktefelleKarl Kollwitz[5]
SøskenConrad Schmidt
Lisbeth Stern
BarnHans Kollwitz
Peter Kollwitz
PartiSozialdemokratische Partei Deutschlands
NasjonalitetTysk
GravlagtZentralfriedhof Friedrichsfelde
Medlem avAkademie der Künste Berlin
Berlin-secesjonen[6]
UtmerkelserPour le Mérite for vitenskap og kunst
Villa Romana-prisen (1906)[7]
Feltgravør
tegning
billedhuggerkunst
Elev avLudwig von Herterich
PeriodeEkspresjonisme[8]
Käthe Kollwitz på Commons

Hennes arbeid var et uttrykksfullt og ofte brennende redegjørelse av den menneskelige tilstand, og krigens bitre vilkår i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet. Hennes empati for de mindre heldige, de ulykkelige og de skadelidende er uttrykt mest kjent gjennom hennes visuelt krevende og ikonografiske grafiske verker som framstilte ofre av sult, fattigdom og krig.[9][10] Opprinnelig var hennes kunst fundert i naturalismen, men tok siden ekspresjonistiske kvaliteter.[11]

Biografi

rediger

Käthe Schmidt vokste opp i en borgerlig og sosialt engasjert familie i den prøyssiske byen Königsberg. Som tenåring tok hun privatundervisning i maling og grafikk hos etablerte kunstnere i hjembyen.

Året 1885 flyttet hun til Berlin og gikk på det såkalte Dameakademiet hos Verein der Berliner Künstlerinnen. Etter et par år dro hun tilbake til Königsberg og studerte ved kunstakademiet der.

Käthe giftet seg i 1891 med legen Karl Kollwitz som virket i arbeiderbydelen Prenzlauer Berg i Berlin. Paret fikk to sønner, Hans og Peter.

Kollwitz' opplevelser som hustru til en lege i Berlins fattigkvarter under og etter den første verdenskrig førte til hennes best kjente tegninger, litografier og etsninger, med kvinnenes og barnas lidelser som fremste motiv. Hun mistet sin sønn Peter i verdenskrigen, noe som ikke bare hadde en sterk innvirking på hennes kunst, men som også førte til at hun ble pasifist. Senere mistet hun et barnebarn under den andre verdenskrig.

Politisk sympatiserte Kollwitz med sosialismen, men ble aldri organisert i noe parti. Hun var medlem i den radikale kunstnersammenslutningen Berliner Secession og engasjert i Internationale Arbeiterhilfe som var blitt startet av kommunistpartiet for å hjelpe sultrammede i Sovjetunionen.

I 1928 ble Kollwitz hovedlærer i grafikk ved kunstakademiet i Berlin. Allerede i 1919 var hun, som første kvinne, blitt medlem av og lærer ved akademiet.

 
Gustav Seitz' statue av Käthe Kollwitz fra 1960, på Kollwitzplatz i det tidligere Øst-Berlin (Prenzlauer Berg).

Kollwitz mottok i 1929 den prøyssiske ordenen Pour le Mérite.

Før riksdagsvalget i juli 1932 var Käthe og Karl Kollwitz to av undertegnerne av et opprop, Dringender Appell, som oppfordret tyskerne til å stemme på sosialdemokratene eller kommunistene for å hindre en nazistisk valgseier. Andre kjente personer som skrev under oppropet var Albert Einstein, Erich Kästner og Heinrich Mann.

En ny lignende appell ble publisert før valget i februar 1933, da Adolf Hitler allerede var blitt rikskansler. På grunn av hennes støtte til disse oppropene, måtte Kollwitz forlate kunstakademiet og den lærertjeneste hun hadde.

Tre år senere, i 1936, ble hennes kunst av nazistregimet klassifisert som Entartete Kunst (degenerert kunst); hennes kunstverk ble fjernet fra museer og hun fikk utstillingsforbud.

Under krigen laget hun bare mindre figurer, som hun ikke kunne vise fram.

Under den andre verdenskrig ble hun evakuert fra Berlin i 1943. Senere samme år ble hennes hus bombet, og mange av hennes tegninger, trykk og dokumenter gikk tapt. De siste årene av sitt liv bodde hun i Nordhausen og deretter i Moritzburg, innbudt av prins Ernst Heinrich av Sachsen.

Käthe Kollwitz døde i Moritzburg den 22. april 1945, bare noen uker før krigsslutt.

Produksjon

rediger

Kollwitz laget totalt 274 trykk, både etsninger, tresnitt og litografier.[12] Flere av de portretter hun laget i løpet av sitt liv var selvbiografiske - det ble om lag femti av dem. Hun laget omkring 1450 tegninger.[12]

Hun laget også mange skulpturer. En av hennes skulpturer, som viser en kvinne, med en liggende mannsfigur i fanget, er eneste figurative utsmykning i «Stillhetens hus» i Berlin – et minnesmerke over alle forfulgte og fordrevne i verden. Det finnes også en mindre utgave av skulpturen i Käthe Kollwitzmuseet i Berlin, som ligger i Fasanenstraße, en tverrgate til Kurfürstendamm.

Arv og ettermæle

rediger

 Hennes tause linjer gjennomtrenger margen som et smerteskrik; et slikt skrik ble aldri hørt blant grekerne og romerne. 

Gerhart Hauptmann[13]
 
«Mor med sin døde sønn», statue

Käthe Kollwitz er et emne hos den amerikanske forfatteren William T. Vollmanns prisvinnende roman Europe Central. I boken beskriver Vollmann livene til de som ble berørt krigen og hendelsene under den andre verdenskrig i Tyskland og Sovjetunionen. Hennes kapittel har tittelen Woman with Dead Child («Kvinne med dødt barn»), navngitt etter hennes skulptur av samme navn.

En større versjon av en tilsvarende skulptur av Kollwitz, Mutter mit totem Sohn («Mor med sin døde sønn»), ble i 1993 plassert i sentrum av Neue Wache i Berlin. Stedet fungerer som et monument til «ofrene fra krigen og tyranniet».[14]

Et større antall tyske skoler er oppkalt etter Käthe Kollwitz. Tre museer, et i Berlin,[15] et i Köln,[16] og et i Moritzburg[17] er dedikert hennes arbeid. Æresbevisningen Käthe Kollwitz-prisen ble etablert i 1960.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Kathe Kollwitz, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kathe-Kollwitz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «Käthe Schmidt Kollwitz», Benezit-ID B00100232[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.kollwitz.de, besøkt 30. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ sammlung.staedelmuseum.de, besøkt 26. juli 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.villaromana.org, besøkt 26. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ (på en) Encyclopædia Britannica, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kathe-Kollwitz, Wikidata Q5375741, https://www.britannica.com/ 
  9. ^ Bittner, Herbert (1959): Kaethe Kollwitz; Drawings, Thomas Yoseloff,.s. 1
  10. ^ Fritsch, Martin, red. (2005): Homage to Käthe Kollwitz. Leipzig: E. A. Seeman.
  11. ^ Zigrosser, Carl (1969): Prints and Drawings of Käthe Kollwitz, Dover, s. XIII. Sitat: «The aim of realism to capture the particular and accidental with minute exactness was abandoned for a more abstract and universal conception and a more summary execution.»
  12. ^ a b Käthe Kollwitz: The Complete Print Cycles. Galerie St. Etienne, New York. Hentet 31. august 2015.
  13. ^ Gerhart Hauptmann, sitert av Zigrosser, Carl (1969): Prints and Drawings of Käthe Kollwitz, Dover, s. XIII, 1969.
  14. ^ «Käthe Kollwitz and Berlin‘s Neue Wache», Germany
  15. ^ Käthe Kollwitz Museum Berlin Arkivert 13. januar 2010 hos Wayback Machine., offisielt nettsted.
  16. ^ Käthe Kollwitz Museum Köln, offisielt nettsted.
  17. ^ Käthe-Kollwitz-Haus Moritzburg, offisielt nettsted.

Litteratur

rediger
  • Benz, Andreas (1997): «Es gibt auch ein Leben vor dem Tod.“ Zu Käthe Kollwitz» i: Der Überlebenskünstler: Drei Inszenierungen zur Überwindung eines Traumas. Europäische Verlagsanstalt, Hamburg, ISBN 3-434-46233-3.
  • Birnbaum, Brigitte (1986): Kathusch, Kinderbuchverlag, Berlin, ISBN 3-358-00733-2.
  • Fischer, Hannelore; Knesebeck, Alexandra von dem, red. (2010): «Paris bezauberte mich...» i: Zur Sonderausstellung im Kollwitz Museum Köln: Kollwitz und die französische Moderne, vom 29. Oktober 2010 bis 16. Januar 2011. Hirmer, München, ISBN 978-3-7774-3041-6.
  • Fritsch, Gudrun, red. (2013): Käthe Kollwitz und Russland. Eine Wahlverwandtschaft. Seemann, Leipzig, ISBN 978-3-86502-301-8.
  • Fritsch, Martin, red. (1999): Käthe Kollwitz. Zeichnung, Grafik, Plastik. Bestandskatalog des Käthe-Kollwitz-Museums Berlin. Seemann, Leipzig, ISBN 3-86502-036-4.
  • Fritsch, Martin, red. (2005): Hommage an, Homage to Käthe Kollwitz. Seemann, Leipzig, ISBN 3-86502-117-4.
  • Grimoni, Lorenz, red. (2007): Käthe Kollwitz: Königsberger Jahre. Einflüsse und Wirkungen. Verlag der Kunst, Husum, ISBN 978-3-86530-100-0.
  • Kämmerer, Ludwig (1923): Käthe Kollwitz. Griffelkunst und Weltanschauung. Dresden.
  • Knesebeck, Alexandra von dem (2002): Käthe Kollwitz. Werkverzeichnis der Graphik, Neubearbeitung des Verzeichnisses von August Klipstein, først publisert i 1955. 2 bind, Bern, ISBN 978-3-85773-040-5.
  • Koerber, Lenka von (1957): Erlebtes mit Käthe Kollwitz. Berlin.
  • Kollwitz, Hans, red. (1948): Käthe Kollwitz. Tagebuchblätter und Briefe. Berlin.
  • Reinhardt, Hildegard (1992): «Sella Hasse und Käthe Kollwitz im Vergleich. Zwei sozialkritische Künstlerinnen zu Beginn der klassischen Moderne» i: Profession ohne Tradition. 125 Jahre Verein Berliner Künstlerinnen, Berlinische Galerie (red.), Berlin.
  • Schmalenbach, Fritz (1965): Käthe Kollwitz. Königstein i. Ts. (Verlag Langewiesche), (i serien Die Blauen Bücher), ISBN 3-7845-2671-3.
  • Schmidt, Werner, red. (1988): Die Kollwitz-Sammlung des Dresdner Kupferstichkabinetts. Graphik und Zeichnungen 1890-1912. DuMont, Köln, ISBN 3-7701-2297-6.
  • Schymura, Yvonne (2014): Käthe Kollwitz 1867–2000. Biographie und Rezeptionsgeschichte einer deutschen Künstlerin. Klartext, Essen, ISBN 978-3-8375-1035-5.
  • Seiderer, Ute (2006): «Between Minor Sculpture and Promethean Creativity. Käthe Kollwitz and Berlin's Women Sculptors in the Discourse on Intellectual Motherhood and the Myth of Masculinity» i: Practicing Modernity. Female Creativity in the Weimar Republic, red. Christiane Schönfeld, Königshausen & Neumann, Würzburg, ISBN 3-8260-3241-1, s. 89–119.
  • Trüper, Ursula (2001): «Leider war ich ein Mädchen» i: Über Käthe Kollwitz. Edition Nautilus, Hamburg, ISBN 3-89401-370-2.
  • Fritsch, G.; Gabler, J.; Engel, H. (2013): Käthe Kollwitz. be.bra verlag, Berlin , ISBN 978-3-95410-014-9.

Se også

rediger

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Käthe_Kollwitz&oldid=24741227»