Wikipedia

Karl den enfoldige

Karl den enfoldige (fra latinske Carolus Simplex; fransk Charles le Simple; født 17. september 879, død 7. oktober 929), eller Karl III, styrte som konge av det vestfrankiske riket fra 893 til 922 og konge av Lotharingia (Lorraine) fra 911 og til 919–923. Han tilhørte det karolinske dynasti, sønn av Ludvig stammeren.

Karl den enfoldige
Født17. sep. 879Rediger på Wikidata
Péronne
Død7. okt. 929Rediger på Wikidata (50 år)
Péronne
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Konge av vestfrankerriket (898–922) Rediger på Wikidata
EktefelleEadgifu av Wessex (919–929)[1][2]
Frédérune (907–)[1][2]
FarLudvig II av Frankrike[1]
MorAdelaide av Paris[1]
SøskenErmentrud
Gisela der Franken
Carloman II
Ludvig III av Frankrike
BarnLudvig 4.[1]
Hildegarde av France
Gisela av Frankrike
Ermentrud des Francs[3]
Roricon of Laon[3]
NasjonalitetFrankrike[4]
Gravlagtcollégiale Saint-Fursy de Péronne
Karl den enfoldige på Commons

Grunnet stadig vikingangrep i Vestfrankerriket som truet Paris, tok Karl i 911 en dramatisk beslutning ved å inngå en avtale med vikinghøvdingen Rollo og avgi landområder i vestlige Frankerriket for de norrøne nordboerne som beskyttelse mot angrep i resten av sitt rike. Det ble opprettelsen av hertugdømmet Normandie.[5]

Epitet

rediger

Hans «simplex» eller «den enfoldige» er villedende. Det latinske Simplex ble gitt til ham i betydningen «endefram, redelig, direkte», som i «lojal» eller «uten svik».[6] Tilnavnet «den enkle» eller «enfoldige», på fransk le Simple, engelsk the Simple, tysk der Einfältige, har blitt værende, selv om dens opprinnelige mening har blitt forvrengt. En tilsvarende vanskjebne fikk Æthelred II av England med tilnavnet the Unready, «den rådville». Karl var dog ikke uten negative omtaler av samtidens kronikører. Han ble kalt for «Karl den tåpelige» av en senere kronikør etter en hendelse i 919 hvor han hadde sviktet sine menn.[7] I tillegg ble omtalt som stultus (likegyldig), hebes (dum), insipiens (tåpelig), parvus (liten) and minor (mindreverdig).[8] Som med Æthelred var hans tilnavn likevel ikke helt uten gyldighet.

Liv og virke

rediger

Tidlig liv

rediger
 
Denier preget av Karl.

Karl var den tredje sønnen til kong Ludvig stammeren og født etter farens død. Hans mor var farens andre hustru, Adelaide, datter av grev Adalard av Paris.[9] Hans søster var Ermentrude, men hadde flere halvsøsken fra farens første ekteskap.

Som barn ble Karl, kun fem år gammel, forhindret å innta tronen da hans halvbror Karloman som døde i 884 uten en mannlig arving.[10] Isteden valgte den frankiske adelen hans onkel, keiser Karl den tykke, til å overta tronen.[11] Onkelen var lite populær og ble avsatt i november 887. Karl den tykke døde i januar 888, men det er uklart om det var kjent eller akseptert at han var styrtet før han døde. Karl ble oversett også da adelen erstattet onkelen. De valgte grev Odo, helten fra beleiringen av Paris (885–886), som den nye kongen, skjønt det var fraksjoner som støttet kravet til Guido/Guy III av Spoleto. Den unge Karl ble satt under beskyttelse av Ranulf, hertug av Aquitaine, og som kan ha forsøkt kreve tronen for ham for selv benytte seg av den kongelige tittel, men inngikk en fredsavtale med Odo.

Konge av Vestfrankerriket

rediger
 
De frankiske riker som Karl styrte i 915 (markert i rødt).

Odo ble stadig mer involvert med fraksjon som ville ha Karl på tronen. Han forsøkte å få støtte fra Arnulf av Østfrankerriket, men i en konflikt med adelen som varte i tre år ble han til sist tvunget til å inngå avtale med Karl og den fraksjonen som støttet ham. Ved 897 styrte Karl en enkel by, Laon, men Odo utnevnte Karl som sin etterfølger på sitt dødsleie før han døde 1. januar 898 ble Karl valgt til ny konge og kronet i Notre-Dame de Reims (Reimskatedralen).[12]

Den nye konge av Vestfrankerriket var tjue år gammel, beskrevet som gavemild, from, utdannet, og meget bevisst på sin rolle som arving til en glansfull dynastisk tradisjon. De rundt hundre chartere og dokumenter som er bevart fra hans styre, gjorde Karl rikelig med referanser til sine forfedre, men anerkjente også makten som nå lå hos herskerne av Burgund, Aquitaine og Flandern som var blitt kongelige vasaller. Han rådførte seg med Robert, bror av den avdøde Odo, som således fikk betydelig innflytelse som makten bak tronen.[6] Karl hadde også støtte fra erkebiskop Fulk av Reims, som hadde makt og innflytelse som en fyrste, og som spilte avgjørende rolle for at Karl ble innsatt som konge.[13]

Til tross for tidvise nederlag, grupper av vikinger fortsatte å herje områder i Vestfrankerriket, og for frankerne synes det ikke å være noen løsning på problemet. I 900 innkalte Karl sine stormenn for å organisere motstand, men det kom ikke noe resultat av anstrengelsen. I 910 ble den skandinaviske høvdingen Rollo beseiret i nærheten av Auxerre, og trakk seg tilbake vestover for å angripe Chartres. Biskopen anmodet om hjelp.[14] Etter et nederlag nær Chartres den 26. august var Rollo villig å gå med på forhandlinger. Ved dette tidspunkt kom kong Karl og stormennene opp med det drastiske forslaget å avgi et landområde til vikingene innenfor riket. Resultatet var Saint-Clair-sur-Epte-traktaten som i praksis opprettet hertugdømmet Normandie. I bytte mot nordboernes lojalitet ble de gitt alt landet mellom elven Epte og havet, foruten også hertugdømmet Bretagne, som på den tiden var et uavhengig rike som frankerne uten hell hadde forsøkt å erobre. Rollo gikk også med på å la seg døpe som en kristen. Han tok da navnet Robert og ble den første hertug av Normandie. For å binde avtalen ble han gift med kong Karls datter Gisela, og ble således kongens svigersønn.[15]

En allianse mellom nordboere og kristne frankere møtte motsetninger allerede ved seremonien som gjorde Rollo til hertug. Biskopene krevde at Rollo skulle kysse kongens fot, et tradisjonelt symbol på underkastelse. I henhold til den samtidige Gesta Normannorum Ducum skal Rollo først ha nektet, deretter «presset av anmodningene beordret han til sist en av sine soldater til å kysse kongens fot. Denne mannen grep foten, løftet den mot leppene, og ga fra seg et kyss mens han fortsatt sto oppreist slik at kongen falt bakover. Det førte til stor latter og en mektig tumult blant folket.» Etter å ha demonstrert sin uavhengighet, sverget han formelt sin lojalitet.[15]

Konge av Lotharingia

rediger

Karl betraktet Lotharingia om hans «arvelige rettighet» og var krybben til det karolinske dynasti. Etter traktaten i Verdun i 843 hadde Lotharingia var en del av Mellomfrankerriket for en kort tid og både Vest- som Østfrankerriket forsøkte å få kontroll over området. Den østfrankiske kong Arnulf av Kärnten forsøkte å la Lotharingia bli et kongerike under sin sønn Zwentibold i 895. I 898 hadde vært i forhandlinger med hertug Reginar. Via sin mor, en datter av Lothar, var han selv i slekt med karolingerne, og hadde store besittelser i Ardennes, Haunaut og Brabant. Reginar var i begynnelsen en tilhenger av Zwentibold da han ble konge av Lotharingia, men Reginar brøt med ham i 898. Adelen hadde begynt å hate Zwentibold for «hans vold, plyndring og utpressing».[16] Zwentibold ble drept av Reginar i et slag i august 900. Etter at Reginar hadde fremmet Karl som ny konge, førte Arnulfs død i 899 til andre adelsmenn i Lotharingia isteden valgte den døde kongens legitime arving, Ludvig barnet, som ny konge i håp om det vil sikre rikets uavhengighet.[16]

Karl hadde forsøkt å få støtte og fotfeste i Lotharingia i årevis, blant annet ved at han i april 907 giftet seg en kvinne derfra, Frederuna, og i 909 giftet han sin niese Kunigunda til grev Wigerik av Lotharingia. Da Ludvig barnet døde i 911, 18 år gammel som den siste karolinske kongen av Østfrankerriket, valgte adelen i Tyskland Konrad som konge, en mann som var avskydd i Lotharingia, og ikke tilhørte det karolinske dynasti.[12] Igjen inviterte Reginar Karl til å komme øst, og i 911 ble han konge av Lotharingia. Etter denne tiden forsterket Karl sin tittel rex, konge, til rex Francorum, frankernes konge.[16] Karl forsvarte Lotharingia mot to angrep fra Konrad.[17]

Adelens opprør

rediger
Karolinger–dynastiet
Pipinidene
Arnulfingerne
Karolingerne
Etter traktaten i Verdun (843)
 
Fengslingen av Karl, illustrasjon fra 1300-tallet.

Karl ble gift med saksiske Frederuna i 907, og som født ham seks barn, alle døtre, før hun døde i februar 917. Da han trengte en hustru som kunne føde ham sønner, søkte han utenlandsk, mot angelsaksiske England. Det ble inngått en allianse hvor han giftet seg med Ædgifu av Wessex (eller Edgiva), datter av kong Edvard den eldre, den 7. oktober 919. Han fikk en sønn med henne, Ludvig IV.[18]

Ved Reginars død i 915 ble grevens besittelser arvet av hans sønn Gilbert, og kongen ga ham tittelen marki. Gilbert strebet derimot høyere og sikret seg tilhengere ved å foredele kirkeeiendom. I 920 erklærte hans tilhengere ham som princeps, fyrste, av Lotharingia. I Østfrankerriket regjerte den saksiske kong Henrik fuglefangeren.[16]

Som konge foretrakk Karl å oppholde seg i Aachen eller Thionville, noe som irriterte adelen i Lotharingia, og i henhold til kronikøren Flodoard skal han ha unnlatt å stille hær mot angripende madjarer som truet landet. At han forsøkte å avsette sin egen tante, abbedisse Rothilde (svigermor til Hugo den store), fra klosteret i Chelles for å gi det til en av sin favoritter, Hagano, en slektning av sin hustru Frederuna, bidro til at det brøt ut opprør. Den politikken som Karl bedrev i Lotharingia gjorde adelen rasende. Særlig den nye hertug Gilbert som i 919 erklærte sin lojalitet til Henrik fuglefangeren.[12] Opposisjonen til Karl i Lotharingia var dog ikke gjennomgående. Han beholdt støtten til Wigerik. Fiendskapet toppet seg og til sist gikk adelen til angrep og fanget Karl i 920.[19] Etter forhandlinger ved erkebiskop Herveus av Reims ble kongen løslatt.[19]

I 922 brøt opprøret ut på nytt, ledet av Robert av Neustria. Karl flyktet over elven Maas og inn Lotharingia. Robert, som var bror av Odo, ble valgt til konge av opprørerne og kronet. Han ble salvet av erkebiskop Walter av Sens, som også hadde salvet Odo i 888. Karl mistet også sin mest trofaste støttespiller i Herveus av Reims. Karl samlet en hær, forsterket av krigere fra Normandie, og i den påfølgende krigen i 923 hadde han framgang, men i slaget i nærheten av Soissons ble han beseiret. Samtidig ble Robert drept i samme slaget.[12] Robert sønn Hugo (den senere far til Hugo Capet) nektet å ta imot tronen, og adelen vendte seg da til den avdøde Roberts svigersønn Rudolf av Burgund som deretter ble valgt til ny konge.[20] Karl hadde fortsatt ikke gitt håpet om å gjenvinne sin tidligere posisjon, og henvendte seg til sin fetter Herbert II av Vermandois, men han ble forrådt av sin slektning som lot ham fengsle i festningen ved Péronne.[21][19]

Død og etterkommer

rediger

Karl døde i fengsel den 7. oktober 929 og ble gravlagt i det nærliggende klosteret ved Saint-Fursy. Hans hustru Ædgifu hadde i tide fått flyktet med sin lille sønn Ludvig i trygghet til engelske hoffet hvor hennes bror Æthelstan ble engelsk konge i 924. Ved Æthelstans tid var forbindelsen mellom de to land godt etablert, og hans kroning ble utført etter den karolinske seremonien med salving, antagelig for å trekke en bevisst parallell mellom hans styre og den karolinske tradisjon.[22]

Ludvig ble omtalt som ultamarinus eller på fransk d'Outremer, «over-havet», og som en ætling av det karolinske dynastiet hadde han betydning. Han ble kalt tilbake fra Wessex av grev Hugo i 936 for å etterfølge Rudolf av Burgund som hadde dødd. Ludvigs styre ble ikke lettere enn faren, og var preget av mange av de samme stridighetene.

Familie

rediger

Karl giftet seg først i mai 907 med Frederuna, datter av grev Dietrich i Hamaland.[9] De fikk seks barn, alle døtre.

  • Ermentrude[9]
  • Frederuna[9]
  • Adelaide[9]
  • Gisela, gift med Rollo, første hertug av Normandie (hennes eksistens er betvilt)[23]
  • Rotrude[9]
  • Hildegarde[9]

Karl giftet seg for andre gang i 919 med Ædgifu av Wessex, datter av kong Edvard den eldre.[9] De fikk en sønn:

  • Ludvig IV, med tilnavnet «over-havet» (10. september 920–10. september 954), og som til sist etterfulgte ham på tronen i Vestfrankerriket i 936.[9]

Karl hadde også en rekke barn utenfor ekteskap med ukjente kvinner:

  • Arnulf[9]
  • Drogo[9]
  • Rorice (død 976), biskop av Laon[9]
  • Alpais, som ble gift med Erlebold, grev av Lommegau[9]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b The Peerage person ID p10246.htm#i102453, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ IdRef, IdRef-ID 083846301, besøkt 4. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 489
  6. ^ a b Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, s. 246
  7. ^ Bradbury, Jim (2007): The Capetians; Kings of France 987–1328, New York; London: Hambledon Continuum, s. 33
  8. ^ Morby, John E. (1978): «The Sobriquets of Medieval European Princes», Canadian Journal of History, 13 (1), s. 6.
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m Schwennicke, Detlev (1984): Europäische Stammtafeln: Stammtafeln zur Geschichte der Europäischen Staaten, Neue Folge, bind II, Marburg: J. A. Stargardt, tabell 1
  10. ^ Fanning, Steven; Bachrach, Bernard S., red & overs. (2011): The Annals of Flodoard of Reims, 9919–966, Toronto: University of Toronto Press, s. xv
  11. ^ Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, overs. Michael Idomir Allen, Philadelphia: University of Pennsylvania Press, s. 216
  12. ^ a b c d Parisse, Michel 2005): «Lotharingia» i: Reuter, Timothy: The New Cambridge Medieval History, III: c. 900–c. 1024, Cambridge: Cambridge University Press, s. 313–315.
  13. ^ Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, s. 247
  14. ^ Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, s. 247-248
  15. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 490
  16. ^ a b c d Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, s. 249
  17. ^ Gwatking, H.M.; Whitney, J.P. et al., red. (1922): Cambridge Medieval History, Vol. III—Germany and the Western Empire, New York: The Macmillan Company, s. 74
  18. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-saxon England, Oxford: Clarendon Press, s. 344-345
  19. ^ a b c Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, s. 250
  20. ^ Fanning, Steven; Bachrach, Bernard S., red & overs. (2011): The Annals of Flodoard of Reims, 919–966, Toronto: University of Toronto Press, s. xvi
  21. ^ Dunbabin, Jean (2005): «West Francia: The Kingdom » i: Reuter, Timothy, red.: The New Cambridge Medieval History, III: c. 900–c. 1024, Cambridge: Cambridge University Press, s. 378–379.
  22. ^ Ortenberg, Veronica (2010): «The King from Overseas: Why did Æthelstan Matter in Tenth-Century Continental Affairs?» i: Rollason, David; Leyser, Conrad; Williams, Hannah: England and the Continent in the Tenth Century: Studies in Honour of Wilhelm Levison (1876–1947). Brepols. ISBN 978-2-503-53208-0. s. 46
  23. ^ Orderic Vitalis (1993): The Ecclesiastical History of Orderic Vitalis, red. Marjorie Chibnall, bind II, III & IV, Oxford: The Clarendon Press, s. 9

Litteratur

rediger
  • Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, ISBN 978-0-393-05975-5
  • Bradbury, Jim (2007): The Capetians; Kings of France 987–1328, New York; London: Hambledon Continuum
  • Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, University of Pennsylvania Press
Forgjenger  Konge av Vestfrankerriket
898–922 		Etterfølger
Forgjenger  Konge av Lotharingia
911–912 		Etterfølger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Karl_den_enfoldige&oldid=24572795»