Leo IX
Leo IX, født Bruno av Egisheim-Dagsburg (født 21. juni 1002 i Eguisheim / Alsace, død 19. april 1054 i Roma) var pave fra 1049 til 1054. Han regnes som den mest betydningsfulle tyske paven i middelalderen.
| Leo IX Leo IX | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Bruno d'Egisheim-Dadsburg 21. juni 1002[1][2]  Eguisheim, Alsace | ||
| Død | 19. apr. 1054[1][2] (51 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Far | Hugh IV, count of Nordgau | ||
| Mor | Heilwig of Dabo | ||
| Søsken | Hugh VII of Egisheim Mathilde of Eguisheim[3] Gertrud die Ältere von Braunschweig Gerhard, count of Egisheim Adelheid of Eguisheim | ||
| Nasjonalitet | Det tysk-romerske rike | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
| Dåpsnavn | Bruno av Egisheim-Dagsburg | ||
| Valgt | 1949 | ||
| Innsatt | 1049 | ||
| Saligkåret | Kort tid etter sin død | ||
| Helligkåret | De facto 1087 | ||
| Festdag | 19. april | ||
| Forgjenger | Damasus II | ||
| Etterfølger | Viktor II | ||
Se også liste over paver | |||
Liv og virke
redigerHan var sønn av en elsassisk greve kalt Bruno, og var i familie med keiser Konrad II. Han lot seg prestevie og arbeidet senere i keiserens kanselli. I 1026 ble han biskop av Toul.
Etter Damasus IIs død var Bruno, angivelig mot sin vilje, keiser Henrik IIIs ønskekandidat som pave. Han skal ha gått med på å akseptere et pavevalg bare dersom han ble valgt av Romas egne borgere og prester. Dette skjedde ved akklamasjon. Navnevalget Leo var antagelig programmatisk, og gikk tilbake til Leo I, en pave som Bruno beundret både for hans mot (jf. Leo Is opptreden mot hunerkongen Attila i 452 og mot vandalkongen Geiserik i 455) og som kirkelærer (jf. Leo Is beslutning om Kristi natur under Konsilet i Kalkedon i 451). Det er også å anta at de (pseudo-)isidorske dekretaliers beretning om Den konstantinske skjenkelse spilte inn for navnevalget: Etter disse dokumenter som på 1000-tallet ble betraktet som ekte, var det nettopp Leo Is navn som knyttes til de angivelige hendelsene. Leo IX var den første som grep tilbake til disse dekretalier for å underbygge pavedømmets rettsgrunnlag for å herske over Patrimonium Petri (Kirkestaten). [4]
Leo var en ivrig reformator, som særlig bekjempet simoni og presteekteskap. Han nyorganiserte den kirkelige forvaltningsstruktur, og søkte å redusere italienernes kirkelige dominans.
Gjennom omfattende reiser i hele Europa, var Leo også til stede i områder som lå langt fra Roma. Han så også på seg selv som bindeleddet mellom den vanlige mann og kurien, og ifølge en anekdote skal han ha lagt en tigger i sin egen seng. Reimskonsilet i 1049 betegnet pave Leo IX som Universalis ecclesiae primas et apostolicus og gav dermed uttrykk for det latinske vestens nye selvbevissthet ovenfor det bysantinske østen. Leos planer om med en egen hær, og sammen med grekerne, fordrive normannerne fra Syd-Italia, mislyktes. Hans hær ble slått ved Civitate (Apulien).
På invitasjon fra den bysantinske keiser Konstantin IX Monomachos, som var interessert i et forbund mot normannerne, kom det mellom patriarken Michael Kerullarios og de romerske kardinalene Humbert av Silva Candida og Fredrik av Lothringen til forhandlinger om en gjenopprettelse av den kirkelige enhet. Forhandlingene mislyktes på grunn av forhandlingsdeltagernes manglende ettergivenhet i spørsmål om liturgi og dogmatikk.
1054 ekskommuniserte Leo IX alle tilhengere av den ortodokse kirke, og bruddet mellom kirkene var endelig.
Etter en kamp mot normanniske tropper utenfor Roma ble Leo tatt til fange og seks uker senere løslatt, svært syk. Han døde 19. april 1054 i Roma.
I 2005 ble den tyske pave Benedikt XVI (Joseph Ratzinger) valgt på den hellige Leo IXs minnedag, den 19. april.
Referanser
rediger- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 2799, besøkt 4. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Enciclopedia dei Papi, Treccani's Enciclopedia dei Papi ID santo-leone-ix[Hentet fra Wikidata]
- ^ Charles Cawley, "Medieval Lands", 2006-2020, fmg.ac, besøkt 12. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bernd-Ulrich Hergemöller: Die Geschichte der Papstnamen, Münster: Verlag Regensberg 1980, s. 51
