Norske dialekter

Norske dialekter viser til noen, men ikke alle, skandinaviske talemål som brukes i Norge. I hovedsak kan de norske dialektene deles i to språklige hovedgrupper, østnorsk og vestnorsk, basert på jamvektsregelen. Disse hovedgruppene deles vanligvis videre inn i fire undergrupper: nordnorsk, trøndersk, vestlandsk og østlandsk. Av og til blir også innlandsmål regnet som en femte gruppe selv om den offisielt tilhører den østlandske dialektgruppa.

Dialektene er stort sett innbyrdes forståelige, men har allikevel betydelige forskjeller seg imellom når det gjelder uttale, grammatikk, syntaks og ordforråd. I tillegg til de norske dialektene finner man talemåte i Norge som er sosiolekter og standardspråk, og fremst blant disse er standard østnorsk, som ikke er en norsk dialekt i lingvistisk forstand.

Historie

Utdypende artikkel: Gammelnorske dialekter

Alt i gammelnorsk fantes det dialektforskjeller, med et hovedskille mellom vestnorsk og østnorsk. Viktige skiller mellom norske dialekter er kjent fra 1100-tallet og er trolig eldre. Noen av dialektskillene i moderne norsk kan følges tilbake til gammelnorsk tid, slik som jamvektsloven og utviklingen «tykk l» i østnorsk.^[1]^[2]

Hovedinndeling

Kartet viser de fire hovedgruppene av norske dialekter: nordnorsk i gult, trøndersk i mørkeblått, vestlandsk i oransje og østlandsk i lyseblått.
Tegner: Commons-bruker Pajast

I første omgang kan man skille mellom de to hoveddialektområdene østnorsk og vestnorsk.^[3] Østnorsk omfatter det meste av Østlandet, Trøndelag, Nordmøre og deler av Helgeland og vestnorsk omfatter Vestlandet til og med Molde, Sørlandet til Langesund, store deler av Nord-Norge. Langfjella er en viktig dialektgrense mellom øst og vest. Fjellbygdene i Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen har noen likhetstrekk med vestnorsk. Vest-Telemark regnes som vestnorsk. Målselv og Bardu har preg av østnorsk på grunn av innvandring på 1700-tallet.^[4]

Østnorsk er de dialektene der jamvektsloven har virket, det vil si østlandsk og trøndersk. Begge disse målområdene har kløyvd infinitiv. Østlandsk har -e i infinitiv av overvektsord og -a av jamvektsord, mens trøndersk har apokope av overvektsord og -a av jamvektsord.^[4] Utbredelse av tykk l, eller retrofleks flapp, følger nesten samme grense som jamvektsregelen.^[4]

Vestnorsk kan på sin side deles i vestlandsk og nordnorsk. Vestlandske dialekter har enten -a eller -e i infinitiv, men aldri kløyvd infinitiv. Nordnorsk har stort sett apokope, det vil si ingen ending i infinitiv. Noen dialekter på Helgeland har klare østnorske trekk som kløyvd infinitiv (ranværing) og tjukk l. Palatalisering finnes fra Mjøsa og nordover, nord for Sognefjorden, og er særlig utpreget i nordnorsk.^[4]

Østlandsk

I de ytre delene av Østlandet blir det talt vikværsk og grenlandsmål mens det på flatbygdene lenger nord tales opplandsk eller midtøstlandsk. I disse dialektene er -a vanligst (for eksempel bygda og husa). I fjellbygdene i Aust-Telemark, Vest-Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen er -e/i brukt (for eksempel bygdė og husė); såkalt midtlandsk. Omtrent det skillet finner man mellom det personlige pronomen i første. person: je(i) på flatbygdene, og e(g) i fjellbygdene. Den østlandske dialekten i Oslo, oslodialekt, og dialektene i områdene rundt Oslo, er nesten utdøde eller i sterk tilbakegang, da standard østnorsk brer om seg.

Vestlandsk

De vestlandske dialektene viser større variasjon når det gjelder den bestemte artikkelen. På Sørvestlandet finner man -o/å, (for eksempel bygdå og huså), lenger nord finner man -i (Indre Sogn), og enda lengre nord finner man -a. Bergen bymål skiller seg ut ved at det ikke skiller mellom hankjønn og hokjønn. Over hele det vestlandske målområdet dominerer formen e(g) som personlig pronomen, men jærsk har æg, sunnmørsk har ej, med unntak av ålesundsk (é), og romsdalsk har i for 'eg'. Langs kysten av Sørlandet (fra omtrent Tvedestrand) til Stavanger (og dels Karmøy) finner man konsonantane: b, d og g for p, t og k mellom vokaler eller i slutten av ord, (t.d. bog og håb for bok og håp); dette er den såkalt bløte kyststripe. Kyststrøkene i Aust-Agder har tilnærmet seg sør-østlandsk mens de indre bygdene blant annet i Setesdal har beholdt et tildels svært tradisjonelt preg.^[5] Vest-Telemark, Aust-Agder og kystbygdene i Vest-Agder har e-mål. Lista, Rogaland, Hordaland (unntatt Bergen) og indre Sogn har a-mål som i kasta. Nordvestlandske e-mål omfatter ytre Sogn, Sunnfjord, Nordfjord, Sunnmøre og Romsdal. I Romsdal forekommer tykk l. Dativ finnes i nordvestlandsk og noen steder er gammelnorsk ð bevart. Byene har som regel som dialekt som de omliggende bygdene, med unntak av Bergen som står i særstilling. Byene sør for Bergen er noe påvirket av østlandsk.^[6]

De siste hundre åra har såkalt skarre-r spredd seg fra Bergen, Stavanger og Ullensvang til store deler av den sørlige delen av Vestlandet. Skarring kom trolig først til Kristiansand og Bergen spredte seg derifra til tettsteder og bygder. På Sørlandet er skarring vanlig nord til Risør. Skarre-r er lettere enn rulle-r å lære for barn, noe som medvirker til spredning.^[7]

Trøndersk

Trønderske dialekter (som også omfatter Nordmøre, Bindalen på Helgeland og Frostviken lengst nordvest i Jämtland) har stort sett -a som bestemt artikkel av hokjønn entall og intetkjønn flertall. Videre kan trøndersk inndeles i uttrønderske (vesttrønderske) og inntrønderske (østtrønderske) dialekter, der gjennomføringen av jamning i jamvektsord definerer skillet. Inntrøndersk omfatter de indre bygdene i Sør-Trøndelag og bygdene rundt Trondheimsfjorden, unntatt bymålet i Trondheim. Uttrøndersk omfatter Nordmøre, de ytre bygdene i Sør-Trøndelag, bymålet i Trondheim og de ytre bygdene i Nord-Trøndelag.

Nordnorsk

Nordnorske dialekter har stort sett -a som bestemt artikkel i entall av sterke og svake hokjønnsord, men -o/æ/å forekommer også i svake hokjønnsord på Helgeland og i Salten. Ulike varianter av e(g) er brukt i begge disse områdene.

Noen målmerker går på tvers av denne inndelingen. Det gjelder framfor alt palatalisering. I store deler av Nordnorge brukes palatalisering. Det er en endelse på ord med -n, som: dejn (den), hajn (han), rujn (rund).

Andre målmerker

Palatalisering er også utbredt over det nordlige Østlandet (Oppland og Hedmark), det nordlige Vestlandet (Nordfjord og Møre og Romsdal), Trøndelag og Nord-Norge (unntatt Øst-Finnmark).

Relativt mange dialekter kan oppvise mange rester av grammatiske kategorier som er gått ut av skriftspråket, for eksempel kasusbøying av substantiv og numerus- og modusbøying av verb.

Det kan også argumenteres^[hvem?] for at alle de fastlandsnordiske språkene (norsk, dansk og svensk) er ett språk. Det sterkeste argumentet for dette er at det ikke er noen skarpe grenser mellom dem.^[8] Dialektene langs de politiske grensene går gradvis over i hverandre og hele det nordiske språkområdet med unntak av samiske språk, kvensk, meänkieli og finsk er ett dialektkontinuum.

Standard østnorsk

Standard østnorsk blir talt av en stor og voksende minoritet i Norge, særlig den urbane middel- og overklassen på Østlandet. Språkhistorisk sett er det ikke en norsk dialekt, men et koinéspråk og en sosiolekt. Det er så å si sammenfallende med leseuttale av bokmål.

Lydopptak av dialekter

Agder

Aust-Agder

Kvinne fra Risør: Stedsnavn nevnt
Tvedestrand: Stedsnavn nevnt
Tromøya i Arendal: Stedsnavn nevnt
Strømmen i Arendal: Stedsnavn nevnt
Eydehavn i Arendal: Stedsnavn nevnt
Lillesand: Stedsnavn nevnt

Vest-Agder

Søgnedialekt
Mandal
Vigeland: Stedsnavn ikke nevnt
Vigeland: Stedsnavn nevnt
Farsund, stedsnavn ikke nevnt
Flekkefjord: Stedsnavn ikke nevnt
Flekkefjord: Stedsnavn nevnt

Rogaland

Sokndal: Stedsnavn Ikke nevnt
Sokndal: Stedsnavn nevnt
Egersund: Stedsnavn Ikke nevnt
Egersund: Stedsnavn nevnt
Bryne, kvinne 21 år: Stedsnavn Ikke nevnt
Bryne, kvinne 21 år: Stedsnavn nevnt
Bryne, mann 41 år: Stedsnavn Ikke nevnt
Bryne, mann 41 år: Stedsnavn nevnt
Stavanger, kvinne 17 år: Navn er ikke gitt
Stavanger, kvinne 17 år: Stedsnavn nevnt
Stavanger, kvinne 58 år: Stedsnavn ikke nevnt
Stavanger, kvinne 58 år: Stedsnavn nevnt
Haugesund kvinne 19 år: Stedsnavn ikke nevnt
Haugesund kvinne 19 år: Stedsnavn nevnt
Haugesund eldre kvinne: Stedsnavn ikke nevnt
Karmøy, kvinne 68 år: Stedsnavn ikke nevnt
Karmøy, kvinne 68 år: Stedsnavn nevnt

Vestland

Sunnhordland

Kvinnherad 1: Stedsnavn ikke nevnt
Kvinnherad 1: Stedsnavn nevnt
Kvinnherad 2: Stedsnavn ikke nevnt
Kvinnherad 2: Stedsnavn nevnt
Stord 1: Stedsnavn ikke nevnt

Hardanger

Hardangerdialekt Granvin: Stedsnavn ikke nevnt
Hardangerdialekt Granvin: Stedsnavn nevnt
Hardangerdialekt Kvam: Stedsnavn ikke nevnt
Hardangerdialekt Kvam: Stedsnavn nevnt
Hardangerdialekt Ålvik i Kvam: Stedsnavn ikke nevnt
Hardangerdialekt Ålvik i Kvam: Stedsnavn nevnt

Voss

Voss kvinne 1: Stedsnavn ikke nevnt
Voss kvinne 1: Stedsnavn ikke nevnt
Voss kvinne 1: Stedsnavn nevnt
Voss kvinne 2: Stedsnavn ikke nevnt
Voss kvinne 2: Stedsnavn nevnt

Midthordaland

Bergen: Stedsnavn ikke nevnt
Bergen: Stedsnavn ikke nevnt
Bergen: Stedsnavn ikke nevnt
Bergen: Stedsnavn nevnt

Indre Sogn

Aurland, kvinne 19 år, stedsnavn ikke nevnt
Aurland, kvinne 19 år, stedsnavn nevnt
Sogndal, kvinne, stedsnavn ikke nevnt
Sogndal, kvinne, stedsnavn nevnt
Sogndal, mann, stedsnavn ikke nevnt
Sogndal, mann, stedsnavn nevnt

Ytre Sogn

Høyanger, mann 63 år, stedsnavn ikke nevnt
Høyanger, mann 63 år, stedsnavn nevnt

Sunnfjord

Førde, kvinne 17 år, stedsnavn ikke nevnt
Førde, kvinne 17 år, stedsnavn nevnt
Førde, mann, stedsnavn ikke nevnt
Florø, mann 63, stedsnavn ikke nevnt
Florø, mann 63, stedsnavn nevnt
Florø, kvinne, stedsnavn ikke nevnt
Rognaldsvåg, stedsnavn ikke nevnt
Rognaldsvåg, stedsnavn nevnt

Nordfjord

Nordfjordeid, mann, stedsnavn ikke nevnt
Nordfjordeid, kvinne, stedsnavn ikke nevnt
Nordfjordeid, kvinne, stedsnavn nevnt

Møre og Romsdal

Sunnmøre

Ålesund, kvinne 17 år, stedsnavn ikke nevnt
Ålesund, kvinne 17 år, stedsnavn nevnt
Ålesund, mann, stedsnavn ikke nevnt
Ålesund, mann, stedsnavn nevnt
Ålesund, to tenåringer, stedsnavn ikke nevnt

Romsdal

Molde, kvinne 29 år, stedsnavn ikke nevnt
Molde, kvinne 29 år, stedsnavn nevnt
Molde, mann, stedsnavn ikke nevnt
Molde, mann, stedsnavn nevnt
Måndalen, stedsnavn ikke nevnt
Måndalen, stedsnavn nevnt

Nordmøre

Kristiansund, mann 56 år, stedsnavn ikke nevnt
Kristiansund, mann 56 år, stedsnavn ikke nevnt
Kristiansund, mann 56 år, stedsnavn nevnt
Kristiansund, tenåringsjente, stedsnavn ikke nevnt

Innlandet

Lesja, stedsnavn ikke nevnt
Lesja, stedsnavn nevnt
Dombås, stedsnavn ikke nevnt
Dombås, stedsnavn nevnt
Tretten, stedsnavn ikke nevnt
Tretten, stedsnavn nevnt

Vestfold og Telemark

Vivestad, mann (tekst til tale), stedsnavn nevnt
Vivestad, mann (tekst til tale), stedsnavn nevnt
Tønsberg, mann (tekst til tale), stedsnavn nevnt
Tønsberg, kvinne (tekst til tale), stedsnavn ikke nevnt

Referanser

^ Skard (1976), s. 113.
^ Holmesland 1971, s. 155.
^ Venås, Kjell (20. januar 2021). «dialekter i Norge». Store norske leksikon. Besøkt 15. august 2021.
^ ^a ^b ^c ^d Holmesland 1971, s. 156.
^ Holmesland 1971, s. 156-157.
^ Holmesland 1971, s. 158.
^ «Spreiing av skarre-r-en». Språkrådet. Besøkt 17. juni 2023.
^ Vigeland (1981), s. 15.

Litteratur

Christiansen, Hallfrid (1976). Norske dialekter. [Oslo]: Tanum-Norli.
Skard, Vemund (1976). Norsk språkhistorie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200023966.
Holmesland, Arthur (1971). Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059910.

Eksterne lenker

Autoritetsdata

[1] Skard (1976), s. 113.

[FOOTNOTEHolmesland1971155-2] Holmesland 1971, s. 155.

[3] Venås, Kjell (20. januar 2021). «dialekter i Norge». Store norske leksikon. Besøkt 15. august 2021.

[FOOTNOTEHolmesland1971156-4] Holmesland 1971, s. 156.

[FOOTNOTEHolmesland1971156-157-5] Holmesland 1971, s. 156-157.

[FOOTNOTEHolmesland1971158-6] Holmesland 1971, s. 158.

[7] «Spreiing av skarre-r-en». Språkrådet. Besøkt 17. juni 2023.

[8] Vigeland (1981), s. 15.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]