Wikipedia

Plan Z

Plan Z var den betegnelse som Nazi-Tyskland ga opprustingsplanen i Kriegsmarine (den tyske marinen), bestilt av føreren Adolf Hitler tidlig i 1939. Flåten var ment å utfordre sjømakten til Storbritannia, og skulle planlagt stå ferdig innen 1948. Utviklingen av planen begynte i 1938, men den reflekterte utviklingen til den strategiske tenkningen til Oberkommando der Marine i løpet av de to tiårene etter første verdenskrig. Planen ba om en flåte sentrert på ti slagskip og fire hangarskip som i hensikt å nedkjempe den britiske marine. Denne styrken ville bli supplert med mange langdistansekryssere som kunne angripe britisk skipsfart. Det ble også fastsatt behovet for en relativt liten styrke av undervannsbåter (ubåter).[1]

«Admiral Scheer» ved Gibraltar
«Scharnhorst»

Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939, hadde nesten ikke noe arbeid blitt utført på de nye skipene bestilt under Plan Z. Behovet for å flytte produksjonskapasiteten til mer presserende krav tvang Kriegsmarine til å forlate byggeprogrammet, og bare en håndfull store skip — som alle var bestilt før Plan Z — ble fullført under krigen. Planen hadde likevel en betydelig effekt på forløpet av andre verdenskrig, ved at bare noen få dusin ubåter var ferdigstilt ved krigsutbruddet. Ubåtflåten til admiral Karl Dönitz oppnådde bare de 300 ubåtene han anså som nødvendige for å vinne en handelskrig mot Storbritannia i 1943, men da var styrkene allerde blitt avgjørende beseiret.[2]

Flåtekonstruksjon under Versaillestraktaten

rediger
 
«Emden», det første betydelige krigsskip som ble bygget etter første verdenskrig

Etter at den første verdenskrig var avlsuttet ble de tyske væpnede styrkene underlagt begrensningene i Versaillestraktaten. For den nye Reichsmarine betydde dette at den var begrenset til seks pre-dreadnought slagskip,[3] seks gamle lette kryssere, 12 jagere (destroyere) og 12 torpedobåter. Ytterligere to kryssere og fire jagere og torpedobåter hver kunne holdes i reserve.[4] Det første større skipet som ble bygget etter krigen var den lette krysseren «Emden» på begynnelsen av 1920-tallet. Dette ble fulgt av ytterligere tre lette kryssere av Königsberg-klassen: «Königsberg», «Karlsruhe» og «Köln», og ytterligere to skip som var modifiserte versjoner av Königsberg-klassen, «Leipzig» og «Nürnberg».[5] Samtidig opprettet tyskerne et dummy-selskap, NV Ingenieurskantoor voor Scheepsbouw (IvS), i Nederland for i hemmelighet å kunne fortsette utviklingen av ubåter.[6] Dette var i strid med artikkel 191 i Versaillestraktaten, som forbød Tyskland å eie eller bygge ubåter til noe formål.[7] IvS i Nederland bygde flere ubåter for utenlandske flåter, inkludert den tyrkiske Gür, som var grunnlaget for Type I U-båten, og den finske Vesikko (finsk for mink), som var prototypen for Type II U-båten.[8]

Traktaten fastslo også at Tyskland kunne erstatte sine slagskip etter at de hadde fylt tjue år, men nye fartøyer kunne ikke fortrenge mer enn 10 000 tonn.[9] Som svar på disse begrensningene forsøkte tyskerne å bygge en kraftig tung krysser – klassifisert som en panzerschiff (panserskip) – som utklasset de nye tunge krysserne bygget av Storbritannia og Frankrike. Mens britiske og franske tunge krysserdesign var bundet av Marineavtalen i Washington (1922) og påfølgende Marineavtalen i London (1930) til et kaliber på 20,3 cm (8,0 tommer) på et skip på 10 000 tonn, valgte tyskerne å bevæpne panserskipet «Deutschland» med seks 28 cm (11 tommer) kanoner. Tyskerne håpet at ved å bygge et skip som var betydelig kraftigere enn de allierte, kunne de tvinge de allierte til å la Tyskland komme inn i Washington-traktatsystemet i bytte mot å kansellere «Deutschland», og dermed oppheve flåtebegrensningene som ble pålagt av Versaillestraktaten. Franskmennene motsatte seg kraftig alle innrømmelser til Tyskland, og derfor ble «Deutschland» og ytterligere to enheter – «Admiral Scheer» og «Admiral Graf Spee» – bygget.[10]

I 1932 fikk Reichsmarine sikret at Schiffbauersatzplan («Program for bygging av erstatningskip») ble vedtatt i Reichstag. Programmet krevde to separate produksjonsfaser, den første fra 1930 til 1936, og den andre fra 1936 til 1943. Den siste fasen var i all hemmelighet ment å bryte Versaillesrestriksjonene.[11]

Året etter ble Adolf Hitler Tysklands kansler. Han trakk seg ensidig fra begrensningene i Versaillestraktaten og begynte den systematiske gjenoppbyggingen av de væpnede styrkene. Prestisjen brakt av Panzerschiffe førte til at to forbedrede fartøyer, D-klassen, ble bestilt. Disse skipene ble kansellert og omorganisert som slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau»,[12] som var skip på 33 000 tonn, bevæpnet med ni 28 cm kanoner og langt større panserbeskyttelse enn deres forgjengere.[13] I 1935 signerte Hitler den tysk-britiske flåteavtale, som tillot Tyskland å bygge opp til 35 prosent av styrken til Royal Navy i alle kategorier krigsskip.[14] De første designene for to følgeskip – Bismarck-klassen – krevde opprinnelig en forskyvning på 36 000 tonn med 330 mm (13 tommer) kanoner, men for å motvirke de to nye, franske Richelieu-klassens slagskip, ble nye skip betydelig utvidet, til en forskyvning på over 42 000 tonn og 380 mm (15 tommer) kanoner.[15]

Drift og utvikling

rediger
 
Erich Raeder, kommandant av Kriegsmarine fram til 1943

Den tyske marinen etter krigen var i konflikt om hvilken retning fremtidig bygging skulle ta. I september 1920 utstedte kontreadmiral William Michaelis et memorandum som fastsatte målene for den nye Reichsmarine; disse målene la vekt på kystforsvar framfor betydelig utvidelse. Den tyske hæren vurderte Polen som den primære framtidige fienden, og marinen antok at i en konflikt med Polen ville Frankrike støtte Polen. Dermed ville den franske marinen være den mest sannsynlige motstanderen for Reichsmarine; Storbritannia ble forventet å forbli nøytral i en slik konflikt. Byggingen av krigsskip på midten av 1930-tallet var først og fremst rettet mot den antatte franske trusselen.[16] Eventuelle hypotetiske ubåter vil generelt støtte hovedflåten i stedet for å legge ut på egne agrep, og ethvert angrep vil bli utført strengt i henhold til kryssereglene.[17][18] Dette synet forble den etablerte ortodoksien fram til midten av 1930-tallet, da daværende daværende Kapitän zur See Karl Dönitz ble utnevnt til å kommandere ubåtflåten.[19] Dönitz tok til orde for en tilbakevending til ubegrenset ubåtkrigføring og benytte en «ulveflokk-taktikk», det vil si ubåter, som angriper i flokk for å overvelde konvoiens forsvar.[20]

På 1920-tallet oppsto spørsmålet om hva man skulle gjøre med krysserne som antagelig ville være i utlandet på øvelse når en krig skulle bryte ut. Høykommandoen bestemte at de skulle operere som uavhengige angripere av handelsskip. Da viseadmiral Erich Raeder ble sjef for Reichsmarine i 1928, støttet han fullt ut konseptet med langtrekkende overflateskip. Dette var i stor grad på grunn av hans tjeneste i første verdenskrig som stabssjef for viseadmiral Franz von Hipper, hvor han så flåten blitt impotent av den knusende overlegne britiske flåten.[11] På slutten av 1930-tallet gjorde Hitlers aggressive utenrikspolitikk stadig større sannsynlighet for konflikt med Storbritannia, spesielt etter München-krisen i september 1938. Veien mot en større utvidelse flåten ble brolagt kort tid etter, den 14. oktober, da feltmarskalk Hermann Göring kunngjorde et kolossalt bevæpningsprogram for å dramatisk øke størrelsen og kraften til de tyske væpnede styrkene. Planen skulle være fullført innen 1942, da Hitler planla å gå til krig mot den britisk-franske alliansen.[21] Han forsikret likevel Raeder om at krigen ikke ville komme før i 1948.[14]

Hitler beordret at fullføringen av «Bismarck» og «Tirpitz» skulle fremskyndes, sammen med seks nye slagskip i H-klasse som ennå ikke var lagt ned. Disse åtte slagskipene ville danne kjernen i en ny kampflåte som var i stand til å gå opp mot den britiske flåten.[14] Raeder trodde i mellomtiden at Storbritannia lettere kunne bli beseiret gjennom strategien med overflateskip som favoriserte. Den første versjonen av planen hans var basert på antakelsen om at flåten skulle være sentrert på panzerschiffe (lommeslagskip), langtrekkende kryssere og ubåter, for å angripe britisk handel.[14] Disse styrkene ville binde britisk flåtemakt og tillate et mindre antall slagskip å operere i Nordsjøen. Dette første utkastet ble kalt Plan X; en redusert revisjon ble omdøpt til Plan Y, men Hitler avviste Raeders foreslåtte byggeplan. Dette førte til Plan Z, som inneholdt den mer balanserte flåten sentrert om slagskipene Hitler søkte,[14][22] som han godkjente den 27. januar 1939. I tillegg til de seks nye slagskipene Hitler krevde, krevde planen åtte nye lommeslagskip av typen «Deutschland» og 249 ubåter, med bygging spredt over de følgende ni årene. I 1948 skulle den tyske flåten omfatte totalt 797 skip; kostnaden for programmet beløp seg til 33 milliarder reichsmark brukt i løpet av ni år.[21] Ytterligere revisjoner av antall kryssere og andre fartøyer ble godkjent 1. mars. Raeder beholdt likevel sin operasjonsfilosofi om å bruke slagskipene og hangarskipene i innsatsstyrker for å støtte lommeslagskip og lette kryssere som angrep britisk handelstrafikk, i stedet for å direkte angripe Royal Navy i et regulært slag.[14]

Planen

rediger
 
«Graf Zeppelin» ved lansering

Planen, godkjent av Hitler 27. januar 1939,[23] krevde om en overflateflåte bestående av følgende fartøyer, som inkluderte alle nye skip bygget på 1920- og 1930-tallet:[14]

Type Prosjektert Fullført
Slagskip 10 4
Slagkrysser 3 0
Hangarskip 4 0
Lommeslagskip 15 3
Tunge kryssere 5 3
Lette kryssere 13 6
Rekognoseringskrysser 22 0
Jagere 68 30
Torpedobåter 90 36
Totalt 230 82

Disse tallene inkluderte de fire slagskip av samme klasse som «Scharnhorst» og «Bismarck» som allerede var bygget eller i ferd med bli bygget, de tre lommeslagskipene «Deutschland»-klassen og de seks lette krysserne som allerede var i drift.[14] For å fullføre kjernen i Plan Z, skulle det bygges seks slagskip i H-klasse, tre slagkryssere i O-klasse, tolv lommeslagskip i P-klasse og to hangarskip i samme klasse som «Graf Zeppelin» med to til av ny design.[24][25] De fem skipene i «Admiral Hipper»-klassen oppfylte mandatet for tunge kryssere, mens M-klassen av lette kryssere ville oppfylle kravet til lette kryssere.[26] Speiderkryssere (Spähkreuzer) i 1938-designet ville danne grunnlaget for flåtespeiderne bestilt i programmet.[27] Planen krevde også om omfattende oppgraderinger av Tysklands infrastruktur for å imøtekomme den nye flåten; større tørrdokker skulle bygges ved Wilhelmshaven og Hamburg, og mye av øya Rügen skulle fjernes for å gi en stor havn i Østersjøen. Plan Z ble gitt høyeste prioritet av alle industriprosjekter.[28] Den 27. juli 1939 reviderte Raeder planen for å kansellere alle de tolv lommeslagene i P-klassen.[25]

I løpet av den korte tiden fra innføringen av Plan Z til begynnelsen av krigen med Storbritannia den 3. september ble bare to av planens store skip, et par slagskip av klasse H, lagt ned; materiale for de andre fire skipene hadde begynt å bli satt sammen som forberedelse til å begynne byggingen, men det ble ikke gjort noe arbeid.[29] På det tidspunktet var komponentene til de tre slagkrysserne i produksjon, men kjølene deres var ennå ikke fastsatt.[30] To av krysserne i M-klasse var fastsatt, men de ble også kansellert i slutten av september.[31] Arbeidet med «Graf Zeppelin» ble definitivt kansellert i 1943 da Hitler til slutt oppga en overflateflåte etter slaget i Barentshavet.[32]

Referanser

rediger
  1. ^ «Plan Z», Totally History
  2. ^ Harvey, Ian (16. april 2019): «Plan Z: The End of the Kriegsmarine in WWII», War History Online
  3. ^ pre-dreadnought, et generelt begrep for alle typer havgående krigsskip som ble bygd mellom 1890 og 1905, jf. «Definitions for pre-dreadnought battleship», Definitions
  4. ^ Gardiner & Chesneau, s. 218.
  5. ^ Gardiner & Chesneau, s. 229–231.
  6. ^ Rössler, s. 88.
  7. ^ Treaty of Versailles, Part V, Section II, Article 191
  8. ^ Rössler, s. 98–99.
  9. ^ Paloczi-Horvath, p. 64.
  10. ^ Bidlingmaier, s. 73.
  11. ^ a b Gardiner & Chesneau, s. 219.
  12. ^ Gröner Vol. 1, s. 63.
  13. ^ Gardiner & Chesneau, s. 225.
  14. ^ a b c d e f g h Gardiner & Chesneau, s. 220.
  15. ^ Garzke & Dulin, s. 203–209.
  16. ^ Gardiner & Chesneau, s. 218–219.
  17. ^ «Krysserregler» refererer til konvensjonene om angrep på et handelsskip av et væpnet fartøy. Her menes krysser i sin opprinnelige betydning av et skip sendt på et uavhengig oppdrag som for eksempel handelsangrep.
  18. ^ Herwig, s. 237.
  19. ^ Rössler, s. 103.
  20. ^ Blair, pp. 37–38.
  21. ^ a b Tooze, s. 288.
  22. ^ Showell, s. 15.
  23. ^ Tooze, s. 289.
  24. ^ Gardiner & Chesneau, s. 224–226.
  25. ^ a b Gröner Vol. 1, s. 64.
  26. ^ Gardiner & Chesneau, s. 228–232.
  27. ^ Gardiner & Chesneau, s. 235.
  28. ^ Tooze, s. 288–289.
  29. ^ Gröner Vol. 1, s. 37.
  30. ^ Garzke & Dulin, s. 354.
  31. ^ Gröner Vol. 1, s. 125.
  32. ^ Gardiner & Chesneau, s. 227.

Litteratur

rediger
  • Bercuson, David J.; Herwig, Holger H. (2003): The Destruction of the Bismarck. New York: The Overlook Press. ISBN 978-1-58567-397-1.
  • Bidlingmaier, Gerhard (1971): «KM Admiral Graf Spee». Warship Profile 4. Windsor: Profile Publications. pp. 73–96. OCLC 20229321.
  • Blair, Clay, Jr. (1996). Hitler's U-Boat War: The Hunters 1939–1942. London: Cassell & Co. ISBN 0304352608.
  • Gardiner, Robert; Chesneau, Roger (1980): Conway's All the World's Fighting Ships, 1922–1946. Annapolis: Naval Institute Press. ISBN 0-87021-913-8.
  • Garzke, William H.; Dulin, Robert O. (1985): Battleships: Axis and Neutral Battleships in World War II. Annapolis: Naval Institute Press. ISBN 9780870211010.
  • Gröner, Erich (1990): German Warships: 1815–1945. Vol. I: Major Surface Warships. Annapolis: Naval Institute Press. ISBN 0-87021-790-9.
  • Gröner, Erich (1990): German Warships: 1815–1945. Vol. II: U-boats and Mine Warfare Vessels. Annapolis: Naval Institute Press. ISBN 0-87021-790-9.
  • Herwig, Holger (1998) [1980]: «Luxury» Fleet: The Imperial German Navy 1888–1918. Amherst: Humanity Books. ISBN 978-1-57392-286-9.
  • Hümmelchen, Gerhard (1976): Die Deutschen Seeflieger 1935–1945. Munich: Lehmann. ISBN 978-3-469-00306-5.
  • Paloczi-Horvath, George (1997): «The German Navy from Versailles to Hitler», i: McLean, David; Preston, Antony (red.): Warship 1997–1998. London: Conway Maritime Press. ISBN 0-85177-722-8.
  • Rohwer, Jürgen (2005): Chronology of the War at Sea, 1939–1945: The Naval History of World War Two. Annapolis: US Naval Institute Press. ISBN 1-59114-119-2.
  • Rössler, Eberhard (1981): The U-boat: The Evolution and Technical History of German Submarines. Translated by Harold Erenberg. Annapolis: Naval Institute Press. ISBN 0304361208.
  • Showell, Jak Mallmann (1999): The German Navy Handbook 1939–1945. Gloucestershire: Sutton Publishing. ISBN 978-0-7509-1556-4.
  • Syrett, David (1994): The Defeat of the German U-Boats: The Battle of the Atlantic. Columbia: University of South Carolina Press. ISBN 0585336296.
  • Tooze, Adam (2008): The Wages of Destruction: The Making and Breaking of the Nazi Economy. London: Penguin Books. ISBN 978-0-14-311320-1.
  • Williamson, Gordon (2003): German Pocket Battleships 1939–1945. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1841765015.
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Plan_Z&oldid=24612985»