Sarvāstivāda

Sarvāstivāda (devanagari: सर्वास्तिवाद, tradisjonell kinesisk: 說一切有部, pinyin: shuōyīqièyǒu-bù, koreansk/hangul: 설일체유부, McCune-Reischauer: Seol ilche yu bu, revidert romanisering av koreansk Sŏl ilch'e yu bu, japansk:/katakana: セツイッサイウブ, hepburn: Setsu issai u bu, vietnamesisk: Thuyết nhất thiết hữu bộ) var en av de tidlige buddhistiske skolene. Navnet er sanskrit og kan oversettes med «teorien om at alt eksisterer». På pāli heter den sabbatthivāda.

Tibetansk buddhisme følger klosterdisiplinen (vinaya) til Mūlasarvāstivāda.

Det finnes ulike tolkninger av navnet. Den generelle konsensus er at det består av de tre delene sarva «alt» + asti «eksisterer» + vāda «vei», «tale», «lære» eller «teori». Dette stemmer overens med Abhidharmakośabhāṣya 25c-d av den indiske buddhistmunken Vasubandhu fra det 4. århundre, hvor det heter at «den som hevder eksistensen til dharmaene i de tre tidsperiodene [fortid, nåtid og fremtid] blir ansett å være en Sarvāstivādin.». Dette stemmer også overens med kinesisk shuōyīqièyǒu-bù, «sekten som hevder at alle ting eksisterer», en benevnelse som ble benyttet av Xuánzàng (602–664) og andre kinesiske oversettere.

Det finnes ulike forklaringer på hvordan skolen oppstod. Den blir i noen tradisjoner beskrevet som kjettere som ble utvist fra det opprinnelige buddhistiske klosterfellesskapet under det tredje buddhistiske konsil i år 250 f.Kr. under ledelse av Aśoka den store. Det er også blitt argumentert for at den var et resultat av Aśokas misjonering i Gandhara; dette stemmer mer overens skolens egen tradisjon om at den ble grunnlagt av Kātyāyanīputra, etter at munken Madhyantika omvendte bystaten Kāśmīra, som hadde nære bånd med Gandhara.

Store deler av skolens kanon er bevart på tibetansk og kinesisk. Skolen ble etterhvert delt i mange mindre skoler; av disse, mūlasarvāstivādin – som bar røde kapper, fikk stor innflytelse på tibetansk buddhisme hvor rødhattsekten bærer røde kapper den dag idag.

Klosterdisiplinen

Sarvāstivādavinaya (sanskrit; devanagari: षर्व्स्तिव्दविनय,) er navnet på de regler og lover (vinaya) som eksisterte innenfor klosterfellesskapet (sangha) til den sarvāstivāda. Det er også navnet på en tekstsamling som tilsvarer vinaya pitaka i pālikanonen til Theravādaskolen. Denne tekstsamlingen er bare blitt bevart i den kinesiske buddhistiske kanon i form av en oversettelse som ble påbegynt av Kumārajīva i årene 404–405 e.Kr. og som avsluttet av Vimalākşa like etter år 409. e.Kr. Den kinesiske oversettelsen bærer tittelen 十誦律 (shí sòng lǜ) og består av 61 bokruller.

Sarvāstivāda var en av de tidlige buddhistiske skolene, og den hadde sin utbredelse i det nordlige India, i det nordvestlige India og i Sentral-Asia. Klosterreglene til denne skolen ble også praktisert i området omkring Yangtze i Kina, og lenger sør.