Skole
Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Artikkelen mangler mange viktige sider ved skoler og skoledrift i Norge og utlandet. Stoffet bør disponeres bedre |
En skole (gresk: σχολή, fritid) er en privat eller offentlig institusjon eller et lærested hvor lærere underviser i ulike fag, oftest som grunnlag for videre utdannelse og yrkesliv. På moderne norsk brukes betegnelsen «skole» om undervisningsinstitusjoner for barn og tenåringer fra grunnskole til videregående skole, men ikke om høyere utdannelse. En som går på skole kalles «elev», mens en «student» betegner en som tar høyere utdannelse ved et universitet eller høyskole.
De fleste land har opplærings-, skole- eller undervisningsplikt opp til et visst nivå. Plikten begynner som regel når barnet er fem eller seks år gammelt og varer i vestlige land ofte til fylte 15 eller 16 år. Slik er det også i Norge, og denne type pliktige opplæring, skolegang eller undervisning kalles grunnskoleopplæring. I dag har alle i Norge rett til tre års videregående skole i tillegg til den tiårige grunnskoleopplæring. Grunnskoleopplæringen kan foregå via hjemmeundervisning, friskole eller offentlig skole.
Skole i Norge
redigerI Norge omfatter utdanningsløpet barneskole, ungdomsskole og videregående skole og eventuelt videre utdannelse, enten universitetsstudier eller yrkesfag ved fagskoler. I tillegg finnes det voksenopplæring, folkehøgskole eller privatundervisning.
I Norge har barn og unge lovbestemt rett til utdanning, uavhengig av bosted, kjønn, sosial og kulturell bakgrunn og eventuelle spesielle behov. All offentlig utdanning i Norge til og med universitetsstudier er i prinsippet gratis. Fra 2006 ble Kunnskapsløftet-06 innført som gjeldende læreplan i skolen.
Historie
redigerSkolegang for barn var opprinnelig knyttet til klostervesenet. På 1100-tallet avtok klosterskolenes betydning, ettersom skoler i større grad ble knyttet til katedralene.[1] I Norge ble det opprettet katedralskoler i Trondheim, Bergen, Oslo og Hamar kort etter at landet ble eget erkebispedømme i 1152.[2] Etter reformasjonen under de videreført under betegnelsen «latinskoler»,[3] hvorav kallenavnet «peblinger» (= små prester) på elevene.[4] Håkon Håkonsson gikk i 1217 på skolen «ved Kristkirken i Nidaros».[5] På Island stiftet den første biskop der, Jón Ögmundsson (1106-21), «en skole vest for kirkedøren og lot den bygge vel og med omhu». Hit sendte «gode menn» sine barn, slik som «møen Ingunn» som rettet latinbøker mens hun satt med håndarbeidet sitt. I et diplom datert 12. mars 1224 nevnes Jon scolameistare, visst den første norske skolemester omtalt noe sted. Regning må ha vært et fag, så store krav som lovverket stilte til brøkregning ved bøter. Astronomi har også vært nødvendig, siden guttene ofte tenkte å bli prester, og måtte kunne regne ut tidspunktet for bevegelige høytider. Gulatingsloven satte straff for en prest som gjorde feil i utregningen av disse.[6]
I Norge ble skolegang fastsatt ved lov i 1739. På landet var det vanlig med omgangsskole hvor skolemesteren flyttet fra gård til gård etter en fast rute.
På 1800-tallet var lærerne dårlig lønnet og ikke fast ansatt. Dermed var utskiftningen kolossal. I årene 1820-50 ble det i Danmark og Norge praktisert «innbyrdes undervisning» («Bell-Lancaster-metoden»), der flinke elever under lærerens overoppsyn underviste de andre. Elevene fikk hver sitt nummer og ble inndelt i grupper som stavet og leste i kor etter store tavler opphengt på skolestuens vegger. Læreren blåste i en fløyte når turen kom til neste gruppe. Metoden var utarbeidet ved britiske fattigskoler og møtte store protester fra etablerte skolekretser, men ble gjennomtvunget av myndighetene av økonomiske grunner.[7] En enkelt skoleklasse bestod av opptil 100 elever, så om alle hadde møtt frem, ville mange måtte sendes hjem. Imidlertid var fraværet stort. Langt bedre undervisning var det på kirkeskolene, der lærerne var kvalifisert. Til gjengjeld måtte barna synge i kirkekoret under gudstjenester. På fattigskoler fikk barna mat og klær i tillegg til undervisning, men ofte hadde disse skolene svært dårlig omdømme. Privatskoler var nokså dyre, og best undervisning fikk jentene på «højere Pigeskoler», der de også lærte tysk.[8]
Lærerne hadde den gang ingen annen utdanning enn den undervisning de enkelte prester hadde tatt seg bryet med. Lærere var fritatt for militærtjeneste, så offiserene fikk igjennom at det helst var folk med dårlig fysikk som ble antatt som lærere.[9]
Norge fikk sin første skolelov i 1739 med fagene kristendom og lesing, og fra 1827 også skriving, matematikk og sang. Barna fikk gå på skole fra de var syv til de var tolv år. De minste skulle ha skole seks-åtte timer hver dag i tre måneder. De eldste gikk to-tre timer daglig i vinterhalvåret. Presten passet på at de lærte det de skulle, ved å foreta en ukentlig overhøring på skolen. Foreldrene måtte betale lærerlønnen. Holdt de barna hjemme, kunne presten nekte dem altergang, og ilegge bøter og fengselsstraff.[10]
Norges første folkehøgskole ble opprettet i 1864. Fra 1936 ble det syv års opplæringsplikt. En offentlig komité fra 1963 forberedte loven om niårig grunnskoleopplæring. I 1969 ble det ni års rett og plikt til grunnskoleopplæring, og den frivillige realskolen ble erstattet av en obligatorisk ungdomsskole. I 1997 ble det ti års rett og plikt til grunnskoleopplæring for alle. Grunnskoleopplæringen kan fullføres via hjemmeundervisning, privatundervisning, friskole eller offentlig skole.
Referanser
rediger- ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 145), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
- ^ «katedralskole» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. september 2022 fra [1]
- ^ «latinskoler» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. mars 2022 fra [2]
- ^ «Pebling» Norske akademis ordbok
- ^ [3] Håkon Håkonssons saga avsnitt 13
- ^ Viggo Brun: Regnekunsten i det gamle Norge (s. 46-47), Universitetsforlaget 1962
- ^ Markussen, Ingrid: «indbyrdes undervisning» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 14. november 2022 fra [4]
- ^ Jan Møller: Borger i voldenes København (s. 87), Sesam forlag, ISBN 87-7324-413-9
- ^ Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 133), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
- ^ Mosse Jørgensen: «Vår fortid, nåtid og framtid på skolebenken», P2-akademiet, bind c (s. 144), ISBN 82-7118-227-7
