Solidus
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Solidus (latin for «solid»; flertall solidi) var en romersk gullmynt, innført av Konstantin den store som avløsning for den tidligere aureus,[1] og verd 25 denarii. Navnet ble etter hvert en generell måleenhet for gull, tilsvarende 4,55 gram. Navnet er avledet fra nummus solidus, bokstavelig «solid mynt», antagelig fordi det var en mynt av solid metall, ikke en tynn plate.[2] Det greske navnet var nomisma (νόμισμα, nómisma, bokstavelig «mynt»).[3] Ordet «soldat» (engelsk: soldier) er avledet av solidus fordi mynten ble utbetalt til soldater,[4][5] og likeså opphav til navnet på den tidligere franske mynten sou.[6]
Solidus ble første gang preget av Diokletian omkring 301 e.Kr. 60 mynter tilsvarte en romersk libra. Dette ga en vekt på omkring 5,5 gram pr mynt. Diokletians solidus ble preget i et lite antall og fikk liten økonomisk betydning. Den ble i stor grad erstattet i Vest-Europa av Pipin den yngres frankiske valutareform som innførte den sølvbaserte pound/shilling/penny-system hvor shilling (norrønt: skillingr)[7] fungerte som en valutaenhet tilsvarende til 12 pence, og som til sist utviklet seg den franske sou. I Øst-Europa ble nomisma gradvis forringet av bysantinske keisere inntil den ble forbudt av keiser Alexios I Komnenos i 1092 som erstattet den med hyperpyron (gresk: νόμισμα ὑπέρπυρον), kjent som en bezant. Den bysantinske solidus inspirerte den opprinnelig mindre rene arabiske gulldinar.
En forkortelse for den engelske shilling var s (for solidus),[8] eller symbolet for solidus («/»), som opprinnelig kan ha stått for en lang s eller ſ.[9]
Hoenskatten, et funn fra vikingtiden gjort i 1834 på Øvre Eiker og oppbevart på Kulturhistorisk museum i Oslo, innbefattet en romersk solidus datert 364–67 e.Kr.,[10] mens vikingtidens største gullskatt i Danmark er skatten fra Fæsted i Sønderjylland, gjort i 2016 med en vekt på nesten halvannet kilo. Også her finnes en romersk solidus, preget for Honorius[11] som var keiser i årene 395-423. Gårdeieren Thøste Thøstesen fra Fæsted fant en solidus på samme marken i 1911. Den var preget under keiser Diokletian, dvs. i årene 284-305. Dessverre tok Thøstesen med seg mynten tilbake til Fæsted der den forsvant. En bysantinsk solidus fra keiser Herakleios' tid (han døde i 641) er funnet i Emmerlev ved Tønder.[12]
Historie
redigerI året 312 e.Kr. ble solidi gjeninnført av Konstantin den store, og erstattet bruken av aureus som gullmynt i Romerriket. 72 mynter tilsvarte en romersk libra gull, og hver mynt veide dermed 24 gresk-romerske karat eller 4.5 gram. På denne tiden tilsvarte solidus en verdi på 275 000 denarii.
Etter Vestromerrikets fall i 476 e.Kr. fortsatte Det bysantiske riket å prege solidi. Omtrent alle bysantiske keisere preget solidi, og mynten ble preget stort sett uten endringer i vekt og renhet frem til keiser Basileios II (978–1025). Da førte økonomiske og politiske uroligheter til at utmyntingen av solidi opphørte.
I den romerske perioden ble mynten kalt nomisma (flertall: nomismata) i den gresk-talende verden og deretter i Det bysantiske riket, der en litt modifisert utgave av mynten ble preget under benevnelsen nomisma histamenon fra 960-tallet til 1092. Herav ordet «numismatikk» om «myntsamling». Inndratte mynter ble alltid nedsmeltet for gjenbruk av gullet. Dette sørget for å vedlikeholde vekten i sirkulerende mynter, ettersom mynten sjelden var i omløp lenge nok til å bli slitt.
Utmynting av gullmynter skjedde ikke på ett fast sted, men fulgte oftest keiseren og hans hoff omkring, grunnet kravene om at skatter skulle betales i gull. I år 353 ble f.eks. solidi preget i Milano, mens de ble preget i Ravenna etter år 402.
Kjøpmenn hadde ikke lov til å bruke solidi utenfor Det bysantiske riket. Det var likevel tilstrekkelig handel med disse myntene utenfor imperiet til at de ble en verdsatt myntenhet i arabiske land. I disse landene ble myntene raskere slitt, ettersom de ikke ble inndratt og omsmeltet av det romerske myntvesenet.
Mot slutten av 600-tallet kom arabiske kopier av solidi i omløp utenfor Bysants. Arabiske gulldinarer ble preget av umajjadkalifen Abd al-Malik ibn Marwan som hadde fått tilgang til gull fra den øvre delen av Nilen. Vekten på disse myntene var bare 20 karat eller 4,0 gram, men de tilsvarte noenlunde vekten av de slitte solidi som var i omløp i disse områdene, der de to myntenhetene begge sirkulerte.
Solidus var inndelt i semissis (halv solidus) og tremissis (en tredjedel solidi) som begge ble preget som mynter.
Referanser
rediger- ^ Store norske leksikon (2005-07): «solidus» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 1. november 2024 fra [1]
- ^ «solidus (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ νόμισμα, Wiktionary
- ^ «soldat», Bokmålsordboka
- ^ «soldier», Merriam-Webster Online Dictionary
- ^ Risvaag, Jon Anders: «sou» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 1. november 2024 fra [2]
- ^ «shilling» (n.), Online Etymology Dictionary
- ^ Sutherland, C.H.V. (1973): English Coinage 600-1900, ISBN 0-7134-0731-X, s. 10
- ^ «May and the Slash», The English Project
- ^ Aannestad, Hanne Lovise: «Hoenskatten» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 1. november 2024 fra [3]
- ^ «Skatten fra Fæsted», Nationalmuseet
- ^ Lars Grundvad, museet Sønderskov: «Det gamle guld og spillet om magten», Skalk 5/2024
Litteratur
rediger- Porteous, John (1969): «The Imperial Foundations», Coins in history : a survey of coinage from the reform of Diocletian to the Latin Monetary Union. Weidenfeld and Nicolson, ISBN 0-297-17854-7, s. 14–33.
Eksterne lenker
rediger- (en) Solidus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Solidus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- «Sou», Encyclopædia Britannica (11. utg.). 1911.
