Unionen Sør-Afrika
Unionen Sør–Afrika er den historiske forgjengeren til dagens Republikken Sør-Afrika. Den trådte i kraft 31. mai 1910 da de tidligere separate koloniene Kapp, Natal, Transvaal og Oranjefristaten ble provinser i Unionen Sør–Afrika.
| Unionen Sør–Afrika | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Unie van Suid-Afrika | |||||||
| |||||||
|
| |||||||
| Grunnlagt | 31. mai 1910 | ||||||
| Opphørt | 31. mai 1961 | ||||||
| Hovedstad | Pretoria, Cape Town og Bloemfontein | ||||||
| Areal | 2 045 320 km² | ||||||
| Befolkning | 18 216 000 (1961) | ||||||
| Bef.tetthet | 8,91 innb./km² | ||||||
| Styreform | Samvelderike | ||||||
| Statsoverhode | Den britiske monarken | ||||||
| Offisielle språk | engelsk og nederlandsk/afrikaans | ||||||
| Eksisterte | 1910–1961 | ||||||
| Valuta | Sørafrikansk pund | ||||||
.svg)
.svg)
.svg)
Den ble grunnlagt som et domene, senere Samvelderike, men ble republikk 31. mai 1961 og deretter kjent som Republikken Sør–Afrika.
Konstitusjon
redigerI motsetning til Canada og Australia var unionen en enhetsstat, fremfor en føderasjon, hvor hver av kolonienes parlamenter ble avskaffet og erstattet med provinsråd. Et parlament med tokammersystem ble opprettet som bestod av et representantenes hus og et senat, og dets medlemmer ble for det meste valgt av landets hvite minoritet. Under unionen forandret stemmeretten seg flere ganger, ofte for å dekke behovene til den sittende regjeringen. Parlamentarisme rådet og med unntak av sikring av prosedyrer, var domstolene ute av stand til å blande seg inn i parlamentets avgjørelser eller politikk.
På grunn av uenigheter over hvor unionens hovedstad skulle være, ble det inngått et kompromiss hvor hver provins ble gitt en del av hovedstadens fordeler. Administrasjonen skulle sitte i Pretoria i Transvaal, parlamentet skulle være i Cape Town i Kapp, høyesterett skulle være i Bloemfontein i Oranjefristaten og Pietermaritzburg i Natal ble gitt en finansiell kompensasjon. Denne ordningen eksisterer den dag i dag siden de fleste statsorganer med unntak av konstitusjonsdomstolen, menneskerettighetskommisjonen (begge i Johannesburg, høyesterett og juridisk tjenestekommisjon (begge i Bloemfontein) og parlamentet (Cape Town), ligger i Pretoria. Men den eneste referansen i dagens sørafrikanske konstitusjon er at Cape Town er setet for parlamentet.
Unionen forble innledningsvis under den britiske monarken som selvstyrt domene i det britiske imperiet. Da Westminsterstatuttet i 1931 ble vedtatt, ble unionen regnet som likeverdig til andre samvelderiker, og Storbritannia kunne ikke lenger innføre lover på vegne av Sør–Afrika. Dermed oppstod en separat sørafrikansk trone, og kongen hersket i landet som konge av Sør–Afrika fremfor som konge av Storbritannia. Monarken ble representert i Sør–Afrika av en generalguvernør, mens den effektive makten ble utøvd av statsministeren som var regjeringssjef. Louis Botha, tidligere boergeneral, ble utnevnt til den første statsministeren i unionen og ledet en koalisjon som representerte de hvite afrikander og de engelsk–språklige samfunnene. Tiltale i domstolene ble ført i kronens navn, sitert i formatet Rex v anklaget, og regjeringstjenestemenn tjente i kronens navn. I løpet av unionens tid, ble den kongelige stilen til monarken modifisert, med Elizabeth II som den siste regjerende dronning av Sør–Afrika.
.svg){kind=small}
Opprinnelig som en beskyttet paragraf, ble nederlandsk et offisielt språk sammen med engelsk, men det ble i realiteten erstattet av afrikaans i 1926, mens nederlandsk og afrikaans eksisterte lovmessig ved siden av hverandre frem til 1960-årene.
Etter en folkeavstemning den 5. oktober 1960 hvor hvite stemte for en republikk, ble unionen Republikken Sør–Afrika den 31. mai 1961 og forlot Samveldet da den stod foran fordømmelse for sin apartheid–politikk. Etterpå vedtok parlamentet en konstitusjon som opphevet Sør-Afrikavedtaket. Trekkene til unionen ble overført med svært få endringer til den nylig opprettede republikken. Avgjørelsen om å forandre fra en union til en republikk ble hårfint avgjort i folkeavstemningen. Avgjørelsen sammen med Sør–Afrikas insistering på å beholde sin apartheidpolitikk resulterte i landets i realiteten utvisning fra Samveldet, Sør–Afrika forlot organisasjonen da det ble bestemt at hun ikke bli værende på de betingelsene hun ønsket.
Grunnleggerne av unionen hadde en nokså annerledes forståelse av rase enn det som samfunnet i dag har. Derfor ble det lagt ned en del vurderingen rundt spørsmålet. Det kan sies at unionen var så opptatt av å forene de «hvite rasene» (britene og boerne) til en eneste rase at den lot gapet mellom hvite og svarte vokse.
Sør–Afrikavedtaket la ned to provisjoner med tanke på rase: For det første bygget det inn stemmerettsystemet til Kappkolonien som opererte fritt for rasevurderinger (selv om sosio–økonomiske restriksjoner gjorde at det ikke var mulig for ikke–hvite å ha reelt politiske uttrykk). For det andre gjorde det «innfødte affærer» til en sak for den nasjonale regjeringen. Praksisen var derfor å etablere en minister for innfødte affærer.
Bakgrunn for unionen
redigerVed avslutningen av krigen mellom britene og boerne i 1902, var de fire koloniene for første gang under et felles flagg, og det viktigste hinderet for union som forhindret planene om forening tidligere, var borte. Det langvarige ønsket til mange koloniadministratorer om å etablere en forent struktur ble umiddelbart mulig. Det mest kjente tidligere forsøket var antagelig lord Carnaverons føderasjonsplaner.
Handelstollene hadde lenge vært en konfliktkilde mellom de forskjellige politiske enhetene i det sørlige Afrika. I hjertet av krisen lå det faktum at Transvaal var en landlåst økonomisk kjerne som mislikte sterkt sin avhengighet av naboene, i tillegg til kostnadene som det ble pålagt gjennom jernbane– og havne–avgifter.
Kappkolonien var svært avhengige på toll som inntektskilde og konkurrerte direkte med både Natal og portugisisk Øst–Afrika (Mosambik). På tiden for foreningen gikk lastene som skulle til Witwatersrand–området inn gjennom Lourenço Marques (nå Maputo i Mosambik) hovedsakelig på grunn av den relative distansen og ZARs politikk om å redusere sin avhengighet av det britiske imperiet. South African Customs Union ble opprettet i 1906, men forskjellige problemer eksisterte med ordningen, særlig fordi Transvaal insisterte på å dominere unionen.
Etter foreningen fortsatte SACU å eksistere og inkluderte de britiske territoriene (protektoratene og Rhodesia).
Unionen Sør–Afrika og Sør–Rhodesia
redigerKolonien Sør-Rhodesia hadde i 1922 sjansen (som til slutt ble forkastet) til å slutte seg til unionen gjennom en folkeavstemning. Folkeavstemningen skyldtes at British South Africa Companys styre i Sør–Rhodesia i 1920 ikke lenger var praktisk. Mange foretrakk en eller annen form for «ansvarlig regjering». Noen foretrakk en slik regjering innenfor Sør–Rhodesia, mens andre, sørlig i Matabeleland, foretrakk medlemskap i Unionen Sør–Afrika.
Før folkeavstemningen besøkte representanter fra Sør–Rhodesia Cape Town hvor statsministeren i Sør–Afrika, Jan Smuts, til slutt tilbød betingelser han regnet som fornuftige og som regjeringen i Storbritannia fant akseptable. Selv om meningen i regjeringen i Storbritannia, den sørafrikanske regjeringen og BSAC foretrakk alternativet med union (og noen forsøkte å blande seg inn i folkeavstemningen), viste avstemningen at 59,4% foretrakk en ansvarlig regjering for en separat koloni, mens 40,6% ville slutte seg til unionen.
Unionen Sør–Afrika og Sørvest–Afrika
redigerEtter utbruddet av første verdenskrig i 1914, okkuperte og annekterte Sør–Afrika kolonien Tysk Sydvest-Afrika. Da Folkeforbundet ble etablert etter krigen, fikk Sør–Afrika et klasse C–mandat til å administrere Sørvest–Afrika «under lovene til mandateieren (Sør–Afrika) som en integrert del av sitt territorium». Etter dette regnet Unionen Sør–Afrika Sørvest–Afrika som sin femte provins, selv om dette aldri var en offisiell status.
Med opprettelse av De forente nasjoner, appellerte unionen til innlemmelse av Sørvest–Afrika, men deres søknad ble avslått av FN som inviterte Sør–Afrika til å forberede en formynderskapsavtale i stedet. Denne invitasjonen ble igjen avslått av unionen som etterpå ikke forandret administrasjonen av Sørvest–Afrika og fortsatte å forholde seg til sitt opprinnelige mandat. Dette førte til en kompleks juridisk krangel som ikke var fullført da unionen ble erstattet av republikken. Unionen vedtok i 1949 en lov som førte Sørvest–Afrika tettere ved å gi Sørvest–Afrika representasjon i det sørafrikanske parlamentet. Til slutt trakk republikken seg ut av sine forpliktelser til Sørvest–Afrika.
Walvis Bay som nå er i Namibia var opprinnelig del av Unionen Sør–Afrika siden den var del Kappkolonien ved inngåelsen av unionen. Walvis Bay ble i 1921 integrert med klasse C–mandatet i resten av unionens periode og i republikktiden.
Westminstertraktaten
redigerWestminsterstatuttet, som ble vedtatt av imperieparlamentet i desember 1931, opphevet kolonilovenes validitetsvedtak og innførte Balfourdeklarasjonen av 1926. De hadde en grundig effekt på unionens konstitusjonelle struktur og status. Den mest kjente effekten var at det sørafrikanske parlamentet ble frigjort fra mange restriksjoner med tanke på handlingsrommet i det såkalte «spørsmålet om de innfødte». Men opphevelsen var ikke nok til å la det sørafrikanske parlamentet ignorere de innebygde klausulene (South Africa Act) i konstitusjonen som førte til konstitusjonell krise i 1950–årene.
Litteratur
rediger- CJ Muller (ed) 500 Years History of South Africa, H&R Academica 1969
- L Thompson A History of South Africa, Johnathan Ball Publishers 2006. ISBN 1-86842-236-4
- L Thompson, The Unification of South Africa 1902 – 1910, Oxford University Press 1960.