Wikipedia

Uranus’ måner

månene til planeten Uranus.

Uranus' måner er en gruppe på 27 kjente måner[L 1] som kretser i bane rundt Uranus, den syvende planeten i solsystemet. Månene er oppkalt etter skikkelser i verkene til William Shakespeare og Alexander Pope.[1]

Uranus og de seks største månene sammenlignet ved de relative størrelsene og relative posisjoner. Fra venstre til høyre: Puck, Miranda, Ariel, Umbriel, Titania, og Oberon

De to første Uranus-månene ble oppdaget av William Herschel i 1787, de fikk navnet Titania og Oberon. Senere ble Ariel og Umbriel oppdaget av William Lassell i 1851, og Miranda av Gerard Kuiper i 1948.[1] Disse fem er ellipsoide og har planetmasser og derved (sanne måner) store nok til å gi hydrostatisk likevekt, og ville vært dvergplaneter hvis de hadde gått i bane direkte rundt solen. De synes å være differensierte, med kjerner av bergarter omgitt av en mantel av is.[L 2] Titania og Oberon kan også ha hav av flytende vann i grensen mellom kjernen og mantelen.[L 2] Fire av dem viser tegn på indre prosesser som danner canyoner og vulkanisme på overflaten.[L 3]

Titania har omkring 1/20 av massen til jordens egen satellitt, månen. Dens diameter er 1 576,8 ± 1,2 km, og den er den åttende største månen i solsystemet. Oberon har en diameter på 1 522,8 ± 5,2 km, og er den tiende største i solsystemet.

Puck ble oppdaget i 1985 av romsonden Voyager 2. Ytterligere ni måner ble oppdaget av romsonden ved sin ankomst til Uranus-systemet i 1986. De resterende månene er oppdaget i ettertid ved hjelp av Hubble-teleskopet og avanserte bakkebaserte teleskoper.[L 1][L 3] To måner ble oppdaget i 1997, og ytterligere fire i 1999. Tre måner ble oppdaget i 2001, og de resterende tre månene ble oppdaget i 2003.

13 av månene er indre måner: Cordelia, Ophelia, Bianca, Cressida, Desdemona, Juliet, Portia, Rosalind, Cupid, Belinda, Perdita, Puck og Mab. Deres diametere varierer fra 18 km til 162 ± 4 km, og de deler felles egenskaper og opprinnelse med Uranus' ringer. Cordelia og Ophelia fungerer som gjetermåner for ε-ringen, mens Mab er en kilde til den ytterste μ-ringen.[L 4]

Ni av månene er irregulære måner: Francisco, Caliban, Stephano, Trinculo, Sycorax, Margaret, Prospero, Setebos og Ferdinand. De varierer i størrelse fra ca. 150 km for Sycorax til 18 km for Trinculo,[L 1] og ble trolig innfanget av Uranus kort tid etter dannelsen.[L 1] De har sine baner i store avstander fra Uranus, og banene er elliptiske og svært inklinerte. Åtte av månene har retrograde baner, mens Margaret har en prograd bane.[L 1]

Oppdagelser

rediger
 
William Herschel (1738–1822)

De første to månene som ble oppdaget, Titania og Oberon, ble sett av William Herschel 11. januar 1787. Dette var seks år etter at han hadde oppdaget selve planeten Uranus den 13. mars 1781. I nesten femti år var Herschels instrument det eneste som månene hadde blitt sett med.[L 5] Bedre instrumenter, og en bedre plassering av Uranus på himmelen, bidro i 1840-årene til sporadiske indikasjoner på flere satellitter enn Titania og Oberon. Den 24. oktober 1851 ble de to månene Ariel og Umbriel oppdaget av den engelske astronomen William Lassell.[L 6]

Herschel hevdet også å ha sett to måner den 18. januar og den 9. februar 1790, og ytterligere to måner den 28. februar og den 26. mars 1794. I flere tiår ble det antatt at Uranus hadde et system av seks måner. De fire siste ble likevel aldri bekreftet av andre astronomer. Lassells observasjoner i 1851 ga ingen støtte til Herschels angivelige observasjoner. Ariel og Umbriel hadde andre baneegenskaper enn Herschels fire angivelige måner, som var antatt å ha sideriske perioder på 5,89 dager (innenfor Titania), 10,96 dager (mellom Titania og Oberon), 38,08 dager og 107,69 dager (utenfor Oberon).[L 7] Det ble derfor konkludert med at de fire månene ikke eksisterte. Herschel kan ha forvekslet svake stjerner med satellitter, og krediteringen for oppdagelsen av Ariel og Umbriel ble gitt til Lassell.[L 8]

 
Den store månen Umbriel den 23. januar 1986
Foto: Voyager 2

William Herschel beskrev også en mulig ring rundt Uranus den 22. februar 1789. Observasjonen er imidlertid dratt i tvil. Uranus' ringer er ganske svake, og i de neste to tiårene var det ingen andre som noterte noe om slike observasjoner. Likevel gjorde Herschel en nøyaktig beskrivelse av ε-ringens størrelse, vinkelen relativt til jorden, den rødaktige fargen og de tilsynelatende endringene ettersom Uranus forflyttet seg rundt solen.[2][3]

Ingen flere oppdagelser ble gjort på nesten et århundre. Den 16. februar 1948 oppdaget den nederlandsk-amerikanske astronomen Gerard Kuiper ved McDonald Observatory den minste og den siste av de fem store, sfæriske månene. Den fikk navnet Miranda.[L 9][L 10] Deretter stoppet oppdagelsene opp frem til romalderen. Den 30. desember 1985 ble den indre månen Puck oppdaget av den amerikanske astronomen Stephen P. Synnott på et bilde tatt av romsonden Voyager 2. Dette var første, og hittil eneste, gang at en romsonde besøkte Uranus-systemet. Under forbiflyvningen i januar 1986 avdekket sonden ytterligere ni indre måner:[L 3] Juliet og Portia ble oppdaget av Stephen P. Synnott den 3. januar, Cressida av Synnot den 9. januar, Desdemona, Rosalind og Belinda av Synnot den 13. januar, Cordelia og Ophelia av astronomen Richard John Terrile den 20. januar og Bianca av astronomen Bradford A. Smith den 23. januar.

 
John Herschel (1792–1871) navnga de fire første månene.
Foto: Julia Margaret Cameron, april 1867

Den 18. mai 1999 ble den indre månen Perdita oppdaget.[L 11] Oppdagelsen ble gjort retroaktivt av den amerikanske astronomen Erich Karkoschka ved Lunar and Planetary Laboratory, University of Arizona, ved å studere et bilde tatt av Voyager 2 den 18. januar 1986.[L 12]

Uranus var den siste av gassplanetene som ikke hadde noen kjente irregulære satellitter. Siden 1997 har ni fjerne irregulære måner blitt identifisert ved bruk av bakkebaserte teleskoper.[L 1]

Sycorax og Caliban er henholdsvis den største og den nest største av de retrograde irregulære månene.[L 1] De ble begge oppdaget den 6. september 1997 av Brett J. Gladman, Philip D. Nicholson, Joseph A. Burns og John J. Kavelaars ved å bruke av det 200 tommer store Hale-teleskopet.[L 1][L 13] De tre retrograde månene Stephano, Prospero og Setebos ble oppdaget den 18. juli 1999 av de amerikanske astronomene Brett J. Gladman, John J. Kavelaars, Matthew J. Holman, Jean-Marc Petit og Hans Scholl, og gitt de midlertidige betegnelsene S/1999 U 1, S/1999 U 2 og S/1999 U 3.[L 14][4][5][6][7] De ble bekreftet i august 2000. De to retrograde månene Trinculo, Ferdinand og Francisco ble oppdaget den 13. august 2001 av Matthew J. Holman, John J. Kavelaars, Dan Milisavljevic og Brett J. Gladman, og gitt de midlertidige benevnelsene S/2001 U 1, S/2001 U 2 og S/2001 U 3.[8][L 14] Den første ble bekreftet i august 2002.[8] De to andre oppdagelsene ble bekreftet og publisert 1. oktober 2003.[9][10]

Den 25. august 2003 ble de to indre månene Cupid og Mab oppdaget ved bruk av Hubble-teleskopet.[L 4] Oppdagerne var Mark R. Showalter og Jack J. Lissauer.[L 15][L 4]

Margaret er den eneste kjente prograde irregulære månen. Den ble oppdaget av Scott S. Sheppard, David C. Jewitt og Jan Kleyna 29. august 2003 og gitt den midlertidige betegnelsen S/2003 U 3.[11] Oppdagelsen ble publisert 9. oktober 2003.[L 16]

Per mars 2014 er Margaret den siste oppdagede månen til Uranus.

rediger

Det romerske nummereringssystemet var under endring for en betydelig periode, og publikasjoner nølte mellom å velge Herschels betegnelser – hvor Titania og Oberon er Uranus II og IV – og William Lassells – hvor de noen ganger er I og II.[L 17] Med bekreftelsen av Ariel og Umbriel nummererte Lassel månene I–IV fra Uranus og utover, og dette ble til slutt gjeldende.[L 18]

 
Alvedronningen Titania og alvekongen Oberon ga navn til de to største månene. Her i maleriet Krangelen til Oberon og Titania (1846) av Joseph Noel Paton.

I 1852 fikk John Herschel, sønn av William Herschel, ansvaret for å navngi månene.[L 9] I stedet for å hente navnene fra gresk mytologi, som hadde vært vanlig praksis, ga han dem navn etter magiske skikkelser i engelsk litteratur.

De to største månene ble oppkalt etter alvedronningen Titania og alvekongen Oberon i skuespillet En midtsommernattsdrøm av William Shakespeare. I tradisjonell folklore hadde alvedronningen intet navn; Shakespeare hentet navnet fra verket Metamorfoser (8. e.Kr.) av den romerske dikteren Ovid.[12]

Oberon (gammelhøytysk: Albrīh) er en skikkelse i germansk mytologi; i det burgundiske eposet Nibelungenlied vokter han skatten til Nibelungen (norrønt: Niflungr), en burgundisk kongeslekt som bosatte seg i Worms på 400-tallet e.Kr. I merovingernes legender og episke sagn opptrer han som Alberich (bror av Merowech); i norrøn mytologi tilsvarer han dvergen Andvare, og inspirerte J.R.R. Tolkiens skikkelse Gollum i Ringenes herre.

Også navnet på den indre månen Puck er hentet fra En midtsommernattsdrøm.[1] I keltisk mytologi og engelsk folklore er Puck en alv og ondsinnet naturånd; hos Shakespeare var han en liten ånd som reiste rundt omkring i verden om natten, sammen med alvene.

De to nest største månene er oppkalt etter mytiske skikkelser i diktet The Rape of the Lock av Alexander Pope. Der er Ariel en lederskikkelse blant sylfene, mens Umbriel er den «mørke melankolske ånden» (dusky melancholy sprite); navnet Umbriel viser til også på latinsk umbra, som betyr skygge. Ariel er også en vannånd i Shakespeares Stormen, hvor han my adlyde Prospero og bare er synlig for ham. Ariel ble en slave for Prospero etter at Prospero hadde berget livet hans. Begrunnelsen for å navngi måner etter luftens ånder, var formodentlig at Uranus, som gud over himmelen og luften, ville bli ivaretatt av ånder i luften.[L 19] Den femte store månen ble oppkalt etter den dødelige skikkelsen Miranda i Shakespears Stormen; hun var Prosperos datter, som ble forelsket i prinsen av Napoli, Ferdinand.[1]

Også navnet på den indre månen Belinda er hentet fra Alexander Popes dikt; hun er selve heltinnen i fortellingen. Alle de resterende månene har navn fra Shakespears skuespill. Cordelia er oppkalt etter den yngste datteren til Lear i skuespillet Kong Lear.[1] Ophelia er oppkalt etter den unge adelsdamen Ofelia i Danmark, datter av Polonius i Hamlet.[1] Bianca er oppkalt etter søsteren til «spissmusen» Katherine i komedien Troll kan temmes. Det var opprinnelig ment å kalle den Peaseblossom, etter en fe i Shakespeares En midtsommernattsdrøm, men på grunn av en nomenklaturkonflikt mellom USA og Sovjetunionen ble navnet Bianca i stillhet valgt av Den internasjonale astronomiske union et par år etter oppdagelsen.[1] Cressida ble oppkalt etter den trojanske datteren til Calchas, en tragisk heltinne i Shakespeares Troilus og Kressida; hun er også med i fortellinger av Geoffrey Chaucer og andre.[1] Den indre månen Desdemona er oppkalt etter Desdemona, den europeiske hustruen til maureren Othello, i det tragiske dramaet Othello.[1] Tragedien Romeo og Julie har gitt navn til to indre måner: Juilet er oppkalt etter heltinnen, mens Mab er oppkalt etter feenes Dronning Mab i Shakespears fortelling.[1] Shakespeare hentet trolig navnet fra en keltisk gudinne, som på irsk kalles Medb, og på walisisk Mabb. Portia er heltinnen i skuespillet Kjøpmannen i Venedig.[1] Rosalind er datteren til den forviste hertugen i den romantiske komedien Som dere vil ha det.[1] Perdita (latin: «den tapte») er datteren til Leontes og Hermione i skuespillet Vintereventyret.[1] Cupid er oppkalt etter en skikkelse i Timon fra Athen.[1]

I begynnelsen ble alle de ytterste månene gitt navn etter skikkelser fra et skuespill, Stormen, men etter at Margaret fikk navn fra Stor ståhei for ingenting har denne trenden blitt endret.[L 9]

Noen asteroider har samme navn som noen av Uranus' måner: 171 Ophelia, 218 Bianca, 593 Titania, 666 Desdemona, 763 Cupido, og 2758 Cordelia.

Egenskaper og grupper

rediger
 
Skjema over det uranske måne-ring-systemet

Uranus har ca. 10 000 ganger mer masse enn sine måner.[a] Månesystemet er også det minst massive blant gasskjempene. Den samlede massen til de fem største månene er under halvparten av massen til Neptuns måne Triton, som er den syvende største månen i solsystemet.[b] Den største månen Titania, har en radius på 1 576,8 ± 1,2 km[L 21]. Dette er mindre enn radien til jordens måne. Månens masse er omkring 20 ganger større enn Titanias masse. Titanias diameter er noe større enn diameteren til Rhea, den nest største månen til Saturn. Dette gjør Titania til den åttende største månen i solsystemet.

Indre måner

rediger
Se også: Uranus' ringer

13 kjente indre måner[L 4] har sine baner innenfor den store månen Miranda: Cordelia, Ophelia, Bianca, Cressida, Desdemona, Juliet, Portia, Rosalind, Cupid, Belinda, Perdita, Puck og Mab. I størrelse varierer de fra omkring 18 km (Cupid) til 162 ± 4 km (Puck). De er mørke legemer med lave geometriske albedoer.[L 22] Puck har en geometrisk albedo på 0.11 ± 0.0015. Tilsvarende tall for Mab er 0.103, for Cupid bare 0.07 og for de øvrige månene 0.08 ± 0.01.[L 22]. De består sannsynligvis av is, forurenset med et mørkt materiale – muligens strålingsutsatte organiske materialer.[L 23]

De mindre månene deler felles egenskaper og opprinnelse med Uranus' ringer. Sannsynligvis oppstod ringene av oppdeling av en eller flere indre måner.[L 24] De to innerste månene – Cordelia og Ophelia – fungerer som gjetermåner for Uranus' ε-ring. Etter å ha blitt oppdaget i 1986, ble verken Cordelia eller Ophelia observert på mange år. Cordelia ikke sett igjen før Hubble-teleskopet observerte den i 1997,[L 22][L 15] mens Ophelia ikke ble sett igjen før Hubble-teleskopet observerte den i 2003.[L 22][L 15] Deres diametere er henholdsvis 40 ± 6 (50 × 36) km og 43 ± 8 (54 × 38) km. Cordelia er svært nær å ha en 5:3 baneresonans med den indre månen Rosalind.[L 25]

 
Den indre månen Puck den 30. desember 1985
Portia-gruppen
Navn Diameter i km
Bianca 51 ± 4 (64 × 46)
Cressida 80 ± 4 (92 × 74)
Desdemona 64 ± 8 (90 × 54)
Juliet 94 ± 8 (150 × 74)
Portia 135 ± 8 (156 × 126)
Rosalind 72 ± 12
Cupid ~18
Belinda 90 ± 16 (128 × 64)
Perdita 30 ± 6

De neste ni satellittene utgjør den såkalte Portia-gruppen. De har lignende baner og fotometriske egenskaper, og antas å stamme fra en oppdelt måne.[L 22] Bildene fra Voyager 2 synes å vise at Bianca, Cressida, Desdemona, Juliet og Portia er elongerte objekter med en store halvakse pekende mot Uranus, og at overflatene er grå i fargen.[L 12]

Rosalind synes å være et nesten sfærisk objekt. Overflaten er grå,[L 12] og – som nevnt ovenfor, har månen en tilnærmet 5:3 baneresonans med Cordelia.[L 25] Cupid er den minste av de indre månene, med en anslått diameter på rundt 18 km. På grunn av sin mørke overflate ble den ikke oppdaget av Voyager 2 i 1986. I motsetning til Mab og Perdita, har den ikke en perturbert bane.[L 4] Overflaten til Belinda er grå.[L 12] Månen er elongert i formen, med store halvakse pekende mot Uranus.[L 12] Perdita synes å være fanget i en 43:44 baneresonans med Belinda, og er også svært nær en 8:7 baneresonans med Rosalind.[L 12][L 4]

 
Månenes relative masser. De fem store månene varierer fra Miranda på 0,7 % til Titania på nesten 40 % av massen. De andre månene utgjør 0,1 % og er knapt synlige på denne skalaen.

Puck er den eneste av de indre månene som er fotografert i noen detalj av Voyager 2.

Den lille månen Mab er den ytterste av de indre månene. Den er en kilde til Uranus' ytterste μ-ring.[L 4]

De indre månene perturberer hverandre konstant. Systemet er kaotisk og tilsynelatende ustabilt. Simuleringer viser at månene kan perturbere hverandre inn i kryssende baner som til slutt kan føre til kollisjoner.[L 4] Beregninger viser at Desdemona kan kollidere med Cressida eller Juliet i løpet av de neste 100 millioner år.[L 26]

 
De fem største månene sammenlignet med de relative størrelsene og lysstyrken. Fra venstre til høyre (etter økende avstand fra Uranus): Miranda, Ariel, Umbriel, Titania og Oberon

Store måner

rediger

Uranus har fem store måner: Miranda, Ariel, Umbriel, Titania og Oberon. Disse varierer i diameter fra 472 km for Miranda til 1 578 km for Titania.[L 21] De er relativt mørke legemer med geometriske albedoer på mellom 30–50 %, mens Bond-albedo ligger i størrelsesorden 10–23 %.[L 22] Umbriel er mørkest og Ariel er den lyseste. Massen varierer fra 6,7×1019 kg for Miranda til 3,5×1021 for Titania – til sammenligning har jordens måne en masse på 7,5×1022 kg.[L 27]

De store månene antas å ha blitt dannet i akkresjonsskiven som eksisterte rundt Uranus en tid etter at planeten ble dannet, eller som et resultat av et stort nedslag på Uranus tidlig i planetens historie.[L 28][L 29]

 
En kunstners fremstilling av solens vei på sommerhimmelen til en av Uranus' store måner (som deler Uranus' aksehelning)

Alle de store månene består av omtrent like mengder bergarter og is, med unntak av Miranda som primært består av is.[L 2] Andelen av is kan inkludere ammoniakk og karbondioksid.[L 30] Overflatene er preget av mange kratre, men alle unntatt Umbriel viser tegn til endogen fornyelse av overflaten i form av lineamenter (canyoner) og, i tilfellet med Miranda, banelignende formasjoner kalt coronae.[L 3] Forlengede prosesser forbundet med oppstrømmende diapirer er sannsynligvis opphavet til coronaen.[L 31]

Ariel synes å ha den yngste overflaten med færrest nedslagskratre, mens Umbriel synes å ha den eldste.[L 3] En tidligere 3:1-resonans mellom Miranda og Umbriel og en tidligere 4:1-resonans mellom Ariel og Titania antas å være grunnen til oppvarmingen som forårsaket betydelig endogen aktivitet på Miranda og Ariel.[L 32][L 33] Et bevis for en slik tidligere resonans er Mirandas uvanlig høye banehelning (4,34°) for et legeme som så nær planeten.[L 34][L 35]

De største månene kan være differensiert, med kjerne av bergarter omgitt av en mantel av is.[L 2] Titania og Oberon kan også ha hav av flytende vann i grensen mellom kjernen og mantelen.[L 2] Alle de store månene er luftomme legemer, for eksempel viste det seg at Titania ikke har noen atmosfære med trykk over 10–20 nanobar.[L 36]

 
Banene til Uranus' fem største måner (i grønt). Uranus' bane rundt solen vises i rødt.

Banen til solen på den lokale himmelen i løpet av en dag på Uranus og de største månenes sommersolverv er ganske forskjellig fra det som ses på de fleste andre verdnene i solsystemet. De store månene har nesten nøyaktig samme helning på rotasjonsaksen – aksene er parallelle med Uranus'.[L 3] Solen vil se ut til å følge en sirkulær bane rundt Uranus' himmelpol, på det nærmeste ca. 7 grader unna den.[c] Nær ekvator vil den ses nesten rett nordover eller sørover – avhengig av sesong. Ved breddegrader høyere enn 7° vil solen spore en sirkulær bane ca. 15 grader i diameter på himmelen og aldri gå ned.

 
Uranus irregulære måner. X-aksen er i Gm (millioner km) og i brøkdelen av Hill-sfærens radius. Eksentrisiteten vises som de gule segmentene (som strekker seg fra perisenteret til aposenteret) med inklinasjonen langs Y-aksen.

Irregulære måner

rediger
Se også: Irregulær måne

Ni kjente irregulære måner sirkulerer rundt planeten langt utenfor Oberon, den fjerneste av de store månene. Alle de irregulære månene er sannsynligvis innfangede objekter som ble fanget av Uranus kort tid etter dannelsen.[L 1] Diagrammet til venstre illustrerer banene til de irregulære månene som er oppdaget så langt. Månene over X-aksen er prograde, mens de under er retrograde. Radiusen til Uranus' Hill-sfære er omtrent 73 millioner kilometer.[L 1]

De varierer i størrelse fra ca. 150 km for Sycorax til 18 km for Trinculo.[L 1] I motsetning til Jupiters irregulære måner viser de ingen sammenheng mellom akse og inklinasjon. I stedet kan de retrograde månene deles inn i to grupper basert på akse/baneeksentrisitet. Den indre gruppen omfatter de månene som er nærmest planeten (a <0,15 rH) og moderat eksentriske (~0,2), det vil si Francisco, Caliban, Stephano og Trinculo.[L 1] Den ytre gruppen (a > 0,15 rH) inkluderer måner med høyere eksentrisitet (~0,5), det vil si Prospero, Setebos og Ferdinand.[L 1]

De mellomliggende inklinasjonene (60° < i < 140°) er uten kjente måner på grunn av Kozai-mekanismen.[L 1] I denne utsatbilitetsregionen fører perturbasjon fra solen ved apoapse til at månene får større eksentrisiteter som fører til kollisjoner med de indre månene eller utstøting. Levetiden for måner i denne regionen er fra 10 millioner til en milliard år.[L 1]

Margaret er den eneste kjente irregulære prograde månen, og den har i dag den mest eksentriske banen blant alle månene i solsystemet. Neptuns måne Nereid har imidlertid en høyere gjennomsnittlig eksentrisitet. Per 2008 er Margarets eksentrisitet 0,7979.[13]

Tabell

rediger
Nøkkel
‡
Store måner 		♠
Retrograde måner

Uranus' måner her listet her etter omløpsperiode, fra kortest til lengst. Måner som er massive nok til at overflaten har kollapset til en sfæroide er markert med lyseblått og fet skrift. Irregulære måner med prograde baner er markert med lysegrått og de med retrograde baner med mørkegrått.

Uranus' måner
Rekkefølge
[d] 		Merke
[e] 		navn Bilde Diameter
(km)[f] 		Masse
(×1018 kg)[g] 		Store halvakse
(km)[14] 		Omløpstid
(d)[14][h] 		Inklinasjon
(°)[14] 		Eksentrisistet
[L 37] 		Oppdagelses-
år[1] 		Oppdager
[1]
1 VI Cordelia
 
 40 ± 6
(50 × 36)		 0,044 49 770 0,335034 0,08479° 0,00026 1986 Terrile
(Voyager 2)
2 VII Ophelia
 
 43 ± 8
(54 × 38)		 0,053 53 790 0,376400 0,1036° 0,00992 1986 Terrile
(Voyager 2)
3 VIII Bianca
 
 51 ± 4
(64 × 46)		 0,092 59 170 0,434579 0,193° 0,00092 1986 Smith
(Voyager 2)
4 IX Cressida
 
 80 ± 4
(92 × 74)		 0,34 61 780 0,463570 0,006° 0,00036 1986 Synnott
(Voyager 2)
5 X Desdemona
 
 64 ± 8
(90 × 54)		 0,18 62 680 0,473650 0,11125° 0,00013 1986 Synnott
(Voyager 2)
6 XI Juliet
 
 94 ± 8
(150 × 74)		 0,56 64 350 0,493065 0,065° 0,00066 1986 Synnott
(Voyager 2)
7 XII Portia
 
 135 ± 8
(156 × 126)		 1,70 66 090 0,513196 0,059° 0,00005 1986 Synnott
(Voyager 2)
8 XIII Rosalind
 
 72 ± 12 0,25 69 940 0,558460 0,279° 0,00011 1986 Synnott
(Voyager 2)
9 XXVII Cupid
 
 		 ~18 0,0038 74 800 0,618 0,1° 0,0013 2003 Showalter og
Lissauer
10 XIV Belinda
 
 90 ± 16
(128 × 64)		 0,49 75 260 0,623527 0,031° 0,00007 1986 Synnott
(Voyager 2)
11 XXV Perdita
 
 30 ± 6 0,018 76 400 0,638 0,0° 0,0012 1999 Karkoschaka
(Voyager 2)
12 XV Puck
 
 162 ± 4 2,90 86 010 0,761833 0,3192° 0,00012 1985 Synnott
(Voyager 2)
13 XXVI Mab
 
 ~25 0,01 97 700 0,923 0,1335° 0,0025 2003 Showalter og
Lissauer
14 V ‡Miranda
 
 471,6 ± 1,4
(481 × 468 × 466)		 65,9 ± 7,5 129 390 1,413479 4,232° 0,0013 1948 Kuiper
15 I ‡Ariel
 
 1 157,8 ± 1,2
(1 162 × 1 156 × 1 155)		 1 353 ± 120 191 020 2,520379 0,260° 0,0012 1851 Lassell
16 II ‡Umbriel
 
 1 169,4 ± 5,6 1 172 ± 135 266 300 4,144177 0,205° 0,0039 1851 Lassell
17 III ‡Titania
 
 1 576,8 ± 1,2 3 527 ± 90 435 910 8,705872 0,340° 0,0011 1787 Herschel
18 IV ‡Oberon
 
 1 522,8 ± 5,2 3 014 ± 75 583 520 13,463239 0,058° 0,0014 1787 Herschel
19 XXII ♠Francisco
 
 ~22 0,0072 4 276 000 −266,56 147,459° 0,1459 2003[i] Holman et al.
20 XVI ♠Caliban
 
 ~72 0,25 7 230 000 −579,50 139,885° 0,1587 1997 Gladman et al.
21 XX ♠Stephano
 
 ~32 0,022 8 002 000 −676,50 141,873° 0,2292 1999 Gladman et al.
22 XXI ♠Trinculo ~18 0,0039 8 571 000 −758,10 166,252° 0,2200 2001 Holman et al.
23 XVII ♠Sycorax
 
 ~150 2,30 12 179 000 −1 283,4 152,456° 0,5224 1997 Nicholson et al.
24 XXIII Margaret ~20 0,0054 14 345 000 1 694,8 51,455° 0,6608 2003 Sheppard og
Jewitt
25 XVIII ♠Prospero
 
 ~50 0,085 16 418 000 −1 992,8 146,017° 0,4448 1999 Holman et al.
26 XIX ♠Setebos
 
 ~48 0,075 17 459 000 −2 202,3 145,883° 0,5914 1999 Kavelaars et al.
27 XXIV ♠Ferdinand bgcolor="black" ~20 0,0054 20 900 000 −2 823,4 167,346° 0,3682 2003[i] Holman et al.

Kilder: NASA/NSSDC,[14] Sheppard (2005).[L 1] For Francisco, Margaret og Ferdinand kan de mest nøyaktige banedataene genereres med Natural Satellites Ephemeris Service.[13] De irregulære er betydelig perturbert av solen.[L 1]

Noter

rediger
Type nummerering
  1. ^ Uranus' masse er 8,681×1025 kg – massen til månene er 0,93×1022 kg
  2. ^ Massen til Triton er ca. 2,14×1022 kg[L 20] mens den samlede massen til de uranske månene er ca. 0,92×1022 kg
  3. ^ Aksehelningen til Uranus er 97°
  4. ^ Rekkefølge refererer til posisjonen blant andre måner i forhold til deres gjennomsnittlige avstand fra Uranus
  5. ^ Merke refererer seg til romertallet tilhørende hver måne i rekkefølge etter oppdagelsen.[1]
  6. ^ Diametre med flere tall slik som «60 × 40 × 34» reflekterer at legemet ikke er perfekt sfærisk og at hver av dimensjonene har blitt målt tilstrekkelig. Diameterne til Titania er fra Widemann (2009).[L 36] Dimensjonene og radien til de indre månene er fra Karkoschka (2001)[L 12] med unntak av Cupid og Mab som er fra Showalter (2006).[L 4] Radien til de ytre månene er hentet fra Sheppard (2005).[L 1]
  7. ^ Massene til Miranda, Ariel, Ubriel, Titania og Oberon er hentet fra Jacobson (1992).[L 27] Massene til alle de andre månene ble kalkulert ut fra en antatt tetthet på 1,3 g/cm³ og den angitte diameteren.
  8. ^ Negativ omløpstid indikerer en retrograd bane rundt Uranus (motsatt retning av planetens rotasjon).
  9. ^ a b Oppdaget i 2001, publisert i 2003

Referanser

rediger
Litteraturhenvisninger
  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Sheppard (2005), s. 518–525
  2. ^ a b c d e Hussmann (2006), s. 258–273
  3. ^ a b c d e f Smith (1986), s. 43–64
  4. ^ a b c d e f g h i Showalter (2006), s. 973–977
  5. ^ Herschel (1834), s. 35–36
  6. ^ Lassell (1851), s. 15–17
  7. ^ Hughes (1994), s. 334–344
  8. ^ Denning (1881)
  9. ^ a b c Kuiper (1949), s. 129
  10. ^ Kaempffert (1948), s. 87
  11. ^ Karkoschka (1999)
  12. ^ a b c d e f g Karkoschka (2001), s. 69–77
  13. ^ Gladman (1998), s. 897–899
  14. ^ a b Gladman (2000), s. 320–324
  15. ^ a b c Showalter (2003)
  16. ^ Sheppard (2003)
  17. ^ Lassell (1848), s. 43–44
  18. ^ Lassell (1851), s. 70
  19. ^ Lassel (1852), s. 325
  20. ^ Tyler (1989), s. 1 466–1 473
  21. ^ a b Thomas (1988), s. 427–441
  22. ^ a b c d e f Karkoschka (2001), s. 51–68
  23. ^ Dumas (2003), s. 1 080–1 085
  24. ^ Esposito (2002), s. 1 741–1 783
  25. ^ a b Murray Thompson (1990), s. 499–502
  26. ^ Duncan (1997), s. 1–12
  27. ^ a b Jacobson (1992), s. 2 068–2 078
  28. ^ Mousis (2004), s. 373–380
  29. ^ Hunt (1989), s. 78–85
  30. ^ Grundy (2006), s. 543–555
  31. ^ Pappalardo (1997), s. 133 269–13 380
  32. ^ Tittemore (1990), s. 110–139
  33. ^ Tittemore (1990), s. 394–443
  34. ^ Tittemore (1989), s. 63–89
  35. ^ Malhotra (1990), s. 444–480
  36. ^ a b Widemann (2009), s. 458–476
  37. ^ Jacobson (1998), s. 1 195–1 199
Øvrige referanser
  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q «Planet and Satellite Names and Discoverers». Gazetteer of Planetary Nomenclature (på engelsk). USGS Astrogeology. 21. juli 2006. Arkivert fra originalen 26. juli 2007. Besøkt 14. oktober 2012. 
  2. ^ «Uranus rings 'were seen in 1700s'» (på engelsk). BBC News. 19. april 2007. Arkivert fra originalen 15. mars 2012. Besøkt 19. oktober 2012. 
  3. ^ «Did William Herschel Discover The Rings Of Uranus In The 18th Century?». Physorg.com (på engelsk). 2007. Arkivert fra originalen 11. august 2011. Besøkt 19. oktober 2012. 
  4. ^ Marsden, Brian G. (27. juli 1999). «Probable New Satellites of Uranus» (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. oktober 2012. Besøkt 17. oktober 2012. 
  5. ^ Marsden, Brian G. (4. september 1999). «Probable New Satellites of Uranus» (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. oktober 2012. Besøkt 17. oktober 2012. 
  6. ^ Marsden, Brian G. (24. mars 2000). «S/1999 U 1, S/1999 U 2 and S/1999 U 3» (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. oktober 2012. Besøkt 17. oktober 2012. 
  7. ^ Marsden, Brian G. (5. august 2000). «S/1999 U 2» (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. oktober 2012. Besøkt 17. oktober 2012. 
  8. ^ a b Green, Daniel W.E. (30. september 2002). «IAUC 7980: S/2001 U 1» (på engelsk). IAU Circular. Besøkt 16. oktober 2012. 
  9. ^ Green, Daniel W.E. (1. oktober 2003). «IAUC 8213: S/2001 U 2, S/2002 N 4; C/2003 S4». IAU Circular. Arkivert fra originalen 13. mars 2012. Besøkt 17. oktober 2012. 
  10. ^ Sheppard, Scott S. «New Satellites of Uranus Discovered in 2003» (på engelsk). Institute for Astronomy at the University of Hawaii. Arkivert fra originalen 5. mai 2008. Besøkt 16. oktober 2012. 
  11. ^ «8217». IAU Circular (på engelsk). IAU Central Bureau for Astronomical Telegrams. Arkivert fra originalen 13. mars 2012. Besøkt 15. oktober 2012. 
  12. ^ Holland, Peter, red. A Midsummer Night's Dream (OUP, 1994)
  13. ^ a b «Natural Satellites Ephemeris Service» (på engelsk). IAU: Minor Planet Center. Arkivert fra originalen 13. mars 2012. Besøkt 14. oktober 2012. 
  14. ^ a b c d Williams, David R. (23. november 2007). «Uranian Satellite Fact Sheet» (på engelsk). NASA (National Space Science Data Center). Arkivert fra originalen 18. januar 2010. Besøkt 14. oktober 2012. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Uranus’_måner&oldid=24646617»