Hopp til innhold

Ariel (måne): Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slettet innhold Innhold lagt til
KamikazeBot (diskusjon | bidrag)
m r2.7.2) (robot Legger til: vi:Ariel (vệ tinh)
EmausBot (diskusjon | bidrag)
Linje 60: Linje 60:
[[he:אריאל (ירח)]]
[[he:אריאל (ירח)]]
[[ht:Aryèl]]
[[ht:Aryèl]]
[[ky:Ариэль (планета жандоочусу)]]
[[lt:Arielis (palydovas)]]
[[lt:Arielis (palydovas)]]
[[mk:Ариел]]
[[mk:Ариел]]

Sideversjonen fra 1. feb. 2012 kl. 22:16

Ariel
Oppdagelse
Oppdaget avWilliam Lassell
Oppdaget24. oktober 1851
Oppkalt etterAriel
ObjekttypeUranus' måner, regular moon[!]
Baneegenskaper[1]
ModerlegemeUranus
Store halvakse191020
Eksentrisitet0.0012
Omløpstid2.520
Inklinasjon0,260°
Fysiske egenskaper
Dimensjoner1 162,2×1 155,8×1 155,4
Gjennomsnittlig radius578.9 km
Overflatens areal4211300 km²
Volum812600000 km³
Masse1353000000000000000000
Middeltetthet1.66 g/cm³
Gravitasjon ved ekvator1.353 m/s²
Unnslipningshastighet0.558 km/s
RotasjonsperiodeSynkron
Overflaterefleksjon
Overflatetemperatur
min.
snitt
max
?
84 ± 1 K
Tilsynelatende størrelsesklasse14.4 (R-band)[5]

Ariel er en av planeten Uranus' måner. Den ble oppdaget i 1851 av William Lassell. Ariel er oppkalt etter luftånden Ariel i William Shakespeares stykke Stormen.

Ariel er den fjerde av Uranus' måner. Den er nesten like stor som Umbriel og den har en diameter som er omtrent en tredjedel av Månens. Den består av cirka 50% is (frossent vann), 30% silikater og 20% organisk materiale, hovedsakelig metanforbindelser.

Omløpsbaner og rotasjon

Ariel kretser rundt Uranus i en avstand på 191 020 km på 2,520 døgn. Omløpsbanen har en eksentrisitet på 0,0012 med en inklinasjon på 0,260° i forhold til Uranus' ekvator. Rotasjonen er synkronisert.

Fysiske egenskaper

Nærbilde av daler nær terminator.

De til nå eneste nærbildene av Ariel ble tatt av Voyager 2 da den passerte forbi månen under sin ferd forbi Uranus den 24. januar 1986, på en avstand av 127 000 km. Ved tidspunktet for passeringen var den sørlige hemisfæren rettet mot solen, slik at kun den ble studert.

Ariels sammensetning er omtrent 70% is (karbondioksidis og mulig metanis) og 30% silikater, og månen ser ut til å ha fersk frost enkelte steder, spesielt det som blir kastet ut ved dannelsen av nye krater. Ariels overflate inneholder en blanding av kraterterreng og et system av sammenhengende daler som er hundrevis av kilometer lange og mer enn til kilometer dype. De ligner de som finnes på Titania, men de er mye større og mer vidstrakte. Noen av kraterne synes være halvt under vann, og visse bergkammer i midten av dalene tolkes om oppstrømninger av is.

Det eldste og mest omfattende geologiske området på Ariel er et stort område med flate krater nær Ariels sydpol. Analyser av kraterne sett på Ariels krateområder viser at de fleste er yngre enn de som ble observert på Titania, Oberon og Umbriel.

Det største kjente krateret som er observert på Ariel, Yangoor, er kun 78 km i diameter og viser spor av deformasjon siden det ble dannet. Ved passeringen av Voyager 2 ble det, langs Ariels sørlige breddegrader, observert et nettverk av forkastninger, canyon og isete utløp, som bryter opp de kraterfylte slettene. Jevne sletter og grøfter ses ofte fortsette langs Ariels dalregioner, noe som antyder at enkelte bunner i canyonene er dekt med varm is som har kommet opp fra Ariels indre.

For lenge siden kan Ariel ha hatt et hett indre, men det har nå kjølnet. Kanskje er dalene sprekker som har blitt dannet når Ariel kjølnet.

Eksterne lenker

  1. ^ Jet Propulsion Laboratory, Orbital.
  2. ^ Karkoschka, Hubble 2001, s. 51–68.
  3. ^ Grundy et al. 2006, s. 543–555.
  4. ^ Hanel et al. 1986, s. 70–74.
  5. ^ Arlot & Sicardy 2008, s. 1778.