Hopp til innhold

Nils Aas: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
InternetArchiveBot (diskusjon | bidrag)
Roboter
723 248 redigeringer
Redder 1 kilde(r) og merker 0 som død(e). #IABot (v1.5)
m typos using AWB
Linje 140: Linje 140:
[[Nils Aas Kunstverksted]] på [[Straumen (Inderøy)|Straumen]] i Inderøy, eier og disponerer en fast samling av hans arbeider.<ref name="Langslet33">[[#refLangslet2006|Langslet 2006]], s. 33</ref> Utover den museale funksjonen finnes det skiftende kunstutstillinger, et verksted for kunstundervisning og en museumsbutikk. Kunstverkstedet ble åpnet [[3. september]] [[1996]], som et senter for skulptur i regionen. Daglig leder fra 2013 er Inger Marie Lillesand.
[[Nils Aas Kunstverksted]] på [[Straumen (Inderøy)|Straumen]] i Inderøy, eier og disponerer en fast samling av hans arbeider.<ref name="Langslet33">[[#refLangslet2006|Langslet 2006]], s. 33</ref> Utover den museale funksjonen finnes det skiftende kunstutstillinger, et verksted for kunstundervisning og en museumsbutikk. Kunstverkstedet ble åpnet [[3. september]] [[1996]], som et senter for skulptur i regionen. Daglig leder fra 2013 er Inger Marie Lillesand.
=== Muustrøparken ===
=== Muustrøparken ===
[[Muustrøparken]] er Inderøy kommunes [[tusenårssted]], en skulpturpark som ble til med mange timers dugnadsinnsats. Nils Aas har donert åtte skulpturer til parken, her finnes 6 mindre og 2 store skulpturer. Skulpturen «''Flyndre''» ble fra 3. september 2006, på 10-års dagen for Nils Aas Kunstverksted, supplert med en ''lydinstallasjon'' av komponist [[Øyvind Brandtsegg]].<ref>{{Kilde www
[[Muustrøparken]] er Inderøy kommunes [[tusenårssted]], en skulpturpark som ble til med mange timers dugnadsinnsats. Nils Aas har donert åtte skulpturer til parken, her finnes 6 mindre og 2 store skulpturer. Skulpturen «''Flyndre''» ble fra 3. september 2006, på 10-årsdagen for Nils Aas Kunstverksted, supplert med en ''lydinstallasjon'' av komponist [[Øyvind Brandtsegg]].<ref>{{Kilde www
|url=http://www.underdusken.no/ekstern_id/5590<!--http://www.underdusken.no/html/2006/10/5590.php-->
|url=http://www.underdusken.no/ekstern_id/5590<!--http://www.underdusken.no/html/2006/10/5590.php-->
|tittel=Hør flyndra synge
|tittel=Hør flyndra synge

Sideversjonen fra 13. jan. 2018 kl. 06:49

Nils Aas
Født21. apr. 1933[1][2][3]Rediger på Wikidata
Inderøy
Død9. feb. 2004[4][3]Rediger på Wikidata (70 år)
Oslo
BeskjeftigelseKunstner, billedhugger, frimerkekunstner, illustratør Rediger på Wikidata
Utdannet vedStatens håndverks- og kunstindustriskole (1954–1958)[5]
Statens kunstakademi (1959–1962)[5]
EktefelleTonje Strøm (1959–1979)[6]
NasjonalitetNorge
UtmerkelserInderøy kommunes kulturpris (1996)
Ingeborg og Per Palle Storms ærespris (2001)
Oslo bys kulturpris (1972)
St. Olavs Orden
Nils Aas på Commons
Fil:Haakon VII 7. juni plassen 18jun2005.jpg
Haakon VII på 7. juni-plassen, Oslo
Fil:Inderøy komm.png
Inderøys kommunevåpen er utformet av Aas

Nils Sigurd Aas (født 21. april 1933 på Inderøy, død 9. februar 2004 i Oslo) var en norsk billedhugger. Han er mest kjent for sin statue av Haakon VII på 7. juni-plassen i Oslo, og regnes som en av de mest allsidige billedhuggere i norsk kunsthistorie. Han dobbeldebuterte på Høstutstillingen i 1964, med en byste av Johan Falkberget, og den halvfigurative jernskulpturen Torso. Han har designet flere av våre mynter, blant andre 10- og 20-kronemynten.

Biografi

Aas vokste opp i Inderøy i Nord-Trøndelag, i en familie av fremstående møbelsnekkere.[7] Farfaren Nils Aas (1874-1927) etablerte snekkerverksted og vanndrevet sagbruk på Straumen. Faren Ivar Aas (1904-1988) overtok snekkerverkstedet ved sin fars død i 1927, og vant etterhvert priser for sine møbelarbeider. Han var timelærer i sløyd på Sund Folkehøgskole 1933-73, i kombinasjon med verkstedet. Moren Inga Lie (1903-1951) fra Telemark hadde kommet til bygda i 1928 som tjenestepike hos den nye presten.[8] Ivar og Inga giftet seg samme året, og fikk etterhvert fem barn: Marit (1929), Signe (1930), Nils (1933), Aslaug (1935) og Arne (1941). I ungdommen var Nils aktiv som skihopper og friidrettsutøver.[9]

Nils lærte tidlig å arbeide i tre, og hans tidligst bevarte arbeid er en treskulptur av biskop Arne Fjellbu, laget da han var 16 år gammel. Skulpturen utmerker seg fremdeles ved sin beherskelse av materialet og kunstnerens evne til å formidle et portrett og et uttrykk[trenger referanse]. Etter framhaldsskole, realskole og militærtjeneste var han 21 år gammel da han i 1954 søkte og kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole, på Reklamelinjen. Den eldre søsteren Marit hadde to år tidligere begynt på tekstillinjen. Da han reiste til Oslo for å begynne på en kunstutdannelse, var faren negativ, eller i det minste betenkt. Likevel laget faren en koffert i tre som avskjedsgave til sønnen. Kofferten finnes nå i den biografiske utstillingen i Nils Aas' kunstverksted.

Han fikk sin utdannelse ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1954–58 under Arne Bruland og Ivar Bell. Han studerte kalligrafi hos Ivar Bell, og det var en kommentar fra Bell - «jeg tror du er tredimensjonal» - som fikk ham til å søke seg til skulpturklassen ved Statens kunstakademi. Han kom ikke inn på akademiet ved første gangs søknad, og han studerte 1958–59 som elev hos billedhoggeren Nils Flakstad. Året etter kom han inn, og var 1959–62 elev hos Per Palle Storm.[10]

Som student hadde han ulike sommerjobber. Én sommer på reklamebyrå, og en annen sommer som assistent på arkitektkontor i Steinkjer. Reklame tiltalte ham ikke, mens arkitekturfaget fristet med sin bevissthet om rom og dimensjonering[trenger referanse]. Andre deltidsjobber i studietida var på bensinstasjon og som bryggesjauer.

Han var 1959–1978 gift med Tonje Strøm Aas, som han møtte på Kunst- og håndverksskolen. Paret fikk to sønner. Sønnen Atle Aas, arkitekt, er gift med Camilla Stoltenberg. I 1996 giftet Nils Aas seg med håndverker Christine Reintz, født 1957.

Parallelt med studiene arbeidet han som avistegner i Arbeiderbladet 1957-1964.

Den siste våren på akademiet, og ytterligere to år (1962–64) arbeidet han som assistent hos Arnold Haukeland.[11] Den tretten år eldre Haukeland besøkte skulpturklassen på jakt etter assistent, og Aas fikk jobben. Den første tiden arbeidet han på ettermiddagene i Haukelands atelier på Valler, fra sommeren 1962 arbeidet han fulltid. Samarbeidet fortsatte i mindre omfang 1964-1966. Fra januar 1967 knyttet Haukeland til seg en annen assistent.[12] Hos Haukeland ble Aas introdusert for et abstrakt formspråk. Han deltok spesielt i arbeidet med Haukelands to skulpturer: Elementene fontenen ved Bærum rådhus og Dynamikk på Strandpromenaden ved Sjølyst, Oslo. Det var i Haukelands atelier at han laget debutarbeidet Torso til Høstutstillingen.

I 1967 fikk familien bolig og han atelier i kunstnerkolonien Ekely. Han hadde også atelier i Oslo rådhus 1967-72 mens han arbeidet med statuen av Haakon VII.

Kunst

Namsos sykehus, med Aas' skulptur ved hovedinngangen
Inderøyheimen, med Aas' skulptur
Steinkjer rådhus, med Aas' skulptur utenfor
Den Nationale Scene i Bergen, med Aas' skulptur utenfor
Fil:Hogskolen i telemark notodden.jpg
Høgskolen i Telemark, Notodden, med Aas' skulptur Bile fra 1980

Nils Aas har arbeidet med de fleste materialer som billedhugger, i tillegg til sin virksomhet som tegner. Hans mest kjente arbeid, statuen av Kong Haakon, er utført i leire og gips, og støpt i bronse. Statuen av Henrik Ibsen i Bergen er utført i granitt, mens flere dekorative arbeider er utført i tre.[13] Den 10 tonn tunge veggdekorasjonen Nordisk Lys i Europarådets ministerrådssal i Strasbourg er utført i laminert gran. Den er 16 meter bred og 6 meter høy.

Han har også gjort flere arbeider i ståltråd og papir. Blant disse er en miniatyr rytterstatue i ståltråd, Marcus Aurelius, Rallar, og Charlie Chaplin [14] i ståltråd på kobberplate. Små statuer utført tredimensjonalt i papir er godt representert i bøkene om ham, og Fiolinkongen i papir er en del av Nils Aas Kunstverksteds permanente utstilling. Arbeider i tre spenner fra de store vedstablene og veggdekorasjoner, via grove, ekspressive arbeider til presist utformede miniatyrer med portrettlikhet og psykologisk uttrykk.

De grunnleggende håndverkerferdighetene vises også i et «livshjul» som er en del av den faste biografiske utstillingen i Nils Aas kunstverksted.[15]

Kunst i kontekst - fortid og samtid

Det kan virke fortegnet å framheve Aas' bakgrunn i et håndverkermiljø med snekker-far. Det er kjent at han hadde lest bredt, også om kunst, da han i 1954 begynte studiene på SHKS. Samtidig virker den håndverksfaglige, praktiske orienteringen uten store kunstneriske programerklæringer som noe av et bevisst antiprogram fra hans side. Gjennom et langt kunstliv arbeidet Aas med ulike forbilder. Læreåret hos Nils Flakstad og studiene på kunstakademiet gjorde ham kjent med et naturalistisk formspråk, «selv om hans egne skulpturidealer gikk mer i retning av organisk-vitalistiske billedhuggere som Marino Marini, Giacomo Manzù, Henry Moore og stiliseringskunstneren Constantin Brancusi. Dessuten fatter Aas stor interesse for Alberto Giacomettis personlige stil», ifølge Erik Mørstad.[16]

Tiden som Arnold Haukelands assistent bragte ham i kontakt med et abstrakt uttrykk. Like viktig var nok dessuten de impulsene han fikk når det gjelder bruk av stål og sveiseteknikk i skulptur. Sveiseteknikk var introdusert i skulpturkunsten førti år tidligere av spanske Julio Gonzales[17], og Nils Aas arbeidet sammen med Haukeland på monumentalarbeidene Elementene (Bærum rådhus) og Dynamikk(Sjølyst, Oslo). Erfaringer fra dette samarbeidet var avgjørende impulser for Aas to første offentlige arbeider: Fugl på Lambertseter (1966–67) og Soloppgang i Inderøy samfunnshus (1967) (eller 1965?).

Senere arbeider viser andre impulser. Skulpturen Bile (Notodden, 1980) viser et øksehode, plassert i en huggestabbe. Skulpturen er ca. 3–4 m høy. Her «nærmet han seg Claes Oldenburgs bruk av trivielle gjenstander fra dagliglivet»,[16] samtidig som huggestabben som er en del av skulpturen kan sees som en honnør til barndomsmiljøet. Både Bile og den Möbiusinspirerte stålskulpturen Knute (En ny utfordring) (OBOS, 1979) kan også oppfattes som minimalistiske,[18] hvor det «gjelder å få uttrykt mest mulig med minst mulig midler», ifølge kunsthistorikeren Erik Dæhlin.[19]

Haakon VII-statuen

Utdypende artikkel: Haakon VII-statuen på 7. juni-plassen

Nils Aas' skulptur av Haakon VII på 7. juni-plassen i Oslo ble avduket på 100-årsdagen for kongens fødsel, og regnes som et hovedverk i norsk skulptur i etterkrigstiden. Den relativt unge billedhuggeren Aas beseiret flere av sine eldre kolleger i priskonkurransen om oppgaven, og konkurransen fikk med dette preg av å utgjøre et generasjonsskifte. Statuen var det første større arbeid fra Aas, og regnes fremdeles som et hovedverk fra hans side. Med sin balanse mellom det naturalistisk presise, og det personlig sansede inntrykk av kongens sinn og personlighet, er statuen et karakteristisk uttrykk for Aas’ stil og metode.

Selv om denne statuen tydelig er et uttrykk for Aas' egen metode, har den også mer enn de fleste av hans arbeider klare inspirasjonskilder. Forbilder som ikke hadde mange andre etterfølgere i Norge på den tiden. «Formelt kan man i kongens hode spore innflytelse fra Marino Marinis portrett av Igor Stravinskij (1951),[20] mens kroppens slanke strekk, nesten som en gallionsfigur, bærer preg av Giacometti-studier».[16]

Henrik Ibsen

Nils Aas granittskulptur av Henrik Ibsen ble avduket i 1981.[21] Den er hugget i granitt, et materiale som Aas sjelden brukte. I sitt uttrykk står den i påfallende sterk kontrast til Kong Haakon-statuen, og kunsthistorikere har snakket om «det vide spenn i Nils Aas' kunstneriske repertoar».[22] Figuren er formet som en elliptisk søyle, kledd i en frakk. De eneste delene av figuren som tydeliggjøres er hodet, skjegget, frakkeslaget og armene. Mens kongestatuen vitner om en spent, sårbar og utsatt energi, framstår Ibsen som «tung og urokkelig»,[22] med en inett intensitet. Statuen har et trekk av minimalisme, ved at Aas har valgt å bruke få eksplisitte effekter og uttrykk, og overlater til det usagte å gjengi Ibsens karakter. Resten av uttrykket ligger i ansiktet:

«Den fotløse frakkeskikkelsen, fjernt i slekt med Auguste Rodins Balzac-monument (1897), er samlet i en rolig, buet herme-form. Den subjektive tolkningen av den aldrende dramatikeren er både original og skremmende. Ibsen fremstilles som et lukket menneske, bare blikket ... og høyrehåndens beredskap under frakken røper uro bak fasaden».[16]

Tegneren

Aas arbeidet i syv år som avistegner. I desember 1957 vant han en tegnekonkurranse i Arbeiderbladet. Uteksaminert fra SKHS i 1957 fikk han tilbud om fast jobb som tegner i avisen. Som tegner arbeidet han både med portretter, reportasjetegninger og friere stemningsillustrasjoner. Hans arbeid i avisen falt sammen med perioden da avisen gikk over fra blysats med streng spalteuttegning, til en offsetbasert, friere sidedesign – og Aas deltok aktivt i arbeidet med uttegning av slike friere sider, i første omgang av lørdagsstoff.

Fra hans sporadiske arbeid som bokillustratør kan nevnes Alf Prøysens samling fortellinger Alle tiders gullhøne (1959), Lampedusas Leoparden (Bokklubben, 1975) og to samlinger med «dikt og viser» av Erik Bye: Fløyterens hjerte (1993) og Tilbake til sangene (1994). Hans omslag til Ivar Lo-Johanssons roman Lykken (1963), med en liggende kvinne-akt, vakte forfatterens misnøye, og Tiden forlag måtte trekke tilbake omslaget fordi Lo-Johansson mente det var uanstendig. Saken forårsaket en liten kulturdebatt i flere medier.

Allerede i 1959 var hans tegninger grunnlag for frimerker til Norges landbrukshøgskoles 100-årsjubileum. Hans portrettegninger av Johan Borgen og Nordahl Grieg var grunnlag for to frimerker utgitt i 2002.

Portrettene

Aas’ arbeid med portretter sprang ut fra hans arbeid i Arbeiderbladet. I 1963 hadde fremdeles den da 83 år gamle Martin Tranmæl kontor i avisen. Aas tok omsider mot til seg om ba om å få modellere ham. Mens han arbeidet med dette kom Falkberget på besøk til Tranmæl, og Aas fikk anledning til å modellere ytterligere en trønder. Gjennom disse tidligere arbeidene fikk Aas innpass som «huskunstner» i Arbeiderbevegelsen, og han har siden laget skulpturer og portrettbyster av Gerhardsen, Bratteli, Tranmæl, Jens Chr. Hauge og Uppdal.[23]

Myntene

Aas' skulptur Jækta er prisobjekt for Nord-Trøndelag fylkes kulturpris. Her med 2009-vinneren Bjarne Fiskum.

1970 vant Aas en konkurranse om utforming av minnemedalje til 1100-årsjubileet for Norges samling. Fem år senere utformet han like godt to nye medaljer i løpet av ett år. Til 150-årsminnet for norsk utvandring til Amerika laget han en medalje hvor forsiden viser lokkelsen, en bugnende kornåker, mens baksiden viser hva utvandrerne forlot: gråsteinsura.

Svalbardmedaljen i 1975 markerte 50 år med norsk suverenitet over Svalbard. Her laget Aas en medalje hvor baksiden viser fire smale, metemarkaktige ganger i berget, med en liten mannsperson innerst i den nederste av gangene. På medaljens forside har han fokusert inn mot den liggende gruvearbeideren som borer seg innover i berget.

Da Aas i 1976 laget en fontene i granitt på øya Bornholm, var fire relieff eller medaljer – hver av dem en halv meter i diameter – en del av verket. De fire medaljene gjengir motiv som karakteriserer de fire Østersjøøyene Bornholm, Öland, Gotland og Åland.

I 1993 vant han Norges Banks konkurranse om utforming av ny myntrekke, og gjeldende 10- og 20 kr mynter er laget av ham. Forsiden viser Kong Harald Vs portrett, mens baksiden viser henholdsvis spontaket på en stavkirke og forstavnen på et vikingskip.

Vedskulpturene

Ved flere anledninger har Aas bygget temporære skulpturer av hugget og kløvd ved. I Nils Aas’ Kunstverksted finnes Bauta som han laget til innvielsen i 1996. Den er av bjørk og or, 4 meter høy, rund, konkav og minner i form om en atommile (kjernekraftreaktor). Ved siden av milen står en huggestabbe med øks i, og på en plakett har han gravert inn «En takk til håndverkere og fiskere på Strømmen».

En tilsvarende montasje ble i 1985 laget til en kollektivutstilling på Galleri F15 i Moss. Denne har blitt karakterisert som «karakteristisk for Aas’ skapende fantasi og originalitet, hans blikk, handlag, form- og materialfølelse. Spesielt for hans forhold til tre, med dets struktur, følsomhet, stofflighet, lukt. Et materiale som lever.»[24] Eller med andre ord: et bevis på hvordan Aas lyktes med å forene bygdebakgrunn, snekkerhåndverk og kunstnerens blikk for form og linjer.

Under en utstilling på Hässelby slott, Stockholm i 2001, bygget Aas på samme måte ei bjørkebru, en vegg og portal av ved inne i galleriet. Brua holder sitt spenn, og bærer seg selv uten forskaling.

Sjakkbrettet og Konge/Arvingen

Til utstillingen i Trondhjems kunstforening/Trøndelag kunstmuseum i 1987 hadde Aas laget et overdimensjonert sjakkbrett hvor alle brikkene var grovt utskåret i tre. Brettet er nå i privat eie. En av brikkene – Hvit konge – fikk senere et nytt liv alene, da den deltok på utstillingen Konger gjennom 1000 år i Sakshaug gamle kirke på Inderøy i 1997. Her hadde figuren skiftet navn til Arvingen.

Hele skulpturen er 65 cm høy, og det meste av den er grovt tilhugget, med unntak av personen som er fint utskåret. Personen – en liten gutt – sitter på en kubbestolaktig trone. Gutten er ca. 10 cm høy, mot selve stolens høyde på ca. 26 cm. Ca 17 cm over stolen «henger»en kongekrone som er ca. 8 cm høy.

Kurator Robert Øfsti skriver om Arvingen at:

«Det har vore barnekongar på den norske trona, men Arvingen er sjølvsagt ikkje eit forsøk på å portrettere ein av dei. Assosiasjonane kan gå i mange retningar, de er mange små som kan kjenne at dei er plassert i ein for stor stol, det er mange stolar som små kan fylle best. Kan Arvingen vere eit symbol på sjølve institusjonen arvekongedømmet?»[25]

Uavhengig av symbolsk forståelse gjør figuren inntrykk med sin veksling mellom håndverksferdigheter, grove materialer og innlevd psykologi i barneportrettet. Uttrykket hos den unge gutten som skal vokse til å fylle en ferdiglagt gjerning kan like gjerne være snekkersønnens selvbiografi som en studie av kronprinsen(e)s psykologi.

Tolv fortellinger – en årstidssyklus i tre

I 2000 laget Nils Aas en samling på 12 miniatyrer, skåret ut i bjørkeblokker. Biografen Sverre Krüger skriver at de tolv figurene representerer «En tidebok i skulptural form, med bjørk som materiale, og med en fortelling for hver av årets tolv måneder. Skarpsynte tilbakeblikk på egen barndom, selvbiografiske, men også universelle. Enkel fortellinger, men like fullt billedrike og breddfulle av historier. En vandring rundt grunntemaer i barndommen, angst, inderlighet, undring .. og et morsfang å gjemme seg i.»[26] Kunstneren selv sier at stoffet er selvbiografisk: «Mainn må jo gå ut fra sitt eget da. Og det e ting æ ha opplevd ganske nært. Æ ha liksom kjent lukta av … det må æ innrømm .»[26]

Skulpturene er

  • Januar – Et utkastet, ribbet og nålefritt juletre
  • Februar – En langrennsløper som støtter seg på stavene
  • Mars – En hestehov under en snøskavl
  • April – En fugl på et økseskaft i huggestabben
  • Mai – En gutt med flagg i hånden sitter på kanten av blokken
  • Juni – To elskende i løvskogen
  • Juli – En gutt sitter ytterst på brygga og fisker
  • August – Gutten følges til første skoledag av sin mor. Skolebygget ruver over gutten
  • September – Ljåen har skåret seg så vidt inn i kornåkeren. Et rådyrhode dukker opp i åkeren
  • Oktober – En gammel dame luter seg framover i motvinden
  • November – Gutten under dyna med en bok
  • Desember – Et menneske foran katedralens vegg

Skulpturgruppen vakte begeistring da den ble stilt ut, og har blitt sammenlignet med den svenske treskjæreren Døderhultarn, og med klassiske tidebokillustrasjoner som brødrene Limbourgs illuminasjoner for hertugen av Berry fra 1400-tallet, og Peter Breughels månedsbeskrivelse fra 1600-tallet.[27]

Nils Aas' arbeider

Utdypende artikkel: Liste over Nils Aas’ kunstneriske arbeider

Bysten av Rolf Jacobsen ved inngangen til Hamar bibliotek, avduket i 1995.
Foto: Thomas Andersen (2007)

Arven etter Aas

Kunstverkstedet
Muustrøparken

Nils Aas Kunstverksted

Nils Aas Kunstverksted på Straumen i Inderøy, eier og disponerer en fast samling av hans arbeider.[8] Utover den museale funksjonen finnes det skiftende kunstutstillinger, et verksted for kunstundervisning og en museumsbutikk. Kunstverkstedet ble åpnet 3. september 1996, som et senter for skulptur i regionen. Daglig leder fra 2013 er Inger Marie Lillesand.

Muustrøparken

Muustrøparken er Inderøy kommunes tusenårssted, en skulpturpark som ble til med mange timers dugnadsinnsats. Nils Aas har donert åtte skulpturer til parken, her finnes 6 mindre og 2 store skulpturer. Skulpturen «Flyndre» ble fra 3. september 2006, på 10-årsdagen for Nils Aas Kunstverksted, supplert med en lydinstallasjon av komponist Øyvind Brandtsegg.[31] Lyden vil være ved skulpturen i 10 år fremover og endres blant annet med flo og fjære, lys og mørke. Lydinntrykket kan også høres på et eget nettsted, flyndresang.no.[32]

Opprinnelig var det Aas’ idé å lage en hvalskulptur som inneholdt dumphuske og svinghuske, men de nye sikkerhetsforskriftene for lekeapparat satte en stopper for denne planen.[trenger referanse]

Stavhopperen som ble avduket i 2003 var den siste skulpturen. Stavhopperen ble utført av metallarbeidere fra Aker Kværner Verdal, og har en tvilling på fabrikkområdet.

Sagt om Nils Aas

  • Han er av den samme slekta som de som bygget stavkirkene våre. (Jakob Weidemann)[33]
  • Han så, han gjorde det usynlige synlig. Han var synsk (Frans Widerberg)[34]
  • Et urtalent, det som kjennetegner de største, de ekte. Dessuten var han ufattelig poetisk i all materialbruken. (Bård Breivik)[35]
  • Det er noe med denne redeligheten og den tenkende hånden hos Nils – denne hånden som er en slags hjerne (Håkon Gullvåg)[36]

Referanser

  1. ^ Artists of the World Online, AKL Online kunstner-ID 10000136[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Aas, Nils[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b KulturNav, KulturNav-ID 066db20e-f772-4709-af31-551b1645cfaa, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.nils-aas-kunstverksted.no[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Oxford Art Online, www.oxfordartonline.com, besøkt 14. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Norsk kunstnerleksikon, nkl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «(no) Nils Aas» i Norsk biografisk leksikon.
  8. ^ a b Langslet 2006, s. 33
  9. ^ a b Langslet 2006, s. 35
  10. ^ «Per Palle Storm». Norsk biografisk leksikon.
  11. ^ Langslet 2006, s. 37
  12. ^ Aamold 2006, s. 14
  13. ^ Langslet 2006, s. 39
  14. ^ Portretter, s. 22
  15. ^ «bilder». Den Gyldne Omvei. Arkivert fra originalen 27. september 2007. 
  16. ^ a b c d Mørstad 1986
  17. ^ Harald Flor. «Etterkrigstidens skulptur», I: Norges kunsthistorie. Bd 7. Gyldendal, 1983. S 323
  18. ^ «OBOS eiendomsmeglere Hammersborg torg». OBOS. 
  19. ^ Dæhlin 1990, s. 143
  20. ^ «Thais - 1200 anni di scultura italiana». thais.it. 
  21. ^ «Skulpturvandringer i Bergen». Bergen kommune. Arkivert fra originalen 26. desember 2013. «vandring nr 2, skulptur nr 4» 
  22. ^ a b «(no) Knut Berg» i Norsk biografisk leksikon., bd 10. 2005
  23. ^ Langslet 2006, s. 40
  24. ^ Rostad 1987, s. 14
  25. ^ Øfsti 1997, s. 19
  26. ^ a b Krüger 2004, s. 27
  27. ^ Harald Flor i Dagbladet, sitert etter Krüger 2004, s. 31
  28. ^ Torso, bilde
  29. ^ Geir Vestad. «Olav Aukrust». Hedmark fylkesbibliotek. Arkivert fra originalen 27. september 2007. 
  30. ^ bilde
  31. ^ Merete Skogrand (29. august 2006). «Hør flyndra synge». Under Dusken. Arkivert fra originalen 11. februar 2009. 
  32. ^ flyndresang.no
  33. ^ Rostad, forsats
  34. ^ Krüger 2004, s. 63
  35. ^ Krüger 2004, s. 105
  36. ^ Krüger 2004, s. 85

Litteratur

  • Flor, Harald (1983). «Etterkrigstidens skulptur». I Knut Berg. Norges kunsthistorie. 7. Oslo: Gyldendal Norsk forlag. 
  • Koefoed, Holger (2003). Nils Aas, papir, tre & tråd. Nils Aas Kunstverksted.  [(Utstillingskatalog, spiralrygg)]
  • Krüger, Sverre (2004). –og hendene hans har øyne : samtaler med Nils Aas ved høvelbenken. Trondheim: Communicatio forlag. 
  • Langslet, Lars Roar (2006). Når fuglen letter. Oslo: Cappelen. ISBN 978-82-02-25654-8. 
  • Mørstad, Erik. «Nils Aas» I: Norsk kunstnerleksikon. Bd 4. 1986
  • Mørstad, Erik. Billedhuggeren Nils Aas. Trondhjems kunstforening, 1987. (Utgitt i anledning utstilling)
  • Nils Aas (2005). «Portretter». Nils Aas Kunstverksted.  'Utstillingskatalog'
  • Opstad, Gunvald. «Han som laget kongestatuen», I: tidsskriftet Arena, 1982
  • Rostad, Bernhard. Nils Aas, et billedhuggerportrett. Stenersens forlag, 1987
  • Øfsti, Robert. «Nils Aas i Trøndelag : ein guida tur». I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag 2005
  • Øfsti, Robert. «Du ska våttå kor du kjæm ifra : fire utsiktspunkt til Nils Aas sin kunst». I: Årbok for Nord-Trøndelag historielag 2004
  • Øfsti, Robert (1997). Søyle og sirkel / Konger i tusen år. Trondheim: Nils Aas Kunstverksted.  [(Utstillingskatalog med tekst fra to sider)]
  • Aamold, Svein. Dialoger: Arnold Haukeland og Nils Aas. Nils Aas Kunstverksted, 2006. (Utstillingskatalog)
  • Erik Dæhlin. Norsk samtidskunst, 1990

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nils_Aas&oldid=18149188»