Hopp til innhold

Ariel (måne): Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slettet innhold Innhold lagt til
EmausBot (diskusjon | bidrag)
m r2.6.4) (robot Legger til: war:Ariel (bulan)
JhsBot (diskusjon | bidrag)
m bot: fr:Ariel (lune) er en utmerka artikkel; kosmetiske endringer
Linje 84: Linje 84:
{{Uranus måner}}
{{Uranus måner}}
{{Portal|Astronomi}}
{{Portal|Astronomi}}

[[Kategori:Uranus' måner]]
[[Kategori:Uranus' måner]]


{{Link UA|en}}
{{Link UA|en}}
{{Link UA|fr}}


[[ar:أرييل (قمر)]]
[[ar:أرييل (قمر)]]

Sideversjonen fra 20. sep. 2011 kl. 03:48

Ariel

Oppdagelse
Oppdaget avWilliam Lassell
Oppdaget24. oktober 1851
Baneparametre
Store halvakse191 020 km
Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig skilletegn « »  AE
Eksentrisitet0,0012
Omløpstid2,52 jorddøgnUttrykksfeil: Ugjenkjennelig skilletegn «,»
Inklinasjon 0,260 (mot Uranus' ekvator) °
Fysiske egenskaper
Diameter ved ekvator 1 162,2×1 155,8×1 155,4  km
Overflatens areal4 211 300 km²
Volum Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig skilletegn « »  km³
Masse Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig skilletegn «,»  kg
Middeltetthet 1,66 ± 0,15  g/cm³
Gravitasjon ved ekvator0,27 m/s²
Uttrykksfeil: Ugjenkjennelig skilletegn «,»  g
Unnslipningshastighet0,558 km/s
Aksehelning
Overflaterefleksjon0,39
Atmosfæriske egenskaper
Atmosfærisk trykk0 pascal

Ariel er en av planeten Uranus' måner. Den ble oppdaget i 1851 av William Lassell. Ariel er oppkalt etter luftånden Ariel i William Shakespeares stykke Stormen.

Ariel er den fjerde av Uranus' måner. Den er nesten like stor som Umbriel og den har en diameter som er omtrent en tredjedel av Månens. Den består av cirka 50% is (frossent vann), 30% silikater og 20% organisk materiale, hovedsakelig metanforbindelser.

Omløpsbaner og rotasjon

Ariel kretser rundt Uranus i en avstand på 191 020 km på 2,520 døgn. Omløpsbanen har en eksentrisitet på 0,0012 med en inklinasjon på 0,260° i forhold til Uranus' ekvator. Rotasjonen er synkronisert.

Fysiske egenskaper

Nærbilde av daler nær terminator.

De til nå eneste nærbildene av Ariel ble tatt av Voyager 2 da den passerte forbi månen under sin ferd forbi Uranus den 24. januar 1986, på en avstand av 127 000 km. Ved tidspunktet for passeringen var den sørlige hemisfæren rettet mot solen, slik at kun den ble studert.

Ariels sammensetning er omtrent 70% is (karbondioksidis og mulig metanis) og 30% silikater, og månen ser ut til å ha fersk frost enkelte steder, spesielt det som blir kastet ut ved dannelsen av nye krater. Ariels overflate inneholder en blanding av kraterterreng og et system av sammenhengende daler som er hundrevis av kilometer lange og mer enn til kilometer dype. De ligner de som finnes på Titania, men de er mye større og mer vidstrakte. Noen av kraterne synes være halvt under vann, og visse bergkammer i midten av dalene tolkes om oppstrømninger av is.

Det eldste og mest omfattende geologiske området på Ariel er et stort område med flate krater nær Ariels sydpol. Analyser av kraterne sett på Ariels krateområder viser at de fleste er yngre enn de som ble observert på Titania, Oberon og Umbriel.

Det største kjente krateret som er observert på Ariel, Yangoor, er kun 78 km i diameter og viser spor av deformasjon siden det ble dannet. Ved passeringen av Voyager 2 ble det, langs Ariels sørlige breddegrader, observert et nettverk av forkastninger, canyon og isete utløp, som bryter opp de kraterfylte slettene. Jevne sletter og grøfter ses ofte fortsette langs Ariels dalregioner, noe som antyder at enkelte bunner i canyonene er dekt med varm is som har kommet opp fra Ariels indre.

For lenge siden kan Ariel ha hatt et hett indre, men det har nå kjølnet. Kanskje er dalene sprekker som har blitt dannet når Ariel kjølnet.

Eksterne lenker