Ametyst
Ametyst | |||
---|---|---|---|
Generelt | |||
Formel | SiO2 | ||
Gruppe | Nettverksilikat | ||
Identifikasjon | |||
Farge | Lilla | ||
Krystallsystem | trigonal | ||
Kløv | Ingen | ||
Hardhet (Mohs) | 7 | ||
Strekfarge | hvit | ||
Tetthet | 2,65 | ||
Andre mineraler | |||
Liste over mineraler |
Ametyst er en variant av kvarts, SiO2, som inneholder jern (Fe3+) og titan (Ti4+) og får derfor en fiolett farge. Den er den mest etterspurte varianten av kvarts. Steinen har en hardhet på 7 i Mohs skala (hardhetsskala). Smeltepunkt:1650 ± 75 ° C. Den har en 6 siders avsluttende pyramideform. Ametyst finnes i geodeform og i Norge finnes også ametyst i «druser» som er åpne hulrom i fjellet. Ametyst regnes som en halvedelsten og brukes ofte som smykke. I de norske kronjuveler er det flere fasettslipte ametyster. På eksponering for langtids oppvarming, blir ametysten gul. Gule kvartssmykker, kalt citrin, er gjerne brent ametyst, men får da en mørkere gultone enn naturlig citrin. Det er også syntetisk ametyst på markedet.
Ordet 'ametyst' kommer fra gresk og betyr 'uten rus'. Grekerne og romerne bar steinen fordi de trodde ametyst ville hindre rus. Den har også blitt brukt som lykkestein i mange sammenhenger rundt om i verden.
Funn
I Norge er ametyst funnet på en rekke lokaliteter:
- Arendal, Aust-Agder
- Asker, Akershus
- Aspøy, Møre og Romsdal
- Tingvoll, Møre og Romsdal
- Averøy, Møre og Romsdal
- Bruvik, Hordaland
- Bud, Møre og Romsdal
- Drammen, Buskerud
- Evje, Aust-Agder
- Farstad, Møre og Romsdal
- Fauske, Nordland
- Feiring, Akershus
- Fræna, Møre og Romsdal
- Gjøvik, Oppland
- Grua, Oppland
- Haugalandet, Rogaland
- Hof, Vestfold
- Holmenkollen, Oslo
- Holmestrand, Vestfold
- Iveland, Aust-Agder
- Konnerud, Buskerud
- Lier, Buskerud
- Nedre Eiker, Buskerud
- Osterøy, Hordaland
- Pasvik, Finnmark
- Risør, Aust-Agder
- Roan, Sør-Trøndelag
- Sande, Vestfold
- Sotra, Hordaland
- Spikkestad, Buskerud
- Stange, Hedmark
- Stokke, Vestfold
- Sørøya, Finnmark
Kilder
- Norsk steinbok: norske mineral og bergartar av Torgeir T. Garmo, Universitetsforlaget, 1995