Konsesjonsloven
Konsesjonsloven eller «Lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom» av 31. mai 1974 trådte i kraft 1. januar 1975 og ble sist endret ved lov av 28. november 2003. Loven innebærer begrensninger i frihet ved salg og kjøp av fast eiendom.
I følge formålsparagrafen (§ 1) har loven til formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom ved å tilgodese:
- 1. Framtidige generasjoners behov.
- 2. Landbruksnæringen.
- 3. Behovet for utbyggingsgrunn.
- 4. Hensynet til miljøet, allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser.
- 5. Hensynet til bosettingen.
Prinsippet
I prinsippet er alle eiendomsoverdragelser konsesjonspliktige. «Med de unntak som følger av loven, kan fast eiendom ikke erverves uten tillatelse av Kongen (konsesjon).» Det samme gjelder stiftelse og overdragelse av visse typer rettigheter. Betegnelsen «Kongen» er i denne sammenheng å anse som regjeringen. Kongens (regjeringens) myndighet er i henhold til delegasjonsreglene i loven overført til kommunen.
Overdragelse av bebygde eiendommer over 100 dekar, eller der den fulldyrkede marken utgjør mere enn 20 dekar er etter reglene også beheftet med boplikt i fem år. Regelen om boplikt kan fravikes etter søknad, dersom boforholdene eller andre forhold tilsier det.
Søknaden om konsesjon skal sendes på fastsatt skjema[1], og behandles av kommunen. Søknaden behandles ikke før søkeren har betalt konsesjonsgebyr.
Konsesjonstillatelsen skal sendes sammen med hjemmelsdokumentet (skjøtet) til tinglysing.
Unntak
Det er imidlertid noen unntak fra konsesjonsplikten, hvorav de vesentligste er:
- Alle overdragelser innen familien (til og med barn av søsken) er konsesjonsfrie.
- Bebygde eiendommer under 100 dekar og der dyrket mark utgør mindre enn 20 dekar.
- Ubebygde enkelttomter under 2 dekar.
Dersom overdragelsen går inn under unntaksbestemmelsene, skal det sammen med hjemmelsdokumentet innleveres en «egenerklæring om konsesjonsfrihet»[2] til tinglysingsmyndigheten.
Innskjerping av loven ved vedtekt
I henhold til lovens § 7, kan en kommune vedta å innskjerpe loven, slik at det innføres boplikt på all bebygd eiendom som «er eller har vært i bruk som helårsbolig». Det samme gjelder eiendommer i områder som i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven er regulert til boligformål.
Etter denne regelen er det ikke nødvendig at eieren selv bruker eiendommen til helårsbolig. Han kan leie den ut til beboelse slik av at den er bebodd minst 50% av nettene. Dersom overdragelsen gjelder eiendom som går inn under denne regelen, skal det sammen med hjemmelsdokumentet innsendes en egen type egenerklæring, der eieren forplikter av eiendommen er bebodd minst 50% av nettene.
Ca. 80 av landets 431 kommuner har innført en slik innskjerping av loven. Kommunen skal føre kontroll med at boplikten overholdes. Dersom boplikten misligholdes, kan kommune kreve eiendommen solgt etter reglene om tvangssalg.
Konsesjonsgebyr
Ved konsesjonsbehandling skal det betales avgift til kommunen. Avgiften beregnes på grunnlag av omsetningsverdien. Det skal svares 3 ‰ av den første millionen, og 2 ‰ av overskytende beløp. Minimumssatsen er kr. 750,- , og maksimalsatsen er kr. 15 000,-.
Kritikk av loven
Det var strid om loven da den ble innført, og loven har også senere vært gjenstand for kritikk. Kritikken har vært rettet mot at den fører til en vesentlig reduksjon av den personlige friheten, at den fører til et unødig stort byråkrati og store kostnader, og at det ikke er gjennomført noen undersøkelser om lovens reelle virkning i forhold til formålsparagrafen. For eksempel er det ikke (inntil 2006) foretatt noe tvangssalg etter reglene i konsesjonsloven.
Det er også blitt reist tvil om reglene i den norske konsesjonsloven og odelsloven om boplikt er i strid med artikkel 13 og/eller artikkel 17 i FNs menneskerettighetserklæring. I to store undersøkelser utført av blant andre professor Normann Aanesland ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (tidligere Norges landbrukshøyskole) blir det konkludert med at boplikten virker mot sin hensikt.[1]