Bruker:Pavilion/Sandkasse

Barolo er navnet på en rødvin fra en av Italias fremste vinappellasjoner. Dette er også navnet på en landsby og kommune i samme området. Appelasjonen Barolo DOCG er en del av vindistriktet Langhe i regionen Piemonte i Italia. Vinen har fått tilnavnet «Kongenes vin – Vinens konge» og lages utelukkende av nebbiolo. Tanninrike viner som bør lagres. Fra rundt 1980 har det utviklet seg to ulike stilretninger i Barolo og Barbaresco - den tradisjonelle og moderne.

Tradisjonalistene og modernistene

Ved kjøp av viner fra Barolo og Barbaresco er det greit å være oppmerksom på et skille mellom tradisjonalistene og modernistene. Tradisjonelle Barolo- og Barbarescoviner ble laget ved at druesaften hadde lang tid, maserasjonstid, sammen med drueskall, steiner og stilker og trakk ut alt av stein- og stilkaromaer. Det hele ble lagret på store, gamle fat og fikk gjære naturlig den tid det måtte ta. Resultatet er en tørr og voldsom tanninrik vin. Modernistene bruker kortere maserasjonstid på rustfrie, temperaturkontrollerte ståltanker og lagring på små franske eikefat eller Barrique på 225 liter. Noen produsenter har innført franske tonneau på 550 liter i stedet for de små barrique, for å redusere eikepåvirkingen av vinene. Denne "moderniteten" gir mer avrundede viner med mer fruktighet, mer sødme og generelt litt mer lettdrikkelige viner. ^[1] De to fløyene skulle i en 20-30 års periode utkjempe det som blir omtalt som «barolokrigen». Striden mellom det klassiske Barolo og en internasjonalt orientert vinstil med mye eik.

Barolokrigen – Tradisjonene utfordres

For småprodusenter i Langhe var etterkrigstiden helt opp til 1970-tallet preget av fattigdom og smale kår. I tillegg var det alvorlig mangel på rent vann. Landsbyer og gårder hadde private brønner som rutinemessig ble tørre på sommeren og tidlig høst. Vannrasjonering var en naturlig del av dagliglivet. De siste fjerntliggende gårder ble først koblet på vannforsyningen på midten av 1980-tallet. I denne situasjonen var det ikke bare uhørt å bruke vann i vinproduksjonen, men direkte helligbrøde. Dette hadde stor innvirkning på hygienen hos mange småprodusenter som rett og slett ikke hadde tilgang til rennende vann.

Historiske årsaker

Helt opp til 1980-årene er det et markant skille mellom vinprodusenter og drueprodusenter. Normalen var å selge druene til storskalaprodusenter og kooperativer. I tillegg til drueproduksjon plantet bøndene også andre avlinger som hvete og frukt. En av pionerne bak modernismen, Elio Altare, forteller til forfatter Kerin O'Keefe om det fattigslige livet på 1960-70 tallet. De brukte okser og plog mellom vinrankene, ikke for det økologiske som i dag, men av ren nødvendighet. I kjelleren sto det store gamle halvråtne vinfat (botti) som var nedarvet i generasjoner og lekket vin. Den marathon-fermenteringen (gjæring) og maserasjonen (drueskallene er sammen med druemosten) som er typisk for tradisjonell Barolo ble ikke brukt for å temme tanninene, men en nødvendighet for å få andre avlinger i hus. Han erindrer også maktforholdet mellom druedyrkerne (contadini) og oppkjøperne (négociants). I 1975, som han regner som et toppår, ventet négociantene så lenge med å kjøpe druene at de nesten råtnet og bøndene måtte selge til spottpris. Dette var bakgrunnen for at Elio Altare og andre unge menn mente at grunnleggende endringer måtte innføres. Skulle de lykkes måtte drueprodusenter ta kontroll på prosessen og produsere kvalitetsvin på egen hånd. Enten dette eller oppgi landsbygda og farsarven.

Flere gryende produsenter reiste på 70-tallet på studietur til Burgund for lære av sine kollegaer på andre siden av alpene. Der ble de introdusert for en rekke nye teknikker som de tok med tilbake. Innføring av dette i et sterkt konservativt miljø skapte store konflikter mellom far og sønn. Dette gjekk så langt og kulminerte i Elio Altare kuttet opp de forhatte gamle fatene med motorsag og ble gjort arveløs.

Modernismen

Moderniseringsbølgen så på hvilke viner som nådde de beste priser på verdensmarkedet, slik som Bourgogne, Bordeaux og Napa Valley i California. Felles for dem var bruken av små fat, barriques, på 225 liter av fransk eik, samt nye teknikker i vinmarken og i kjelleren. Grønn innhøsting, der man fjerner deler av druene tidlig i prosessen for å gi økt konsentrasjon på de resterende, temperaturkontrollerte ståltanker og rotorfermentering (rullerende tanker for å blande topplaget med mosten). Dette laget viner som innflytelsesrike vinskribenter kjente igjen og gav stående applaus og høye poengsummer. Høy poengsum i internasjonale vinmagasiner sikrer høy etterspørsel og høye priser. Modernistene ville ha kraftige konsentrerte fruktdrevne viner der tanninene mildnes ved bruk av små eikefat slik at vinen er nær drikkeklar ved salg, i motsetning til lagring i snart en mannsalder etter de gamle metoder.

Det som ofte skjer i slike revolusjoner er at man går fra den ene ytterlighet til den andre. Dette utviklet seg til en nærmest forakt for den tradisjonelle metode og alle gamle teknikker ble forkastet som avleggs. Det oppsto dermed to klare motpoler av «modernister» og «tradisjonalister».

Tradisjonalistene

Tradisjonalistene mente bruken av uttynning i vinrankene, kort og aggressiv fermentering ved bruk av rotorfermentering og lagring på barriques ødelegger det unike Barolo-/ Barbaresco-preget av lær, tjære og roser i bytte mot vanilje, espresso og sjokolade. Nebbiolos naturlige og ganske aggressive tanniner skiftes ut med en brent bitter tresmak fra fatene som ikke forsvinner så lett ved lagring. Vinens naturlige høye syrenivå reduseres. Vinens kompleksitet ofres for ren kraft. Frontene var ofte uforsonlige og de tradisjonelle mente den nye generasjon ødela alt det som var særpreget med vinene fra Barolo og Barbaresco. De lager glatte kommersielle eikebomber av noen viner for å tekkes markedet og vinskribenter selv om franske metoder aldri i utgangspunktet passet for nebbiolodruer plantet i det spesielle terroiret i Langhe.

En mellomposisjon

Denne klare deling holdt på til langt ut på 2000-tallet før det ble et skifte i stemningen. Den stilen som preges fra 2010 og framover, er en pragmatisk tilnærming der begge sider ser at den andre har gode poenger. Dagens produksjon er ofte preget av det beste fra to verdener. Tradisjonalistene ser at bruken av moderne utstyr gir gode resultater, og modernistene har innsett at bruken av små eikefat gjekk for langt i å innføre andre smaker i vinen. Pragmatisme er nå det rådende. Elio Altare uttaler i dag at det finnes kun to viner: god og dårlig. Hvordan man kommer fram til god vin er underordnet.

Selv om trenden i dag er en mellomting, finnes fortsatt de som kjører hardt på den ene eller andre siden. Kerin O’Keefe nevner i sin bok, Barolo and Barbaresco: The King and Queen of Italian Wine, en vinsmaking av 2013-årgangen der viner spesielt fra La Morra hadde så mye trearomaer at det var skogbrannfare i lokalet. I denne striden står hun klart på tradisjonalistenes side. Hun har ingenting imot små franske eikefat, men kjennes det i vinen så forkaster hun den. Hun gir klart uttrykk for at hun vil ha viner som er typiske for regionen og ikke viner som ligner på storheter fra Burgund og Bordeaux.

De såkalte tradisjonalistene misliker sterkt uttrykket som blir brukt om dem. De mener dette gir assosiasjoner tilbake til gamledager med dårlig hygiene, halvråtne fat fra generasjoner tilbake og at dette impliserer at de ikke kan yrket sitt men kun gjør det deres far og bestefar alltid gjorde. De mener de kun lager klassisk Barolo og at dette skal gi dem merkelapper finner de urimelig. ^[2]

Regionale og lovmessige krav til Barolo

Barolo kan kun lages av vindruen Nebbiolo, og av de ulike variantene av druen (Michet, Lampia og Rosé). Druen må ha et minimum alkoholinnhold på 12,5 volumprosent, og den ferdige vinen må holde minimum 13 prosent. Vinen kan ikke legges for salg før etter måneders lagring, tidligst etter første januar to år etter innhøstingen av druene, og den må ligge minst 12 måneder på trefat. Etter 48 måneders lagring, hvorav 24 på trefat, kan vinen få betegnelsen «Riserva». Det er for Barolo DOCG kun tillatt et utbytte på 56 hektoliter per hektar (52 hl/ha etter lagring).

Barolo-produserende kommuner

Totalt 11 kommuner har rett til å produsere Barolo. Blant disse er Barolo, La Morra, Castiglione Falletto, Monforte og Serralunga d’Alba de viktigste.

La Morra

La Morra ligger i den nordvestlig delen av Barolodalen, og står for den største vinproduksjonen i distriktet med 31 prosent. Vinene fra La Morra karakteriseres som en av de letteste av vinene fra de fem hovedkommunene.

En av de mer anerkjente produsentene i kommunen er Elio Altare. Et modernistforbilde fra slutten av 1970-tallet som også er kjent for mye bruk av eik som i enkelte årganger kan bikke over. Det å innføre modernistiske ideer på 70-80 tallet, i et sterkt tradisjonelt miljø, var såpass kontroversielt at Elio Altare ble gjort arveløs ved farens død i 1985. Men han fortsatte arbeidet og kjøpte gradvis tilbake vinmarkene fra sine slektninger ^[3].

Andre kjente produsenter er Fratelli Ravello med brødrene Lorenzo og Carlo Ravello som gjekk i lære med Elio Altare på 90-tallet.

Gode vinmarker i La Morra er; Cerequio, Brunate, Rocche, Arborina, La Serra.

Kommunen Barolo

Barolo er den historiske kjernen i vindistriktet, da grunnlaget for dagens Barolo ble lagt av slekten Marchesi Falletti som regjerte på slottet Castello di Marchesi, og det er her vinen har fått sitt navn og rykte. Kommunen har ca. 13 prosent av den samlede produksjonen.

Marchesi di Barolo er en anerkjent produsent i kommunen som blant annet eier i den berømte vinmarken Cannubi. Bartolo Mascarello er en erketradisjonell produsent som erklærer at her lages det ikke Robert Parker-vin ^[4]. Produsenten Luciano Sandrone har valgt en annen retning og ble verdenskjent med sin Barolo Cannubi Boschis 1990 etter å ha blitt tildelt 100 poeng av vinskribenten Robert Parker. Vinen har navnet «Barolo Cannubi Boschis» fra 1985 årgangen til 2012, etter dette endres navnet til «Barolo Aleste» etter barnebarna ALEssia og STEfano. En annen spesialitet er at hvert år settes 10-15 % av produksjonen til sides i en egen vinkjeller. For baroloer vil disse lanseres etter 10 års lagring under tilleggsnavnet «Sibi et Paucis» i form av et gyllent segl på flasken. ^[5]

Gode vinmarker i Barolo er; Brunate, Cannubi, Sarmassa.

Castiglione Falletto

Castiglione Falletto ligger i Serralungadalen mellom La Morra og Serralunga d’Alba. Dette er den minste av de fem hovedkommunene og har en samlet produksjon på 10 prosent av totalen. Hele kommunen ligger innenfor dyrkningsområdet av Barolo DOGC. I denne kommunen ligger noen av Barolos fineste vinmarker; Monprivato, Rocche di Castiglione, Bricco Boschis, Villero, Fiasco, og Pugnane. Dette er vinmarker som i Frankrike ville fått benevnelsen cru.

Gode produsenter i kommunen er blant andre: Cavallotto som har Bricco Boschis som beste vinmark, Paolo Scavino fra marken Fiasco, Brovia har viner fra både Rocche og Villero og Giuseppe Mascarello er nesten synonymt med vinmarken Monprivato da det meste er i deres eiendom.

Serralunga d’Alba

Serralunga d’Alba utgjør Barolos østlige flanke, og står for ca. 16 prosent av den samlede produksjonen. Vinmarkene i den nordlige halvdelen av kommunen eies nesten utelukkende av den store produsenten Fontanafredda, og disse markene produserer ca. 70 prosent av all Barolo i kommunen. Fontanafredda produserer over 6 millioner flasker vin (ca. 750 000 flasker Barolo) per år. Produsenten eksporterer til hele verden, også Norge, der blant annet deres Nebbiolo Langhe DOC har høstet stor anerkjennelse.

Beste vinmarker: Vigna Rionda, Francia, Arione, Ornato, Falletto, Rivette med flere.

Gode produsenter som Massolino og Bruno Giacosa holder seg til de tradisjonelle metoder, selv om Massolino bruker moderne teknikk på andre viner. Bruno Giacosa var en meget kritisk detaljist som forkastet hele 2006 produksjonen da han mente den ikke holdt mål ^[6]. Luigi Pira, som lager noen av de beste baroloer fra toppmarken Vigna Rionda, benytter modernistiske metoder som temperaturkontrollert fermentering i 12-15 dager og delvis lagring på små franske eikefat (225- og 550 liter), men også store 2500 liters slovenske fat som er så typisk for tradisjonistene. Pragmatisk tilnærming med en fot i begge leirer.

Monforte d’Alba

Monforte d’Alba ligger sør for Castiglione Falletto, og står for 17 prosent av den samlede produksjonen i Barolo. Vinene fra denne kommunen er mørkere og kraftigere enn de nordvestlige kommunene. Store produsenter i Monforte d’Alba er bla. brødrene Aldo Conterno og Giacomo Conterno, der Aldo har valgt en moderat moderne stil og Giacomo den tradisjonelle. Begge høyt respekterte. Domenico Clerico var en av frontfigurene blant modernistfornyerne og talsmann for bruk av ny eik. Produsentens toppvin, Percristina, den mest tradisjonelle, fikk 100 poeng i 2000-utgaven av Wine Spectator.

Gode vinmarker er; Bussia Soprana, Bussa Sottana, Ginestra, Grassi, Mosconi, Ravera.

Andre kommuner

De andre kommunene som produserer Barolo er Novello, Grinzane Cavour, Diano d’Alba, Cherasco, Verduno og Roddi d’Alba.

Druetyper

Barolo kan kun lages på vindruen Nebbiolo. Navnet kommer av det italienske ordet «nebbia», som betyr tåke. Druen er vel utbredt i Nord-Italia, men finnes også i Argentina, Australia, Mexico, USA og Østerrike. I Italia er Nebbiolo hoveddrue i Piemonte, Lombardia, Valle d'Aosta og Valtellina.

Det er identifisert ca. 40 forskjellige kloner av Nebbiolo, men de tre som er mest utbredt er Lampia, Michet og Rosé.

Nebbiolo-druen trivest best i sør- og vest hellingene i 150–300 meters høyde.

Tilvirkningsprosessen

Frem til ca. 1850 ble det laget mest søte rødviner av Nebbiolodruen. Disse gikk under navnet Barol. Men en revolusjon startet da Marchesa Guilia Vittorina Falletti di Barolo hentet inn ønologen Louis Oudart fra Reims i Champagne. Oudart plukket druene senere, økte uttrekkningsfasen (maserasjon), og lot gjæringen gå helt ut. Dette resulterte i tørre, kraftigere viner som trengte lang lagring i store kastanjetrefat for å komme til sin rett.

Resultatet ble ikke alltid som forventet, men tradisjonene er sterke i Barolo, og vinene ble i stor grad produsert på denne måten helt frem til 1980-tallet.

Moderne vinifikasjonsmetoder introduserte fruktighet til Baroloen. Modernistene plukker druene tidligere, og med moderne utstyr kan man nå fastslå nøyaktig når druen er på sitt beste. Gjæringen foregår for det meste i ståltanker med en kontrollerbar temperatur, og maserasjonen gjennomføres i løpet av noen dager, fremfor uker og måneder.

Lagring

I ung alder kan tannin eller garvestoffer oppleves som grove og veldig markante i munnhulen. Viner med nebbiolo vil vanligvis ha behov for mange års lagring før det høye tanninnivået er redusert til et behagelig nivå. Den utvikler lagringsaromaer av trøfler, lær, sjokolade og tobakk.^[1]

Selv om modernistene lager viner for en tidligere konsum enn tradisjonalistene, er Barolo en kompleks vin med harde tanniner, noe som gjør vinen ekstremt lagringsdyktig. Særlig viner fra tradisjonalistene bør lagres lenge før de kan nytes. En stor vin fra toppåret 1997 vil normalt være konsumferdig etter 5 år, men bør da luftes et par timer før den drikkes. Den vil ikke nå sin store høyde før etter 10 år og er på topp etter 15 til 20 år. De neste 10 årene er vinen definitivt på nedtur, og kun ekstremt gode viner kan drikkes etter passerte 30 år.

Det finnes selvsagt eksempler på Baroloer som kan lagres mye lengre enn dette.

Vinlusangrepet på 1870-tallet

Vinlusen phylloxera herjet Europa på 1860- og 1870-tallet. På slutten av 1800-tallet var Piemonte rammet, og mange bønder så sitt snitt til å plante Barberadruen istedenfor. Dette er en vindrue som er mer stabil og gir høyere avkastning enn Nebbiolo. Nebbiolo dekker nå bare rundt 6 prosent av vinmarkene i Barolo, men på grunn av den høye prisen på Barolovinen, plantes det i dag mer og mer Nebbiolo i vinmarkene.

Salg og markeder

Et søk på Vinmonopolets nettsider (2018) viser at de har ca. 260 forskjellige Baroloer til salgs i prisklasser fra kr 199,- til kr 3400,-. Der cirka halvparten ligger i mellom 400-800 kroner. Vinmonopolet hadde Piemonte som satsningsområde på sitt vinslipp i 2006, og har tatt inn flere Baroloer i sitt sortiment. I tillegg finnes det flere Baroloer i bestillingslistene fra importørene. På grunn av den økte etterspørsel av Baroloviner, er det i økende grad blitt plantet viner i det som historisk har blitt ansett som mindre egnede områder. Det er derfor viktig å finne gode produsenter fra anerkjente vinmarker.

Noen produsenter tilgjengelig i Norge

Når det gjelder kvalitativt gode produsenter tilgjengelig i Norge ser det ut til å være en gjennomgående enighet blant vinanmelderne om følgende produsenter: Bruno Giacosa, Aldo Vajra, Conterno-Fantino, Aldo Conterno og Renato Ratti. Marchesi di Barolo og Fontanafredda får også gode, om enn noe springende, anmeldelser.

Kuriosa

I kommunen La Morra i det 15 århundre var straffen for å kutte ned en vinplante med Nebbiolodruer å få armen hugget av eller å bli hengt.

Barolos «cru» vinmarker

Nedenfor er en liste over de tradisjonelt beste vinmarkene i Barolo (sortert etter kommune). Uttrykket «cru» er lånt fra fransk vin som en beskrivelse på vinmarker som skiller seg ut med spesielt god kvalitet.

Barolo
Bricco Viole	Brunate	Cannubi	Cannubi Boschis	Rue
San Lorenzo	Sarmassa	Via Nuova
Castiglione Falletto
Bricco Rocche	Fiasc	Mariondino	Monprivato	Parussi (or Parusso)
Pira	Rivera	Villero
La Morra
Arborina	Brunate	Cerequio	Gattera	Giachini
Marcenasco	Rocche dell'Annunziata
Monforte d'Alba
Bussia	Cicala	Colonnello	Dardi	Ginestra
Mosconi	Munie	Romirasco	Santo Stefano
Serralunga d'Alba
Falletto	Francia	La Serra	Marenca	Marenca-Rivette
Margheria	Ornato	Parafada	Vigna Rionda

Liste over gode produsenter

En liste med noen utvalgte kjente og velrenomerte produsenter av Barolo. Produsentenes meninger og stilarter er hentet fra boken til Kerin O'Keefe: Barolo and Barbaresco: The King and Queen of Italian Wine. ^[2]

Produsent	Ulike vinmarker/viner	Type produsent
Elio Altare	Arborina, Ceretta Vigna Bricco, Cannubi, Brunate, Unoperuno	En av grunnleggerne av den modernistiske stilen på 1970-tallet, men avviser bastant uttrykket «modernist» og «tradisjonalist». Målet er å lage god vin med de midler man har til rådighet uansett stil og retning.
Fratelli Revello	Cerretta, Rocche dell’Annunziata, Giachini, Conca, Gattera	Modernistiske metoder. Gradvis mindre bruk av nye eikefat, typisk 50/50 eller 40/60 nye fat. Eldre årganger kan ha mye eik.
Luciano Sandrone	Le Vigne Barolo, Cannubi Boschis (Aleste)	Varierte metoder, men tidligere aktiv modernist. Har fungert som brobygger mellom de ulike stilarter de senere år etter som flere og flere produsenter har innsett at de tok det for langt ut.
Giuseppe Rinaldi	Cannubi San Lorenzo og Ravera, Brunate og Le Coste	Erketradisjonell som blander viner fra ulike marker etter klassisk vis (to viner fra fire vinmarker). Cru-viner (enkeltmarksviner) har ikke Rinaldi tro på. De ulike vinmarkenes styrke og svakhet er det som som til slutt inngår i en større helhet. Har som filosofi å lage det motsatte av masseproduserte lett tilgjengelige viner. For å nyte dem fullt ut, må de studeres. En aktiv forsvarer for klassisk barolo.
Bartolo Mascarello	Cannubi, San Lorenzo, Rue og Rocche di la Morra blir blandet i en og samme vin	Sterk forsvarer av det tradisjonelle, men uten å bli dogmatisk. Målet er å lage klassisk Barolo slik den var før «cru»-viner på eik ble en mote på 1980-1990 tallet. Alle vinmarker blir blandet i en eneste vin.
Marchesi di Barolo	Cannubi, Coste di Rose, Sarmassa	Varierte metoder med vekt på det moderne.
Cappellano	Gabutti (kalles «Otin Fiorin» av produsenten). Otin Fiorin Pie Rupestris og Otin Fiorin Pie Franco	Tradisjonell forkjemper for klassisk barolo. Som en protest mot stadig utvidelser av kjente vinmarker og tilhørende devaluering, nektet han å sette vinmarken Gabutti på etiketten. Pie Franco er fra vinstokker som er plantet på upodede stokker slik det var før lusen Phylloxera nærmest utraderte alle rotstokkene i Europa fra 1850 tallet. Grunnen til at dette fungerer er at denne vinlusen ikke trives i sand og der det finnes sand er det ingen lus – derfor plantet Cappellano sine europeiske stokker i 1989 for å se hvordan Nebbiolo egentlig var før vinlusas inntog.
Domenico Clerico	Percristina, Ciabot Mentin Ginestra, Pajan	Modernist
Aldo Conterno	Bussia, Bussia Romirasco, Bussia Cicala, Bussia Colonello, Granbussia riserva	Varierte metoder og motstander av både det erketradisjonelle, som ikke tar problemet med aggressive tanniner på alvor, og modernistene som innfører vanilje og kryddersmaker (nye eikefat) i en vin der dette ikke hører hjemme. Er også motstander av å ansette velutdannede vinmakere til å ta seg av produksjonen. Dette gir uniformerte, flinke og kjedelige viner i følge Giacomo Conterno (sønn av Aldo Conterno) i et interjuv.
Giacomo Conterno	Ceretta, Cascina Francia, Arione, Monfortino riserva	Tradisjonell med priser i eliteklassen. Referansevin som må lagres i en liten mannsalder før de er på topp. Barolo Riserva Monfortino 2005 har oppgitt et drikkevindu mellom 15 år og 35 år av Kerin O'Keefe.
Massolino	Margheria, Parafada, Vigna Rionda, Parussi	Varierte metoder med vekt på det tradisjonelle
Giuseppe Mascarello	Villero, Santo Stefano di Perno, Monprivato, Monprivato Ca’ d’Morissio Riserva	Tradisjonell

Referanser

^ ^a ^b Geir Salvesen (2008). Vinskolen (1. utg.). Oslo: Forlaget Historie & kultur AS. s. 68-69, 122-128. ISBN 978-82-92870-10-5.
^ ^a ^b 1965-, O'Keefe, Kerin,. Barolo and Barbaresco : the king and queen of Italian wine. Oakland, California. ISBN 9780520959231. OCLC 891399966.
^ «Elio Altare, produsentens hjemmeside».
^ Merete Bø & Bendik Dannevig Kristiansen (07.05.2015). «Befriende tradisjonelle Baroloer». Vinguiden. Dagens Næringsliv.
^ «Sandrone Luciano, produsentens hjemmeside». Besøkt 6. mai 2018.
^ Merete Bø (22.01.2018). «Vinprodusent Bruno Giacosa er død - Men etterlater seg en legendarisk vinarv». Vinguiden. Dagens Næringsliv.

Litteratur

Bøker

Kerin O’Keefe: Barolo and Barbaresco : the king and queen of Italian wine. Oakland, California 2014 ISBN 978-0-520-27326-9
Oz Clarke: Druer og Viner fra hele verden. Gyldendal Fakta 2001 ISBN 82-05-30142-5
Hugh Johnson: Vinens verden. Schibsted 1995 ISBN 82-516-1549-6
Tom Stevenson: Sothebys Vin fra hele verden. Gyldendal Fakta 1999 ISBN 82-05-25206-8
Arne Ronold og Jørgen Mønster: Verdt å vite om Vin. Fagbokforlaget 2001 ISBN 82-7674-776-0
Thomas Ilkjær (red): Italiensk vin. Vigmostad og Bjørke 2003 ISBN 82-419-0284-0

Magasiner

Vinbladet (kundemagasin for vinmonopolet): flere artikler
Vinforum: flere artikler

Eksterne lenker

Autoritetsdata

[Vinskolen-1] Geir Salvesen (2008). Vinskolen (1. utg.). Oslo: Forlaget Historie & kultur AS. s. 68-69, 122-128. ISBN 978-82-92870-10-5.

[kerin-2] 1965-, O'Keefe, Kerin,. Barolo and Barbaresco : the king and queen of Italian wine. Oakland, California. ISBN 9780520959231. OCLC 891399966.

[3] «Elio Altare, produsentens hjemmeside».

[4] Merete Bø & Bendik Dannevig Kristiansen (07.05.2015). «Befriende tradisjonelle Baroloer». Vinguiden. Dagens Næringsliv.

[5] «Sandrone Luciano, produsentens hjemmeside». Besøkt 6. mai 2018.

[6] Merete Bø (22.01.2018). «Vinprodusent Bruno Giacosa er død - Men etterlater seg en legendarisk vinarv». Vinguiden. Dagens Næringsliv.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]