Koreakrigen

{{Infoboks slag| navn = Koreakrigen | bilde = Korean War Montage.jpg| konflikt = Den kalde krigen | dato = 25. juni [[1950] - våpenhvile iverksatt 27. juli 1953| sted = Korea-halvøya | resultat = Folkerettslig er det fortsatt krigstilstand, men kamphandlingene opp-
hørte etter våpenhvile-
avtalen. Hovedsakelig Status quo ante bellum med små justeringer|

part1 = FN-koalisjonen:
Sør-Korea
Australia
Belgia
Canada
Columbia
Fil:Flag of Ethiopia (1897).png Etiopia
Filippinene
Frankrike
Hellas
Luxembourg
Nederland
New Zealand
Storbritannia
Unionen Sør-Afrika
Thailand
Tyrkia
USA
Medisinske enheter:
Danmark
Italia
Norge
Sverige | kommandant1 = Syngman Rhee
Chung Il-kwon
Paik Sun-yup
Douglas MacArthur
Matthew Ridgway
Mark Wayne Clark |

styrke1 = Totalt: 941 356–1 139 518 | tap1 = Totalt: Over 474 000 drepte og skadde | part2 = Kommunistene:
Nord-Korea
Kina
Sovjetunionen | kommandant2 = Kim Il-sung
Choi Yong-kun
Van Len
Kim Chaek
Mao Zedong
Peng Dehuai
Josef Stalin |

styrke2 = Totalt: 1 066,000 | tap2 = Totalt: 1 190 000-1 577 000+ | }}

Koreakrigen var en væpnet konflikt som varte fra 25. juni 1950 til 27. juli 1953 da en våpenhvile trådte i kraft. Teknisk sett pågår konflikten fremdeles ettersom det aldri ble etablert en varig fredsavtale etter at kamphandlingene opphørte. En deklarasjon om fred ble signert mellom de to koreanske statene 4. oktober 2007 og målet er å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale.

Konflikten var geografisk begrenset til den koreanske halvøy og omfattet to parter. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke. Norge deltok fra 1951 med et mobilt militærsykehus i Normash som en del av FN-styrken. Norge bidro også med penger til de allierte.

Bakgrunn

Korea har gjennom århundrene blitt invadert flere ganger av både Kina og Japan. Etter å ha slått de kinesiske styrkene i Første kinesisk-japanske krig i 1895, ble de japanske styrkene stående i Korea, da dette var strategisk sett svært viktig for Japan. Ti år senere slo de den russiske marinen utenfor Korea i Den russisk-japanske krig og Japan annekterte landet formelt i august 1910.

Denne situasjonen varte fram til Japans nederlag i andre verdenskrig. Under Potsdamkonferansen i juli-august 1945, besluttet andre verdenskrigs seierherrer at Koreahalvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegraden. 10. august 1945 rykket de sovjetiske styrkene inn i den nordlige delen, mens de amerikanske styrkene okkuperte den sørlige delen tidlig i september, hvor de japanske styrkene formelt overleverte området til generalløytnant John R. Hodge 9. september 1945. I forkant av den amerikanske innrykkingen, hadde den politiske organiseringen startet i det sørlige Korea. I desember 1945 ble Sovjetunionen og USA enige om en felles administrasjon for området for de neste fire årene, under internasjonalt tilsyn. Imidlertid valgte både USA og Sovjetunionen å styre deres respektive soner gjennom koreanske regjeringer, utpekt innen politiske miljøer som sto nær deres egne politiske ideologier. Dette førte til voldelige anslag i nord og politiske demonstrasjoner i sør.

Den lange perioden under japansk styre gjorde de utenlandske okkupasjonene upopulære i Korea. Samtidig var det viktig for amerikanerne å unngå at det også i Korea ble etablert et Sovjetvennlig regime, slik det utviklet seg i Øst-Europa. Amerikanerne endret derfor posisjon, og ba om at det ble avholdt valg i hele Korea, ut fra an antakelse om at den nordkoreanske lederen Kim Il-sung ville tape. Befolkningen i den sørlige okkupasjonssonen var omtrent dobbelt så stor som i nord og Sovjetunionen forsto at deres kandidat Kim Il-sung neppe ville kunne vinne noe åpent valg for hele Korea. Valg ble avholdt i bare sør, med støtte fra USA og FN. Valget ble vunnet av Syngman Rhee, en tidligere politisk fange hos japanerne, men som senere hadde flyktet til USA. Venstresiden i det sørlige Korea boikottet valget som en protest mot USAs rolle under valgene. I nord åpnet Sovjetunionen for en maktovertakelse for Kim Il-sung.

I henhold til avtalen fra desember 1945, trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Samtidig argumenterte både Syngman Rhee og Kim Il-sung for at Korea skulle bli gjenforent under deres politiske system. Gjennom både 1949 og tidlig i 1950 var det militære sammenstøt langs 38. breddegrad. Josef Stalin var imidlertid tilbakeholden med å gi nordkoreanerne støtte for en militær aksjon med sør. Men i hele perioden ble de militære styrkene bygget opp, og ble styrket med koreanere som hadde langt tjenestetid i den kinesiske Folkets Frigjøringshær. Utover våren 1950 var det store politiske uroligheter i sør, som brutalt ble slått ned av Syngman Rhees politistyrker. Denne uroen og maktbruken i svaret fortalte at politisk overtakelse i sør gjennom infiltrasjon ikke nyttet. Kombinert med at de militære styrkene å sør ble stadig sterkere, gjorde at Kim Il-sung mente at de ikke kunne vente lengre med en militær aksjon sørover. Stalin godkjente dette til slutt, og lovet materiell støtte.

Aktive krigshandlinger

Framrykninger og tilbaketrekninger til fronten ble stabilisert

Fil:Crossing the 38th parallel.jpg

Lastebiler krysser den 38. breddegrad

25. juni 1950 gikk nordkoreanske styrker over 38. breddegrad og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. 135 000 soldater, støttet av tilsammen 242 stridsvogner, hvorav 150 sovjetiske T-34, 180 fly avanserte de hurtig mot en langt svakere motstander på rundt 65 000 soldater med dårligere utstyr, hvor de manglet blant annet stridsvogner, angrepsfly og panservernvåpen. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i landet da angrepet kom. Allerede om ettermiddagen 28. juni var den sørkoreanske hovedstaden Seoul inntatt.

Kamphandlingene skapte umiddelbart en stor flyktningestrømmene, men mange av flyktningene ble drept av kamphandlingene.

Flertallet i FNs sikkerhetsråd, med Sovjetunionens representant fraværende - vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted en henstilling til regjeringen i Pyongyang om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea.

De sør-koreanske styrkene ble presset ned til den sør-østlige kystbyen Pusan. Der ble FN-styrkene forsterket og et motangrep ble igangsatt med en ilandsetting av marinestyrker ved Inchon utenfor Seoul. Dette kuttet de allerede sterkt belastede nord-koreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett.

Da FN-styrkene, ledet av den amerikanske generalen Douglas MacArthur krysset den 38. breddegrad, ble det advart mot å rykke for langt inn mot den kinesiske grensen, både fordi dette ville kunne provosere fra kinesisk militært engasjement, og vinteren i disse fjellstrøkene kunne by på tøffe forhold.

MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene, plassert i Japan.

I november 1950 dukket de første kinesiske troppene opp i felten, og Kinas engasjement økte betydelig etter hvert. Vinteren satte inn for fullt, og de amerikanske styrkene i dette området var ikke utstyrt for å møte slik ekstrem kulde som de ble utsatt for. Mange frøs ihjel, og kineserne feide over de forkomne amerikanske styrkene. En storstilt og vellykket evakuering fra de mest utsatte områdene ble gjennomført og reddet FN-styrkene fra et totalt nederlag i nord.

De kinesiske tapene var samtidig helt enorme. Etter at endel arkiver er blitt tilgjengelige i Folkerepublikken Kina kan det påvises at dette i stor grad skyldes Mao Zedongs detaljstyring fra Beijing. For ham var politiske og diplomatiske poenger av førsterangs interesse, og store tap var ikke noe vesentlig problem for ham. Den kinesiske overkommandant general Peng Dehuai mente at en langsommere fremrykning som ikke tynnet ut styrkene ved fronten og ikke forlenget forsyninglinjene så raskt ville ha ført til man nådde sine mål, om enn senere. Men i drakampene mellom ham og Mao kom han som regel til kort. Kildene viser at det også oppstod friksjon mellom Mao og Stalin, ettersom sovjeterne utstyrte og trente folkets frigjøringshærs flystyrker. Måten krigen ble ført på gjorde flystyrkene mindre effektive enn de kunne ha vært; de hadde sin fulle hyre med å patruljere over Yaluelven og hadde for lang vei frem til fronten til å gi virkningsfull kampstøtte til de kinesiske bakkestyrke.

MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved hjelp av atomvåpen, men ble nektet dette av president Harry S. Truman. MacArthur gikk ut med sterk kritikk mot presidenten og ble avsatt som øverstkommanderende.

Frontlinjen flyttet seg både sørover og nordover, men sommeren 1951 stabiliserte FN-styrkene sine stillinger omtrent langs den gamle grensa.

Våpenhvile

Avtale om våpenhvile ble inngått 27. juli 1953.

Tallene for hvor mange som har omkommet under Koreakrigen varierer fra 2 til over 3 millioner. De fleste kildene mener tallet ligger rundt 2,5 millioner. Vel 800 000 soldater døde som følge av krigen (Kina ca. 170 000, Nord-Korea ca. 350 000, Sør-Korea ca. 220 000, FN-styrkene ca. 55 000), mens over halvannen million koreanske sivile ble drept (Nord-Korea mellom 700 000 og 1 000 000 og Sør-Korea ca. 550 000).

Over 7 millioner koreanere lever med kjent eller ukjent familie på den andre siden av grensen. De fleste har ikke hatt kontakt siden våpenhvilen startet.

Se også

• NORMASH