Runer
Rune kan ha en rekke betydninger, men brukes oftest om flere beslektede typer skriftsystem som ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen på 1500-tallet - og enkelte isolerte steder helt frem til 1800-tallet. [1]
Ordet har fra gammelt av også hatt en rekke andre betydninger, og har dels også beholdt disse frem til i dag. I sagalitteraturen finner vi ordet brukt som betegnelse på en sang, et trylleformular, et magisk symbol, et mysterie, og en hemmelig kunnskap.
Betydninger av ordet Rune
I en norrøn ordbok vil man finne følgende betydninger av ordet Rune:
- Mysterie, hemmelig kunnskap, lærdom, skaldekunst.
- Hemmelig eller hvisket konversasjon (i skaldisk poesi)
- Tegn brukt i magi
- Runetegn
- Bokstav [2]
De mange betydningene av ordet har dels ledet til en rekke teorier som knytter skriftsystemets opprinnelse til religiøs eller kultisk bruk. Det vises da blant annet til at da misjons biskop Wulfila i det fjerde århundre oversatte bibelen fra gresk til vestgotisk, oversatte han ordet mysterion til runa. Det argumenteres derfor at de eldste urnordiske eller urgermanske betydningene av ordet kan ha vært religiøst mysterie, eller hemmelig, religiøst formula. [3]
Helt motsatt har det bydd på betydeleige problemer for forskerne at det kun er i få tilfeller man med noe sikkerhet kan si at omtalen av runer man finner i sagalitteraturen retter seg mot skrifttegnene, eller om det kan henspeile til andre betydninger av ordet. Denne innvendingen fremholdes også til de strofer der det direkte snakkes om å risse, eller å farge runene - man kan fremdeles ikke med sikkerhet si at det henvises til skriftsystemet runer. [4]
Debatten mellom disse to synene har vært pågående blant runologene. Sistnevnte synspunkt, at man ikke ut fra sagalitteraturen kan slå fast at runene primært har oppstått ut fra religiøse eller kultiske behov, ble fremsatt av den danske professor Anders Bækksted på 1950-tallet. Han hevdet også at man må lete andre steder etter motivasjonen som lå bak runenes opprinnelse, og påpeker at en voksende økonomisk utvikling og en økende administrativ kompleksitet nødvendiggjorde et skriftspråk. Han mente det var dette som var årsaken til runenes opprinnelse, og at den religiøse og kultiske bruken var sækundær til disse pragmatiske behovene. [5] Dette synet har hatt stort gehør i fagmiljøene, og har i stor grad vært det rådende det siste halve århundret. [6]
Runene som skriftspråk
- Se hovedartikkel: Futhark
En av de eldste runeinnskriftene, og trolig den eldste kjente i Norge, ble funnet på en spydspiss fra Øvre Stabu på Toten. Innskriften lyder «raunijaR» («utfordrer», «reyner»), og stammer fra om lag 200 e.Kr. Mange runeinnskrifter er bevart fordi de ble risset og hogd i runesteiner.
De eldste runeinnskriftene ble skrevet med den eldre runerekken, som inneholdt 24 tegn og gikk ut av bruk før vikingtiden. I synkopetiden (500-700/800) ble runerekken forenklet, både i form og omfang. Tegnene ble forenklet slik at ingen tegn hadde mer enn én loddrett strek, og antall tegn ble redusert til 16. De yngre runene, vikingtids- og middelalderrunene, varierte fra sted til sted, men man kan snakke om et særskilt norsk runealfabet i middelalderen. Runerekka ble også kalt Fuþark.
Med kristendommen kom det latinske alfabetet etter vikingtiden, men runer ble fremdeles brukt i flere hundre år. Kongelige og kirkelige skriv ble gjort med det latinske alfabetet, mens runer ble brukt til hverdagslige skriv, for eksempel merkelapper på reisegods og korte meldinger. Samtidig ble runealfabetet utvidet med tegn som var i samsvar med de latinske.
Etter om lag 1400 gikk runene ut av daglig bruk unntatt på Island og på Gotland, men kunnskapen om dem besto. Basert på bøker trykt ca. 1550 og deretter begynte folk å skrive "moderne" runeinnskrifter. Også bruken av runetegn blandet med latinske bokstaver i en lokal tradisjon i Dalarna i Sverige synes å være en del av denne lærde, bokbaserte bruken.
Enkelte runetegn har også blitt brukt sammen med latinske, for eksempel ble m-runen «maðr» (=mann) ofte brukt som forkortelse for ordet mann midt inne i tekster som ellers er skrevet med blekk på pergament. Den islandske bokstaven «þ» er et runetegn som har blitt tilpasset det latinske alfabetet.
Se også
Litteratur
- R. L. Page: Runes. London 1987.
Referanser
- ^ Terje Spurkland, Norwegian Runes and Runic inscriptions. Boydell Press 2005 (I begyndelsen var FuÞark, Cappelen 2001)
- ^ Terje Spurkland, Norwegian Runes and Runic inscriptions. Boydell Press 2005 (I begyndelsen var FuÞark, Cappelen 2001)
- ^ Terje Spurkland, Norwegian Runes and Runic inscriptions. Boydell Press 2005 (I begyndelsen var FuÞark, Cappelen 2001)
- ^ Anders Bækksted, Målruner og Troldrunder. Runemagiske studier. København: Gydendalske Boghandel, Nordisk Forlag, 1952
- ^ Anders Bækksted, Målruner og Troldrunder. Runemagiske studier. København: Gydendalske Boghandel, Nordisk Forlag, 1952
- ^ Terje Spurkland, Norwegian Runes and Runic inscriptions. Boydell Press 2005 (I begyndelsen var FuÞark, Cappelen 2001)