Jean Jaurès
| Jean Jaurès | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Auguste Marie Joseph Jean Léon Jaurès 3. sep. 1859[1][2][3][4]  Castres (Det andre franske keiserdømme)[5] | ||
| Død | 31. juli 1914[1][2][3][4] (54 år) Paris[6][5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, professor, journalist, skribent, historiker, reporter | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | École normale supérieure Lycée Louis-le-Grand Collège Sainte-Barbe | ||
| Ektefelle | Louise Bois | ||
| Søsken | Louis Jaurès | ||
| Parti | Section française de l'Internationale ouvrière | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Panthéon (1924–) Chaudun (1914–1924) | ||
| Utmerkelser | Concours général Agrégation de philosophie | ||
Jean Léon Jaurès (født 3. september 1859 i Castres i departementet Tarn, drept 31. juli 1914 i Paris) var en ledende fransk sosialistisk politiker og historiker. Jaurès stod i den republikanske tradisjonen fra den store franske revolusjonen i 1789 og fremover. Han så sosialismen som en fullføring av demokratiseringen av samfunnet. Han er særlig kjent for å ha prøvd å hindre storkrigen som brøt ut i 1914. Jaurès var akademiker, og satt i nasjonalforsamlingen i flere perioder. Han var blant annet aktiv i kampen for å få satt fri den uskyldig dømte jødiske offiseren Alfred Dreyfus i Dreyfus-saken, og i kampen for å skille kirke og stat, noe som lyktes i 1905. Den 31. juli 1914, dagen før den franske mobilisering, ble Jean Jaurès skutt og drept av en høyrenasjonalist på en café i Paris.
Liv og virke
Jaurès fikk en bred humanistisk og sterkt klassisk utdannelse. Han var et par år lærer ved lyceet i Albi og deretter foreleser ved universitetet i Toulouse.
Deputert i 1885 lot seg Jaurès innskrive i det radikale venstre. Allerede på denne tid viste han stort interesse for arbeiderspørsmål og sosialismen og gjorde seg kjent ved sin veltalenhet. Etter at han falt gjennom ved valgene i 1889, gjenopptok han sin forelesningsvirksomhet i Toulouse. I 1890 sluttet han seg til det sosialistiske parti. På nytt deputert 1893-98 og fra 1902 tok han sterkt del i kammerdebattene om Georges Boulanger og Panamaaffæren, og inngrep med kraft til forsvar av Alfred Dreyfus i Dreyfus-saken og klarte å få det sosialistiske parti til å engasjere seg for dennes sak.
Ved i 1902 å støtte Émile Combes' regjering fikk han i stand den koordinering mellom kamrenes venstregrupper som ble kjent som «blokken», og håpet derved å kunnr oppnå fordeler for arbeiderklassen. En tid var han visepresident i kammeret. Jaurès så i sosialismen som en fullkommengjørelse av demokratiet, som innebar en demokratisering også på økonomiens område.
De franske sosialistene var delte i flere grupper på slutten av 1800-tallet. Jaurès klarte i 1901 å forene flertallet av de sosialistiske partiene i Frankrike under navnet Parti socialiste français. Ved den internasjonale kongress i Amsterdam i 1904 hevdet han retten for sosialistene i hvert land å selv bestemme sin taktikk og, der de så fant anbragt, ved samarbeidee med øvrige republikanske partier å føre en aktiv politikk, i motsetning til den tidligere obstruksjonspolitikken. Men han ble nedstemt av August Bebel, Jules Guesde og Édouard Vaillant, som drev gjennom tilslutning til forslaget fra Dresdenkongressen, som fordømte «enhver politikk dom innebærer ettergivenhet for den rådende ordning». Lojalt føyde Jaurès seg, men han innså allerede da at den internasjonale sosialismen derigjennom hadde svekket sin mulighet for å arbeide for fred og folkenes forbrødring.
En bredere forening av de franske sosialister klarte han å bevirke i 1905, med grunnleggelsen av Parti socialiste unifié – Section Francaise de l'internationale ouvriere. Hovedorganet til det forente sosialistparti var avisen l'Humanité, grunnlagt av Jaures, Lucien Herr og andre året før.
Jean Jaurès ble også godt kjent for sin todagers politiske duell med Georges Clemenceau i juni 1906 i deputertkammeret.
Jaurès er blitt feilaktig fremstilt som pasifist, men var anti-militarist. Han ville omdanne militærvesenet i retning av et heimevernsforsvar, noe han la frem i boken L'armée nouvelle (Den nye hæren) i 1910. En slik milits ville være sterk i forsvar, men umulig å bruke mot egen befolkning og til angrep på andre land, mente Jaurès.
Dette var et ledd i det som ble Jaurès' største og siste kamp, kampen mot krigen som truet. Jaurès prøvde flere ganger å få den Andre internasjonalen til å vedta samtidig generalstreik i alle krigførende land i tilfelle krigsutbrudd, men uten å lykkes i å få forpliktende vedtak.
Jaurès innså at spenningen mellom de europeiske statene og de militære kapprustningene risikerte å føre til verdenskrig, og han forsøkte å avstyre en slik ved å mobilisere den internasjonale arbeiderbevegelse. Inn til det siste satte han her sin lit til det tyske sosialdemokrati. Han ivret for tvistemålsdomstoler og begrensede rustninger, men var samtidig en varm fedrelandsvenn og hevdet nødvendigheten av et fransk militært forsvar. Jaurès prøvde flere ganger å få Den andre internasjonale til å vedta samtidig generalstreik i alle krigførende land i tilfelle krigsutbrudd, men uten å lykkes i å få forpliktende vedtak. Han talte og skrev mye mot krigsfaren. I høyreavisene ble Jaurès kalt «landssviker» og «tysk agent».
Den 31. juli 1914, dagen før den franske mobilisering, ble Jean Jaurès skutt og drept av en høyrenasjonalist på en kafé i Paris. Dagen etter brøt første verdenskrig ut. Morderen, Raoul Vilain, satt fengslet under hele krigen, men ble frifunnet i 1919 i en kontroversiell rettsavgjørelse. (Han ble drept av spanske republikanere i 1936.)
Verker i utvalg
- De la réalité du monde sensible (hans tese)
- Les Preuves, 1898, (om Affaire Dreyfus)
- Études socialistes
- Vers la république sociale
- Préface à L'Application du système collectiviste de Lucien Deslinières, 1898
- Les Deux Méthodes, 1900
- Histoire socialiste de la Révolution française, 1901-1908[7]
- Comment se réalisera le socialisme ?, 1901
- Le discours à la jeunesse, 1903
- Notre but, 1904
- La Révolution russe, 1905
- La guerre franco-allemande 1870-1871, 1907
- L'Alliance des peuples
- L'Armée Nouvelle, 1910
- Conflit élargi, 1912
- Discours de Vaise, 1914
- Louis XVI (Tallandier, 2005) : extraits de l'Histoire socialiste de la Révolution française ; édition présentée par Max Gallo et mise au point par Lorraine de Plunkett
- Œuvres, 5 volumes parus depuis 2000 (17 prévus), Fayard.
- Jaurès, l'intégrale des articles de 1887 à 1914 publiés dans La Dépêche (Privat, 2009), édition mise au point par Rémy Pech, Rémy Cazals, Jean Faury, et Alain Boscus
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Jean Jaures, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jean-Jaures, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Jean JaurÈs, CTHS person-ID 1975, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 28878[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Жорес Жан, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Julien Louvrier, « Marx, le marxisme et les historiens de la Révolution française au XXe siècle », Cahiers d'histoire. Revue d'histoire critique, 102, 2007, mis en ligne le 21 septembre 2009, consulté le 24. mai 2014
Eksterne lenker
- (en) Jean Jaurès – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Jean Jaurès – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
(fr) Jean Jaurès – originaltekster fra den franskspråklige Wikikilden |